«Forbruk og rettferd»
Dette er bakgrunnen for Bispemøtets utredning og uttalelse fra 1994 ”Forbrukersamfunn som etisk utfordring”, og Kirkemøtets behandling av saken ”Forbruk og rettferd” i 1996.
Disse tema, som er beskrevet nærmere et annet sted på disse nettsider, er jo blitt utgangspunkt for og hjørnesteiner i kirkens engasjement for miljø, forbruk og rettferd.
I tillegg har de gitt navn, logo og overskrift for arbeidet i mange år. Vi skal senere komme tilbake til om og hvordan kirken har maktet å skaffe seg oppmerksomhet og gehør i dette landskapet. Klarer kirken å påvirke en samfunnsutvikling? Kan kirken være en forandringsagent i samfunnet i retning bærekraft? Bør den det og ønsker den det?
Grønn vekkelse blant kirkefolket?
Ved flere anledninger er jeg tilfeldigvis blitt oppmerksom på undersøkelser som har vist at vårt arbeid tilsynelatende ikke er forgjeves. Det dukket opp uventede håpstegn.
”Jo bedre vi har det, jo mindre bryr vi oss om miljøet”. Omtrent slik lød overskriften i en artikkel i Aftenposten våren 2001, som refererte til en internasjonal survey-undersøkelse som ville kartlegge aktuelle holdninger til miljøspørsmål. Den negative trenden var ganske lik i de vestlige land som var med i undersøkelsen, og gjaldt definitivt også for Norge. 14 år etter Brundtland-kommisjonen og ni år etter Rio-konferansen var dette nedslående og deprimerende lesning for alle som er opptatt av en samfunnsutvikling som er bærekraftig, og som ønsker å ivareta behovene til alle nå levende mennesker og fremtidige generasjoner på en rettferdig måte.
Men helt i slutten av artikkelen ble det nevnt et bemerkelsesverdig unntak:”Det finnes likevel en del miljøer som viser en motgående trend, og som viser en større vilje til å gi avkall på materielle goder til fordel for miljøet. Dette gjelder bl.a. de kirkeaktive.” Omtrent slik sluttet artikkelen. Hva er bakgrunnen for dette utsagn?
Jeg kontaktet en av de norske forskere som deltok i dette arbeidet. Pål Kjetil Botvar fra Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) har ved flere anledninger undersøkt de kristnes forhold til miljøspørsmål. Jeg ba om et møte med ham, og han bekreftet at det her kunne vises signifikante sammenhenger mellom tro og miljøengasjement. Kirkerådet bestilte av KIFO en egen rapport om disse sammenhenger i undersøkelsen.
Undersøkelsen Grønn vekkelse? Kirkefolkets forhold til miljøutfordringene fra KIFO i 2001 viser at de kirkeaktive har beveget seg i mer miljøvennlig retning – i motsetning til resten av befolkningen, særlig hva gjelder vilje til å forsake noe av vår levestandard for å fremme miljø og større rettferdighet. KIFO-rapporten forklarer denne tendensen blant annet med behandlingen og oppfølgingen av saken ”Forbruk og rettferd”.
Dette likte jeg selvfølgelig meget godt. Det nytter!
Makt- og demokratiutredningen
På oppdrag fra Stortinget ble det gjennomført en stor makt- og demokratiutredning over en femårsperiode fra 1998 til 2003.
Morgennyhetene på radioen forteller en dag i november 2002 til min store overraskelse at norske kirkeledere er en radikal elite. Hva ligger bak denne nyheten?
Delrapporten fra maktutredningen som ble offentliggjort denne dagen viser at kirkeledere har skiftet rolle fra å være en konservativ elite i norsk historie til å være en radikal elite i spørsmål om økonomisk utjevning, forholdet mellom by og land, statlig styring og internasjonalisering. Ifølge undersøkelsen samsvarer kirkeledernes meninger i disse spørsmål med store deler av befolkningen.
Jeg gledet meg stort: Enda et uventet håpstegn som viser at vårt engasjement ikke er forgjeves! Selv om kritiske stemmer hevder at det er lett for kirkens ledere å være en kritisk røst i samfunnet, siden de allerede har mistet sin reelle makt.