Jo eldre jeg blir, jo mer er jeg overbevist om at våre første leveår setter mange av premissene for hvordan jeg opplever og forholder med til verden siden.

Jeg er oppvokst på landsbygda i Vest-Tyskland på 1960- og 1970-tallet. Landsbyen Dümmlinghausen, nå del av byen Gummersbach i Nordrhein-Westfalen hadde rundt 1000 innbyggere. Nesten alle kjente alle. Det vrimlet av originaler: Bakeren, slakteren, frisøren, kjøpmannen, bønder og arbeidere. De fromme gikk til «forsamlingen» (et slags bedehus) og de verdslige møttes på kroa. Mellom disse grupperingene var det ofte usynlige, men ganske vanntette skott. Alle naboer blir kalt for ”tante” og ”onkel” og fornavnet. Tante Else og onkel Willy. Det var trygt. Men samtidig kunne man være nokså stigmatiserende for de som blir regnet som ”utenfor”.

I de skrøpelige husene ved elva Agger bodde ”utlendingene”. De første gjestearbeidere kom fra Italia, senere var det noen familier fra Tyrkia. I noen gater var det mange ”asosiale”, der fedrene som oftest var alkoholikere. Noen hadde til og med vært i kasjotten, gikk det rykter om. Deres barn gikk ofte på spesialskole. Vi lekte sjelden med dem, og var ofte litt redde. Vi trodde de var bedre til å sloss.

Til bussholdeplassen om morningen kom det ofte en mann som jeg følte var spesiell. Egentlig var han vel helt normal, men ryktene ville ha det til at han var homo. Og det var jo litt skummelt. Var det ikke litt ekkelt og perverst?

Vi hadde mange skuffer som man kunne sortere hverandre i: De som var i brannvesenet, i skytterlaget, i fotball-laget. De fromme og de rike. Kristne bønder kjørte møkk ut på jordene på 1. mai, sosialistene på Kristi himmelfart.

Det var vanlig å ha fordommer, uten at det ga oss dårlig samvittighet.

Selv om min pappa var syk og døde veldig ung noen dager før jeg fylte tre år, hadde jeg en lykkelig oppvekst med en kjærlig mor, en snill storesøster, gode besteforeldre, storfamilie på alle kanter og masse gode venner og naboer.

Neste kapittel: «Forsamlingen»