Hva skjedde så etter Kirkemøtet i november 1996? En prosjektgruppe i de sentralkirkelige råds sekretariat fikk ansvar for oppfølgingen sentralt. Først ble det utarbeidet en foreløpig fremdriftsplan. Den ble sendt til alle bispedømmene, og i september 1997 ble det avholdt en første felles planleggingsdag for representanter for bispedømmerådene, Norges kristne råd, Kirkens Nødhjelp og de sentralkirkelige råd der man utvekslet ideer og planer. På bakgrunn av den ble det mot slutten av året skrevet en mer detaljert handlingsplan for perioden 1998-2000.
Lignende fagdager med bispedømmene med flere, senere kalt inspirasjons- og strategisamlinger, har siden vært avholdt årlig.
Hvert bispedømme har oppnevnt en kontaktperson for arbeidet med “Forbruk og rettferd”. Oftest er det diakonirådgiverne som har fått dette ansvaret. I tillegg har de fleste, etter modell fra Bjørgvin bispedømme, som var først ute med dette, også etablert en egen ressursgruppe for arbeidsfeltet. Disse gruppene er medarbeidere og støttespillere for bispedømmene og står, sammen med den ansvarlige på bispedømmekontoret i forbindelse med de sentralkirkelige råd.
Fra Max Havelaar i 1997 til Fairtrade Norge 2017 ”Sammen skapte vi en god historie”
Jeg var i april 2010 Den norske kirkes representant på det årlige Stifter- og partnermøte i Fairtrade/ Max Havelaar Norge. Det var gøy, og jeg ble både glad, ydmyk og imponert over å se en organisasjon med imponerende tall. Dette møte vekte mange minner hos meg siden jeg har vært veldig involvert i oppstarten av Max Havelaar i 1997. Jeg var den første daglige lederen og flere år styreleder i stiftelsens første år. Jeg vet hvor vanskelig de fleste ting var i starten og hvor tungt arbeidet ofte opplevdes av de involverte. Det meste så mørkt ut.
Jeg oppdaget for noen år siden, at det er av og til lurt å stoppe opp, og se seg tilbake. Da oppdager man gjerne at veldig mye positivt har skjedd, og at man har lyktes med mye av målsetningene. Dette gjør en glad, takknemlig, ydmyk, optimistisk og tent for å tå fatt på nye utfordringer. Jeg kaller det ”håpstegn”. For å si det med våre biskoper: ”Det haster, det koster, men -ja- det nytter!!”
Årsrapport Fairtrade/ Max Havelaar 2009
Årsrapporten 2009 forteller at Norge i de siste årene har opplevd en økning i salg av Fairtrade-produkter som har vært større enn i de fleste andre land. Tross finanskrise økte salget i 2009 med 20 % fra året før, til over 300 millioner kroner. I 2007 var økningen på 110 % og i 2008 på 73%.
Salget av Fairtrade-merkede produkter globalt har økt stort hvert år siden starten i 1988, og produktene selges nå i over 50 land. I 2010 ble det internasjonalt solgt Fairtrade-merkede produkter til en markedsverdi av ca. 4,3 milliarder Euro (33,6 milliarder kroner), noe som representerte en økning på 28 % fra 2009.
Fairtrade er det mest kjente etiske sertifiseringsmerket i verden. Det kommer frem i en undersøkelse utført av GlobeScan (oktober 2011). I følge den internasjonale studien kjenner 57 % av forbrukere Fairtrade-merket. I Norge er kjennskapen enda høyere, på hele 70 %, mens Storbritannia, Irland, Sveits, Nederland, Østerrike og Finland topper statistikken med 80 %. GlobeScan har utført undersøkelsen på oppdrag fra Fairtrade International. Den inkluderer 17.000 forbrukere i 24 land, deriblant Norge.
Fairtrade Norges formål er jo å gi ugunstig stilte småbønder og plantasjearbeidere muligheten til å forbedre sin økonomiske stilling. Merverdien i sør av omsetningen i Norge er på hele 30 millioner kroner, noe som kommer ca. 5 millioner mennesker direkte til gode.
Det finnes i dag et mangfold av aktiviteter rundt omkring i landet: Fairtrade kommuner og – klubber; folkelunsj i samarbeid med Grønn Hverdag, samarbeid med festivaler, Fairtrade konferanser, aktivitet på sosiale medier, produsentbesøk fra og i sør, mange medieoppslag, etablert salg på storhusholdningsmarked. I kirke- Norge er promoteringen etablert som del av arbeidet med ”grønne menigheter”.
Det finnes i dag over 300 forskjellige produkter i handelen i Norge, 20 av dem kom i 2009. Kaffe, blomster og bananer har størst volum, men det ble solgt også mye fairtrademerket sukker, juice og vin.
Antall norske og utenlandske firmaer som solgte Fairtrade merkede produkter på det norske markedet i 2009 var 69. Men når og hvordan startet det hele egentlig?
Høst 1996 – Undersøkelse om muligheten for å etablere en Fairtrade merkeordning i Norge
I andre halvdel av 1996 ble det etablert et prosjekt under ”ForUM for utvikling og miljø” som skulle utrede muligheten for å etablere en Fairtrade merkeordning. Delrapport 1 er på 25 sider og er datert 1. oktober 1996. Den er skrevet av Kirsten S. Natvig, som var ansatt som utreder for prosjektet. Det ble etablert en ressursgruppe som hadde 4 møter. Her diskuterte man navnevalg, formål, framdrift og infomateriell. Man bestemte ingen endelig navn.
Å informere norske organisasjoner bredt om initiativet var noe av det viktigste i den første fasen. Til dette gjennomførte man et halvdagsseminar 22. oktober 1996. Kontakt med andre land og Fairtrade – merkeordninger der var også viktig.
Man var fra første stund klar over at man ville være avhengig av offentlig støtte. Sitat fra delrapporten: ”Ressursgruppa er enige om at målet på sikt er at merkeordningen skal kunne finansiere sine basisutgifter/ administrasjonsutgifter med hjelp av lisensinntekter. Det vil imidlertid ta flere år før selvfinansiering blir en realitet. Man anslo det totale finansieringsbehovet for å dekke administrasjonsutgifter i den første seksårs-perioden til 3,1 millioner NOK.
Ut i fra oversikten over ”interesserte og interessante” organisasjoner fremgår det at det allerede da var en spennende blanding av fagorganisasjoner, miljø- og solidaritetsorganisasjoner og kirkelige aktører som støttet arbeidet finansiell, gjennom arbeidskraft og promotering.
Som nyansatt i Kirkerådet ble jeg i løpet av høsten 1996 kontaktet av Kirsten Natvig, som ledet et forprosjekt som skulle utrede muligheten å starte en Fairtrade-merkeordning i Norge. Mellomkirkelig Råd arbeidet med å fremme støtten til opprettelse av en merkeordning for rettferdig handel overfor Kirkemøtet denne høsten. Dermed var det naturlig at jeg involverte meg i det pågående arbeid. For meg ble det min første bekjentskap med samarbeid i den norske NGO-verden. Jeg opplevde helt klart Kirsten som en engasjert ildsjel som i denne fasen personifiserte Fairtrade-arbeidet i Norge.
”Forbruk og rettferd” på Kirkemøtet 1996
Kirkemøtet hadde i november 1996 kirkens arbeid med miljø, forbruk og rettferd på sakslisten.Det kom til å prege hele Kirkemøtet. Delegatene vedtok et langt og kraftfullt vedtak, formulert i form av en gudstjenesteliturgi. Konkret nevner vedtaket til slutt ni områder for engasjementet fremover. Nummer to på lista er ”Merkeordning for rettferdige varer”. Her sies det bl.a. ”Bevisste valg vil presse frem endringer. Vårt økonomiske system er summen av de valg vi gjør som forbrukere. Den norske kirke må arbeide for at det blir innført en merkeordning for rettferdige varer i Norge, slik at disse blir tilgjengelige i alle dagligvarebutikker. Under kirkelige arrangementer bør slike varer brukes. I en fotnote forklares det, at det nettopp nå foregår arbeid for etablering av en slik ordning, og at Kirkerådet bør gis mulighet til å engasjere seg i dette arbeidet.
Manglende offentlig støtte, men godt nettverkssamarbeid
Dessverre var NORAD lite villig til å støtte vårt initiativ. Noen ga opp, men noen av oss ønsket å starte likevel. Det ble etablert en mindre arbeidsgruppe som arbeidet konsentrert med å forberede etableringen av en stiftelse. Det måtte utarbeides forslag til vedtekter og mange formalia måtte ordnes. I tillegg måtte det drives intensiv lobby- og informasjonsvirksomhet. Vi fire, som representerte hver vår organisasjon (Dnk, Kirkens Nødhjelp, Framtiden i våre hender og Norges Vel), hadde i en periode nærmest daglig kontakt.
Lederen av forprosjektet skrev i et brev til meg: ”Lykke til Hans-Jürgen – takk for at du har jobbet så engasjert for at prosjektet skal videreføres. Jeg vil gjerne holdes orientert om store gjennombrudd som skjer! Håper ikke arbeidet som kontaktperson dreper deg helt! Takk for nå. Hilsen Kirsten.”
Våre fremtidige søsterorganisasjoner i Nederland og Danmark ga oss tillatelse til bruk av navn og logo.
Studenter, media og kaffeindustrien – to verdener møtes
Vi siktet mot å etablere Stiftelsen i juni 1997. Arbeidet med å få industrien og handel med på laget skulle komme senere. Men plutselig kom et gjennombrudd: Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) hadde aksjonert på universitetet i Oslo for en slik ordning, og et TV-team spurte en direktør fra Joh. Johannson om man ikke var villig til å være med på et slikt prosjekt. Dette svarte han positivt på. Kort tid etter ble vi invitert til et informasjonsmøte i midten av mai 1997 hos Joh. Johannson, en av Norges store kaffeimportører.
Vi informerte gjensidig om våre planer, og ble til slutt enig om at en av de nye kvalitetskaffeene i den planlagte serien ”Coffe of the world” skulle være både økologisk og Max Havelaar-merket!
Mot slutten i møtet ble det utilsiktet nesten krise: Når vi skulle fortelle om hvordan vi ville promotere ”rettferdig kaffe”, rullet en av oss ut en plakat fra Changemaker som viste et foto av noen kaffebønder med tunge sekker på ryggen. Over bildet lyste slagordet fra en norsk dagligvarekjede: ”Vi gjør Norge billigere”. En av kaffeindustriens direktører ble veldig irritert. Heldigvis var hans kollega mer avslappet overfor dette.
Dette var det første eksempel på at det krever mye fra begge sider for å finne et felles språk. Senere skulle det bli logoens slagord ”Rettferdig handel” som ble vanskelig å svelge for industrien.
Stiftelsesmøte og sekretariat
Juni 1997 ble stiftelsesmøte avholdt i lokalene til Kirkens Nødhjelp. Jeg ble den første daglige lederen og mitt kontor i Kirkerådet ble også adressen til stiftelsen Max Havelaar det første halvåret. Senere overtok Kirkens Nødhjelp.
Historien om etablering av Max Havelaar/ Fairtrade i Norge ble for meg et sterkt symbol på iherdig arbeid av noen ildsjeler i en sårbar oppstartfase. Dagens fremtoning av en veletablert stiftelse, der arbeidet stadig er i vekst beviser at det nytter å stå på.
Mellomkirkelig Råd: Uttalelse om norsk energi- og klimapolitikk
KM-vedtaket fra 1996 ble også utgangspunkt for en rekke andre aksjoner og tiltak. Mellomkirkelig Råd valgte å avgi en uttalelse om norsk klima- og energipolitikk i 1997. Med begrunnelse i Bibelens skapertro og menneskets forvalteransvar, samt vårt globale kirkefellesskap, så uttalelsen, føler kirken seg forpliktet til å sette rettferdighet og rett forvaltning av skaperverket på dagsorden, for ”å motarbeide apati som sprer seg i samfunnet i forhold til troen på at engasjement nytter og at politikk kan endres”.
Uttalelsen sier at det må legges mye mer vekt på langsiktig tenkning, og kritiserer at regjeringens langtidsprogram 1998-2001 forutsetter en tredobling av det private forbruket innen år 2050 som et premiss for sin framtidsplanlegging. Man krever en solidaritetsetikk som forhindrer at ” land med størst økonomisk og politisk forhandlingsstyrke bygger sin økonomi på et produksjons- og forbruksmønster som innebærer at fattige land får handlingsfriheten begrenset”.
Det minnes om den forpliktelsen norske myndigheter har påtatt seg til å stabilisere norske utslipp av drivhusgasser på 1989nivået, og man kritiserer at ”Det som har skjedd etter Rio-konferansen gir grunn til å etterlyse en sterkere vilje til å oppfylle denne målsetting”.
Det er i denne sammenhengen at MKR er kritisk til en utbygging av norsk gasskraft: ”Etter Mellomkirkelig Råds vurdering er det – på det nåværende tidspunkt – derfor mer som taler mot enn som taler for bygging av gasskraftverk.” Man oppfordrer bispedømmerådene og menighetene til å følge opp Kirkemøtets vedtak fra 1996:
”Som kristne har vi alle et samfunnsansvar, både gjennom vår livsstil og ved å delta i dialog og debatt om konkrete etiske spørsmål. Fordi dette engasjementet er rotfestet i vår kristne tro, har det også sin naturlige plass i det gudstjenestefeirende fellesskap”.
Les videre Veimerke 7: Slutten av 1990årene