Et av de usynlige skillene i barndommen gikk mellom ”de fromme”, som stort sett tilhørte en av de mange frikirkene, og de som hørte til ”verden”. Den ene delen gikk til mange møter og aktiviteter i diverse menighetshus, de andre deltok i ”verdslige” aktiviteter og hadde bl.a. en del ”kneiper” (kroer) som sine samlingspunkter.

De fleste i min familie tilhørte en liten frikirkelig menighet (Brüdergemeinde”) som var svært lavkirkelig og pietistisk. John Nelson Darby (1800 – 1882) var en anglo – irsk prest og senere evangelist. Han regnes som grunnlegger av “the Plymouth Brethren”.

Utgangspunkt var misnøye med datidens etablerte anglikanske kirke. Den var blitt for liberal. Rundt 1830 brøt Darby og noen meningsfeller ut av sine respektive kirker og forsamlet seg, etter mønster fra urkirken, til brødsbrytelse (nattverd), bibellesning, bønn og lovsang. Dette konstituerte deres kristne fellesskap. Man var i opposisjon til andre kirkesamfunn og kalte seg bare “forsamling”. Darby ble blant annet far til det man kaller “dispensasjionalisme”.

Denne evangelikale tradisjonen leser ut av Bibelen en streng inndeling av tiden i tidsepoker for Guds forhold til menneskeheten. Det er en sterk bevissthet at vi nå (det vil si 1830, 1900, men også 2016) lever i endetiden, og at Jesus snart vil komme igjen for å hente sin menighet til seg. Det vil si oss.

I slutten av 1800tallet og begynnelsen av 1900tallet ble denne bevegelsen importert til Tyskland, blant annet av noen mennesker i mine hjemtrakter. I min landsby ble min olderfar Wilhelm Schorre en av grunnleggerne. Det sies at vår familie satte sitt preg på menigheten og før og under annen verdenskrig ble menigheten på folkemunne også kalt for ”Schorristen”.

Det ble praktisert voksendåp og deltakelse i nattverden (”brødsbrytelsen”) konstituerte selve menighetstilhørighet. I min barndom på 1960- og 1970-årene hadde man en del kontakt med andre frikirker, særlig i forbindelse med felles misjonarisk virksomhet overfor ikke-troende. Det var oftest teltmøter.

Ellers var det en stor bevissthet på at vi forvaltet den rette læren. Hver lokale menighet hadde stor selvstendighet. Det fantes ingen regional eller nasjonal overordnet organ med lære- eller administrativt autoritet.

I vår brødremenighet fantes ingen ansatte, og det var de eldste i ”brødrerådet”, som bestemte menighetens liv og lære. Det var få akademikere, men en god del industriarbeidere, og en rekke vellykkede forretningsfolk. Vellykkethet og økonomisk suksess ble sett på som et tegn på velsignelse fra Gud. Mange store biler sto ved møter og gudstjenester parkert foran menighetshuset. En tysk venn av meg i Norge, oppvokst i de samme traktene, sa en gang smilende til meg: ”Du vet, Hans-Jürgen, vi er oppvokst i Mercedes-pietismen!”

Denne verden og Jesu gjenkomst

Var man troende, så skulle man engasjere seg i menigheten og Guds rike. Det betydde i praksis å forsøke å frelse andre sjeler, men ikke å engasjere seg i samfunnet. Vi tilhørte ikke lenger denne verden. I riktig gamle dager var det til og med ansett som ukristelig å bruke sin stemmerett ved politiske valg. Det angikk ikke oss lenger.

Bakgrunn for dette var overbevisningen om at denne verden skulle jo forgå uansett. Var vårt forhold til Gud i orden, så skulle vi bli hentet av Jesus når han kom tilbake for å hente sin menighet.

Dette kunne skje når som helst. Ikke kristne skulle bli igjen. Det kan høres veldig fremmed ut for mange, men er langt i fra så sjelden som man skulle tro. Darby hadde stor innflytelse i en rekke land, ikke minst Irland, men siden også USA. Her er ”left behind”-tenkningen også utbredt i dag blant konservative evangelikale kristne, og det eksisterer en milliard – industri med bøker, filmer, websider, osv. om dette tema. Mye av dette er (dessverre!) også oversatt til norsk og er tilgjengelig i kristen bokhandel.

Det fortelles at min farfar ikke tålte at det var rot i huset om kvelden, i tilfelle Jesus skulle komme tilbake i løpet av natten. Hva ville naboene tenke om oss, når de som var blitt igjen på jorda fant uryddige hus oss dem som var blitt hentet hjem av Jesus?

Angst og redsel

Jeg husker godt at jeg selv som barn hadde mange rare tanker og forestillinger om Jesu gjenkomst. Min pappa var jo død og hos Jesus. Men hva med oss? Jeg var som liten pjokk livredd at også mamma en dag skulle bli borte og jeg skulle bli tilbake fordi jeg hadde gjort noe dumt eller ikke hadde vært kristen nok. I dag tror jeg at pappas død var en stor medvirkende årsak til at angsten om å bli forlatt ble en dominerende kraft i mitt barnesinn og i mitt forhold til Gud. Angsten sitter i benmargen. Også i voksen alder kan storpolitiske hendelser mane slike dommedagstanker frem igjen. Det skal sterke krefter og opplevelser til å endre et slikt tidlig og skremmende Gudsbilde.

Neste kapittel: En fantastisk natur…