Miljøriktig kirkeoppvarming  (KME prosjektet)

I 1999 ble jeg kontaktet av en sivilingeniør og energirådgiver som hadde arbeidet en del for Riksantikvaren. Det var spørsmål om Kirkerådet hadde midler til å støtte et arbeid med fokus på kirkebygg. Det hadde vi ikke. Men jeg inviterte vedkommende til et møte, noe som resulterte i at vi sammen tok initiativ til et samarbeidsprosjekt mellom Riksantikvaren, Kirkedepartementet, KA og Kirkerådet med formål å fremme og realisere miljøriktig, energieffektiv og sikker drift av norske kirker (KME-prosjektet).

De 16 kirkene ble valgt ut etter alder, størrelse, bygningskonstruksjon, oppvarming og klimatisk beliggenhet. Det ble lagt vekt på å velge ut kirker som har størst allmenn interesse.

Neste trinn var en omfattende spørreundersøkelse/ kartlegging av relevante data fra flest mulig kirkebygg. Vi fikk inn svar fra over 800 kirker. Dette ble igjen en viktig byggekloss i det som i dag er blitt kirkedatabasen som KA drifter. Testing av forskjellige oppvarmingsmetoder og utprøving av de klimatiske betingelsene for kirkeorgelene var andre sentrale elementer. Prosjektet har ført til en langt bedre forståelse for de forskjellige aktørers roller og interesser når det gjelder drift og bevaring av kirkebygg og et betydelig potensial for energieffektivisering i drift av landets ca. 1800 kirkebygg. I følge innsamlede data har disse bygg et beregnet årlig energiforbruk på ca. 150 mill. kWh. I en rapport fra prosjektet skrives det:

”Med den kompetanse og erfaring som er oppnådd gjennom prosjektet er det ved å drive opplæring basert på erfaring fra kirkenettverksmodellen fullt mulig å spare ca. 15 mill. kWh/år. Dersom det i tillegg blir fortatt investering i energieffektiviserende tiltak vil den årlige besparelsen kunne bli på ca. 60- 80 mill. kwh/år. Det er også avdekket betydelige skader på interiør og inventar som i stor grad skyldes dårlige varmesystemer og liten kunnskap om oppvarming og dens påvirkning av inneklima.”

Sluttrapporten for prosjektet ble skrevet i 2005. Den er tilgjengelig på nettsiden til KA (www.ka.no). Men arbeidet med temaet fortsetter kontinuerlig. Ikke minst i regi av KA arbeides det siden denne oppstarten videre med spørsmål rundt en miljøriktig og energieffektiv kirkeoppvarming.

Forvaltning av kirkekapital og gjeldsspørsmål

Om og hvor mye penger kirken egentlig har, er ikke så lett å besvare, siden de fleste midler er del av Opplysningsvesenets Fond (OVF). OVF styres etter en egen lov av et eget forvaltningsorgan. Likevel var et punkt i ”Forbruk og rettferd”-vedtaket fra 1996 viet dette spørsmål. Målet var å sikre plassering av en viss andel av kirkelig kapital til beste for søsterkirker i sør.

MKR vedtok i begynnelsen av 2000 at 10 % av den årlige OVF-avkastningen som skal brukes til kirkelige utviklingsprosjekter skulle gå til søsterkirker i sør. De første årene ble ca. 2 millioner kroner brukt til dette formål.

Samme året ble Kolibri Kapital stiftet. Kolibri Kapital ønsker å være en kanal for formidling av kapital fra Norge via lokale låneinstitusjoner til fattige i Sør. Stiftelsen Korsvei og Den norske Misjonsallianse var hovedinitiativtakere. Men Dnk (via MKR) ga et driftstilskudd i oppstartsårene.

Et annet område var å arbeide for gjeldssanering for fattige land. MKR hadde sluttet seg til aksjon Slett U-landsgjelda (SLUG)allerede i 1997. Ganske rask hadde MKR en sentral rolle i SLUG, med bl.a. deltakelse i møter med statsråder og parlamentarikere. SLUG ble av Guiness-rekordbok betegnet som den største internasjonale bevegelsen for rettferdighet.

I menighetene ble det samlet underskrifter for aksjonen, og man var fornøyd at over 100000 undertegnet brevet. Likevel sies det i en oppsummerende rapport fra arbeidsfeltet: ”I mange menigheter opplevdes det likevel vanskelig å vinne bred forståelse for de sentrale kravene”. Her viste det seg et annet stridsspørsmål gjennom årene, særlig i lokalkirken, nemlig om og hvor tydelig kirken skal delta i politiske aksjoner. Ledere i Den norske kirke skrev i januar 2000 et brev til statsministeren og ba om at Norge må spille en mer aktiv rolle for å sikre en reell ettergivelse av de fattigste landenes gjeld.

Første inspirasjonsseminar for «Kristent nettverk for miljø og rettferd»

Den nyetablerte ressursgruppen i Bjørgvin tok på seg, rett etter sin opprettelse, å være lokal arrangementskomité for nettverkets første inspirasjonssamling 17.-18. mars 2000 under overskriften Stoler på skillingen, trøster seg til Gud. 35 av 51 deltakere på samlingen var fra Bjørgvin Det ble knyttet kontakter og utvekslet ideer. Dette ga gruppa en «flying start» og mange samarbeidserfaringer, både innad i gruppa og med hele nettverket.

2001: Året for regnskap og nyorientering

I KM-vedtaket fra 1996 hadde man sagt at man ville jobbe frem mot årtusenskiftet, og siden avlegg regnskap. Derfor ble det laget en rapport over arbeidet til Kirkemøtet som grunnlag for evaluering og videre fremdrift av feltet.

Tom S. Tomren og jeg hadde samme år vært redaktører for boken Grønn postill- Økoteologi og kirkehverdag på Verbum forlag. Her ville man vise hvordan dette kan konkretiseres i gudstjeneste, liturgi, diakoni og trosopplæringen.

Negativ trend, positiv overraskelse

Når jeg våren 2001 begynte å samle erfaringer fra bispedømmenes og menighetenes arbeid på feltet, var jeg en smule mismodig. Etter vedtaket i 1996 var det en oppbrudds-stemning som fremdeles var merkbart to år senere. Nå følte jeg at stemningen hadde dabbet av betydelig. Derfor forundret det meg ikke når jeg leste i Aftenposten denne våren artikkel overskriften: Jo bedre vi har det, jo mindre bryr vi oss om miljøet. Artikkelen refererte til en internasjonal survey-undersøkelse som kartla menneskenes holdninger til miljøspørsmå i vestlige land og gjaldt definitivt også for Norge. Men helt i slutten av artikkelen kom et bemerkelsesverdig unntak:

Det finnes likevel en del miljøer som viser en motgående trend, og som viser en større vilje til å gi avkall på materielle goder til fordel for miljøet. Dette gjelder bl.a. de kirkeaktive. Omtrent slik sluttet artikkelen. Hva var bakgrunnen for dette utsagn?

Vi i Kirkerådet ba Stiftelsen Kirkeforskning om å se nærmere på disse data.  Deres rapport ble kalt Grønn vekkelse?, og den bekreftet at det var en signifikant forskjell som viser de «kirkeaktives» positive miljøengasjement og større vilje til å forsake noen goder for miljøets skyld. KIFO-rapporten forklarer denne tendensen blant annet med behandlingen og oppfølgingen av saken Forbruk og rettferd.

Miljøsamling på Mesnali med Forum for systemdebatt og Kirkemøtet 2001

Opptakten til Kirkemøtet 2001 var en stor helgesamling på Mesnali leirsted med tittel Jakten på det gode liv i regi av Kristent nettverk for miljø og rettferd og Forum for systemdebatt.

Forum for systemdebatt, et tverrpolitisk initiativ som er opptatt av en helhetlig forståelse av de største utfordringene i vår tid med Øystein Dahle og Erik Dammann i spissen, ønsket en samtale med kirkens folk om dette tema, og inviterte mange sentrale ledere og aktører fra miljø¸- og rettferdsorganisasjoner til denne samtalen. I plenumssalen inne, og ikke minst på vandring ute og i fellesskap rundt leirbålet drøftet man hva kirkens spesielle bidrag i miljøkampen kunne være, og man formulerte i fellesskap et brev fra seminaret til Kirkemøtet som skulle formidle dette. For meg er bildet av bispemøtets preses, Finn Wagle, i samtale med Øystein Dahle og Erik Dammann ved leirbålet et sterkt og godt minne.

I samarbeid med pilegrimspresten på Dovre, Hans Jacob Dahl, gjennomførte man på slutten en pilegrimsvandring fra Mesnali til Åpningsgudstjenesten i Lillehammer. Den stillferdige ankomsten av turkledde pilegrimer, som hadde med brød og vin til nattverdsfeiringen og som deltok i inngangsprosesjonen gjorde inntrykk på kirkestatsråden, pressefolket og de mange finkledde Kirkemøtedelegatene og gjestene som sto foran kirken. I en stille symbolhandling la pilegrimene fra seg tyngende steiner som man hadde båret med seg i et stort kors foran kirken.

I brevet til Kirkemøtet ga man uttrykk for Ã¥ ha erfart en sterk grad av felles engasjement og stor vilje til samarbeid. Man gleder seg over de tegn på oppbrudd, handling og håp som man ser i kirken, men sier også:

Vi opplever likevel et stort sprik mellom den grad av engasjement vi per i dag registrerer på alle nivåer i kirken og de profetiske røster Kirkemøtet 1996 og bispeuttalelsen fra 1992 representerer

Brevet nevner noen konkrete utfordringer, blant annet en oppfordring til biskopene om å komme med et hyrdebrev om miljø og rettferd, og en oppfordring til å lansere en refleksjonsuke der menigheten tar en pause fra sine vanlige aktiviteter og bruker ressursene til samtaler om det gode liv.

Kirkemøtet fattet på nytt et enstemmig vedtak som bekrefter og forsterker satsingen og veivalg fra de siste årene. I innledningen sies det

Dypest sett er måten vi forholder oss til disse spørsmålene på, også i vår hverdag, med på å synliggjøre om vi tjener Gud eller mammon. Men vi må forsøke å holde fast i overbevisningen om at vi kan fremme endringer, både i eget liv og i samfunnet. Derfor kaller vi på ny hele vår kirke til oppbrudd preget av engasjement, oppfinnsomhet, håp og trass – et oppbrudd fra forbrukersamfunnets bånd, og til det gode liv i etterfølgelse av Jesus Kristus.

Biskop Finn Wagle, som var en av kirkens mest aktive deltakere i debatten omkring miljø-, rettferdighets- og forbrukerspørsmål, sa i kirkemøtedebatten:

«Selv om kirken lenge har vært en deltaker i debatten om disse spørsmålene, har den ikke vært tydelig nok og sterkt nok til stede. Nå er det ikke lenger tid for å tie, men for å tale. Vi tilhører en kultur som ser ut til å ha mistet den grunnleggende følsomhet for skaperverkets grenser, i en ustanselig og umettelig søken etter vekst. Vi tilhører også en kultur som snakker høyt om menneskeverdet, men som samtidig avlegger vitnesbyrd om forakt for menneskeverdet, gjennom vårt forhold til verdens fattige.  I denne situasjon utfordres vi til en radikal endring av menneskets selvforståelse. Livet er en gave. Jorden tilhører ikke mennesket, men mennesket tilhører jorden og har sin plass i det skapte.»

Med det siste viste han til Hustavlen, som han hadde formulert i samme år, og som har vært brukt utallige ganger siden i kirkens arbeid. Den gir etter min mening på en enestående måte, og i et hymnisk språk, uttrykk for en Gudsforståelse, selvforståelse og en økologisk bevissthet som må være grunnleggende for en bærekraftig utvikling.

I sitt enstemmige vedtak bekreftet KM 2001 at det er nødvendig å videreføre, ja styrke, dette arbeidet. Man oppfordrer alle bispedømmer om å nedsette egne ressursgrupper for dette feltet etter modell fra Bjørgvin, og biskopene, eller forslag fra Mesnali-seminaret, å komme med et hyrdebrev.

I tillegg sier KM-vedtaket at man setter seg som visjon å gjøre kirken til verdens største miljøbevegelse. En formulering som kommer opprinnelig fra tidligere biskop Martin Lønnebo i Sverige.

Generelt viser rapportene at alle strekpunkter fra vedtaket i 1996 har blitt fulgt opp sentralt, dog i forskjellig grad. Lederen for Miljøheimevernet på denne tiden, Dag Endal, skriver i en kommentar til Kirkerådets rapporter over arbeidet følgende:

Hvor ligger potensialet for oppbrudd når virkeligheten tross alt er som den er? En kilde til endring kan ligge i de ideologisk baserte folkeorganisasjonene, som Den norske kirke. Dette er organisasjoner som ikke bare kan bidra på aktivitetsplanet slik at vi sykler mer, bruker riktig vaskepulver og kjøper resirkulert papir. Det er organisasjoner som også kan snakke med mennesker om livsinnhold. Som kan holde levende tanken om at forbruk av varer ikke er livets mål, men et teknisk hjelpemiddel til å kunne oppfylle høyere mål. Derfor er det riktig som sakspapirene til Kirkemøtet sier. Den norske kirke og kristenheten er etterspurt! Jeg kan faktisk ikke se veldig mange andre organisasjoner som har et tilsvarende potensiale for å hjelpe mennesker til oppbrudd fra forbrukerideologien.

Les mer Veimerke 9: 2002-2003: Patriarken, maktutredningen, Sellafield og Nordsjøseilas