Å komme hjem

Jeg har nå levd over 30 år i Norge. Det er blitt mitt hjem, men var en gang ”utlandet”. I mange år har jeg reist ”hjem” til Tyskland, til distriktet jeg kommer fra med barndommens landsbyer.

Jeg kan kjenne på den forventningsfulle følelsen når jeg sitter i bilen på Autobahn nordfra og avstanden minker. Til slutt er det bare igjen noen kilometer landevei gjennom tettsteder og skoger, langs elver og innsjøer, opp og ned bakker og åser. Og så, etter en lang nedoverbakke, kommer jeg til Dümmlinghausen, min landsby. Mens jeg passerer, ser jeg meg rundt. En nedlagt fabrikk, en endret vei, noen nye hus. Andre gamle landemerker er blitt borte. Mange av de gamle småbedriftene, slakteren, frisøren, landhandelen finnes ikke lenger. Mennesker på fortauet er ukjente.

Likevel er det fremdeles gjenkjennbart. Det er her det var, stedet for barndommen. Familiens hus står der fremdeles. Ikke minst det store bøketreet som jeg elsket å klatre i.

Jeg husker godt at jeg i min første større tale, brudgommens tale ved bryllupet, snakket om mitt privilegium å kunne reise hjem begge veier: Sørover til familien i Tyskland, og nordover til mitt nye hjem i Norge.

Hjemmet har noe med tilhørighet å gjøre. Det er stedet og det er menneskene. Det er fantastisk å oppleve den gjensidige gjensynsgleden når jeg treffer gamle ”nabokjerringer”. For barndommens tanter er jeg fremdeles den lille pjokken med skrubbsår på kneet.

Noen ganger forsøker jeg å forestille meg hvordan det må ha vært for min bestefar å komme hjem etter krigen. I 1941 ble han som 36åring beordret til militæret. Die Wehrmacht trengte han ved østfronten. I syv år måtte han være borte fra sitt hjem, sin kone og tre små jenter. Først tre år som soldat, og så fire år som krigsfange i Russland. Mamma var 11 år når han dro, og 18 år når han kom tilbake. Da forlovet hun seg. Da gikk det opp for Opa at han hadde mistet store deler av hennes barndoms- og ungdomstid.

Han fortalte meg og mine fettere og kusiner uendelig mange historier fra Russland, dette skremmende stedet. Om sult og dødsangst, fortvilelse og hjemlengsel, men også om håp, tro og vennskap i all elendigheten.

Hvordan må det ha vært for ham å kunne ta toget hjem, omfavne sine kjære, gå gjennom sitt hjemsted?

Stedegenhet og kontekstuell teologi

Vi er alle preget like mye av vårt sted som av vår tid. Stedet er viktig. I Dnk’s gudstjenestereform er derfor stedegenhet en av tre kjerneverdier, ved siden av involvering og fleksibilitet.

I sin bok ”Jordens barn, solens barn, vindens barn – kristen tro i et samisk landskap”[1] har Tore Johnsen et interessant kapittel i slutten av boka. Han kaller det et fagteologisk etterord, og bruker overskriften ”Kristus i komager og kontekstuell teologi”.

Her beskriver han hvordan den konkrete livssammenhengen, konteksten, er helt avgjørende for hvordan Bibelens budskap, evangeliet, kan forstås av mennesker. Derfor er kontekstuell teologi blitt svært viktig for ham. Tradisjonelt teologisk selvforståelse mente at teologien er en allmenngyldig utlegning av kristentroen hevet over kulturforskjeller og historiske skiftninger. Det er den aldeles ikke.

Evangeliet i vår kultur

I forbindelse med årtusenskiftet, og feiring av tusen år med kristendom i Norge, ble det utgitt en artikkelsamling som nettopp fokuserte på kontekstens betydning. ”Evangeliet i vår kultur” reflekterer mange sider av møtet mellom evangeliets budskap og forskjellige sider ved våre moderne samfunn.[2]

Budskap om frigjøring

I midten av 1960årene begynte enkelte latinamerikanske teologer å reflektere over den store fattigdommen de så rundt seg. Hva var kirkens og troens rolle opp i alt dette? En relevant teologi, en levende tro kunne ikke formuleres isolert fra menneskers livssammenheng. De hevdet at teologien må tenkes ”fra de fattiges ståsted”. Evangeliet forkynner frigjøring for de fattige og undertrykte. Ordet ”frelse” betyr ”fri hals”, frigjøring fra slaveri og fangenskap. Derav ble deres teologi kalt frigjøringsteologi.

På samme måte ble dette etter hvert forstått og brukt i forhold til andre sammenhenger: Asiatiske og afrikanske teologer fokuserte på hvordan kristendommens budskap kunne oversettes i deres hverdag, uten at vestlig kulturimperialisme overskygget evangeliet. Senere kom bevisstgjøring i forhold til kvinners frigjøring, feministisk teologi.

Orgel eller trommer?

Jeg fikk selv opplevelse dette veldig tydelig, da jeg deltok på en søndagsgudstjeneste i en landsby i Dogonlandet i Mali/Afrika. Området ble kristianisert allerede i begynnelsen av 1900tallet av amerikanske misjonærer. Under gudstjenesten sang vi noen av de gamle sanger, oversatt av misjonærene fra Amerika. Teksten var afrikansk, man selve sangen, musikken, melodien var vestlig. Det kjentes uekte og litt traust. Det var en enorm forskjell når vi senere i gudstjenesten sang egne afrikanske sanger, akompanjert av trommer. Her svingte det. Dette var ekte. Folk vugget og klappet. Her levde evangeliet i en afrikansk kontekst.

At home on earth?

Kan det tenkes at det i vår sammenheng er avgjørende å lese evangeliet i den konteksten som er preget av dagens miljøproblemer? Trenger vi en frigjøring i forhold til en forbrukerkultur som har løpt løpsk? Er vi fremmedgjort vårt hjem, den jord og de livssammenhenger med våre medskapninger som vi er helt avhengig av?

Thor Bjarne Bore, som var Kirkerådets leder denne gangen, sa i sin åpningstale til Kirkemøtet i 2004:

Kirken kan ikke opprettholde sin karakter av å være bekjennelseskirke uten samtidig å bekjenne sin forpliktelse overfor den verden Gud har skapt. Kristen tro og vårt ansvar i en såret verden henger nøye sammen. Kristi kjærlighet kan aldri isoleres til tankenes og ordenens virkelighet. Kristi kjærlighet søker forpliktende handling.

Kan kristendommen virkelig være en frigjørende kraft i forhold til verdens klima- og miljøproblemer?

Jeg synes det er betegnende at den sørafrikanske teologen Ernst Conradie kaller et av sine bøker om dette emnet ”An ecological Christian anthropologi: At home on earth?”

Hvordan kan vi utvikle en bevissthet om jorden som vårt hjem?

Mange mener at den skjellsettende opplevelsen, å kunne forlate jorden med romskip i slutten av 1960årene og å se den utenfra, har åpnet menneskenes øyne på hva det betyr at jorden er vårt hjem.

Det var bokstavelig talt et globalt perspektiv som underbygges av to sitater fra en russisk kosmonaut og en amerikansk astronaut:

• Jorda var liten, lyseblå, og så utrolig alene. Den er vårt hjem, og den må beskyttes som en hellig relikvie. Jorda var absolutt rund. Jeg trodde jeg visste hva ordet rund betydde helt til jeg så jorda fra rommet.                         (Aleksej Leonov, Sowjetunion)

• Jorda minnet om juletrepynt som henger i det svarte rommet. Ettersom vi kom lenger og lenger bort, ble den mindre. Til slutt var den på størrelse med en perle, den vakreste perlen du kan forestille deg. Det vidunderlige, varme, levende objektet så så skjørt ut, så spesielt, at hvis du tok på det med en finger, ville det falle fra hverandre. Å se dette må forandre mennesket. Det må få ham og henne til å verdsette Guds skaperverk og hans kjærlighet.                                                       (James Irwin, USA)

 

”Topofili” – kjærlighet til stedet

Religionshistorikeren og økoteologen Roald Kristiansen har i flere år jobbet med stedets betydning og lokale perspektiver. Han mener at lokale erfaringene med stedtilhørighet, relasjoner og forpliktelse gir et langsiktig og holdbar motvekt til industrialismens og materialismens virkelighetsforståelse.
I boken ”Grønn postill”[6] betegner Kristiansen menneskets relasjon til landskapet for topofili, en kjærlighetsfølelse til stedet. Det innebærer å gå inn i et personlig forhold til stedet også i historisk, samfunnsmessig og kulturell forstand. Stedet blir da også et mentalt sted for meg, og jeg kan ikke forholde meg lenger til det som befinner seg der som eksterne og uvedkommende instanser, som ”ressurser” som kun har en nytteverdi for meg.

Dette perspektivet gjør det lett å forstå de store samiske protestene til utbyggingen av Altavassdraget i 1970årene. Naturinngrepene blir opplevd eksistensielt.

Kristiansen skriver om dette i et kapittel i boken «Økoteologi» (utgitt av B. Mæland og T.S Tomren):

Jeg vil hevde at det i dag i høy grad er et spørsmål om å utvikle en forståelse av og en bevissthet om lokalitetens betydning for mennesker: at man har en tilhørighet til stedet og at denne tilhørighet fører til at man knytter forpliktende relasjoner til ikke bare mennesker, men også til andre elementer knyttet til stedet: fisken, havet, trærne, fjellet, osv. Økoteologi handler for meg mer om å utvikle en type helhetsforståelse der mennesket og landskapet tilhører hverandre i en tettest mulig forpliktende relasjon. Dette anliggende representerer en fortsettelse av hva jeg i økoteologiboka kalte en ”paktsteologi”, dvs. en teologi som fokuserer på de forpliktelser mennesket har til sine omgivelser, inkludert naturen selv. [5]

I et slikt perspektiv står man i en gjensidig relasjon til fisken i havet og oljen under havet. Ens felles skjebne er bestemt av relasjonen mellom mennesket og dens omgivelser.

Det beste sted på jorden

Jeg tror at gjennom opplevelsen av naturen på slike steder ble det lagt et grunnlag for våre barns omgang med naturen og verden rundt seg: Oppleve naturen, se, høre, føle, smake. Jeg er del av en helhet, en sammenheng. Her hører jeg til. Roald Kristiansen beskriver hvordan i gamle jakt- og fangstkulturer, som for eksempel i det tidligere samiske samfunnet, jegeren erfarte at byttet ikke uten videre var noe en selv tok livet av. Det var snarere slik at byttet ga seg selv til jegeren som et uttrykk for at livet var en sak for det fellesskapet der også dyrene hadde en naturlig plass. For jegeren var det derfor viktig å etablere en god relasjon til de makter som rådet over viltet, for det var maktenes oppgave å bidra til at en utveksling av liv kunne finne sted.

Jeg er selv jeger, og oppdratt i gammel tysk jaktetikk. Det er vanskelig å forklare for andre hva som er så fascinerende med jakt. For meg er det ikke en lyst til å drepe, men det er en sterk opplevelse av å være del av naturen på en spesiell måte. Jeg er ikke bare gjest, men deltaker. Å vandre i fjellet i timevis, sitte i vind, solskinn, regn- og snøbyger. Vente, speide utover landskapet, smyge seg innpå noen reinsdyr, og til slutt kanskje skyte. Å stå ved siden av byttet, ofte med en klump i halsen, men også en lettelse at dyret døde momentant. Å slakte og bære byttet ned fra fjellet. Alt dette gir en opplevelse av tilhørighet og nærhet.

Jegeren, en deltaker i naturens livsprosesser

Vår familie er medeier i en fantastisk eiendom, en gammel seter i Telemark. Seteren ligger malerisk til på en setervoll, med utsikt over et vassdrag med flere fiskevann. Her har vi tilbragt mange ferieuker med våre barn. Akkurat som flere generasjoner før oss. Utforskning av og lek i naturen fylte barnas dager her, sammen med røyskatt, mink, rype og reinsdyr, fjellblomster, bjørkeskog og vierkratt. Ørretfangst til middagen, multeplukking og etter hvert rype- og reinsdyrjakt. Her fantes ingen TV eller datamaskin, men det var likevel aldri kjedelig. En dag vi satt på steintrappa foran hytta, sa min lille sønn plutselig til meg: ”Pappa, dette er det fineste sted på jorden!”

[1] Tore Johnsen, Jordens barn, solens barn, vindens barn, Verbum Oslo 2007

[2] Ole Chr. Kvarme/ Olav Fykse Tveit, Evangeliet i vår kultur, Verbum, Oslo 1995

[3] Ole Chr. Kvarme/ Olav fykse Tveit, s. 11

[4] Erik Dahl har i sin bok ”Den hellige atmosfære” samlet en rekke slike sitater fra astronauter

[5] Bård Mæland og Tom Sverre Tomren, Økoteologi, Tapir Akademisk forlag, Trondheim 2007, s. 23

[6] Tom Tomren, Hans-Jürgen Schorre, Grønn postill, Verbum Oslo 2001

Neste: «Truet liv»