Personlig paradigmeskifte – fra tilskuer til deltaker

Veimerkene som er nevnt tidligere beskriver på mange måter forhistorien for det som jeg har opplevd selv. For meg anser jeg Kirkemøtets behandling av Forbruk og rettferd i 1996 som startpunkt. Som nyansatt konsulent i Kirkerådet var dette mitt første møte med kirkens øverste organ. Jeg skulle være tilstede for å høre og lære.

Jeg hadde nesten hele livet vært aktiv i kirke og menighet. Også etter at jeg flyttet til Norge hadde jeg vært aktiv i lokalmenigheten med forskjellige aktiviteter som barne- og ungdomsarbeid og arbeid med menighetsbladet. 1994 ble jeg dessuten valgt inn i menighetsrådet på Nesodden. Jeg leste hver dag «kirkeavisen» Vårt Land. I min tid som lærer og undervisningsinspektør i Frogn kommune, arbeidet jeg i begynnelsen av 1990årene i kommunens pedagogiske veiledningstjeneste som rådgiver for miljøspørsmål.

Likevel kan jeg ikke huske en eneste gang fra denne tiden at jeg har møtt kirkens miljøengasjement i mitt lokale kirkeliv. Ikke husker jeg at noen avisoppslag om dette heller.

Kanskje har jeg sovet litt i timen? Men det kan også være en indikator for at det er svært stor avstand mellom det som skjer på et sentralkirkelig nivå og det som blir lagt merke til og fulgt opp i lokalmenigheten.

Korttidsminne

Samtidig har jeg lagt merke til at hukommelsen og kjennskap til historien i organisasjonen er begrenset. Det var for eksempel en stor overraskelse for meg at en prest som jeg traff på en Korsvei-festival for noen år siden, fortalte meg at det hadde eksistert en «Samling om Skaperverket» rundt 1980. Selv om jeg hadde jobbet med denne tematikken i mange år, hadde jeg aldri hørt eller lest noe om dette. Liknende ting kunne sies om de fleste publikasjoner på feltet. De virker ofte glemt noen år senere. Her er det erkjent, formulert, vedtatt – og siden glemt – veldig mye bra.

Hvis man i tillegg tar i betraktning at de valgte representantene i råd og utvalg skiftes stort sett hvert 4. år, og at ansatte skifter beite, er det ikke forunderlig at det kan synes vanskelig å se en tydelig utvikling i kirkens bevissthet og argumentasjon.

Store avstander

Kanskje er det typisk at det er vanskelig å informere, engasjere og begeistre mennesker på lokalplan for store nasjonale og internasjonale tema. For ikke å snakke om alle de menneskene som bare har et perifert forhold til kirken, og som er avhengig av medienes framstilling av kirken. Denne utfordringen deler kirken vel med en rekke andre instanser. Det er for eksempel antakeligvis veldig få vanlige borgere som leser offentlige utredninger og stortingsmeldinger, selv om de kan inneholde mye interessant og ofte angår oss i aller høyeste grad.

Men samtidig lurer jeg på om den tidligere nevnte distinksjonen fra Jan Olav Henriksen mellom et etisk og et moralsk problem gjør seg gjeldende: På mange måter vet vi godt hva problemet er, men det viser seg hele tiden som vanskelig å vise konkret og tilstrekkelig handling.

Sterke inntrykk

KM 1996 ble for meg et møte som gjorde sterkt inntrykk, og som jeg ikke kommer til å glemme. Alvoret var nesten til å ta og føle på: Mange innlegg fra talerstolen som viste engasjement, men også fortvilelse over egen og kirkens avmakt. TV-kameraer som filmet lunsjbordet i Grand Hotel Terminus og Changemakers papp-hytte utenfor hotellet. Mange engasjerte samtaler i pausene. En komité som til slutt i fellesskap la frem sin innstilling til vedtak i form av en gudstjenesteliturgi. En liturgi som begynner med en syndsbekjennelse av egen utilstrekkelighet og selvdyrkelse, og som slutter med ”3×3 slag for oppbrudd, handling og håp”, som symbol for utsendelse fram mot år 2000.

Ni klokkeslag som symboliserer utsendelsen fra gudstjenesten ut i verden, og som nevner konkrete utfordringer som skal følges opp av kirken lokalt, regionalt og nasjonalt. Til områdene skulle det lages konkrete handlingsplaner, rapportering og evaluering av fremdriften. I tillegg sies det: ”Kirkemøteutsendingene søker selv en personlig omvendelse i forhold til forbrukerkulturen, og er villige til å redusere sitt forbruk som et ledd i en ny fordeling av goder og byrder i verden.”

Stemningen under behandlingen var fortettet, og vedtaket opplevdes som et sterkt vitnesbyrd om en engasjert kirke som ønsker å være lys og salt i et selvopptatt og materialistiskt samfunn.

Ordene ”forbruk og rettferd” ble med dette for flere år fremover synonym med kirkens engasjement i spørsmål knyttet til miljøvern, vår omgang med skaperverket og arbeidet for rettferdig fordeling av goder og byrder i verden. Jeg opplever selv at man med denne behandlingen og dette vedtaket la et grunnlag for et taktskifte i arbeidet.

Les videre Veimerke 6: 1997 Felles handlingsplan og etablering av Max Havelaar