Er menneskers religiøse tro en vesentlig årsak til dagens miljøproblemer, eller kan det være  en viktig nøkkel til å overvinne det? Jeg tror både og. Jeg tror, håper og jobber for at kristendommen, sammen med andre religioner, blir en viktig aktør til å bekjempe klima- og miljøkriser.

Allerede 1967 skrev den amerikanske historikeren Lynn White jr. en artikkel med overskrift «The historical roots of our ecological crisis» i det renommerte tidsskriftet Science. Den vakte stor debatt.

White rettet sin kritikk både mot kristen teologi og kirkens lære. Han mener at en antroposentrisk herskermentalitet og et dualistisk verdens- og menneskesyn har vært fremtredende i kirkens lære og har påvirket historien. I følge White har et ensidig fokus på en del av skapelsesberetningen i 1. Mosebok ført til et skille mellom mennesket og resten av skaperverket: Naturen har kun vært av verdi hvis den tilfredsstiller menneskets behov. Dette skillet mellom mennesket og naturen, samt avsakraliseringen av resten av skaperverket, ble et vesentlig grunnlag for utviklingen av industrialiseringen og utnyttelsen av naturen og dens ressurser. 

White betegner seg likevel som kristen og peker på at andre røster hele tiden har vært til stede, for eksempel blant ørkenfedrene, i keltisk og ortodoks spiritualitet, hos Frans av Assisi og i klosterbevegelsen.

Jeg tror White i stor grad har rett når det gjelder kritikken av kirkens rolle i et historisk perspektiv. Men jeg deler også hans mindre kjente vurdering, at kirken har mange kilder som kan være en spire til bærekraftig liv. Det har vært et sentralt tema i vårt grønne arbeid i kirken å formulere «troens svar» på «truet liv».

I årene 2010 og 2011 var jeg med i en arbeidsgruppe og redaksjonskomité som skulle vise hvor i samfunnet det skjer nytenkning i økologisk og bærekraftig retning. 30 bidrag fra arbeidet ble samlet i en stor og praktfull bok med tittel: «Framtidsfrø- spirer til en bedre verden».

Jeg bidro med et kapittel om kirkens arbeid med tittel «En økologisk relevant tro». Du kan lese det her:

En økologisk relevant tro. Artikkel hjs 2011

Skapt i Guds bilde? Homo sapiens er et masseødeleggelsesvåpen uten sidestykke som med overforbruk og klimagassutslipp truer jordas liv og økosystemer.

Dette mener den danske religionshistorikeren Jens-Andre Herbener i boken Naturen er hellig. Klimakatastrofe og religion (Flux-forlag). Herbener var på besøk i Norge i februar 2016 og fikk behørig omtale i media.

Selv om kristendom og islam er medskyldig i uføret, tror han at religionene kan være svært viktig for en global snuoperasjon.

Jeg møtte Herbener under hans Norges-besøk og ble invitert til NRKs program Verdibørsen for å kommentere hans påstander. Jeg skrev også en kronikk i Vårt Land om dette. Her kan du lese mer fra kronikken…

Jeg har lest boken og møtt Herbener mens han var i Oslo i forbindelsen med lanseringen. Jeg er glad for at han tematiserer religionenes bidrag, både når det gjelder vårt historiske ansvar for grov utnyttelse av naturen og medansvaret for kursendring, og jeg deler mye av hans bekymring, analyse og religionskritikk. Det siste fra min oppvekst i et lite frikirkelig miljø der sjelers frelse betydde alt og denne verden var lite verd.

Hans beskrivelse av tre «økologiske syndefall» i historien er interessant: starten av jordbruket, overgang til monoteistiske religioner og til slutt den industrielle revolusjonen. Utvilsomt er dette områder som trenger økologisk nytenkning. Men Herbener er selv uklar i beskrivelsen av veien fra problemanalyse til handling. Hva betyr det at vi anerkjenner naturens egenverdi, viser ydmykhet, ærefrykt og ansvarlighet i praksis?

Vi må på alle tre områder lære av våre feil, ta selvkritikk og sette ny kurs. Som kristne må vi gjennomtenke på nytt Bibelens budskap, vår lære og våre verdier på dette feltet. Er det noe vi har oversett, glemt eller feiltolket? Det kreves en kjempedugnad på mange plan.

Sammer bygger vi broen til framtiden

Kirkemøtet 1996 oppfordret i saken «Forbruk og rettferd» kristne til å samarbeide med alle mennesker av god vilje. Det har både Den norske kirke og vårt «grønne» økumeniske arbeidsfellesskap bidratt til i mange år. Det har vokst frem et flott samarbeid mellom mange kirkelige aktører, og med miljø- og solidaritetsorganisasjoner, samt fagforeninger. Gjennom Klimavalgalliansen står vi i tett dialog og nettverkssamarbeid og arrangerer 19. februar konferansen Broen til framtiden i Folkets Hus i Oslo.

Under fanen «Klimapilegrim 2015» vandret flere tusen mennesker over 60 000 km for klimarettferdighet som del av en global kampanje i forkant av klimatoppmøte i Paris. Dit sendte vi som eneste land i verden en tverreligiøs delegasjon. Når norske biskoper og imam Ibrahim Saidy kom med et felles budskap, ble dette slått opp i amerikanske medier. Religiøse ledere fra hele verden overleverte generalsekretæren for FNs klimasekretariat Christiana Figueres nesten 1,8 millioner underskrifter. Synlig beveget tok hun i mot.

Religionenes historiske rolle og dagens engasjement

Herbener sier at kristendommen har avsakralisert jorden gjennom en ensidig fortolkning av bibelversene i 1. Mosebok 1, 26-28: å betrakte seg selv som et Bilde av Gud, underlegge seg jorden og bli mange. Med dette, så han, ble det lagt et solid grunnlag for naturens ødeleggelse, som har skudd fart med opplysningstiden, industriell revolusjon, en uhemmet forbrukerkultur og markedsliberalisme.

Jeg tror han har mye rett i dette. Vi har glemt at vi er «adam» av «adama». Den hebraiske teksten i 1. Mosebok 2 sier med sitt ordspill at vi er jordmennesker, og at vi skal dyrke og passe Guds hage.

Ledende organer i Den norske kirke har i mange tiår målbært den samme samfunns- og selvkritikken som Herbener. Kirkens grunnlagsdokumenter som Diakonipan og Plan for Trosopplæring reflekterer nytenkning om dette. Visjonsdokumentet heter «Mer himmel på jord», og sier at vi som tjende kirke skal vise barmhjertighet, fremme rettferdighet og verne om skaperverket. «Vår grønne menighet» inviterer til deltakelse og engasjement.

Men Herbener kan ha rett i at det mangler mye inntil «folk flest» har erkjent dette. Fortsatt er politikere indignert over at kirken sier noe om klimarettferdighet og vern om skaperverket. Muligens oppfatter fortsatt mange at «å herske over jorden» og «å bli mange» er Guds tillatelse til naturødeleggelse. Men jeg mener at Herbener som en historiker som vil endring bør fortelle mer om religionenes positive «snuoperasjon» enn å tvære ut historiske feiltolkninger.

Ønske om endring av menneskers hjerte

Herbener mener at religioners bidrag til en verdirevolusjon og et paradigmeskifte i vårt syn på naturen kan være svært viktig. Han siterer i bokas epilog historieprofessoren Arnold Tøynbee: «Den nåværende trusselen mot menneskehetens overlevelse kan bare fjernes gjennom en revolusjonerende endring av det enkeltes menneskets hjerte. Denne endringen av hjertet er nødt til å være inspirert av religion for å skape den viljestyrken som er nødvendig for å omsette besværlige nye idealer i handling».

Det er nettopp det kirken vil bidra med ved å knytte vårt engasjement til kjernen av vår kristne tro. På nettsiden www.gronnkirke.no er det publisert et teologisk grunnlagsdokument for kirkens engasjement. Jeg håper at mange, troende og tvilende, vil lese og reflektere over det. Vi trenger å snakke om vårt Gudsbilde, vårt menneske- og natursyn, om frelsens kosmiske betydning, fremtid og håp.