I min barndom lærte jeg at det egentlig var bare ”verden” som drev med politikk. Riktignok hadde omsider en av brødrene engasjert seg i lokalpolitikken. Han var bedriftseier, og selvfølgelig var hans parti CDU (Christlich Demokratische Union). Navnet sa jo allerede at det var et kristent parti, og alt annet hadde vært utenkelig. I Tyskland har det i hele etterkrigshistorien vært færre partier enn i Norge. CDU var og er, slik jeg oppfatter det, en blanding av de norske partiene Høyre og KrF.

Mens jeg gikk på videregående skole ble jeg del av en gjeng som besto av barn fra velstående familier. Leger, bedriftseiere og forretningsfolk med fritidssysler som jakt, tennis og ridning. For meg en fremmed, men attraktiv og fascinerende verden. Dette var nok ikke min verden denne gangen, men forhåpentligvis fremtiden. Selvfølgelig var her nesten alle politisk konservativ.

For å henge med i fritidssyslene til mine venner var jeg nødt til å tjene penger selv. Jeg kunne ikke bare gå til mamma, som hele livet måtte jobbe hardt for å få økonomien til å gå rundt. Derfor gikk jeg siden jeg var 14 år hver dag halvannen time med aviser før skolen.

I denne tiden, som også var tydelig preget av den kalde krigen og ”den real eksisterende sosialisme” i den andre delen av Tyskland, DDR, var det for meg utenkelig at man som kristen kunne være sosialdemokrat eller sosialist. Jeg husker at jeg var nesten sjokkert at en skolekamerat som selv var aktiv i en frikirke, gikk med et jakkemerke med reklame for Willy Brandt og det sosialdemokratiske partiet SPD. Hvordan kunne han gjøre det som kristen?

Men så kom min omvendelse i studietiden, langsom og gradvis. Ingen av mine venner fra skoletiden studerte i Münster, og her var jeg nå stadig sammen med mennesker som ikke var opptatt av penger og status. De fleste var i liten grad opptatt av å vinne diskusjoner og få rett. Derimot var mange engasjert i sosialt og humanitært arbeid. Mange var militærnektere og hadde jobbet på sykehus eller gamlehjem.

Man engasjerte seg i bistands- og misjonsprosjekter. I samliv og samtale med dem ble jeg mer og mer overbevist om at denne livsstilen var lettere å gjenkjenne som etterfølgelse av Jesus enn jakten på rikdom og status. Jeg ble overbevist om at det er viktig å forsøke å gjøre rett, ikke å ha rett. Denne kursendringen og ”omvendelsen” har preget meg mine valg siden.

Neste kapittel: Ektemann, journalist og lærer