va er en vekkelse?

Wikipedia beskriver vekkelse på følgende måte: Vekkelse brukes i religiøst språk som en betegnelse på noe som har med å omvende seg, å våkne, å bli bevist, å være beredt eller forberedt. Ordet brukes ofte om kollektiv omvendelse, der mange på ett sted kommer til en ny religiøs erkjennelse eller overbevisning. Jeg mener det er treffende: en kollektiv omvendelse, erkjennelse, oppvåkning.

I boken Vekkelsesvind [1]gir forfatterne Bjørg Seland og Olaf Aagedal en kulturhistorisk analyse av fenomenet ”Vekkelse” i Norge. Her sies det at religiøs vekkelse har i perioder satt et sterkt preg på samfunnslivet i norske bygder og byer.

Fra kirkehistorien kan det nevnes en rekke eksempler på vekkelser. Nedenfor nevnes noen, og jeg begynner med noen av de siste:

Karismatiske vekkelser

I slutten av 1960tallet kom en karismatisk fornyelse til Norge, særlig gjennom arbeidet til Aril Edvardsen, Troens Bevis og sommerstevnene i Kvinesdal. I Den norske kirke førte arbeidet til Oase-bevegelsen til en fornyelse av kristenlivet for mange.

Jesusvekkelsen

Jesusvekkelsen oppsto i hippiemiljøet i California i slutten av 1960tallet, en ungdomsbevegelse som protesterte mot den tradisjonelle livsstilen. I Oslo samlet ungdommer frå ”Guds fred” opp til 2000 til sine gospelkvelder i Trefoldighetskirken. Denne vekkelsen førte tyil en fornyelse av sang, gudstjeneste og bønn. Det ble lagt vekt på relasjoner og fellesskap og evangelisering. Eg antar at flere menigheter, kirkesamfunn og bevegelser, som Korsvei-bevegelsen, har sine røtter i Jesusvekkelsen. Sistnevnte har også et sterkt sosialetisk engasjement.

Sosialetisk vekkelse

Særlig i 1970årene skjedde det en vekkelse med stor samfunnsengasjementet. Teologen og etikeren Kjell Aukrust ble en viktig inspirasjonskilde for mange studenter. Han hjalp dem til en teologisk refleksjon av sin tro som ga en ny forståelse av gamle ”sannheter” Så skriver for eksempel sokneprest Frank Oterholt i en artikkel på sin hjemmeside[2]:

Jeg er født i 1953, var barn og ungdom på 1960-tallet, studerte teologi på 70-tallet og samfunnsfag på 1980-tallet. I denne perioden var det mange ting som forandret seg voldsomt, også forkynnelsen forandret seg.

Ute i verden var det den ”kalde krigen”. Det påvirket også forkynnelsen, i all fall i den vekkelsestradisjonen jeg vokste opp i. På 70-tallet (mener jeg) begynte predikanter å moderere talen om himmelen. ”Det er ikke sikkert vi skal gå på gater av gull (bokstavelig talt)”, sa de nå. Nei, ”gater av gull” var nå blitt til ”et bilde på noe herlig”, sa de.

På 70-tallet var det farene for atomkrig og miljøødeleggelser som kom i fokus. Det sosialetiske engasjementet kom dermed mer i forgrunnen også i den kristne forkynnelsen: ”Vi må ikke være så opptatt av himmelens herlighet at vi glemmer verdens nød”, ble det forkynt nå.

Biskop Erling Utnem var sosialetisk engasjert, men samtidig var han opptatt av ”de siste ting”. altså jordens avslutning og Guds rikes komme. Det skrev han bøker om. Jeg husker Utnem lanserte tanken om at ”himmelen” ikke skal være ”der opp” eller ”der ute” i verdensrommet et sted. Nei, det skal bli himmel på Jorden, forkynte han. ”Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny”, het en kjent sang som ble skrevet på denne tiden. Gud skal skape en ny himmel og en ny jord, eller rettere sagt fornye og rense den nåværende planeten.

Oxfordbevegelsen

Noen tiår tidligere skjedde noe liknende. I Oxford startet en vekkelse mellom studenter og lærere som etter hvert spredte seg til hele Europa. I 1930årene kom bevegelsens leder til Norge.

I Oxfordbevegelsen var samtalen viktig, samt fokus på stillhet med Bibellesning og bønn. Det ble lagt vekt på etikk og moral. Også denne bevegelsen har satt spor, og jeg har truffet noen i dag godt voksne mennesker, som var del av denne bevegelsen og som er glad for kirkens økende engasjement for rettferd og skaperverket.

Hans Nielsen Hauge

 

Muligens den viktigste fornyelsen av kristenlivet i Norge kom gjennom Hans Nielsen Hauge.

Bondesønnen fra Østfold hadde en åndelig opplevelse mens han gikk på plogen en dag våren 1796, 25 år gammel. Han skildrer sjølv at han denne flotte vårdagen gikk syngende bak plogen, og at det plutselig var som om tid og romm ikke fantes lenger. Han følte Guds nærvær på en sterk måte, og han ble fylt av en dyp fred.

Denne opplevde lykken og gleden overskygget alt han hadde opplevd hittil, og han følte seg kallet til å forkynne Guds ord og mane menneskene til omvendelse. I hans forkynnelse vektla han et personlig gudsforhold og en nøktern og arbeidsom livsførsel. Mer enn andre før ham vektla han å tjene Gud med praktisk arbeid.

I årene som følgte reiste han på kryss og tvers gjennom Norge, i stor grad til fots. Han tilbakela enorme strekningar og strikket ofte luer og votter til fattige barn mens han gikk. På de stedene han losjerte underveis hjalp han til med praktisk arbeid, og samlet som regel husfolket og naboer til møter og andakt. På denne måten opparbeidet han seg et stort nettverk av venner og sympatisører. Han drev selv med handelsvirksomhet, bl.a. med fisk, og startet en rekke industrivirksomheter som sagbruk, møller, pairfabrikk og kobbergruve. Han ville selv være økonomisk uavhengig og overskuddet skulle gå til kristent arbeid. De forskjellige virksomhetene ble ledet av hans familie og venner. Min kones familie er selv etterkommere av Hauge-slekten.

Ved siden av reise- og forkynnervirksomheten og arbeidet som handelsmann, praktiker og gründer, skrev han i alt 35 bøker, utgitt på eget forlag. Allered før han ble satt for 10 år i tukthus og fengsel i 1804, solgte han over 200 000 eksemplarer av sne skrifter, i en tid hvor Norge hadde 900 000 innbyggere, mange av dem analfabeter. Han ble en av Norgeshistoriens mest innflytelsesrike mennesker.

Det er skrevet en lang rekke biografier om H.N.H. En av dem er Dag Kulleruds: «Hans Nielsen Hauge – Mannen som vekket Norge» som utkom i 1996, det året man feiret 200års-jubileum. Kullerud skildrer her Hauges åndsopplevelse på bakgrunn av religiøse og sosiale forhold i Tune og datidens samfunn. Omvendelsen var ikke bare en nuforklarlig åndelig hendelse, men også et opprør. ”Åndsopplevelsen blir den forløsende hendelsen i et personlig drama” skriver Bodil Steinseth i en bokanmeldes i Dagbladet november 1996. Hun mener at i Kulleruds fascinerende portrett av Hauge er hovmotet – og bekjempelsen av det – et gjennomgående motiv:

Likevel må Hauges bevegelse betegnes som et opprør mot det bestående. Ikke minst var den det i øvrighetens øyne. Det var gudstroen som ga bevegelsen dens sosiale og politiske sprengkraft. Hauge sto overfor et dilemma. Skulle han følge statens lover eller Guds ord? Han valgte det siste. … Hauge-biografien er en bok som vekker ettertanke. – Hva er hovmot? Ifølge Kullerud er det et kjent begrep i dagens egoistiske og selvsentrerte kultur. Vi kunne ha ett og annet å lære av fortidas mennesker. Hauge visste hva hovmot var. Han fulgte Jesus og gjorde gode gjerninger i Guds skaperverk.

Fellestrekk?

Pinsebevegelsen, lekmannsbevegelsen, Frelsesarmeen, Læstadianisme og dannelse av en rekke frikirker er andre eksempler for slike vekkelser og kirkelige fornyelser/bevegelser.

Felles for dem er ofte en erkjennelse av at tradisjonell kristendom er blitt stiv, upersonlig og livsfjern, og har fjernet seg fra sin opprinnelige radikale budskap. En lengsel, ønske om å gjøre bot og å starte på nytt er andre viktige elementer. En som var blitt omvendt, vitnet gjerne for sin familie, venner og bekjente. Noe som førte til at flere fulgte i hans/hennes fotspor.

Begrepet vekkelse er særlig brukt i karismatiske miljøer som står for den største kirkeveksten i de siste årtier. Tormod Engelsviken skriver i en nettartikel i Store Norste Leksikon at den karismatiske bevegelse oppsto i California, USA i 1960. Bevegelsen spredte seg raskt til en rekke kirkesamfunn, bl.a. det lutherske og den romersk-katolske kirke. Den er kjennetegnet ved en erfaring av Den hellige ånd (åndsdåp) som resulterer i praktisering av nådegaver som tungetale, profeti og helbredelse ved bønn, samt nære kristne fellesskap med sterk vekt på lovprisning og evangelisering. Engelsviken skriver:

Den karismatiske bevegelse har spredt seg til de fleste kirkesamfunn i verden, og har fått en særlig sterk posisjon innenfor den katolske kirke. De fleste kirker i Afrika og Asia (særlig i Kina) er sterkt preget av bevegelsen.

Den karismatiske bevegelse har ikke en felles organisasjon, men er organisert innen de ulike kirkesamfunn. Det holdes imidlertid store internasjonale, tverrkirkelige konferanser, og det finnes en karismatisk verdenskonferanse for misjon. Bevegelsen har et sterkt økumenisk preg med enhet mellom katolske, ortodokse og protestantiske kristne.

Til Norge kom den karismatiske bevegelse mot slutten av 1960-årene. En av initiativtagerne var A. Edvardsen. Bevegelsen spredte seg også til Den norske kirke og resulterte senere i opprettelsen av Oase som arbeider for karismatisk fornyelse innen den lutherske kirke i Norge.[3]

Noen av de nevnte bevegelser hadde/har et veldig individualistisk (opplevelses-) fokus. Det er mye snakk om følelser og den enkeltes forhold til Gud. Men en del av dem hadde også et tydelig engasjement for medmennesker, fred, rettferd og miljøet. Ikke minst gjelder dette jo Frelsesarmeen, Oxfordbegelsen og virksomheten til Hans Nielsen Hauge.

I boken Regnet som aldri kommer – om hvorfor vekst er bedre enn vekkelse tar David Åleskjær, sønn av Åge Åleskjær, som er en av de viktigste karismatisake lederskikkelser i Norge de siste tiår, et oppgjør med en vente-mentalitet. Han stiller spørsmålet om hele vekkelsesmentalitet er et hinder for at flere kan komme til tro, og om alle bønner om ”regn” fra Gud bare er en unnskyldning for ikke å lytte til Den Hellige Ånd som bor i oss.

Åleskjær skriver:

Gamle tiders vekkelse vi venter, store under Herren atter gjør, hørte jeg nylig noen synge. Det rkt og litt trist. For de som sang var en liten pinsemenighet med rundt 20 gamle mennesker. På den ene siden var det sterkt at disse skjønne menneskene fortsatt hadde fremtidsdrømmene i behold, at de fortsatt ventet på å få oppleve nye tider i menigheten sin. På den andre siden var det trist, for det var tydelig at de hadde sunget den samme sangen i flere tiår, mens de samtidig hadde gått fra å være en menighet på et par hundre til å bli en liten gjeng med overlevende, Ingen i miljøet hadde bakgrunn fra annet enn miljøet. Jeg synes disse eldre damene og herrene skal få synge sangen også på sine neste møte. … Men det finnes også yngre mennesker som synger om vekkelse. Det er ikke like sterkt. De bør i stedet gjøre nettopp det de tyve pensjonistene skal få slippe: Tenke helt nytt og snu op-ned på hele sin virksomhet.

Åleskjær mener at det går på selve evangelieforkynnelsen løs, og han stiller spørsmål ved om selve konseptet ”vekkelse” er i det hele tatt bibelsk: Du finner ikke ordet vekkelse i Bibelen, skriver han.[4]

Hvorfor har da vekkelse likevel fått så sterk fotfeste i kristenheten? Han skriver: ”Personlig tror jeg at vi har en fiende som er svært glad fordi vi venter og venter på noe nytt, i stedet for å benytte oss av det utrolig kraftige materialet vi allerede sitter på.”[5]

Han oppfordrer til engasjert etterfølgelse i dag, nettopp fordi vi venter på Guds inngripen i framtiden. Etterfølgelse med brennende hjerter og senkede skuldre:

Ja, vi trenger en revolusjon i Kristi kropp. Ja, verden må få høre evangeliet. Det er ikke tid for å sove. Men det er like fullt tid for å hvile i nåden. De krampaktige og anstrengte bærer aldri frukt, og vekkelser har nesten alltid vært preget av disse to tingene. Det er gjennom de daglige oggode forandringene, gjennom en stadig økt kjennskap til Åndens stemme, at de store revolusjonene vil skje i våre åndelige liv. …

Du er kalt til å følge Jesus Kristus. Verre er det ikke. Lever du ut det Jesus-livet du har på innsiden, lever du allerede i Guds plan med ditt liv. Fyller du opp kjøleskapet til folk du vet er blakke? Inviterer du ”nerdene” på festene dine? Det er slike ting som er ditt kall.[6]

Omvendelse: Når enkeltmennesker snur og går foran

Nært beslektet med begrepet vekkelse er ordet omvendelse. Den definisjonen vi fant på vekkelse var jo en kollektiv omvendelse.

Når man oppdager at man har gått i feil retning, må man snu. Når vestlige samfunn ikke er bærekraftig, trengs det en snuoperasjon, en omvendelse. Det starter gjerne med et menneske, som endrer retning. Hvis mange følger blir det til slutt muligens en kollektiv omvendelse, en vekkelse.

Eric Clapton

Omvendelser er personlig, og betyr i utgangspunktet mye for ens personlige liv. Her kunne det nevnes svært mange omvendelshistorier. I en radioandakt på NRK P1 snakket domprost David Gjerp om sang- og musikklegenden Eric Clapton og hans sang Tears in heaven. I 1991 faller den firårige sønnen til Clapton ut av vinduet i 54. etasje og dør. Clapton går inn i en mange måneders depresjon og håpløshet. Men, så forteller Gjerp, at han finner en annen vei ut av mørket enn flukten inn i rusens helvete. Ett år senere skriver han sangen  som samler opp i seg både den dype sorgen, lengselen etter sønnen, troen på Gud og håpet om himmelen. Et sted jeg alltid hadde visst var der, men som jeg tidligere ikke virkelig hadde trengt å tro på.

Enkeltpersoner som beveget verden

I noen tilfeller fører enkeltmenneskers handlinger til store bevegelser og store endringer i samfunnet. Hos noen starter det med en omvendelse, hos andre er det nettopp utholdenhet og standhaftighet som er bærebjelken. Noen eksempler:

John Newton

Amazing grace er en av de mest kjente salmer i verden. Forfatteren er presten og salmedikteren John Henry Newton som ble født 1725 i London.

Men Newton var ikke alltid en salmedikter. Han var slavehandler. Han vokste opp i et røft sjømannsmiljø, og ble selv misbrukt som ung mann. Men omsider jobbet han seg opp og ble selv kaptein for et slaveskip. Han tjente på å selge mennesker som slaver. Men i 1748 fikk også han en sterk åndelig opplevelse. Mens han forsøkte å styre hans skip gjennom en voldsom storm, ropte han Gud, vær oss nådig! Når stormen avtok, forsto han, at han virkelig hadde opplevd Guds nåde. For resten av hans liv ble 10. mai 1748 dagen for hans omvendelse. Selv om han noen år fortsatte med slavehandelen, ble det nå svært viktig for ham å behandle dem så godt som mulig.

Omsider sluttet han med sjøfart og begynte å studere teologi, latin og gresk. Til slutt ble han ordinert prest i den anglikanske kirken. Han ble en sterk talsmann mot slaveriet.

Mahatma Gandhi

Mahatma Gandhi vokste opp i en velhavende familie som tilhørte kjøpmannskasten. Familien var troende hinduer. Mahatma studerte juss og arbeidet for en periode i Sør-Afrika. Allerede her, og senere tilbake i India, engasjerte han seg i politiske spørsmål og kjempet mot det han oppfattet som urett. Sivil ulydighet og konsekvent ikke-vold ble kjennetegn for hans aksjoner. Hans personlige styrke kom også til uttrykk i hans konsekvente og enkle livsstil. Han ville ikke ha personlige eiendeler, spiste enkel kost og gikk bare med et enkelt tøystykke på seg. Med sin sterke personlighet ble han rask lederen for hele det indiske folket og deres frihetskamp. Han regnes som nasjonens far og hans fødselsdag er helligdag i hele India. Hans eget liv og hans samfunnsengasjement var uløselig knyttet sammen. Et av hans mange kjente sitater er You must be the change you wish to see in the world.

Rosa Parks og Martin Luther King jr.

Rosa Parks var en stillferdig syerske. Men i 1955, i Montgomery/ Alabama, nektet hun å gi fra seg et buss-sete til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det. Hun var lei av å bli behandlet som en annenrangs borger. Parks ble arrestert, dømt og fengslet, men senere løslatt på kausjon. Samme kvelden samlet seg 50 fargede ledere for å drøfte passende protestaksjoner. Gruppen ble ledet av den unge baptistpastoren Martin Luther King jr..Dette førte til en omfattende busstreik, og til slutt ble lovene bak segregeringen opphevet. Ingen av dem kunne drømme om at en afro-amerikaner en gang ville være USAs president.

Nelson Mandela

ølson Mandela (fÃø 1918) ble Sør-Afrikas første svarte president, og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før dette hadde han i en årrekke vært en av de førende antiapartheidaktivister i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, mye av tiden på fangeøya Robben Island.

Etter hans løslatelse i 1990 gikk han i bresjen for en politikk for forsoning og samarbeid, som bidro til å føre landet inn i et multietnisk demokrati. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1993, sammen med Sør-Afrikas daværende president de Klerk. Ã bli en forsoningens leder etter 27 år i fengsel er stort. Mandela blir betraktet som landsfader for det moderne Sør-Afrika.

[1] B. Seland, O. Aagedal, Vekkelsesvind, Samlaget 2008

[2] (http://troshjelpen.wordpress.com/2010/11/07/hvor-er-himmelen-av-frank-oterholt/)

[3] Se http://snl.no/den_karismatiske_bevegelse

[4] Åleskjær, s. 19

[5] Åleskjær, s. 28

[6] Åleskjær s. 112 og 113

Les videre Å overvinne mentale hindringer