Markedsøkonomiens hegemoni

En mekanistisk virkelighetsoppfatning har forplantet seg også til andre sektorer i samfunnet, ikke minst til økonomien. Og det er her det største behovet for et paradigmeskifte er åpenbar.

Etter kommunismens sammenbrudd er den kapitalistiske samfunnsmodellen nærmest enerådende i verden. Økonomiske vurderinger synes å styre det aller meste, også politikken. Det er derfor viktig at den virkelighetsoppfatningen som ligger til grunn for dagens økonomi blir tydeliggjort og diskutert.

Jeg vil i det følgende basere meg på tanker som Ove Jakobsen, økonomiprofessor på Høgskolen i Bodø skriver i sitt kapittel i Framtidsfrø.[1] Jakobsen siterer Ormerod (1994), som hevder

at økonomer lider av en form for metafysisk blindhet, de forutsetter at økonomi er en vitenskap med absolutte og uforanderlige sannheter. Fraværet av metafysiske spørsmål innenfor økonomi har resultert i mange grunnleggende problemer.

I stedet for å stille spørsmål ved metafysiske forutsetninger, kvalitative verdier og prosesser har ”mainstream” økonomi vært mest opptatt av å studere fysiske lovmessigheter, kvantifiserbare størrelser og ulike objekter. Idealet innenfor økonomisk vitenskap har vært å komme frem til lover som er like objektive som fysiske lovmessigheter. Ormerod konkluderer med at ”mainstream” økonomi gir et svært misvisende bilde av hvordan verden faktisk fungerer, og at det er behov for en grunnleggende endring i virkelighetsoppfatning.[2]

Påstanden om at økonomien har behov for en dyptgripende metafysisk kritikk har lange tradisjoner. Økonomene Georgescu-Roegen (1906-1994), Schumacher (1911-1977) og Holbæk-Hanssen (1917-1991) argumenterte for flere tiår siden for at de ideene nyklassisk økonomi bygger på ikke fanger inn den kompleksiteten som preger dagens virkelighet. Problemene bunner i at markedsøkonomien fortsatt henger fast i opplysningstidens ide om at virkeligheten kan beskrives som en maskin satt sammen av utallige deler som griper inn i hverandre som tannhjulene i et urverk.

At markedet blir betraktet som en maskin der alle delene i prinsippet er utskiftbare vil blant annet si at ulønnsomme deler kan skiftes ut, uten negative konsekvenser for helheten. ”Out-sourcing” av ulike funksjonsområder i en bedrift eller organisasjon er eksempler på en slik atomisert praksis. I stedet for å undersøke hvordan markedsaktører er knyttet sammen i nettverk gjennom indre (skjulte/åpne) relasjoner, forutsetter mainstream økonomien at samspillet mellom aktørene reguleres gjennom ytre markeds- og prismekanismer (som er å betrakte som naturlover). Gjennom kostnads/nytteanalyser er det mulig å finne ut hvordan ”det økonomiske menneske” vil prioritere aktuelle handlingsalternativer. Innenfor et konkurransebasert markedssystem blir mennesker og bransjer satt opp mot hverandre. En slik mekanistisk virkelighetsoppfatning forveksler ofte livskvalitet med materiell velferd, eksistensielle utfordringer oversettes til kortsiktige forbruksmål samtidig som naturens egenverdi blir omtolket til kun å gjelde markedsverdien av alt fra gulrøtter til olje. Alle blir rivaler, der den enes fordel lett blir den andres ulempe.

Økonomisk vekst – uansett

Jakobsen forklarer videre at målet om økonomisk vekst kommer i konflikt med bærekraften i økosystemene. Konsekvensen av overforbruk av ressurser og økende avfallsmengder er i dag synlige både lokalt, regionalt og globalt. Miljøskadelig ‘cowboy’ økonomi (det er alltid mulig å erobre nytt land når ressursene et sted er oppbrukt) med ‘romskip’ økonomi (naturen er et lukket system med begrenset kapasitet både når det gjelder uttak av ressurser og tilbakeføring av avfall).

Det mekanistiske synet på vitenskap har ført til, så Jakobsen, at de kvalitative sidene ved fenomenene blir usynlige og resultatet er at vi sitter igjen med store mengder del-sannheter om menneske, samfunn og natur. Enda verre blir det når vi har en tendens til å tro at disse del-sannhetene kan summeres opp til den hele og fulle sannhet.

Den usynlige hånden

Grunnleggeren av denne økonomiske grunntenkningen var Adam Smith, en skotsk filosof som levde på 1700-tallet. I sin bok ”Nasjonenes velstand” bruker han begrepet ”den usynlige hånd” for det markedsøkonomiske hovedprinsipp, nemlig at en person som handler til nytte for seg selv også indirekte handler til nytte for samfunnet eller kollektivet. Hvis alle er egoistisk og kun etterstreber egen vinning, så vil denne usynlige hånden bidra til at dette også er til det beste for andre. Smith framholdt at det er bakerens egennytte vi har å takke for at vi har brød på bordet, ikke hans menneskekjærlighet.

Mest mulig egoisme og fortjeneste i mitt eget regnskap, brutal konkurranse, vekst uten grenser, samt neglisjering av kostnader vi påfører andre mennesker, våre etterkommere og naturen er noen av konsekvensene.

Den økonomiske krisen som oppsto akutt høsten 2008, og så på nytt høsten 2011 viser konsekvensene av en slik tenkning. Det virker som om denne tenkemåten sitter meget fast blant styrende sosialøkonomer i dag. Allerede 1997 gjorde jeg en frustrerende oppdagelse. Jeg skulle delta i en debatt i regi av NHO om Hans Nielsen Hauges betydning for dagens næringsliv. Når jeg foretok et google-søk på internett på begrepet verdiskaping, så kom det nesten utelukkende opp artikler og oppslag hvor ”verdiskaping” var ensbetydende med økonomisk vekst. Det er neppe en slik forståelse som hjelper oss videre.

Men også her skjer det en bevegelse. FN’s toppmøte RIO+20, som i juni 2012 skal vurdere oppfølgingen av og framgangen med bærekraftig utvikling etter FN’s møte i Rio 1992, har grønn økonomi som hovedfokus. I denne forbindelsen arrangeres det våren 2012 en rekke seminarer hvor flere og flere økonomer tar til ordet for nødvendige samfunns- og strukturendringer.

Sektortenkning

Sektortenkning bremser Bondevik var overskriften over en kronikk i Vårt Land under Bondevik I-regjeringen. I kronikken beklager daværende styreleder i Stiftelsen Idébanken seg over at regjeringen synes ut av stand til å tenke samarbeid over departementsgrensene. Det samme har kirkens miljøvernere og jeg erfart når vi i mange år har forsøkt å få støtte til vårt arbeid gjennom et sektorovergripende samarbeid. Vi hadde bl.a. et felles møte med fire statssekretærer allerede i 2003 hvor vi kunne presentere vårt arbeid. Alle var enige at det både var viktig og ønskelig at kirken var synlig på feltet miljø og bærekraft. Men et samarbeid om finansiering? Det var ikke mulig. Man pekte på hverandre. Søk hos det enkelte departement! Men kirkedepartementet har ikke miljømidler, og vi står heller ikke på miljøverndpartementets liste over miljøorganisasjoner. Beklager, men også departementer konkurrerer med hverandre om kroner.

Økonomi, handlingsrom og rettferdighet

Det er en slik sektortenkning som er en stor hindringsfaktor for bærekraft. Jeg tenker på min økonomi, sjefene tenker på firmaets bunnlinje, nasjonaløkonomene tenker på landets. Det som ofte skjer er at man velter kostnader over på andres regnskaper. De blir ikke borte. En bedriftsfilial blir lagt ned for å spare på lønninger, men lokalsamfunnet bærer utgiftene. Staten redder bankene, men øker skaten til folk flest.

Et annet problem er at man ”stjeler” og forbruker formuen til andre, for eksempel kommende generasjoner eller fattige land. Derfor er det viktig å erkjenne sammenhengen i all økonomisk virksomhet, fra privat- til verdensøkonomi. Derfor henger økonomi og etikk sammen.

Elementene og prinsippene i all økonomi er de samme, uansett om vi snakker om min egen økonomi, familiens, bedriftens eller statens. Fire størrelser beskriver det hele:

Jeg har et kapital, en formue, på pluss-siden, og evt. utestående fordringer, dvs. gjeld, på minus-siden. I tillegg har jeg inntekter og utgifter.

Har jeg over tid mer inntekter enn utgifter, så vokser formuen. Hvis utgiftene overstiger inntektene så krymper formuen. Er det brukt opp, så pådra jeg meg gjeld.

Unge mennesker i etableringsfasen har som regel ennå ikke kunnet legge seg opp en formue. Hvis de så skal kjøpe seg en leilighet, så er de fleste nødt til å ta opp et lån. Men det koster, og fører som regel med seg store utgifter i form av renter for dette lånet. Ulempen er da at kjøpet blir mye dyrere enn om man kunne ha betalt direkte.

Oftest kommer man gjennom dette for en lang tidsperiode i et avhengighetsforhold til lånegiveren. Frihet og handlingsrom blir betydelig redusert. Man snakker til og med om gjeldsslaver. Jeg har ingen valg lenger, jeg må tjene nok penger for å betjene og nedbetale lånet. Derfor er dette kanskje et av de viktigste valgene for enkeltmennesker. Når noen samfunnsaktører vil få oss til å skru opp vårt forbruk, og stadig nører opp under våre ønsker etter nye klær, tøffere biler, mer kjøtt (”Unn deg litt luksus, du fortjener det, løp og kjøp!”), så er dette en trussel mot jordens økologiske bæreevne. Hvis dette i tillegg forsterker en allerede urettferdig fordeling mellom menneskene, så er dette også en trussel mot fredelig sameksistens.

Gjeld mellom land er noe som kan holde en helt nasjon nede i fattigdom. Når penger tidligere har blitt gitt til en korrupt diktator, så er det tvilsom om et land senere skal stå til ansvar for dette. Kirkens Nødhjelp kaller dette kamp mot illegitim gjeld eller diktatorgjeld.

Når rike land og multinasjonale firmaer utnytter fattige småbønder eller fabrikkarbeidere til å produsere og selge sine råvarer og tjenester til lavpris, for at vi i rike industriland kan shoppe og leve billigere, så er dette både umoralsk og urettferdig. Derfor er ordninger som Fairtrade og Initiativ for etisk handel så viktig.

Kretsløpsøkonomi og organisk virkelighetsoppfatning

Jakobsen skriver videre i sin artikkel:

Når økonomi betraktes ut fra en organisk forståelse av virkeligheten, oppdager vi at markedet er et nettverk av aktører som er gjensidig avhengig av hverandre. I stedet for avmektige tilskuere blir markedsaktørene medansvarlige deltakere i samfunnsutviklingen. Ved en overgang fra mekanistisk til organisk virkelighetsforståelse blir tiltak som øker konkurransen mellom autonome aktører, erstattet av samarbeidende nettverk som knytter aktørene sammen. [3]

Kretsløpsøkonomi ser helheten, og forsøker å utvikle en modell hvor økonomi, natur og kultur kan sees i sammenheng og utfyller hverandre. For oss i kirkens miljøarbeid har det derfor vært flott at vi helt siden begynnelsen av 2000-tallet har kunnet utvikle et samarbeid med Ove Jakobsen og hans kolleger ved flere anledninger. Jakobsen leder senter for økologisk økonomi og etikk ved Handelshøgskolen i Bodø.

[1] Ove Jakobsen: En ny organisk og helhetlig økonomi vokser fram. I Framtidsfrø-spirer til en bedre verden, s. 156 ff.,…

[2] Framtidsfrø, s. 160f.

[3] Framtidsfrø, s. 162