Forandring i bevissthet og atferd

“Det er nødvendig med et paradigmeskifte i menneskers tenkemåte. Vi trenger forandring i vår bevissthet og atferd.” Dette utsagn fra lederen for FNs klimapanel, Rajendra Pachauri, på klimakonferansen i Tromsø i forbindelse med Verdens miljøverndag i juni 2007, har brent seg fast hos meg. Den beskriver godt hva jeg opplever som en sentral utfordring i verden i dag. Finnes det noen overordnete tankemønstre som preger våre liv og våre samfunn? Er det en del ”sannheter” som tas for gitt og som sjelden etterspørres?

Ordet paradigme (fra gresk paradeigma) betyr opprinnelig å være et forbilde, et mønster. I dag blir begrepet oftest brukt som en betegnelse på etablerte regler innenfor vitenskapelige disipliner. Den amerikanske vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn er blitt kjent for å ha arbeidet mye med dette begrepet. Han definerte «paradigme» som de felles, ofte uskrevne spilleregler og tankemønstre, som samler forskerne omkring en bestemt problemforståelse og en problemløsende, vitenskapelig praksis.

Kuhn sier at den vitenskapelige utviklingen består av ulike faser. Nye erkjennelser leder på nytt og på nytt frem til en brytning mellom etablerte og nye paradigmer (tankemønstre). Til slutt fører dette til et paradigmeskifte; en aksept av et nytt paradigme, en ny forståelsesmodell. Men man snakker bare om et paradigmeskifte når endringen er av betydelig størrelse og rekkevidde. Begrepet ble kjent gjennom Kuhns bok The Structure of Scientific Revolutions i 1962.

Innenfor naturvitenskapen har det gjennom tidene utviklet seg mange teorier og ideer. Bare få av dem har hatt tilstrekkelig omfang og rekkevidde til å endre vitenskapens – og dermed også hele kulturens – syn på viktige sider av virkeligheten. Og bare dette lille fåtallet av nye ideer fortjener betegnelsen paradigmeskifte.

Noen eksempler

Et eksempel på et paradigmeskifte er det heliosentriske verdensbildet slik det ble formulert av Copernicus i midten av 1500-tallet, og gjort mer kjent gjennom Galileo Galilei. Jorda er ikke lenger i sentrum av universet. Det er ikke slik at alt dreier seg om jorden. Andre ideer fra naturvitenskapen som kan karakteriseres som paradigmeskifter er Charles Darwins utviklingslære på 1800-tallet, Albert Einsteins relativitetsteori og Max Plancks kvanteteori.

Alle disse bidro til store endringer i forståelsen av verden, naturen og menneskets selvbilde. Mange mener at spesielt det heliosentriske verdensbildet og evolusjonsteorien har bidratt til å svekke kirkens og Bibelens autoritet. De sto tradisjonell for en annen forståelse som til slutt måtte gi tapt. Men er det så entydig og enkelt?

Da jorden ble flat

I boken Da jorden ble flat [1] beskriver Bjørn Are Davidsen at virkeligheten er mye mer sammensatt enn forfattere som Dan Brown (DaVinci-koden) og Richard Dawkins (Gud – en vrangforestilling) vil ha det til.

Han ønsker å avsløre en unyansert gjentakelse av påstander om den store krigen mellom kirken og kunnskapshistorien, og mener at slike fortellinger er blitt en del av det moderne menneskets selvforståelse:

Kanskje kan vi kalle dem modernitetens ikoner, siden de nærmest rituelt løftes fra i populærvitenskap, media, politikk og skolen for å vise veien fra fortidens mørke til dagens lyse og liberale samfunn. Men i stedet for å følge modernitetens idealer om å holde seg til det vitenskapelig, bygger man i store grad på myter. [4]

Det som er tragisk, påpeker Davidsen riktig, er at denne…

fortellingen er blitt en undertekst, et mønster som styrer våre tolkninger. Dermed blir selv etiske innvendinger fra kirkelig hold, for eksempel innen genteknologi, oppfattet som uttrykk for en kamp mellom tro og vitenskap. Dette kan vanskeliggjøre rasjonell samtale om vitenskap og etikk, og om mulige uheldige sider, prinsipielt og praktisk, ved enkelte former for forskning. [5]

Det sier seg selv, at en slik fortelling om kristen tro som bakstreversk, gjør det vanskelig for kirken å bli oppfattet som en relevant etisk premissleverandør i samfunnet.

Verden blir en maskin

I kapittelet Verden blir en maskin beskriver Davidsen hvordan i løpet av renessansen selve synet på naturen endret seg. Ikke minst den franske filosofen Descartes laget på 1600-tallet et fundamentalt skille mellom mennesket og naturen, i strid med tidligere teologi og vitenskap. Hans dualisme beskriver en natur, styrt av mekanikkens lover. Mennesket hadde i motsetning til dyrene en uavhengig sjel, utenfor det materielle. Som konsekvens kunne man utnytte naturen uten moralske skrupler. Maskinen hadde jo ingen sjel. Davidsen skriver:

Slik Max Weber antyder, snakker vi om en avfortrylling av naturen. Dette har ført til et sterkt ønske om refortrylling, noe vi ser hver på sin måte hos for eksempel kristne forfattere som J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis, og i dagens alternativbevegelse.

Paradigmeskftet – også i vår trosforståelse?

Saken ”Truet liv – troens svar” på Kirkemøtet 2007 ønsket konkret å reise en slik debatt om paradigmeskifte i kirken. Det sies innledningsvis:

Stadig flere etterlyser et paradigmeskifte i hele tenke- og levemåten i de vestlige forbrukersamfunnene. Dette utfordrer kirken på et helt grunnleggende plan til en fornyet leting etter kirkens identitet og oppdrag. Hva er den kristne troens forståelse av forholdet mellom Gud, mennesket og resten av skaperverket? Kan den gi oss fremtidshåp og konkret livsveiledning? …

Dette sakspapiret vil i det følgende peke på noen forhold som er viktige i denne sammenhengen. Engasjement for miljø og rettferd handler ikke om en ”sak” på siden av kirkens egentlige oppdrag. Dette er spørsmål som direkte berører troen på Gud som skaper, frelser og livgiver, kirkens vitnesbyrd og troverdighet og kallet til å være en bekjennende, misjonerende og tjenende kirke. Saken berører i høyeste grad kirkens identitet og oppdrag i verden i dag. Kirkens spesielle oppgave og budskap i dagens situasjon må klargjøres.

Og under overskriften Økologi handler om gjensidig avhengighet:

Alt som lever er uløselig knyttet sammen med annet liv og sin omverden: Mennesker, dyr og planter trenger luft, vann, varme, næring og ly. Mennesket er en integrert del av en ”livsvev”. Ikke minst har bidragene fra samenes tradisjon og teologi bidratt til å minne oss på denne sammenhengen, slik det er utdypet i Tore Johnsens bok ”Jordens barn, solens barn, Vindens barn”. [1]
[1] Tore Johnsen, Jordens barn, solens barn, vindens barn

Oppgjør med dualismen

Jeg har et annet sted skrevet om historikeren Lynn White jr.’s kritikk at kirken ukritisk har støttet en avfortrylling av verden og naturen. Og jeg har sitert Ernst Conradie som nevner nettopp denne dualistiske oppdelingen i sjel og kropp, ånd og materie, også gjennom kirkens forkynnelse, som skjebnesvangert. For Conradie er dette derfor avgjørende at kirken tar et oppgjør med denne forstillingen.

Derfor har dette vært en viktig del av arbeidet med miljø i kirken i de senere årene å peke på at mennesket er en integrert del av naturen, slik det sies for eksempel i hustavlen til biskop Finn Wagle: ”Dyrk sammenhengen. Ditt liv er innfelt i jordens liv. Alt er gitt deg til låns. Als skal du overlate til dem som følger etter.”

[1] Børn Are Davidsen, Da jorden ble flat, Luther forlag, Oslo 2010

[2] Bjørn Are Davidsen, s.37

[3] Bjørn Are Davidsen, s.37

[4] Bjørn Are Davidsen, s36

[5] Bjørn Are Davidsen, s.36

Les videre Viten og ydmykhet