Vekkelse og omvendelse

Mens paradigmeskifte er et begrep som blir brukt i forbindelse med bl. a. vitenskap, historie og samfunnsforskning, er begrepet vekkelse hjemme i en helt annen del av virkeligheten. Ordet blir kanskje særlig brukt i lekfolkskristendom. Men, hva betyr det egentlig? For en del er dette muligens opplagt, for andre klinger det veldig fremmed.

Jeg tror det er heller uvanlig at et sakspapir til Kirkemøtet har et avsnitt om det. Men slik er det i sakspapiret ”Truet liv – troens svar” til Kirkemøtet 2007. Etter å ha skildret klima-utfordringen og tidligere arbeid med ”Forbruk og rettferd”, retter sakspapiret oppmerksomheten mot kirkens veivalg fremover. Dette oppsummeres i et eget avsnitt med tittel Kirkens bidrag fremover – å be og arbeide for en dobbel vekkelse. Det nevnes flere områder som kirken må jobbe med samtidig. Så sies det:

Kirken har et bidrag i det fellesprosjektet det er å redde miljøet, som bare kirken kan ivareta, og et håp som ingen andre kan formidle. Når alt liv er truet, må kirken snakke troverdig om fremtid og håp. Kirkens bidrag kan for mange bli en ryggrad i arbeidet med å utvikle bærekraftige samfunnsstrukturer. Dette kan samtidig gi et fornyet innhold til begrepene misjon (sendelse), omvendelse og etterfølgelse. Som trossamfunn kan kirken bidra med et helhetlig livssyn som kan hjelpe mennesker med å forstå seg selv, sine medmennesker og medskapninger i relasjon med hverandre og med Gud.

For å være troverdig må kirkens medlemmer være villige til å etterleve sin tro i hverdagen i små og store handlinger: brette melkekartonger, spise mindre kjøtt, reise kollektivt, påvirke politikere og bruke stemmeseddelen som konkrete skritt i etterfølgelsen. Å ha omsorg for medmennesker og medskapninger er å forkynne evangeliet i handling.

Det etterlyses et paradigmeskifte i menneskers tenke- og levemønstre. I kirkehistorien finnes det flere eksempler på dyptgripende reformasjoner og ”vekkelser”. Muligens må kirken i dag be og arbeide for en dobbel vekkelse:

– at mange mennesker (på nytt) oppdager at det å være kristen betyr å se sitt liv i relasjoner og være del av et fellesskap, en menighet.

– at mange kristne og menigheter (på nytt) oppdager troens økologiske dimensjon; at troen omfatter hele livet på søn- og hverdager.

I dette avsnittet brukes både begrepene paradigmeskifte, vekkelse og reformasjon.

Formuleringen om dobbel vekkelse skrev jeg i sakspapiret som en direkte tolkning av utfordringen fra og hjertesukket til Shane Claiborne, som han nevner innledningsvis i sin bok «The irresistibel revolution». [1] Claiborne siterer en ung man som føler seg alene mellom unbelieving activists og inactive believers. Han spør seg: ”Where aret the real christians?” Jeg tror her er vi ved kjernen av hva denne doble utfordringen inneholder. En oppvåkning blant unbelieving activists, som erkjenner at det kristne budskap er svært radikal og har et enormt potensial for samfunnsendring, og ”at det å være kristen betyr å se sitt liv i relasjoner og være del av et fellesskap, en menighet”.

Men hvordan kan dette skje når flertallet av medlemmene i kristne kirker synes å være likegyldige og slappe overfor både sine medmennesker og medskapninger? Svært mange synes å henge fast i en trosforståelse, et Gudsbilde og et menneskebilde som er livsfjern. Kanskje kreves det derfor først den andre vekkelsen, nemlig at ”mange kristne og menigheter (på nytt) oppdager troens økologiske dimensjon; at troen omfatter hele livet på søn- og hverdager.”

Jeg leste en setning fra teologen Notto Thelle, som sier omtrent det samme: ”Hva ville Jesu kjærlighet føre til om vi virkelig lever den?” Svært enkelt, helt grunnleggende og utrolig radikalt.

Når saken ble behandlet på Kirkemøtet, så tok Kirkemøtekomiteen utgangspunkt i dette og lot seg inspirere av reformasjonsjubileet i 2017. Komiteen skriver i sine merknader bl.a.:

Komiteen har kommet til at vi trenger en ny og dyptgående reform i vår kirke som tydeliggjør kirkens oppdrag i forhold til utfordringene. Vi må tenke langsiktig og handle nå. Komiteen mener at det bør hentes inspirasjon fra de to andre viktige reformprosessene som er på gang i kirken, nemlig trosopplæringsreformen og gudstjenestereformen. Likheten ligger i at det dreier seg om prioriterte og styrte prosesser som over tid skaper synlig endring i kirken som helhet. …

Ti år fører oss fram til 2017. Dette er et viktig år for en kirke som har sitt historiske utgangspunkt i reformasjonen. Da er det 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Luthers utfordring var en annen enn vår. Men vi ser en dyp, indre samklang mellom hans prosjekt og de utfordringer vi står overfor i dag. Det dreier seg i begge tilfeller om å se sammenhengen mellom en frigjørende tro og et liv i tjeneste. På vei mot reformasjonsjubileet er det avgjørende å beholde fokus på troens frigjørende sentrum slik også biskop Martin Lønnebo har minnet oss om. Troen skaper undring og ydmykhet overfor Guds rike skaperverk, den gir både mot til å se virkeligheten slik den egentlig er, den utfordrer til liv i forsakelse, samtidig som den bærer med seg håp. …

Reformasjon gir oss inspirasjon til tydelige teser og modige handlinger. Vi henter også inspirasjon fra mange andre åndelige strømninger, for eksempel urfolkenes tradisjoner med deres jordvendte kristne praksis og ydmykhet overfor skaperverket. …

Ved å fokusere på et tiår med reformasjonstroen som inspirasjonskilde, håper vi ved periodens ende å kunne se tydelige spor av endringer i kirkens liv som vi håper en bærekraftsreform vil føre til.

Reformasjon, reform, fornyelse, oppbrudd, vekkelse er alle ord som peker i samme retning: dyptgående endringer hos den enkelte og i samfunnet.

[1] S. Claiborne, The irresistible revolution, s. 18

Les videre Mer om vekkelse og omvendelse