Støtte ble til pengebråk

I april 2005 fikk Kirkerådet den gledelige meldingen om at Miljøverndepartementet ville støtte vårt miljøvernarbeid med kr 500000 dette året. Vi hadde levert en omfattende søknad hvor vi beskrev alle sider ved vårt arbeid, ikke minst ønsket om å involvere flest mulig menigheter på lokalplanet i arbeidet.

Men så kom umiddelbart etter gleden en kalddusj, som etter min oppfatning har skadet kirkens miljøarbeid i lang tid fremover.

Surrealistisk

Aftenposten presenterte den 20. april et førstesideoppslag hvor det fortelles at miljøministeren flytter miljøpenger fra Bellona til Den norske kirke, som i år skal bruke en halv million til å gjøre menighetene grønne. Stikkordene som er nevnt er komposterbare kranser og bønn for kompostmarken. Selv om selve artikkelen inneholder både kommentarer fra Hareide og meg, er det veldig tydelig at man hadde bestemt seg for å beskrive dette som svært useriøs og en vennetjeneste av en KRF-statsråd: Bellonas leder Frederic Hauge blir sitert: ”Jeg er opprørt, men vi har ingen venner i Miljøverndepartementet.»

Effekten ble som forventet: Et helt kobbel av journalister griper fatt i denne komiske historien. Flere debattprogrammer i TV og radio følger opp. Det samme gjør aviser og nettaviser. Dagbladets kommentator er indignert. Fredrik Hauge blir invitert til en rekke TV-program, ikke minst til ”Nytt på nytt”. Programmer som ”Hallo i uken” og ”Rikets tilstand” følger opp.

Når journalistene tropper opp på Stortinget for å ber om kommentarer, er mange politikere fra høyre og venstre siden i norsk politikk mer enn villig til å kommentere hvor dustete her miljøvernministeren har vært. Det hele førte til at Hareide måtte stile opp i Stortingets spørretime for å forsvare denne tildelingen. Jeg var den eneste på tribunen som fulgte hans svar foran stort sett tomme Stortings stoler.

Useriøse media og politisk spill

Jeg skrev på vegne av Kirkerådet et brev til Stortingets miljøkomité med en lang redegjørelse om kirkens miljøarbeid, og begrunnet vår søknad. Jeg har selv en utdannelse og arbeidserfaring som journalist. For meg var det skremmende å oppleve dette scenariet. Det var surrealistisk som i en Kafka-roman. De færreste var interessert i å sette seg inn i hva dette egentlig dreide seg om. Aftenposten plukker ut noe de finner på en nettside, og fra da av er bønn for meitemarken tema. Media produserer selv nyheter så det holder. Og politikere er mest opptatt av å score egne poeng og å diskvalifisere politiske motstandere. Man spiller et spill. På denne bakgrunnen forstår jeg godt at en del mennesker føler politikerforakt, selv om jeg vet at de fleste gjør en viktig og ansvarlig jobb for allmenheten.

Skaperverkets Dag 2005 med fokus på friluftsgudstjeneste

Etter vedtaket fra Kirkemøtet i 2003 om å feire/markere en Skaperverkets Dag i Dnk, ble våren 2005 for første gang sendt ut materiell om dette til menighetene. Siden man det i dette året også markerte Friluftslivets år, så valgte vi å ha særlig fokus på friluftsgudstjenester. En brosjyre med forslag til gudstjenester, andakter og liturgiske byggeklosser ble distribuert til menighetene.

Avhengighetserklæringen til feiring av Norges uavhengighet 7. juni 2005

Over 50 landsdekkende organisasjoner i Norge overleverte 7. juni 2005 en ”avhengighetserklæring” foran Stortinget til statsminister Kjell Magne Bondevik. Blant organisasjonene var også mange kirkelige aktører, deriblant Kirkerådet, Norges Kristne Råd, Norges KFUK-KFUM og Norges søndagsskoleforbund.

Denne dagen ble 100års-feiringen av Norges uavhengighet fra Sverige markert, og organisasjonene ønsket å markere nettopp på denne dagen vår avhengighet av moder jord og hverandre. Budskapet fra denne markeringen passet godt sammen med budskapet fra ”Hustavlen” og feiringen av Skaperverkets Dag.

Konferanse på Grønland om urfolk og miljø

August 2005 hadde jeg anledning til å delta på en konferanse på Grønland i regi av Gardar-foundation, et samarbeid mellom de arktiske regionene og deres kirker. Tema var å drøfte sammenhengen mellom urfolks spiritualitet og kristen tro på den ene siden, og dagens miljøproblemer på den andre siden.

Konferansen ble arrangert i Quassiarsuk i Syd – Grønland. Quassiarsuk er dagens navn for Erik den Rødes bosetting Brattahlid på Grønland på 1000tallet.

Man vurderte i 2005 om det skulle reises et pilegrimssenter i tilknytning til de norrøne bosettinger fra middelalderen, og da særlig Tjodhilde-kirken. Tjodhildekirken, en liten kapell, er en rekonstruksjon av den første kirken som ble bygd på det amerikanske kontinent i år 1000. Kirken er oppkalt etter Erik den Rødes kone, som etter de historiske kildene var den første som ble døpt på det nye kontinentet og som bygde kirken i Bratthalid.

Et overordnet spørsmål var ”Har dette stedet et eget budskap, en egen katekese den kan fortelle oss?”

Gardar-foundation var blitt inspirert gjennom Den norske kirkes engasjement i miljøspørsmål og Dnks arbeid med urfolks spiritualitet, livssituasjon, behov og rettigheter i samfunn og kirke fått økende oppmerksomhet i Den norske kirke i de senere årene, særlig gjennom Samisk kirkeråd. Jeg opplevde at Tore Johnsen, denne gangen lederen av Samisk kirkeråd, hadde de klart viktigste bidragene til konferansen.

Det var mange og til dels divergerende temaer som ble behandlet. Men på en av ekskursjonene fikk jeg en aha-opplevelse, et mulig svar etter stedets budskap til oss i dag:

Vi ble presentert for ruinene i Igaliku, et fordums rike og velutviklet bosted til nordboerne. Med datidens ”høyteknologi” hadde man klart å drive et intensivt landbruk på stedet som overgikk alle nabobygder. Men når de klimatiske forholdene ble dårligere forsvant livsgrunnlaget. Stedet kunne ikke bære menneskene, husdyrene og denne intensive måten å utnytte naturen på. Livsstilen var rett og slett ikke bærekraftig. Nordboerne forsvant på uforklarlig vis.

Samtidig har man funnet ut at på andre siden av fjorden, kanskje bare en kilometer unna, var det en bosetning av inuiter. Man vet at det må ha vært noe kontakt, men det er tydelig at nordboerne ikke hadde lært av inuitene å leve i pakt med naturen.

For meg ligger det her et mulig budskap fra Gardar og Brattalid: Hvordan kan vi i dag, tusen år senere lære av historien og av hverandre, særlig av urfolkenes spiritualitet og forhold til naturen? Hvis dette kunne ha blitt kjernen i et arbeid rundt Gardar-foundation, for møter mellom kirker, fagmiljøer, men også enkeltpersoner i våre arktiske land, ville jeg oppleve det som høyst relevant. Jeg har senere ikke hørt mer om hvordan det har godt videre med Gardar-foundation og deres arbeid rundt Tjodhilde-kirken.