1989 utga Triangelforlaget og Mellomkirkelig Råd heftet ”Vern om skaperverket. Kirker verden over i arbeid for miljøvern”. Boken vil vise at vern om skaperverket er et anliggende som springer rett ut av den kristne tro, den vil motivere til ansvar og handling og vise eksempler for et slikt engasjement fra mange land. Sentralt i boken er dokumentet fra Kirkenes Verdensråds konferanse om ”Skaperverkets integritet” som ble avholdt på Gran på Hadeland i 1988.
Denne konferansen var et ledd i Kirkenes Verdensråds arbeid med programmet ”Justice, peace and the integrity of creation” som ble satt i live etter KVs generalforsamling i Vancouver 1983. Det er interessant å se kirkelige prosesser og dokumenter i gjensidig vekselvirkning med globale samfunnsprosesser, ikke minst i regi av FN. Jeg beskriver aktivitetene til kirkene internasjonalt noe nærmere i mitt kapittel om Forbruk og rettferd i boken ”Grønn postill” (Verbum 2001). Det samme gjør Trond Bakkevig i sin artikkel ”Rettferdighet, fred og vern om skaperverket» i publikasjonen ”Vern om skaperverket”.
Mens KVs generalforsamling i Uppsala i 1968 hovedsakelig var opptatt av et mer rettferdig verdenssamfunn, nevner rapportene fra generalforsamlingen i Nairobi 1975 allerede eksplisitt trusler fra ødelagt økologisk likevekt og forurensning.
På den verdenspolitiske arenaen nedsatte FN 1983 Verdenskommisjonen for miljø og utvikling som skulle utarbeide en strategi for å fremme en bærekraftig utvikling for årene etter 2000. Kommisjonen, som ble ledet av Gro Harlem Brundtland leverte sin rapport ”Vår felles fremtid” 1987. Brundtland-kommisjonens strategi baserer seg på å aktivisere tre viktige aktører: folkelige organisasjoner, nasjonalstater og mellomstatlige organisasjoner. Disse ble utfordret til å jobbe på ulike handlingsarenaer: folks mentalitet og holdninger, nasjonale styringsprosesser og internasjonalt samarbeid.
I sin artikkel ”Politikk for endring. Om verdenskommisjonen for miljø og utvikling” (Mellomkirkelig Råd 1989, s.60ff.) drøfter Atle Sommerfeldt kirkelige handlingsmuligheter på bakgrunn av dette arbeidet i FN, og hvordan kirken har enestående forutsetninger for å være en folkelig aktør med svært mange medlemmer, et nasjonalt og internasjonalt nettverk, samt erfaring i å holde sammen visjon, etikk og handling. Han mener at kirkens viktigste arena er forming av folks holdninger, men at dette også må følges opp av konkrete handlinger. Som viktige handlingsområder nevner han bl.a. at kirken kan bidra med nødvendig informasjon så at mennesker kan ta informerte valg.
Kirken bør også være motor i å utvikle pilotprosjekter for en bærekraftig utvikling. Her hjemme i Norge kan kirken bli et ”foregangsfellesskap for en bærekraftig utvikling lokalt”, skriver Sommerfeldt.
KVs generalforsamling i Vancouver 1983 hadde i utgangspunktet fremdeles ikke en sterk og tydelig bevissthet om miljøspørsmålene, målt mot bevisstheten om fattigdomsproblemet og engasjement for fred. Men etter innleggene fra en ung kvinne fra Stillehavsøyene, som kom med øyevitne-skildringer om hvordan atomprøvesprengninger ødela livsgrunnlaget for hennes folk, så man sammenhengen mellom disse tema. Denne sammenhengen ble senere tittel på et omfattende arbeidsprogram i KV: Rettferdighet, fred og vern om skaperverket (Justice, peace and integrity of creation).
Etter Vancouver oppfordret KV sine medlemskirker til å inngå offentlige forpliktelser om å engasjere seg mot trusselen av livet, noe som førte til flere regionale konferanser, bl.a. den på Granavolden i Norge 1988 om forståelsen av uttrykket ”integrity of creation”.
Konferansen endte opp med selvransakelse over at man ikke har evnet å holde fram skaperverkets integritet som et av de viktigste goder i verden. I sluttdokumentet står det bl.a.:
”Vi inviterer alle kirker og kristne til å reflektere over skaperverkets integritet, og gi uttrykk for sin tro ved konkrete forpliktelser til å arbeide for skaperverkets integritet. Ved å gjøre dette, vil vi oppdage måter å bekjenne vår tro på som passer til vår tid, og som er trofaste mot våre beste tradisjoner.” (Rapport fra den økumeniske konferansen på Granavolden: I: Nordhaug 1989:29-30).