Hvem er jeg – ånd eller materie? Flere store tenkere og vitenskapsmenn har jobbet med problemer i dette skjæringsfeltet. To av dem som har fascinert meg i min studietid er Sir John Eccles (1903 – 1997) og Sir Karl Popper (1902 – 1994).
Eccles var neurolog og fikk nobelpris i medisin 1963. Popper (1902 – 1994) var en østerrisk- britisk filosof og professor ved London School of Economics. Han var en av de mest betydningsfulle filosofer i sitt århundre. Sammen utga de 1977 boken “The self and its brain – an argument for interactionism”.
Allerede I forordet skriver de at problemet med å forstå relasjonen mellom vår kropp og vår ånd neppe noen gang vil bli helt forstått. Dette gjelder særlig samspillet mellom hjernen, dens materielle strukturer, og “ånden”, selvet og dens immaterielle vesen. Jeg vil sitere Eccles fra boken: ”
So I am constrained to believe that there is what we might call a supernatural origin of my unique self-conscious mind or my unique selfhood or soul; and that gives rise of course to a whole new set of problems… By this idea of a supernatural creation I escape from the incredible improbability that the uniqueness of my own self is genetically determined. There is the experienced self that requires this hypothesis of an independent origin of the self or soul, which is then associated with a brain, that becomes my brain. That is how the self comes to act as a self-conscious mind, working with the brain in all the ways that we have been discussing, receiving and giving to it and doing a marvellous integrating and driving and controlling job on the neural machinery of the brain.
Gjennom ideen av en overnaturlig skapelse kan jeg unngå den utrolige usannsynligheten at min egen eksistens bare er genetisk determinert. Godt sagt av Eccles. Han var katolikk, hans samtalepartner Popper betegnet seg som agnostiker. En bevisst identitet er et godt grunnlag for god dialog.