Før de andre nasjonale organene ble etablert var det Bispemøtet som kunne uttale seg som nasjonalt organ i Dnk:

Bispemøtets uttalelse ”I menneskerettighetenes år” fra 1968 påpeker at hensynet til dem som sitter med kapital, kunnskap og erfaring nok til å utnytte jordens rikdommer, aldri kan rettferdiggjøre utbytting av andre folk eller andre lands ressurser. Den reiser spørsmål om vi ikke radikalt må la hensynet til vår egen velstandsøkning vike, dersom det kommer i konflikt med de fattige lands bestrebelser på å oppnå raskere og sunnere økonomisk vekst. Dette, så uttalelsen, kan bare skje ved at hensynet til den internasjonale økonomiske situasjon får spille en avgjørende rolle i de rike lands planøkonomi:

”Før det blir for sent, må menneskeheten nå fram til rettferdige samfunnsordninger som sikrer mest mulig rettferdig fordeling av ressurser og økonomisk vinning.”

Året etter vedtok Bispemøtet 1969  en uttalelse under overskrift ”Forurensing av natur og folkeliv”. Her ble konkrete miljøproblemer nevnt, som ”taler til ansvarsbevisstheten hos den enkelte. Men samtidig dreier det seg om et samfunnsproblem av foruroligende omfang”. Det sies videre:

Det vil bare kunne løses gjennom betydelige løft fra fellesskapets side. Skal utfordringen møtes effektivt, vil det innebære en oppbremsing i vår velstandsvekst. Dette er imidlertid et offer vi som folk- og som sivilisasjon- er nødt til å ta på oss. Vår tro på Gud som skaper gir mennesket en hellig forpliktelse til å ta vare på hans skaperverk. Og det grunnleggende bud ”Du skal ikke stjele” forbyr oss å bruke opp ressurser som med rette tilhører barn og barnebarn. (Protokoll Bispemøtet 1969).

Les videre Veimerke 2: 1970årene