Personlig paradigmeskifte – fra tilskuer til deltaker

Veimerkene 1-10 beskriver på mange måter forhistorien for det som jeg har opplevd selv. For meg er det naturlig å starte et tilbakeblikk på kirkens miljøarbeid med Kirkemøtets behandling av ”Forbruk og rettferd” i 1996. Som nyansatt konsulent i Kirkerådet var dette mitt første møte med kirkens øverste organ. Jeg skulle være med for å høre og lære.

Jeg hadde nesten hele livet vært aktiv i kirke og menighet. Også etter at jeg flyttet til Norge hadde jeg vært aktiv i lokalmenigheten med forskjellige aktiviteter som barne- og ungdomsarbeid og arbeid med menighetsbladet. 1994 ble jeg dessuten valgt inn i menighetsrådet på Nesodden. Jeg leste hver dag ”kirkeavisen” Vårt Land. I min tid som lærer og undervisningsinspektør i Frogn kommune, arbeidet jeg i begynnelsen av 1990årene i kommunens pedagogiske veiledningstjeneste som rådgiver for miljøspørsmål.

Likevel kan jeg ikke huske en eneste gang fra denne tiden at jeg har møtt noe om kirkens engasjement i mitt lokale kirkeliv. Ikke husker jeg at noen avisoppslag i Vårt Land gjorde meg oppmerksom på dette.

Dette kan jo skyldes at jeg rett og slett ”har sovet litt i timen”, men det kan være også en indikator for at det er svært stor avstand mellom det som skjer på et sentralkirkelig nivå og det som blir lagt merke til og fulgt opp i lokalmenigheten.

Samtidig har jeg lagt merke til at hukommelsen og kjennskap til historien i organisasjonen er begrenset. Det var for eksempel en stor overraskelse for meg at en prest som jeg traff på en Korsvei-festival for noen år siden, fortalte meg at det hadde eksistert en ”Samling om Skaperverket” rundt 1980. Selv om jeg hadde jobbet med denne tematikken i mange år, hadde jeg aldri hørt noe om dette, eller sett noe til det i noen dokumenter. Liknende ting kunne nevnes fra publikasjoner på feltet som nesten virker å være ukjent og glemt noen år senere. Her er det erkjent, formulert og vedtatt veldig mye bra.

Hvis man i tillegg tar i betraktning at de valgte representantene i råd og utvalg skiftes stort sett hvert 4. år, og at ansatte skifter beite, så er det ikke forunderlig at det kan synes vanskelig å se en tydelig utvikling i bevissthet og argumentasjon.

Kanskje er det typisk at det er vanskelig å informere, engasjere og begeistre mennesker på lokalplan for store nasjonale og internasjonale tema. For ikke å snakke om alle de menneskene som bare har et perifert forhold til kirken, og som er avhengig av medienes framstilling av kirken. Denne utfordringen deler kirken vel med en rekke andre instanser, og det er sannsynligvis få vanlige borgere som leser offentlige utredninger og stortingsmeldinger, selv om de kan inneholde mye interessant og angår oss i aller høyeste grad.

Men samtidig lurer jeg på om den nevnte distinksjonen fra Jan Olav Henriksen mellom et etisk og et moralsk problem gjør seg gjeldende: På mange måter vet vi godt hva problemet er, men det viser seg hele tiden som vanskelig å vise konkret og tilstrekkelig handling.