I dag er jeg svært kritisk til mye av det som jeg har beskrevet som min menighetsbakgrunn.

Men til tross for alt dette er det ikke negative tanker som preger min hukommelse sterkest. Det er den opplevde samhørigheten og kjærligheten mellom dem som var med, også kjærlighet til meg. Siden nesten hele min familie var del av menigheten, så møtte jeg kjærlighet, tilhørighet, aksept og anerkjennelse hele tiden, søndag som hverdag. Jeg ble sett, verdsatt og regnet med. Aldri på noe tidspunkt i min oppvekst, heller ikke når jeg begynte å studere og stilte en del kritiske spørsmål, har mine nærmeste, mamma, mormor og morfar, tvilt på meg eller satt spørsmålstegn ved min tro.

Som liten gutt, etter at pappa døde, fikk jeg mye oppmerksomhet og en del gaver fra folk i menigheten, av og til anonym. Særlig husker jeg en julaften hvor vi hadde vært på besøk hos mammas søster med familie. Når vi sent på kvelden kom hjem til vårt hus sto det en skinnende ny barnesykkel og en hjemmesnekret trillebår i lyset fra gatelykten foran inngangsdøren. For meg er dette et av de sterkeste minnene om barndommens jul.

Trillebåren har jeg fremdeles. Den ble en del av flyttelasset til Norge, og jeg håper at mine barnebarn en dag kan leke med den. Dette er opplevd omsorg og praktisk nestekjærlighet som er sterkere enn tusen ord.

Slike opplevelser sitter som spikret og har skapt en lengsel og savn etter menighetsfellesskap og søskenkjærlighet som for meg har vært vanskelig å finne i en traust folkekirkemenighet i Norge.

Når jeg har snakket om og forsøkt å arbeide for dette i min menighet på Nesodden, som frivillig eller medlem i menighetsråd gjennom mange år, har jeg ofte følt at folk ikke helt forstår hva jeg mener. Det er ikke så rart, når man ikke har opplevd menighet på denne måten. Mange har et mer distansert og ærbødig forhold til kirkerommet og prest. Hele bygget, interiøret og prestens klær uttrykker annerledeshet og skiller seg ut. For meg lukter det for sjelden hverdag.

Neste kapittel: Studietid