Jeg – et selvstendig individ
Miljøproblemene krever endringer og handlinger. Det er de fleste enige om. Men så lenge jeg har jobbet på dette feltet har jeg hørt at det debatteres hva som bør prioriteres: Er det egentlig den enkelte som bør gjøre med sitt forbruksmønster, eller må problemene håndteres av samfunnet som helhet, dvs. av politikerne? Jeg er lei denne diskusjonen.
Jeg er opptatt av at hver enkelt er seg sitt ansvar bevisst, både ved store og små veivalg. Derfor er jeg fra tid til annen blitt kritisert for å være naiv: Det hjelper neppe å brette melkekartonger, her må det kraftigere virkemidler til. Selvfølgelig.
Også sakspapiret i Kirkemøtesaken ”Truet liv- troens svar” i 2007 ble underveis av noen kritisert for å inneholde for lite systemkritikk: ”Press politikerne, det er det eneste som hjelper.”
Jeg har fått høre liknende kritikk fra norske politikere: Kirken må bli en sterkere politisk aktør. Når jeg så gjorde vedkommende oppmerksom på at de selv var del av regjeringen eller har plass på Stortinget, var svaret at det til syvende og sist var lite som lille Norge kunne gjøre. ”Det er USA og Kina som kan endre klimapolitikken. Det er Obama og Merkel.”
Grønn Hverdag og Changemaker
Dette kan lett bli en ideologisk, og lite fruktbar debatt. På den ene siden står det praktiske miljøvernet i din og min hverdag: kjøre mindre bil, spise mindre kjøtt, resirkulere avfall, spare energi, osv. Organisasjonen Grønn Hverdag, som Den norske kirke og jeg i alle år har vært engasjert i, kan stå som representant for denne linjen. Deres motto er ”Hvis alle tar et skritt, så gynger jorden!”.
På den andre siden er det organisasjoner som for eksempel Changemaker. Her legger man hovedvekten på politiske kampanjer. Gjennom stor oppfinnsomhet, underskriftskampanjer, demonstrasjoner og markeringer forsøker man å utøve politisk press og påvirker beslutningsprosesser.
Jeg mener at dette er særdeles viktig. Jeg har lært at Changemakers fokus er nødvendig og effektiv. I et demokratisk samfunn er det politikerne som, på vegne av oss alle, kan og må ta store og viktige avgjørelser. Hvis de viser beslutningsvegring og er fanget i et svært kort tidsperspektiv pga. neste valg, hjelper det lite at jeg bretter melkekartonger. Derfor må også kirken tørre å snakke til politikerne.
Det har hendt noen ganger at politikerne direkte etterspør at folk, også kirkens folk, engasjerer seg tydelig og krever handling. Det er jo nettopp et slikt press som åpner handlingsrom og gir legitimitet til dem i omstridte spørsmål.
Miljøvernminister Erik Solheim sa i valgkampen 2009 med henblikk på engasjement for miljøet: Det er bedre med velgere som kommer i SUV og velger SV, enn velgere som sykler til valglokalet og velger FRP.
Jeg skjønner hva han mener, men blir likevel provosert av en slik forenkling. Jeg er redd for at dette fort kan føre til å bygge opp under en av de store hindringsfaktorer for endring: Jeg peker vekk fra meg selv, og på andre. Det er de som må gjøre jobben.
Både og, ikke enten eller
Ansvarsfraskrivelsen som har fulgt menneskeheten fra tidenes morgen. Ikke jeg, de andre.
Vi må derfor slutte å bruke krefter på å diskutere skinnalternativer. Vi må gjøre begge deler. Selvfølgelig må vi engasjere oss politisk som bevisste velgere eller politikere. Jeg har selv i fjor, som en følge av terror-handlingene 22. juli, meldt meg inn i et parti. Men vi må samtidig vise oppfinnsomhet og vilje til å treffe grønne valg i våre hverdagshandlinger.
Et gammelt ordtak sier: Gud måtte gi meg kraft til å gjøre det jeg kan forandre, tålmod til å akseptere det jeg ikke kan forandre, og visdom til å skille mellom de to.”
Nøkkelen for å se helheten er for meg blitt begrepene ”handlingsrom” og ”ansvar”.