Hvorfor skjer så sjelden de endringer som vi ønsker oss og som vi mener er nødvendig, enten i mitt liv eller i samfunnet? Hvorfor går verdens klimaforhandlinger så tregt? Det virker som om landene spiller poker og venter på at andre skal ta det første skritt. Menneskene som jeg beskrev i avsnittet ovenfor brukte derimot sitt handlingsrom. Kanskje ante de ikke rekkevidden for hva de satte i gang, men de handlet.

Jeg har i årenes løp oppdaget at det ofte er de samme mekanismene som hindrer fremgang, det samme mønster av tanker og holdninger som ligger bak handlingslammelsen. Jeg har forsøkt å beskrive veisperrene som vi må forsere:

Avmaktsfølelse og ansvarsfraskrivelse

Avmaktsfølelse og ansvarsfraskrivelse er to av de hovedhindringene for gjennomgripende endringer i mange menneskers liv, både individuelt og for samfunnet som helhet. Jeg tror at man godt kan betegne det som to ”ursynder” i menneskers historie.

Begge deler lammer, og bygger opp under det som Bibelen beskriver som synd i urhistorien på sine første sider. Synd betyr egentlig ”å bomme på målet”.

Bibelen inneholder en lang rekke av svar som gir uttrykk for avmaktsfølelse når Gud kaller enkeltmennesker til handling. Moses sier: Hvem er vel jeg? Jeremia innvender at han ikke kan tale, og dessuten er altfor ung. Jona rømmer til Ninive.

Jeg kan da ikke tale. Jeg kjenner mange som har bedre evner, mer talent. Jeg er i hvert fall i godt selskap, når følelsen av avmakt og maktesløshet gjør meg handlingslammet.

Den tidligere miljøorganisasjonen Grønn Hverdag hadde en tankevekkende tegneseriestripe som illustrerer dette. En lutrygget og mismodig skikkelse ser mot betrakteren og trekker på skulderne: ”Jeg alene kan ta ikke gjøre noe!” Og han får bekreftelse. På neste bilde står det tusenvis av andre skikkelser like oppgitt bak ham og svarer i kor: ”Ikke jeg heller!”

Ansvarsfraskrivelse

Det finnes i tillegg en annen stor fristelse. Jeg retter pekefingeren vekk fra meg selv, og på andre: ”Jeg kan da ikke gjøre noe stort, en se på de andre, de kan gjøre mye mer!”

Eller pekefingeren som peker vek fra meg og på andre når jeg blir tiltalt for noe jeg har gjort eller har latt være å gjøre. Når Gud spør: ”Adam, hvor er du, hva har du gjort?”, så svarer han: ”Kvinnen du ga meg, hun ga meg å spise”. Og Eva sier like anklagende: ”Slangen lokket meg…” Deres sønn Kain fortsetter etter hans brodermord: ”Skal jeg være min brors vokter?”

Vi kunne fortsette i en nærmest uendelig rekke fra tidenes morgen og frem til i dag: Nei Gud, nå tar du grundig feil. Min nabo har mange flere evner. Min overordnete har ansvar for å ordne opp i dette rotet. Min søster har mye mer penger til å hjelpe dere.

Land i Afrika kan takke seg selv og sine korrupte statsledere. Amerikanere forbruker mye mer energi og mange flere ressurser enn oss her i Norge.

Jeg vet, jeg kan, jeg vil

En annen måte å gruppere hindringsfaktorer på er under overskriftene ”Jeg vet ikke, jeg kan ikke, jeg vil ikke!”

Det kan jo hende at jeg virkelig ikke er klar over at mitt forbruksmønster er ødeleggende for andre mennesker og er basetrt på at andre mennesker og naturen blir utnyttet. Jeg mangler kunnskap. Da hjelper det å fortelle andre om slike sammenhenger, å drive opplæring og kunnskapsformidling.

Men vel så viktig er det etter min erfaring å bevisstgjøre andre på de store handlingsrom nesten hver og en av oss har fått til disposisjon. Vi kan så mye mer enn vi ofte gjør.

Likevel er det kanskje det siste som er en hovedårsak for vår handlingslammelse. Vi vet hva som bør gjøres, og at vi har muligheter for handling, men når alt kommer til alt så gidder vi ikke. Hvorfor skulle akkurat jeg engasjere meg? Jeg har mye annet å tenke på. Det er vel derfor Jesus beskriver de menneskene som haster forbi og ser en annen vei i sin fortelling om den barmhjertige samaritan. Verden trenger samaritaner som sier: Jeg vet, jeg kan og jeg vil handle!