Paradigmeskifte

Dette intense livs- og trosfellesskap stilte store krav til min studiedisiplin. Jeg måtte lære å trekke meg tilbake i eget rom, selv om det var spennende folk på besøk i leiligheten. Det var det nemlig hele tiden.

I disse årene opplevde jeg mange ting som har forandret meg for resten av livet. Jeg stilte etter hvert flere og flere spørsmålstegn ved alle de skråsikre oppfatninger som hadde preget mitt trygge tankeunivers i barne- og ungdomsårene. Et paradigmeskifte i tenke- og levemåte var underveis.

 Skuffelse og nye studiefag

Jeg ble fort skuffet over biologistudiene. Dette hadde jeg jo drømt om og jobbet mot i flere år! Jeg opplevde det som lite inspirerende, teoretisk og de fleste professorene som livsfjern. Det virket som om fagspesialiseringen deres hadde gått over alle støvleskafter. Den ene så og levde bare for flyen Drosophila, den andre snakket utelukkende om en spesiell sopp. Verden rundt syntes å være uinteressant for dem. Måtte man være slik for å gjøre karriere? Etter et år gikk jeg til samtale hos en professor som jeg var blitt litt bedre kjent med. Han var forholdsvis ung, adferdsforsker, og veldig hyggelig.

Jeg luftet min frustrasjon: ”Unnskyld, jeg har i mange år ønsket å studere biologi, men når jeg ser hva dere gjør og hvordan miljøet er, så vil jeg helst ikke bli som dere.”

Heldigvis hadde han humor. Han skjønte meg, og anbefalte meg å velge et annet fag i tillegg til biologi for å sikte meg inn på en lektorutdannelse for videregående skoler.

Jeg likte ideen og valgte til slutt å studere teologi og pedagogikk, i tillegg til biologi.

Dette veivalget førte til et meget stort spekter av fag på min ukeplan: biologi med kjemi, fysikk og matematikk; teologi med gresk og latin, historie og filosofi; og pedagogikk med bl.a. psykologi. Jeg kjedet med i hvert fall ikke, og opplevde vekslingen mellom den naturvitenskapelige tenke- og arbeidsmåten den ene timen, og en åndsvitenskapelig tilnærming i neste time som veldig spennende.

Denne flersidigheten vaksinerte meg ettertrykkelig mot den fristelsen, som jeg så i begge ”leirer”, nemlig å se noe ned på ”de andre”. Både teologer og naturvitere kunne trekke foraktelig på smilebåndet over de andres ”vitenskap”. Både her og i andre livssituasjoner ble jeg sterk tiltrukket av ”brobyggere”, mennesker som forsøker å arbeide for gjensidig forståelse og aksept. Jeg blir tiltrukket av mangfold, med avskyr skråsikkerhet.

Økumenisk oppvåkning

I denne tiden ble jeg godt kjent med andre medstudenter, som var aktive kristne, selv om de kom fra helt andre tradisjoner og trosretninger som meg selv. Her var det både frikirke- og kirkefolk, katolikker og pinsevenner, politisk radikale fredsaktivister og ganske konservative,  introverterte ved siden av utadvendte.

I hele min oppvekst hadde det ligget en forståelse av menigheten til grunn, som stilltiende forutsatte at det var oss som hadde oppfattet Jesus og Bibelen riktig. Det skulle ikke så veldig mye avvik til for å oppfatte de andre som ikke seriøse kristne.

I studietiden ble jeg overbevist om at det ikke var rett å lete etter mennesker som var mest mulig lik meg i tenke- og væremåten. Akkurat som Jesu disipler blir skildret som en brokete forsamling, følte jeg det som riktig å ha fellesskap med alle andre på mitt sted som betegnet seg som kristne. Det var ikke min oppgave å bedømme deres åndelige status. Basta.

Siden den gangen har jeg et veldig avslappet forhold til alle debatter som dreier seg om å ”ha rett”, som for eksempel i spørsmål om evolusjon/ kreasjonisme, dåpssyn eller kirketilhørighet. Til og med andres livssyn gjør meg ikke urolig. Jo mer jeg har lært i årenes løp, jo mer vet jeg at all vår menneskelige erkjennelse er stykkverk, som Paulus skriver i sitt brev til korinterne (1. Kr. 13).

Neste kapittel: Politisk snuoperasjon