Noen ganger kan det være nyttig å se seg selv uten i fra: Hvorfor er jeg den jeg er, tenker det jeg tenker, og gjør det jeg gjør? Hva bestemmer mine mål her i livet, mine hverdagsvalg, drømmer og lengsler?

Dagene kommer og går. Jeg går gjennom livet og foreta valg hver dag, hvert minutt. Oftest uten å reflektere stort over det. Men noe må jo ha fungert som kompass og veiviser på denne livsreisen. Hvorfor studerte jeg biologi og ikke juss eller økonomi? Hvorfor velger jeg Fairtrade-kaffe i butikken?

Jeg må ha noen mentale ”kart” i hodet som jeg orienterer meg etter. Hvor kommer disse veikartene fra?

Unik og i samspill

”Alt liv er samliv” og ”Ingen lever for seg selv”. Jeg hører liksom stemmen til biskop Finn Wagle i mitt hode. Han snakket ofte om dette.

Det begynte allerede mens jeg var i mammas mage og fortsetter til den dagen jeg ligger på dødsleiet. Fra det øyeblikket jeg ble til, ble jeg mer og mer et selvstendig individ. Blant milliarder av mennesker er jeg unik, med mine fingeravtrykk og mitt arvemateriell. Enestående og spesiell.

Samtidig er jeg hvert øyeblikk helt avhengig av mennesker og verden rundt meg. Både fysisk og mentalt inngår jeg i et samspill med mine omgivelser. Jeg gir og tar. Gjennom mine sanser er jeg vidåpen for omverdenen: jeg ser, hører, lukter, føler og smaker. Dette gjør bokstavelig inntrykk på meg.

På vår livsreise gjør vi kontinuerlig erfaringer på alle livets områder: Masse kjærlighet i en stor familie, eller foreldrenes opprivende skilsmisse. Gode og nære naboer eller å bli mobbet og misbrukt. En varm og inkluderende eller en distansert og dømmende prest. Elsket og verdsatt eller oversett.

Alle våre opplevelser preger oss og danner den erfaringshorisonten som vi tolker våre liv i. Vi lærer kontinuerlig. Våre erfaringer blir grunnlag for våre holdninger og forventninger og dermed bakgrunn for våre mange valg og avgjørelser i livets store og små spørsmål.

Våre valg og handlinger fører igjen til nye erfaringer som bekrefter eller korrigerer våre oppfatninger av virkeligheten.

I tillegg lever vi ikke isolert. Gjennom samtale og dialog med medmennesker påvirker vi andre og påvirkes selv. Et klokt menneske har en gang sagt at vi i alle slike møter holder en bit av hverandres liv i våre hender.

Vi kan bygge hverandre opp eller bryte hverandre ned. Fotballtreneren Nils Arne Eggen har sagt at vi bør ”spille hverandre gode”. Han mener at det er helt avgjørende for å lykkes med lagidrett. Jeg tror at våre liv er lagidrett: som partner, barn og forelder, i naboskap, forening eller menighet.

Tenk litt på dine egne erfaringer: Av hvem har du følt deg sett og verdsatt? Hvordan møter du dine neste?

Men ikke bare medmennesker preger oss. Media bombarder oss kontinuerlig med informasjon og påvirker oss, om vi vil eller ikke. Tidsskrifter, aviser, TV og internett, samt land jeg besøker, preger min virkelighetsforståelse og verdensbilde. Ofte velger vi de informasjonskildene som bekrefter våre verdier og vårt verdensbilde. Mine favoritter sier noe om meg.

Jeg velger ut fra mine interesser og overbevisninger, og blir mer preget av det jeg ser, leser eller er opptatt av fra før. Min virkelighetsoppfatning blir preget av det, og kan bli veldig forskjellig fra din. Det dannes forskjellige ”menigheter”. Derfor trenger vi samtale og dialog hvis vi skal lykkes med vår lagidrett.

Jeg tror det er viktig å reflektere av og til litt rundt dette: Hvorfor er jeg den jeg er? Hva og hvem har bidratt til at jeg tenker slik jeg tenker og handler slik jeg handler? Er jeg åpen og nysgjerrig på deg og dine tanker? Hva er egentlig dine erfaringer? Er jeg villig til å bli påvirket av et møte med deg?

Neste kapittel: Den tyske landsbygda…