Selvfølgelig ikke.   Men…

 

 

Hva er teologi?

Begrepet ”teologi“ er, akkurat som biologi, sammensatt av to greske ord, nemlig „teos“ (Gud) og „logos“ (ord, lære). Det er altså læren om Gud.

Ut i fra ordet kunne det være hvilken som helst Gud, men i vår kulturkrets brukes det vanligvis for innholdet i den kristne tro, dens dokumenter (særlig Bibelen) og dens historie. Som i biologi og alle andre fag eksisterer det mange underdisipliner, som gammel og ny testamente, kirkehistorie og systematisk teologi med dogmatikk og etikk. Teologistudenter må dessuten lære en del hebraisk, gresk og latin, samt noe filosofi.

Akkurat som biologien ikke eksakt kan si hva liv egentlig er, kan teologien ikke si noe eksakt om Gud. De store spørsmålene forblir i mørke og er ikke tilgjengelig for vår lille forstand.

Og egentlig synes jeg at dette er innlysende og en lettelse. Hvis jeg tro at Gud er skaper og opphav av hele universet, vår klode, alt liv og også meg, så er det for meg en absurd tanke at mitt lille hjerne skulle kunne fatte, begripe og beskrive Skaperen.

Fra tid til annen oppstår det da også diskusjoner om teologi i det hele tatt er en vitenskap. Senest ble det i 2010 diskutert i organene til Oslos universitet om Teologisk Fakultet skulle fjernes. En del av akademia så ikke på dette som vitenskap. Men forslaget falt siden man i en vestlig kontekst forstår teologi som en akademisk fagdisiplin og som et rasjonelt, systematisk og vitenskapelig studium av en bestemt religion. Man beskriver og undersøker, kritisk distansert.

For meg personlig har interessen for teologi ikke dreid seg så mye om en forskers teoretiske arbeid med et fag, men om nyttig kunnskap for å bedre kunne forstå den troen som jeg er oppvokst med, Bibelen og kirken.

«Kirken» betyr i denne sammenhengen mest å forstå alle de menneske rundt meg som jeg er blitt glad i, og som har troen på Gud som en viktig og integrert del av sitt liv.

Grenser for erkjennelsen – både i biologi og teologi

Vitenskap har alltid fascinert meg, og jeg elsker å lese, tenke og lære nytt. Som ungdom trodde jeg at det ville gi meg svar som jeg kunne ”slå i bordet” med: Jeg vet!

Men min erfaring er at jo mer jeg lærer og begriper, jo mindre skråsikker blir jeg. For hvert svar jeg får, dukker det opp flere nye spørsmål. Denne erkjennelsen deler jeg heldigvis med mange. En av de gamle filosofene (var det Sokrates?) har formulert det omtrent slik: ”Jo mer jeg vet; jo mer erkjenner jeg at jeg egentlig ikke vet noe som helst.”

Også professor i teoretisk fysikk ved universitet i Oslo, Øyvind Grøn, gir uttrykk for det samme i artikkelen ”Et nytt verdensbilde”. I artikkelens siste avsnitt skriver han under overskriften ”Hva vi ennå ikke vet: ”Vi ender derfor opp med å måtte innrømme at aldri før har vi visst at det er så mye vi ikke vet. Nittiseks prosent av universets innhold er av ukjent art.”[1]

Denne erkjennelsen og erfaringen har for min egen del ikke ført til at jeg har tvilt mer på Gud, men på min evne til å erkjenne og forstå i dag endelige svar på de store spørsmålene.

Som Paulus sier i sitt brev til korinterne: ”Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt.  Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut” (1. Kor. 13,12).

Det er heller ikke bare teologien som har klare grenser for hva vi vet. Det gjelder også de eksakte naturvitenskapene. Astronomi og fysikk har gitt flere og flere svar på universets tilblivelse, evolusjon og genetikk har gitt flere og flere svar på livets opprinnelse. Noen mener at det er bare et tidsspørsmål før også de siste av de store eksistensielle spørsmål har funnet sitt svar. Den som tenker, kan ikke tro sies det av noen.

Skråsikkerhet

Den mest kjente forfatter som forfekter dette er kanskje Oxford-professoren Richard Dawkins. I sin populærvitenskapelige bok ”The selfish gene”, 1976, beskriver han sitt syn på evolusjonen. Og i boken ”The God delusion”, 2006, kritiserer han all religion. Han mener at all tro på en Gud må betegnes som en vrangforestilling.

Men så enkelt er det heldigvis ikke. Jeg tror at Dawkins går langt over den grensen for hva han kan si som vitenskapsmann. Han uttaler seg som ”troende”, som overbevist og misjonerende ateist.

Jeg har i 2010 og 2011 deltatt i et interessant bokprosjekt. Et samarbeid, en dugnad med mange aktører som ønsket å beskrive prosesser mot et paradigmeskifte i mange forskjellige disipliner og fag, vekk fra en mekanistisk og for en helhetlig økologisk eller holistisk forståelse av virkeligheten. Vi kalte oss for ”paradigmeskift-arbeidere”. Resultatet ble boken ”Framtidsfrø – spirer til en bedre verden” som ble lansert oktober 2011.

Ydmykhet

Her skriver Rolf Solheim i sin artikkel ”Vi er ikke alene” om nyere erkjennelser i teoretisk fysikk:

For 80 år siden sa Niels Bohr at den som ikke blir sjokkert av moderne fysikk, har ikke skjønt hva det dreier seg om. Og for ca 10 år siden ble astrofysikere enige om at de bare skjønner ca 4% av hva universet faktisk består av. Mørk energi og mørk materie utgjør 96%, og man aner ikke hva dette er for noe. Og som en konsekvens av at universet ikke bare befinner seg ”der ute”, men også hjemme i stua, betyr det at 96 % av alt som befinner seg under sofaen eller i kjøleskapet, ikke lar seg registrere med de fineste fysiske måleinstrumenter.

Når forskere ved CERN i dag forsøker å verifisere Strengteorien som samlende enhet bak den fysiske virkeligheten, må de bruke 10 dimensjoner for matematisk å beskrive den. Det betyr 6 dimensjoner ut over det vi i dag forstår som rom og tid, altså våre vanlige 4 dimensjoner. Her bruker teoretisk fysikk (uten å blunke) i tillegg 6 metafysiske dimensjoner, for å beskrive den fysiske verden. Men anvendt fysikk benytter seg av en metode som gjør at den bare kan befatte seg med den materielle delen av verden. Noen ”åndelig dimensjon” eksisterer ikke der.

Vi har altså for lengst sprengt det materialistiske verdensbildet. Imidlertid klamrer mye av ”main stream” vitenskap seg til en materiell oppfatning av verden som for lengst har gått ut på dato.” …”Paradokset er selvsagt at teoretisk fysikk kan være hvor metafysisk som helst, mens biologien og psykologien, som har sin grunn i den samme virkelighet, latterliggjøres om man antyder metafysiske samband. [2]

Det er godt og fascinerende med forskning, kunnskap og vitenskap. Vi trenger det. Men vi trenger også å se vår begrensning i å finne svar på de store spørsmål. Vi kommer alle til en grense hvor vi må tro, også ateisten. Det vil si vi velger fritt hva vi til syvende og sist vil stole og bygge vår eksistens på.

Derfor er jeg også skeptisk til alle som påstår at de vet såpass at de ikke kan tror på en Gud, eller omvendt, de som forsøker å bevise Gud, slik at du må tro.

Jeg har opplevd en rekke dogmatiske kreasjonister eller evolusjonister. Men jeg er overbevist, at alle på et eller annet punkt overskrider en grense for hva de kan påstå å vite ut i fra sin kunnskap. De beveger seg i et usikkert terreng, hvor de er like avhengig av å tro på noe som alle andre.

En troende agnostiker 

Jeg er agnostiker når det gjelder et klart Gudsbilde basert på vår teoretisk tillærte viten, eller for den saks skyld et Gudsbevis. Men jeg tror på det for meg helt sentrale i Bibelens budskap: At Gud har åpenbart seg i Jesus Kristus. En vanvittig og uhyre radikalt budskap: Inkarnasjon, Gud blir kjøtt, materie, en hjelpeløs baby! Hele julehistorien, Jesu liv og lære snur opp ned på det meste av datidens (og dagens?) normer og forventninger. Guds virkelighet og kjærlighet kan erfares. Men da må jeg kaste meg i tillit i hans armer – uten sikkerhetsnett og garantier i noen Gudsbevis.

Å kaste seg i fars armer. Slik beskriver biskop Halvor Nordhaug troen i boken ”De store ordene”. Han forteller en flott historie. En far og en datter har blitt fanget i en by med høye bymurer. Faren klarer å rømme og formidler beskjeden til datteren at han venter på henne et bestemt sted nedenfor muren midt på natten. Hun kan stole på (tro på) dette, og kaster seg i det ukjente, eller hun kan tvile. Jeg tror at vi alle står på en slik mur, ser ingenting, men må likevel velge: Vil jeg tro eller tvile? Datteren i historien kaster seg i sin fars armer, i blind tillit.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg da en av mine teologi-professorer i studietiden plutselig stoppet i en forelesning rett før julen. Hun var internasjonalt kjent for sin forskning. Hun sa at hun gjerne ville dele en erfaring med oss:

Jeg er oppvokst i en familie uten forhold til kristen tro. Likevel var min mor stolt på at jeg, hennes datter, var blitt teologi-professor. En julekveld ble hun med til en gudstjeneste. Etterpå spurte hun meg, hvilken betydning denne historien om Jesusbarnet egentlig hadde.

Professoren så på oss og sa: ”Til tross for all min kunnskap kunne jeg ikke gi min mor et enkelt og forståelig svar. Jeg følte at et enkelt vitnesbyrd hadde vært viktigere enn all teoretisk kunnskap. Dette må dere aldri glemme.”

Jeg tro hun hadde rett. Derfor er for meg ikke lenger de tøffe og skråsikre blitt forbilder i troen. Jeg er heller ikke spesielt interessert i akademisk debatt. Trosvitner for meg var og er mennesker som utstråler enkelhet og ekthet i sin etterfølgelse. De levde sitt liv nær Gud og spurte stadig hva det betyr å være Jesu etterfølger i dag. De var engasjert. De ga kjærlighet og aksept. De så andre – også meg. Noen var professorer, noen prester og biskoper, andre enkle arbeidere. Men alle var ekte medmennesker.

Møte med tro og vitenskap i barndommen

I min barndoms menighet hadde de aller fleste et ganske bevisst forhold til sin tro og god bibelkunnskap. Noen av brødremenighetenes grunnleggere, som levde lenge før min tid, hadde til og med studert gresk og hebraisk for å lage sin egen bibeloversettelse, mest mulig ordrett. Men det var ingen i vår menighet som hadde studert teologi. Tvert i mot. Som så mange andre menigheter hadde brødremenigheten oppstått i opposisjon til de etablerte kirkesamfunnene og deler av deres lære.

Tro var noe eksistensielt og personlig. Mitt forhold til Gud. Bibellesning og bønn. Den var veldig pietistisk, med vekt på personlig fromhet og livsførsel.

De fleste var i praktiske yrker, arbeidere, håndverke og forretningsfolk. I begynnelsen av 1900tallet var nok arbeiderne i flertallet. I min barndom var mange av de ledende brødre i gode posisjoner i arbeidslivet.

Det var ikke vanlig å studere i det hele tatt. Jeg følte derfor allerede da jeg begynte å studere biologi at dette var en smule mistenkelig for noen: Hva skulle det være godt for? Men å begynne å studere teologi, et år senere, virket direkte farlig. Ingen sa det direkte til meg, med jeg følte at her var det opplagt store sjanser for at barnetroen kunne få seg en alvorlig knekk.

Men det bekymret ikke meg i særlig grad. Jeg var nysgjerrig og gledet meg til å få et supplement til de empiriske naturvitenskapene.

Møte mellom biologi og teologi, liv og tro er blitt «min greie», mitt livsprosjekt eller mitt kall.

Men hvordan kan man formidle noe av dette til andre?

Neste kapittel: Pedagogikk – hva er egentlig læring?

[1] Artikkelen står i boka ”Framtidsfrø-spirer til en betre verden”, s. 304

[2] Artikkelen ”Vi er ikke alene” i boken ”Framtidsfrø-spirer til en bedre verden”, s. 323