Fairtrade Norge 1996 – 2010 ”Sammen skapte vi en god historie”

Jeg var i april 2010 Den norske kirkes representant på det årlige Stifter- og partnermøte i Fairtrade Max Havelaar Norge (FMHN). Det var gøy, og jeg ble både glad, ydmyk og imponert over å se en organisasjon med imponerende tall. Dette møte vekte mange minner hos meg siden jeg har vært veldig involvert i oppstarten av Max Havelaar 13 år tidligere. Jeg var den første daglige lederen og flere år styreleder i stiftelsens første år. Jeg vet hvor vanskelig de fleste ting var i starten og hvor tungt arbeidet ofte opplevdes av de involverte. Det meste så mørkt ut. Men slik er det jo med det meste av det idealistiske arbeid for miljø og rettferd (og ellers!).

Jeg oppdaget for noen år siden, at det er av og til lurt å stoppe opp, og se seg tilbake. Da oppdager man ofte at veldig mye positivt har skjedd, og at man har lyktes med mye av målsetningene. Dette gjør en glad, takknemlig, ydmyk, optimistisk og tent for nye utfordringer. Jeg kaller det ”håpstegn”. For å si det med våre biskoper: ”Det haster, det koster, men -ja- det nytter!!”

Fairtrade Max Havelaar 2009

Årsrapporten 2009 forteller at Norge i de siste årene har opplevd en økning i salg av Fairtrade-produkter som har vært større enn i de fleste andre land. Tross finanskrise økte salget i 2009 med 20 % fra året før, til over 300 millioner kroner. I 2007 var økningen på 110 % og i 2008 på 73%.

Salget av Fairtrade-merkede produkter globalt har økt stort hvert år siden starten i 1988, og produktene selges nå i over 50 land. I 2010 ble det internasjonalt solgt Fairtrade-merkede produkter til en markedsverdi av ca. 4,3 milliarder Euro (33,6 milliarder kroner), noe som representerte en økning på 28 % fra 2009.

Fairtrade er det mest kjente etiske sertifiseringsmerket i verden. Det kommer frem i en undersøkelse utført av GlobeScan (oktober 2011). I følge den internasjonale studien kjenner 57 % av forbrukere Fairtrade-merket. I Norge er kjennskapen enda høyere, på hele 70 %, mens Storbritannia, Irland, Sveits, Nederland, Østerrike og Finland topper statistikken med 80 %. GlobeScan har utført undersøkelsen på oppdrag fra Fairtrade International. Den inkluderer 17.000 forbrukere i 24 land, deriblant Norge.

Fairtrade Norges formål er jo å gi ugunstig stilte småbønder og plantasjearbeidere muligheten til å forbedre sin økonomiske stilling. Merverdien i sør av omsetningen i Norge er på hele 30 millioner kroner, noe som kommer ca. 5 millioner mennesker direkte til gode.

Det finnes i dag et mangfold av aktiviteter rundt omkring i landet: Fairtrade kommuner og – klubber; folkelunsj i samarbeid med Grønn Hverdag, samarbeid med festivaler, Fairtrade konferanser, aktivitet på sosiale medier, produsentbesøk fra og i sør, mange medieoppslag, etablert salg på storhusholdningsmarked. I kirke- Norge er promoteringen etablert som del av arbeidet med ”grønne menigheter”.

Det finnes i dag over 300 forskjellige produkter i handelen i Norge, 20 av dem kom i 2009. Kaffe, blomster og bananer har størst volum, men det ble solgt også mye fairtrademerket sukker, juice og vin.

Antall norske og utenlandske firmaer som solgte Fairtrade merkede produkter på det norske markedet i 2009 var 69. Men når og hvordan startet det hele egentlig?

Høst 1996 – Undersøkelse om muligheten for å etablere en Fairtrade merkeordning i Norge

I andre halvdel av 1996 ble det etablert et prosjekt under ”ForUM for utvikling og miljø” som skulle utrede muligheten for å etablere en Fairtrade merkeordning. Delrapport 1 er på 25 sider og er datert 1. oktober 1996. Den er skrevet av Kirsten S. Natvig, som var ansatt som utreder for prosjektet. Det ble etablert en ressursgruppe som hadde 4 møter. Her diskuterte man navnevalg, formål, framdrift og infomateriell. Man bestemte ingen endelig navn.

Å informere norske organisasjoner bredt om initiativet var noe av det viktigste i den første fasen. Til dette gjennomførte man et halvdagsseminar 22. oktober 1996. Kontakt med andre land og Fairtrade – merkeordninger der var også viktig.

Man var fra første stund klar over at man ville være avhengig av offentlig støtte. Sitat fra delrapporten: ”Ressursgruppa er enige om at målet på sikt er at merkeordningen skal kunne finansiere sine basisutgifter/ administrasjonsutgifter med hjelp av lisensinntekter. Det vil imidlertid ta flere år før selvfinansiering blir en realitet. Man anslo det totale finansieringsbehovet for å dekke administrasjonsutgifter i den første seksårs-perioden til 3,1 millioner NOK.

Ut i fra oversikten over ”interesserte og interessante” organisasjoner fremgår det at det allerede da var en spennende blanding av fagorganisasjoner, miljø- og solidaritetsorganisasjoner og kirkelige aktører som støttet arbeidet finansiell, gjennom arbeidskraft og promotering.

Som nyansatt i Kirkerådet ble jeg i løpet av høsten 1996 kontaktet av Kirsten Natvig, som ledet et forprosjekt som skulle utrede muligheten å starte en Fairtrade-merkeordning i Norge. Mellomkirkelig Råd arbeidet med å fremme støtten til opprettelse av en merkeordning for rettferdig handel overfor Kirkemøtet denne høsten. Dermed var det naturlig at jeg involverte meg i det pågående arbeid. For meg ble det min første bekjentskap med samarbeid i den norske NGO-verden. Jeg opplevde helt klart Kirsten som en engasjert ildsjel som i denne fasen personifiserte Fairtrade-arbeidet i Norge.

”Forbruk og rettferd” på Kirkemøtet 1996

Kirkemøtet hadde i november 1996 kirkens arbeid med miljø, forbruk og rettferd på sakslisten. Min stilling i Kirkerådets sekretariat var nyopprettet nettopp for å arbeide med miljø- og samfunnsspørsmål.

”Forbruk og rettferd” kom til å prege hele Kirkemøtet, som av flere i etterkant er blitt betegnet som et vekkelsesmøte. Delegatene vedtok et langt og kraftfullt vedtak, formulert i form av en gudstjenesteliturgi. Man forplikter seg til personlig engasjement, ønsker at hele kirken skal engasjere seg i slike spørsmål. Man skal lage konkrete mål og avlegge regnskap. Vedtaket ble grunnlaget for et stort og vedvarende engasjement som er blitt bekreftet og videreutviklet av flere senere Kirkemøter.

Konkret nevner vedtaket til slutt ni områder for konkret engasjement fremover. Nummer to på lista er ”Merkeordning for rettferdige varer”. Her sies det bl.a. ”Bevisste valg vil presse frem endringer. Vårt økonomiske system er summen av de valg vi gjør som forbrukere. Den norske kirke må arbeide for at det blir innført en merkeordning for rettferdige varer i Norge, slik at disse blir tilgjengelige i alle dagligvarebutikker. Under kirkelige arrangementer bør slike varer brukes. I en fotnote forklares det, at det nettopp nå foregår arbeid for etablering av en slik ordning, og at Kirkerådet bør gis mulighet til å engasjere seg i dette arbeidet.

Manglende offentlig støtte fra det offentlige

Dessverre var NORAD ikke villig å realitetsbehandle vår søknad om støtte, siden man betraktet initiativet som et kommersielt prosjekt og tiden til en evt. selvfinansiering var såpass lang som antydet i vår søknad (9år). Norad krevde dessuten at Fairtrade selv måtte skaffe 3 millioner i egenkapital for å kunne få tilsvarende beløp i støtte. Svarbrevet ble mottatt i februar, og man innkalte til et strategimøte 20. mars.

Vår 1997 – en mellomfase

Heldigvis var det noen mennesker og organisasjoner som ikke ville gi opp så lett. I invitasjonsbrevet til møtet står det: Vi er kommet til et eksistentielt øyeblikk for Fairtrade prosjektet. Skal det nedlegges? Skal det videreføres? Hvordan skal Fairtrade konseptet leve videre i Norge? Prosjektet trenger deg og din organisasjon for å komme videre.

De fleste av de senere stifterorganisasjonene var tilstedet og ga uttrykk for ønsket om å gå videre. Det ble etablert en mindre arbeidsgruppe som skulle arbeide konsentrert med å forberede etableringen av en stiftelse. Det måtte bl.a. utarbeides forslag til vedtekter og størrelsen på stifterbidrag. Mange formalia måtte ordnes og man måtte drive intensiv lobby- og informasjonsvirksomhet. I en periode var det nærmest daglig kontakt mellom meg, Vigdis Halvorsen fra FIVH, Torger Dahl fra Norges Vel og Fredrik Gjærnes fra Changemaker/ Kirkens Nødhjelp. Vi var alle like engasjert og tent på å få dette til. Jeg overtok ansvaret for arbeidets kontaktperson og alle papirer fra Kirsten og forprosjektet. Hun skriver i et brev til meg: ”Lykke til Hans-Jürgen – takk for at du har jobbet så engasjert for at prosjektet skal videreføres. Jeg vil gjerne holdes orientert om store gjennombrudd som skjer! Håper ikke arbeidet som kontaktperson dreper deg helt! Takk for nå. Hilsen Kirsten.”

Studenter, media og kaffeindustrien – to verdener møtes

Vi siktet mot å forberede lanseringen i juni. Arbeidet med å få industrien og handel med på laget skulle komme senere. Allerede etter Kirkemøtet i november 1996 hadde Kirkerådet sendt et brev til alle landets kaffehus og oppfordret dem til å være med i dette arbeidet. De fleste svarte ikke engang. Dokumentene forteller om mye motstand, mistenksomhet og uvilje blant markedsaktørene til å støtte noe slikt.

Men plutselig kom et gjennombrudd også her: Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) hadde aksjonert på universitetet i Oslo for en slik ordning, og et TV-team spurte en direktør fra Joh. Johannson om man ikke var villig til å være med på et slikt prosjekt. Dette svarte han positivt på.

Det førte på sin side at vi plutselig ble invitert til et informasjonsmøte i midten av mai 1997 hos Joh. Johannson, en av Norges store kaffeimportører.

Litt ”skjelven i buksa” hadde tre av oss møte med to av direktørene der. Her brukte vi litt tid til å bli kjent med hverandres planer. Vi fortalte om våre mål og Joh. Johannson fortalte om sine planer til å lansere en ny serie med kvalitetskaffe, ”Coffe of the world”. De fleste av dem i svarte metallbokser. En av dem, i mørkegrønn boks, skulle være både økologisk og rettferdig (debio- og Max Havelaar merke). Dette skulle skje allerede i september.

Mot slutten i møtet ble det utilsiktet nesten krise: Når vi skulle fortelle om hvordan vi ville promotere ”rettferdig kaffe”, rullet en av oss en plakat fra Changemaker som viste et foto av noen kaffebønder med tunge sekker på ryggen. Over bildet lyste slagordet fra en norsk dagligvarekjede: ”Vi gjør Norge billigere”. En av direktørene ble ganske sint og betegnet slike kampanjer som ”slag under beltestedet”. Slike aksjoner ville han seg frabedt. Heldigvis var hans kollege mer avslappet overfor dette. Dette var det første eksempel på at det krever mye fra begge sider for å finne et felles språk. Senere skulle være setningen på logoen ”Rettferdig handel” nesten ikke til å svelge for industrien. Man mente at dette stemplet all annen handel som urettferdig. Noe man ikke ville være med på.

I en artikkel i Ny Tid Nr. 21, 30. mai 1997 sier direktøren for Joh. Johannsons kaffevirksomhet, Tor Glavin, at man vil bruke Fairtrade-merking både ut fra et samfunnsengasjement og forretningssans.

Kaffe-elefanten – navn og logo blir til

Opprinnelig skulle arbeidet med navn, logo og markedsføringen komme etter at stiftelsen var gjennomført. Men nå måtte vi gjøre flere ting samtidig. Vi bestemte oss for å spørre vår søsterorganisasjon Max Havelaar Danmark om vi kunne bruke deres navn og logo.

Der var man glad for at ”Max Havelaar Norge” var i ferd med å bli født, og man stilte gjerne logoen og trykkmateriell gratis til vår disposisjon. Det samme gjorde Max Havelaar Nederland, som hadde rettighetene til navnet. Romanfiguren Max Havelaar er jo en skikkelse som alle kjenner der, en slags Robin Hood.

Nå måtte vi også jobbe med å registrere logoen og navn hos Patentstyret, ved siden av stiftelsen i Brønnøysund. I tillegg måtte innhold i den første lisenskontrakten utformes og oversettes fra andre språk, og vi måtte melde oss inn i det internasjonale samarbeide i Fairtrade Labelling Organisations (FLO). Alt dette skjedde i to hektiske måneder våren 1997.

Stiftelsesmøte og sekretariat

20. juni 1997 ble stiftelsesmøte avholdt i lokalene til Kirkens Nødhjelp i Sandakerveien i Oslo. Følgende organisasjoner var tilstedet som stiftere:

Alternativ Handel, Dagligvarehandelens u-landsutvalg, Framtiden i våre hender, Frikirkens globale informasjon, Kirkens Nødhjelp, Handel og kontor, Kirkerådet, Norges Bondelag, Norges Vel, Norsk Folkehjelp, Norske Nærings- og nytelsesmiddelarbeiderforbundet, Redd Barna/ Press, Verdens Naturfond/ WWF.

Den første styreleder var Inger Torunn Sjøtrø fra Kirkens Nødhjelp og jeg ble den første daglige lederen.

”Min egen kaffe”

Mitt kontor i Kirkerådet var også adressen til stiftelsen Max Havelaar det første halvåret, senere overtok Kirkens Nødhjelp. Kirkerådets adressen prydet også prøve-eksemplaret til vårt første produkt: den grønne boksen fra Joh. Johannson. Vi endret dette til en nøytral postboks-adresse ved første opplag.

Men til vår store glede ble den veldig fort utsolgt, og Joh. Johannson måtte bestille flere bokser. Her var produsenten (til min store glede!) uoppmerksom, og brukte den opprinnelige trykkfilm. Slik gikk det til at mitt navn prydet denne kaffeboksen i lang tid fremover. Den ble dermed til et lite symbol på iherdig arbeid av noen ildsjeler i en sårbar oppstartfase. Dagens fremtoning av Fairtrade Norge beviser at det nytter å stå på.