Vi lever i tid og rom. Mitt liv, min eksistens, blir til og hører til i en bestemt tid og på et bestemt sted. Her og nå. Derfor kan det være bra, å kunne fundere litt over hva dette egentlig innebærer.
Tingrik og tidfattig
Øystein Dahle, en av de norske miljøvernere som har betydd mye for meg og mange andre, har sagt at vår tid er tingrik, men tidfattig. Han var i flere år leder av World Watch Institute, som hvert år utgir rapporten State of the World. I en av de siste rapportene fokuserte WWI på nødvendig endring i det gjeldende økonomiske mantra ”mer er bedre”. Både trusler for økologi, økonomi (samfunn) og psykisk og fysisk helse (individ) krever nytenkning. En livsstil med mer fokus på kvalitet istedenfor mer kvantitet, flere ting. WWI anbefaler å etablere muligheten for å jobbe mye mindre. Med mindre inntekt, men mye mer tid.
Hva er mitt forhold til tid? På den ene siden er det sjelden vi går på ”metaplanet”, stiller oss litt ved siden av oss selv, for å betrakte oss og vårt liv, på den andre siden finnes det flere og flere bøker som tar opp tema relatert til tid.
Alternativ åndelighet, nyreligiøsitet
Det er slett ikke bare filosofiske og abstrakte avhandlinger som omhandler temaet. En som har skrevet mange internasjonale bestselgere, som vi som regel finner i bokhyllene med overskrift ”esoterikk” eller ”alternativ åndelighet” er Eckhard Tolle. Et av hans bøker heter ”Det er nå du lever. En veiviser til åndelig opplysning”.
Tolle mener at det er den uopphørlige strømmen av tanker som retter seg mot fortiden samtidig som den bekymrer seg for fremtiden som er årsak til vår lidelse. Det er nå du lever.
Det finnes et visdomsord som sier ” I går er forbi, i morgen har ikke begynt, og i dag hjelper Herren”. For en tid siden markerte vi i Kirkerådet at en av våre medarbeidere gikk over i pensjonistenes rekker. Vedkommende delte ved denne anledningen en liten betraktning over tiden med oss. Han snakket om hva det betyr at vi lever i fortid, nåtid og fremtid: Tenk deg disse tre kategoriene på en tidslinje. Vi lever i presens, men vi kan se bakover i fortiden: for en time siden, i går, det siste årtusen, osv.. Fortiden er egentlig uendelig stor.
Det samme gjelder når vi ser fremover: I morgen, om ett år, i neste sekund. Også fremtiden er uendelig stor.
Men hva med nåtiden? Den eneste tiden vi egentlig har til rådighet for våre handlinger og valg? En time, ja, et sekund til høyre og venstre på den tidslinjen vi står på er allerede enten fortid eller fremtid. Presens, nåtid er egentlig uendelig liten. Inneklemt mellom fortid og fremtid i tidsstrømmen. Rart å tenke på.
Med erfaring fra fortiden og perspektiver og visjoner for fremtiden kan jeg leve bevisst, glad, engasjert og frimodig i nåtiden. I dag hjelper Herren, og da vil jeg forsøke å leve bevisst i relasjon til min Skaper, mine medmennesker og medskapninger, og meg selv.
Kirkemøte 1996 behandlet saken «Forbruk og rettferd». Saken og vedtaket ble retningsgivende for mitt arbeidsfelt i mange år. Et av oppfølgingspunktene var ”Bruk av tid og penger”. Her står bl.a.:
Aktiv giveretjeneste må løftes fram og gis anerkjennelse i større grad enn i dag. Vi kan gi av vår tid, av våre tjenester og av våre penger. I møte med en av våre tids største problemer, ensomhet, vil den tiden vi er villige til å sette av for andre, være avgjørende.
Aktivisme og hvilepuls
Som et ledd i oppfølgingen av dette vedtaket ble det noen år senere utgitt et lite hefte med tittel ”Alt har sin tid”. Redaksjonen ønsket at dette skulle være en ”øvebok i å ta i mot tiden som en gave, forvalte den kritisk og frigjørende, i den livsvandring uten tilstrekkelig hvilepuls som mange befinner seg i”.
Jeg føler at vi her er ved et meget sentralt punkt, og jeg erkjenner her en av mine største svakheter.
Jeg er jo nettopp en ildsjel, en som erkjenner hvor viktig det er med besluttsomme og djerve handlinger. Som overskriften i biskopenes miljøuttalelse i 2007: ”Det haster, det koster, det nytter!” Det er så mange slappe, likegyldige, selvopptatte og uengasjerte medmennesker. Da gjelder det å stå på ekstra hardt for å skape forandring. Det haster!
Men som jeg så smertelig måtte erfare selv: Da blir jeg før eller siden utbrent. Jeg har ikke vandret med hvilepuls.
To erfaringer fra eget liv
Som ung student i begynnelsen av 1980årene var jeg i flere år veldig engasjert i en kristen studentorganisasjon, den tyske lagsbevegelsen. Vi hadde mange forskjellige aktiviteter og ønsket å nå våre medstudenter med evangeliet.
Samtidig bodde jeg i denne tiden i en studentby. Her var det et boblende sosialt liv, med mange fester og muligheter for felles aktiviteter. På min etasje var det mange sympatiske og hyggelige medstudenter. Det hendte ikke så sjelden at jeg ble invitert til å være sammen med dem. Det hadde jo egentlig vært hyggelig. Men jeg var så opptatt med mine kristne aktiviteter og samlinger, at jeg ikke hadde tid til å møte mine medstudenter der hvor de var. De var åpen, men jeg hadde ikke tid.
Sommeren 2009 ble jeg sykemeldt pga. utbrenthet. Det viste seg å bli langvarig. Med ekstern hjelp måtte jeg lære å sette grenser i eget liv for ikke å bli spist opp av andres forventninger, eller min samvittighet som ga meg stadig nye oppdrag. En nødvendig og viktig prosess. På samme tid en god og smertelig erfaring.
En dag deltok jeg i en gruppesamtale. Vi satt i en ring, og mellom oss lå mange prospektkort på gulvet. Vi fikk i oppgave å velge ut det kortet som talte mest til oss. Vi skulle plukke det opp, og dele med de andre hvorfor vi hadde valgt dette kortet.
Det var mange kort med flotte natur- og dyremotiver. Instinktiv scannet jeg raskt gjennom disse. Flotte bilder. Men ingen traff med spesielt. Jeg begynte å bli stresset ettersom flere og flere traff sine valg. Plutselig la jeg merke til et litt kjedelig kort med et eller annet visdomsord i store røde bokstaver. Det lå rett foran mine føtter. Jeg ble nysgjerrig og leste det nøyere. Teksten lød omtrent slik:
”Det er viktig å gå i riktig retning, men man bør ikke hele tiden ta store skritt!”
Jeg følte at det var nettopp det som beskrev min utfordring: Ikke hele tiden store skritt! Vandring med hvilepuls. Jeg plukket opp kortet og har siden forsøkt å ta med denne visdommen på min livsvandring videre.
Selv om jeg er et dårlig eksempel selv, tror jeg at kristen tro nettopp her kan ha et av sine viktigste bidrag i kampen for bærekraftige liv og –samfunn. Kanskje bør vi oftere minne oss om det Jesus sa til sine disipler: ”Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for sjelen. For mitt åk er godt og min byrde lett.” (Matteus 11, 28 ff.).
Øyeblikkets tyranni
Professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen har skrevet en tankevekkende bok om ”Øyeblikkets tyranni” med undertittel ”rask og langsom tid i informasjonsalderen”.[1] Boken kan anbefales. Alle som jobber med kontoryrker vil kjenne igjen, hvordan mengder av ny, effektiv og tidsbesparende maskin- og programvare har gjort vår tid mer og mer oppjaget. Særlig gjelder dette e-post og mobiltelefon. Vi kan nåes hvor som helst og når som helst.
På en reise gjennom Mali, opplevde jeg at svært mange av landsbybeboerne hadde en mobiltelefon i lommen selv om det meste andre manglet. Kanskje et gode, men kanskje like ofte en forbannelse.
Det samme gjelder e-post. Jeg jobber med en vanskelig sak foran skjermen og må konsentrere meg. Da klikker det inn en e-post. Den lyser kort opp i nedre høyre hjørne på skjermen. Min nysgjerrighet er vekket; Noe interessant eller viktig?
Jeg åpner meldingen straks. Et spørsmål fra en venn og kollege et annet sted i Norge. Jeg er fristet til å svare øyeblikkelig. Mens jeg gjør det kommer enda en melding. Og mobilen ringer, en kollege stikker hodet innom kontoret.
Ingenting av dette er et onde i seg selv. De kan være nyttig og vil neppe forsvinne. Men det har bidratt til at jeg ofte føler meg som en ”tallerkensjonglør”. En person på sirkus som klarer å balansere mange tallerkener i lufta, roterende på hver sin stang. Mens han ”dytter på” stengene fem, seks og sjy, truer tallerkener en, to og tre å deise i bakken. Det må ikke skje! Derfor flakker blikket urolig frem og tilbake hele tiden. Alt er viktig, alt skal skje nå. Denne følelsen har jeg kjent mange ganger, og jeg fant ut i sykemeldingsperioden at det var en vesentlig årsak for min stress-opplevelse. Er dette skyggesiden av vår effektivitet?
Leve langsomheten
Den svenske professoren i religionspsykologi Owe Wickstrøm maner i boken ”Leve langsomheten” til motstand mot samtidens jag.[2] Hvem rekker å nyte livet? Hva skjer med dem som tvinges (eller tvinger seg selv!) til å være effektiv hele tiden?
Wickstrøm oppfordrer oss til å lære langsomhetens kultur. Om å ta vare på sitt indre. Han anbefaler oss om å øve oss i nærvær, den gode ensomheten, den dvelende samtalen.
Noen ganger har vi behov for å være lat. Bare være til. Bare være.
En tidligere sjef fortalte oss at han hadde fått en ny hobby etter å ha fylt 50 år: «Hver dag setter jeg meg en halv time i godstolen og bare glaner.”
Jeg tror ikke at mange av oss skjønte denne gangen hvor viktig dette egentlig var. Jeg var 30 år og full av virkelyst. Hans åpenhet ble heller gjenstand for vitser og kommentarer. I dag ser jeg at mannen hadde skjønt noe vesentlig, og han var modig nok til å dele det med oss.
Ti tanker om tid
Bryt tidens terror. Meld deg ut en periode. Bytt livsløgn. Bestem deg for å ha god tid. Stå på retten til ikke å være tilgjengelig. Bryt ikke dagen opp i for små tidsbiter. La omverden forstå at din egen rytme gir de beste resultater. Prioriter ”time-out”, nedetid. En slik timeout før vanskelige oppgaver kan være nødvendig for å samle tankene.[3]
Bodil Jønsson, den svenske fysikk-professoren som har skrevet boken ”Tio tanker om tid”, bruker et mentalt bilde for hennes intellektuelle arbeid med tidsspørsmålet: En trapp med fire trinn. På første trappetrinn innser man at man kan gjøre mer enn bare å fortrenge problemene med håndteringen av sin tid. På neste trinn, trinn to, forsøker man å systematisere sine tanker om tiden. På tredje trinn har man lært å sette ord på sine tanker. Da kan man bl.a. snakke med andre om dette. Og til slutt, på det fjerde trinn kan man se sine egne opplevelser og tanker sammen med andres tanker. Man kan reflektere, veie opp mot hverandre, muligens lære noe nytt. Men så skjer det ting i livet, og man ramler ett eller flere trinn ned igjen. Man blir liksom ikke ferdig med tidshåndteringen.
Jønsson spør om våre kriser med miljø og sosiale relasjoner muligens skyldes at vi ikke lenger håndtere vår relasjon til tid. Har den hengt seg opp? Tenk, om bieffektene av en annerledes tidsopplevelse kunne påvirke oss mer i miljøvennlig retning?
Hun anbefaler oss en ”time-out”, fri tid. Vi må lære oss å skjelne mellom den målbare klokketiden, og vår personlige opplevde tiden. Vår egen tid, vår rytme. Vi må gi oss rom for nødvendig forberedelsestid. Avhengighet av vanskelighetsgrad og kompleksitet trenger hver oppgave mer eller mindre forberedelsestid. Setter vi av denne tiden? Jønsson anbefaler oss noen ganger å være eremitt for en periode.
I tillegg må vi finne en bedre balanse mellom oppstykket og ikke oppstykket tid. Jønsson avslutter sine tanker med betraktninger om optimisme og håp. Hun siterer Dietrich Bonhoeffer, som i konsentrasjonsleir og ventende på sin henrettelse kunne skrive følgende:
”Optimisme er i sitt vesen ikke en oplevelse av den aktuelle situasjonen, men en livskraft. En kraft å håpe der andre resignerer, en kraft å bære tilbakeslag. En kraft som ikke gir fra seg framtiden til pessimistene, men beslaglegger den for håpet.”
Hun mener at ikke minst lærere, som på en måte har framtiden som sitt arbeidsfelt ikke har lov til å spre motløshet og håpløshet. Dette bør betraktes som oppsigelsesgrunn og tjenesteforsømmelse.
All verdens tid
”All verdens tid” er tittelen til en bok som sosialantropologen Anderes Johansen, professor i Bergen ar skrevet 2001. [4] Her beskriver han hvordan vår opplevelse av tid er høyst kulturell betinget.
Bussen fra Bamako
Innledningsvis beskriver han på en svært fornøyelig måte hans møte med denne problemstillingen på hans første reise i Afrika. Han skulle ta en rutebuss fra landets hovedstad Bamako til et lite handelssted et annet sted i landet. Han hadde fått beskjed hvor busstasjonen var, og at bussen skulle gå kl. 07 om morgenen. Johansen møtte frem i god tid. Når det nærmet seg avgangstid spurte han noen andre, for sikkerhets skyld. ”Bussen går hvert øyeblikk”, var svaret han fikk. Ingenting skjedde. Eter en stund spurte han på nytt. ”Bussen går om en halv time”, var svaret nå. Noen timer senere kom sjåføren og sa at nå var det like før.
Rundt omkring den norske professoren satt afrikanere som skulle med samme buss. De lo, pratet og hygget seg. Johansen ble mer og mer stresset, fortvilet og irritert. Han maste en del, og ble etter hvert oppfattet som en bråkmaker. Enkelte begynte å se på ham med medlidenhet, andre oppfattet ham som en skrulling.
Utpå ettermiddagen var beskjeden at man ville kjøre om et kvarter. Johansen lempet inn bagasjen og satte seg på en plass. Ingen av de andre fulgte med det første. Utpå kvelden gikk bussen. Da var den fullsatt. Noen hadde ventet, som Johansen, hele dagen, andre kom like før bussen gikk. Men alle virket fornøyde, med unntak av nordmannen. Han undret seg over tidsoppfattelsen. Kunne den være så forskjellig?
Tiden kommer, eller tiden går?
En av mine venner bodde selv flere år i Mali, og det tok ham og familien adskillig med tid før man hadde vent seg til landsbyfolkenes omgang med tid. Noen kom på besøk tidlig på morningen og ble der hele dagen. Glad og fornøyd. Skjønte gjesten ikke at han hadde andre ting han ville gjøre?
Han forklarte meg at en hovedforskjell var at Malinesere oppfattet tiden som noe som kom. Han selv følte at tiden gikk. Hvem har rett?
På en studiereise i Mali med Kirkens Nødhjelp i 2008 var jeg spent på mitt møte med denne tidskulturen. Derfor ble jeg nærmest skuffet når vi ved reisens begynnelse i en landsdel fikk presentert et minutiøst tidsskjema for vårt besøk over tre dager. Her var det klokkeslett som 0945 og 1340, ikke bare hele eller halve timer.
Men når vi startet reisen med å besøke forskjellige landsbyer sprakk tidsskjema øyeblikkelig. Flere steder ventet hele landsbyer timevis i solsteken på oss. Ingen syntes å være sure når vi endelig dukket opp. Nå var det besøk, og tid for fest for høytid.
Chronos og kairos
Jeg fikk mye å tenke på. Hadde vi mistet noe av synet? Noe vesentlig? Jeg tror at afrikanerne levde mye mer med tidsbegrepet kairos, den rette tid, nåtid. Gresk hadde to ord for tid, Chronos og Kairos, hvor det første ordet refererte til den tidsmessige rekkefølgen (derav «kronologien»), mens det andre, kairos, refererte til den tid hvor noe spesielt hendte.
Chronos måler den kvantitative tiden. Vårt ord ”tid” har en indogermansk rot som betyr ”å dele opp i biter, skjære opp”. Den tilsvarer ordet chronos.
Kairos betyr å gjøre/si noe i riktig øyeblikk. Den er uttrykk for tiden som kvalitet. Den gode tiden, den riktige tiden.
Også Bibelen bruker begge uttrykkene. Der hvor det nye testamente bruker kairos, oversettes det ofte med ”i dag”. I dag er dere født en frelser…(Lukas 2,11), «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.» (Lukas, 4,21), «Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!».
|
Neste: Å komme hjem – stedets betydning
[1] Thomas Hylland Eriksen, Aschehoug, Oslo 2001
[2] Owe Wickstrøm, Leve langsomheten, Genesis, Oslo 2002
[3] Bodil Jønsson ”Ti tanker om tid. Til deg som har alt – unntatt tid”, Pax forlag 2000
[4] Anders Johansen, All verdens tid, Spartacus, Oslo 2001