Igjen er det det store spørsmålet: Er det mine valg og handlinger som individ som teller, eller er det de store overordnete samfunnssystemene som avgjør om vi klarer å skape bærekraftige samfunn for alt som lever. Mens jeg i forrige kapittel har valgt noen aspekter som har betydning for våre handlingsvalg so enkeltmennesker, vil jeg i dette kapittel beskrive forskjellige innsteg i å betrakte samfunnets valg, et verdilandskap som er i kontinuerlig endring.
Norsk Monitor: Det norske verdilandskapet
Norsk Monitor er en omfattende intervju – undersøkelse hvor flere tusen nordmenn siden 1985 annenhver høst besvarer nærmere 3000 spørsmål. På den ene side kartlegger den nordmenns grunnholdninger, overbevisninger og oppslutninger om sosiokulturelle verdier, på den andre siden kartlegges deres forbruk, holdninger og adferd.
Under tittel ”Nordmenn og det gode liv – Norsk Monitor 1985-1995” har sosiologiprofessor Ottar Hellevik, som i mange år har ledet dette arbeidet, på en lettfattelig og spennende måte beskrevet utviklingen av det norske verdilandskapet i dette tidsrom.
I forordet sies det ”Denne boka gir et bilde av våre verdier – hva vi ønsker å få ut av livet – og hvordan dette påvirker måten vi lever på”. I 2008 kom oppfølgeren ”Jakten på den norske lykken”. Den beskriver fortsettelsen av undersøkelsen for tiden til 2007.
Hva er verdier og hvordan måler man dem?
Verdier er definert i Norsk Monitor som våre mål i livet, hva vi anser som riktig og galt, og hvilke midler vi mener er akseptable for å nå våre mål. Disse verdiene påvirker i stor grad våre handlingsvalg og vår atferd. Kan man måle det?
Samfunnsforskerne spør folk ikke direkte hvilke verdier de har. Man bruker en indirekte metode. Først identifiserer forskerne det de mener kan være viktige verdier. Så formulerer man en rekke spørsmål til hver verdi. Gjennom mangeårig arbeid i flere land har man på denne måten utviklet store spørsmålskataloger. Ut i fra svarene på hva en person mener eller gjør i ulike situasjoner trekkes det så slutninger om hvilke verdier som ligger bak. Til hver verdi stilles det en rekke spørsmål, men i spørsmålskatalogen er disse blandet, slik at den som svarer ikke direkte ser til hvilken verdi spørsmålet er knyttet til.
Verdilister og verdipar
”Verdilisten” som Norsk Monitor bruker, består av 25 par av verdimotsetninger, inndelt i de tre hovedkategoriene ”personlige verdier”, ”mellommenneskelige verdier” og ”politiske/ samfunnsmessige verdier”.
Eksempler for slike ”verdipar” er altruisme-egoisme; anti-autoritet – autoritet; anti-helse –helse; avstand – nærhet; forbruk – sparing; fornuft – følelser; hedonisme – nøysomhet; ikke-religiøs – religiøs; industrivekst – miljøvern; lovforakt – lovrespekt; nyhet – tradisjon, osv.
Hver person har sitt verdiprofil. Sammenlikner man disse profiler, oppdager man et mønster, f. eks.”De personer som scorer høyt på verdien ”religiøsitet”, har en tendens til å svare også høyt på følgende andre verdier…”. Ut i fra analysen av mange besvarelser kan man tegne så et ”verdikart” som viser hvordan disse verdier står i forhold til hverandre.
Norsk Monitor bruker så to sentrale verdier som hovedaksene i et koordinatsystem. Det er verdiparet ”materialisme – idealisme (anti-materialisme)” som er x-akse, og verdiparet ”tradisjonell – moderne” som er y-akse. Slik dannes det et bilde med fire segmenter, som boken betegner som ”de fire Norger”:
Verdilandskapets hoveddimensjoner
Odd Børretzen har i boka ”Nordmenn og det gode liv” laget svært morsomme beskrivelser i tekst og bilde av den tradisjonelle materialisten, den moderne materialisten, den tradisjonelle idealisten og den moderne idealisten.
Hvilke drikkevarer scorer høyest blant den tradisjonelle materialisten? Hvilke partier står sterkt blant moderne idealister, osv.? Jeg kjenner at jeg straks blir fristet til å plassere både meg selv og menneskene rundt meg i disse boksene. Jeg kjenner også igjen typiske trekk blant mennesker, miljøer, partier og organisasjoner som jeg møter som ”kirkens miljømann”. Hvem er de som gleder seg over kirkens engasjement, hvem kritiserer og sukker over den ”politiske kirka”?
Det norske verdilandskapet
Det jeg ser tydelig er at de verdiene som vi kjemper og jobber for når det gjelder miljø og klima, forbruk og rettferd, og ”Skaperverk og bærekraft” er godt plassert på høyre siden av dette bildet, blant idealistene. Jeg opplever også ofte en allianse mellom de tradisjonelle idealistene, Odd Børretzens ”fire gamle tanter på Vestlandet” og deres nøysomhetskultur, og den moderne idealisten, hans ” rødvinsdrikkende, skilte SV-dama i byen”. Her har man mange felles mål og mye å samarbeide om.
Derimot er det både blant tradisjonelle materialister (”LO-pampen i grilldress”) og moderne materialister med merkeklær og dyr sportsbil mange som mener at kirken skal holde seg til det den skal: ”Preke i kjerka og lære unger salmevers”, som en av dem nylig sa til meg i fullt alvor. For dem er det særdeles upassende og uønsket at kirken engasjerer seg for vern av skaperverket og kamp for rettferdighet.
Endringer i verdilandskapet
En annen vesentlig funksjon for Norsk Monitor er å beskrive endringer i oppslutningen om verdier og trender som påvirker samfunnsutviklingen.
Sosiologen Ronald Inglehart ledet World Values Survey som er et globalt forskningssamarbeid om verdiendringer. I løpet av 1970årene utviklet han en post-materialisme teori[3]. I starten av Norsk Monitor, fra 1985-1987, stemmer utviklingen godt overens med denne spådommen for befolkningen som helhet, men etter 1987 har utviklingen i Norge tatt en hel annen retning. Ola og Kari Nordmann har skritt for skritt beveget seg i materialistisk retning. Denne orienteringen var i 1995 sterkere enn noen gang tidligere.
[1] Ottar Hellevik, Nordmenn og det gode liv, Norsk Monitor 1985-1995, Universitetsforlaget, Oslo 1996
[2] Ottar Hellevik, Jakten på den norske lykken, Universitetsforlaget, Oslo 2008
[3] Inglehart, The Silent Revolution (1977)
Forbruk og rettferd, grønn vekkelse og maktutredningen
«Forbruk og rettferd»
Dette er bakgrunnen for Bispemøtets utredning og uttalelse fra 1994 ”Forbrukersamfunn som etisk utfordring”, og Kirkemøtets behandling av saken ”Forbruk og rettferd” i 1996, to hjørnesteiner i kirkens engasjement for miljø, forbruk og rettferd.
De gjør det veldig tydelig at kirken ønsker å påvirke samfunnsutviklingen. Makter den det? Bør den det?
Grønn vekkelse blant kirkefolket?
Selv for en som jobber med dette feltet i kirken er det ofte vanskelig å ha en klar oppfatning om man lykkes. Blir vi hørt? Ved flere anledninger er jeg tilfeldigvis blitt gjort oppmerksom på undersøkelser som har vist at vårt arbeid tilsynelatende ikke er forgjeves. Det dukket opp uventede håpstegn.
”Jo bedre vi har det, jo mindre bryr vi oss om miljøet”. Omtrent slik lød overskriften i en artikkel i Aftenposten våren 2001, som refererte til en internasjonal survey-undersøkelse som ville kartlegge aktuelle holdninger til miljøspørsmål. Den negative trenden var ganske lik i de vestlige land som var med i undersøkelsen, og gjaldt definitivt også for Norge. 14 år etter Brundtland-kommisjonen og ni år etter Rio-konferansen var dette nedslående og deprimerende lesning for alle som er opptatt av en samfunnsutvikling som er bærekraftig, og som ønsker å ivareta behovene til alle nå levende mennesker og fremtidige generasjoner på en rettferdig måte.
Men helt i slutten av artikkelen ble det nevnt et bemerkelsesverdig unntak: ”Det finnes likevel en del miljøer som viser en motgående trend, og som viser en større vilje til å gi avkall på materielle goder til fordel for miljøet. Dette gjelder bl.a. de kirkeaktive.” Omtrent slik sluttet artikkelen. Hva er bakgrunnen for dette utsagn?
Jeg kontaktet en av de norske forskere som deltok i dette arbeidet. Pål Kjetil Botvar fra Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO). Han har ved flere anledninger undersøkt de kristnes forhold til miljøspørsmål, og han bekreftet at det her kunne vises signifikante sammenhenger mellom tro og miljøengasjement. Kirkerådet bestilte av KIFO en egen rapport om disse sammenhenger i undersøkelsen.
Undersøkelsen Grønn vekkelse? Kirkefolkets forhold til miljøutfordringene fra KIFO i 2001 viser at de kirkeaktive har beveget seg i mer miljøvennlig retning – i motsetning til resten av befolkningen, særlig hva gjelder vilje til å forsake noe av vår levestandard for å fremme miljø og større rettferdighet. Rapporten forklarer denne tendensen blant annet med behandlingen og oppfølgingen av saken ”Forbruk og rettferd”. Dette likte jeg selvfølgelig meget godt. Det nytter!
Makt- og demokratiutredningen
På oppdrag fra Stortinget ble det gjennomført en stor makt- og demokratiutredning over en femårsperiode fra 1998 til 2003.
Nyhetene forteller en dag i november 2002 til min store overraskelse at norske kirkeledere er en radikal elite. Hva ligger bak?
Delrapporten fra maktutredningen som ble offentliggjort denne dagen viser at kirkeledere har skiftet rolle fra å være en konservativ elite i norsk historie til å være en radikal elite i spørsmål om økonomisk utjevning, forholdet mellom by og land, statlig styring og internasjonalisering. Ifølge undersøkelsen samsvarer kirkeledernes meninger i disse spørsmål med store deler av befolkningen.
Jeg gledet meg stort: Enda et uventet håpstegn som viser at vårt engasjement ikke er forgjeves! Selv om kritiske stemmer hevder at det er lett for kirkens ledere å være en kritisk røst i samfunnet, siden de allerede har mistet sin reelle makt.
Les videre Tautrekking om verdier