Jeg var veldig glad i den høyst ordinære, men fantastiske verden rundt meg. Jeg kunne ikke glede meg særlig på Himmelen. Ørreten i elva som vi krysset på vei til skolen, rådyrene, rev og hare i skog og eng, store eikeskoger, mørke grantrær, eplehager og beiter med kuer og sauer var rundt meg på alle kanter. Dette elsket jeg og her følte jeg meg hjemme. Jeg kunne sitte lenge i toppen av et tre, kjenne sommervinden og høre fuglene, og følte at her hørte jeg til. Dette var godt, eller var dette egentlig galt?

Blå sykkel eller gater av gull?

Denne kjærligheten til naturen rundt meg opplevdes å stå i konflikt med det jeg hørte om himmelen i menigheten. Jeg husker at jeg en søndag hadde hørt en lang preken over Johannes Åpenbaring og det nye Jerusalem som skulle komme med edelstener og gyldne gater. Jeg likte ikke tanken. Etter kveldsbønnen spurte jeg mamma om jeg kunne beholde min nye blå sykkel i Himmelen, eller om den måtte være gylden og med perler. Heldigvis smilte mamma og sa at hun var sikker på at jeg kunne beholde min blå sykkel.

Så lenge jeg kan huske har jeg vært veldig glad i dyr og natur. Landsbygdene hjemme lå nede i dalførene ved elvene. Gatene, fortauene og en rad med hus på venstre og høre side. Derfra reiste det seg mer eller mindre bratte lier og åser på alle kanter. Rett bak huset vårt var det en stor hønsegård, sauer på beite og lenger unna store skogsområder. Jeg hadde en kanin som het Frans. Jeg kunne ikke fordra tanken at alt dette var dømt til undergang. Men forkynnelsen sa jo at ”himmel og jord skal brenne”. I beste fall, hvis jeg var snill nok, skulle jeg bli med til det nye Jerusalem. Uten å ha ord for det, slet jeg med denne tenkningen, skriftforståelsen og Gudsbildet bak.

Neste kapittel: Biologi, skapertro og evolusjon