På mange måter sto 2001 i regnskapets og nyorienteringens tegn. ”Fram mot år 2000 vil vi arbeide for oppbrudd, handling og håp” hadde man sagt i 1996. Og ”vi vil avlegge regnskap”. Derfor ble det laget en rapport over arbeidet så langt til Kirkemøtet, som var grunnlag for en sak om evaluering og videre fremdrift av feltet.

Tom S. Tomren og jeg hadde samme året vært redaktør for boken ”Grønn postill- økoteologi og kirkehverdag” på Verbum forlag. Her ville man vise hvordan dette kan konkretiseres i gudstjeneste, liturgi, diakoni og trosopplæringen.

Negativ trend, positiv overraskelse

Når jeg våren 2001 begynte å samle in erfaringer fra bispedømmenes og menighetenes arbeid på feltet, var jeg en smule mismodig. Etter vedtaket i 1996 var det en oppbrudds-stemning som fremdeles var merkbart når vi laget en første ”mellomrapport” i 1998. Nå, 3 år senere, følte jeg at stemningen hadde dabbet av betydelig. Derfor forundret det meg ikke når jeg leste i Aftenposten denne våren artikkel-overskriften ”Jo bedre vi har det, jo mindre bryr vi oss om miljøet”. Artikkelen refererte til en internasjonal survey-undersøkelse som kartla menneskenes holdninger til miljøspørsmål. Den negative trenden var ganske lik i de vestlige land som var med i undersøkelsen, og gjaldt definitivt også for Norge. 14 år etter Brundtland-kommisjonen og ni år etter Rio-konferansen er dette nedslående og deprimerende lesning for alle som er opptatt av en samfunnsutvikling som er bærekraftig, og som ønsker å ivareta behovene til alle nå levende mennesker og fremtidige generasjoner på en rettferdig måte.

Men helt i slutten av artikkelen kom et bemerkelsesverdig unntak:

”Det finnes likevel en del miljøer som viser en motgående trend, og som viser en større vilje til å gi avkall på materielle goder til fordel for miljøet. Dette gjelder bl.a. de kirkeaktive.” Omtrent slik sluttet artikkelen. Hva var bakgrunnen for dette utsagn?

Jeg ble selv overrasket over denne for kirken gledelige meldingen i Aftenposten, og Kirkerådet ba Stiftelsen Kirkeforskning om å lage en nærmere analyse av disse data. Denne forskningsrapporten, som ble kalt ”Grønn vekkelse?”, bekreftet at det var en signifikant forskjell som viser de ”kirkeaktives” positive miljøengasjement.

Undersøkelsen ”Grønn vekkelse? Kirkefolkets forhold til miljøutfordringene” fra Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) i forkant av Kirkemøtet 2001 viser at de kirkeaktive har beveget seg i mer miljøvennlig retning – i motsetning til resten av befolkningen, særlig hva gjelder vilje til å forsake noe av vår levestandard for å fremme miljø og større rettferdighet. KIFO-rapporten forklarer denne tendensen blant annet med behandlingen og oppfølgingen av saken ”Forbruk og rettferd”.

Miljøsamling på Mesnali med Forum for systemdebatt og Kirkemøtet 2001

Opptakten til Kirkemøtet var en stor helgesamling på Mesnali leirsted med tittel ”Jakten på det gode liv” i regi av Kristent nettverk for miljø og rettferd og Forum for systemdebatt.

Forum for systemdebatt, et tverrpolitisk initiativ som er opptatt av en helhetlig forståelse av de største utfordringene i vår tid med Øystein Dahle og Erik Dammann i spissen, ønsket en samtale med kirkens folk om dette tema, og inviterte mange sentrale ledere og aktører fra miljø- og rettferdsorganisasjoner til denne samtalen. I plenumssalen inne, og ikke minst på vandring ute og i fellesskap rundt leirbålet drøftet man hva kirkens spesielle bidrag i miljøkampen kunne være, og man formulerte i fellesskap et brev fra seminaret til Kirkemøtet som skulle formidle dette. For meg er bildet av bispemøtets preses, Finn Wagle, i samtale med Øystein Dahle og Erik Dammann ved leirbålet et sterkt og godt minne.

I samarbeid med pilegrimspresten på Dovre, Hans Jacob Dahl, gjennomførte man på slutten en pilegrimsvandring fra Mesnali til åpningsgudstjenesten i Lillehammer. Den stillferdige ankomsten av turkledde pilegrimer, som hadde med brød og vin til nattverdsfeiringen og som deltok i inngangsprosesjonen gjorde inntrykk på kirkestatsråden, pressefolket og de mange finkledde Kirkemøtedelegatene og gjestene som sto foran kirken. I en stille symbolhandling la pilegrimene fra seg tyngende steiner som man hadde båret med seg i et stort kors foran kirken.

I brevet til Kirkemøtet ga man uttrykk for å ha erfart en sterk grad av felles engasjement og stor vilje til samarbeid. Man gleder seg over de tegn på oppbrudd, handling og håp som man ser i kirken, men sier også: ” Vi opplever likevel et stort sprik mellom den grad av engasjement vi per i dag registrerer på alle nivåer i kirken og de profetiske røster Kirkemøtet 1996 og bispeuttalelsen fra 1992 representerer.”

Brevet nevner noen konkrete utfordringer, blant annet en oppfordring til biskopene om å komme med et hyrdebrev om miljø og rettferd, og en oppfordring til å lansere en refleksjonsuke der menigheten tar en pause fra sine vanlige aktiviteter og bruker ressursene til samtaler om ”det gode liv”.

Kirkemøtet fattet på nytt et enstemmig vedtak som bekrefter og forsterker satsingen og veivalg fra de siste årene. I innledningen sies det ” Dypest sett er måten vi forholder oss til disse spørsmålene på, også i vår hverdag, med på å synliggjøre om vi tjener Gud eller mammon. … Men vi må forsøke å holde fast i overbevisningen om at vi kan fremme endringer, både i eget liv og i samfunnet. Derfor kaller vi på ny hele vår kirke til oppbrudd preget av engasjement, oppfinnsomhet, håp og trass – et oppbrudd fra forbrukersamfunnets bånd, og til det gode liv i etterfølgelse av Jesus Kristus.»

Biskop Finn Wagle, som var en av kirkens mest aktive deltakere i debatten omkring miljø-, rettferdighets- og forbrukerspørsmål, sa i kirkemøtedebatten:
«Selv om kirken lenge har vært en deltaker i debatten om disse spørsmålene, har den ikke vært tydelig nok og sterkt nok til stede. Nå er det ikke lenger tid for å tie, men for å tale. Vi tilhører en kultur som ser ut til å ha mistet den grunnleggende følsomhet for skaperverkets grenser, i en ustanselig og umettelig søken etter vekst. Vi tilhører også en kultur som snakker høyt om menneskeverdet, men som samtidig avlegger vitnesbyrd om forakt for menneskeverdet, gjennom vårt forhold til verdens fattige.  

I denne situasjon utfordres vi til en radikal endring av menneskets selvforståelse. Livet er en gave. Jorden tilhører ikke mennesket, men mennesket tilhører jorden og har sin plass i det skapte.»

Med det siste viste han til ”Hustavlen”, som han hadde formulert i samme år, og som har vært brukt utallige ganger siden i kirkens arbeid. Den gir etter min mening på en enestående måte, og i et hymnisk språk, uttrykk for en Gudsforståelse, selvforståelse og en økologisk bevissthet som må være grunnleggende for en bærekraftig utvikling.

I sitt enstemmige vedtak bekreftet KM 2001 at det er nødvendig å videreføre, ja styrke, dette arbeidet. Man oppfordrer alle bispedømmer om å nedsette egne ressursgrupper for dette feltet etter modell fra Bjørgvin, og biskopene, eller forslag fra Mesnali-seminaret, å komme med et hyrdebrev.

I tillegg sier KM-vedtaket at man setter seg som visjon å gjøre kirken til verdens største miljøbevegelse. En formulering som kommer opprinnelig fra tidligere biskop Martin Lønnebo i Sverige.

Generelt viser rapportene at alle strekpunkter har blitt fulgt opp sentralt, dog i forskjellig grad.

Lederen for Miljøheimevernet, Dag Endal, skriver for eksempel i en kommentar til Kirkerådets rapporter over arbeidet følgende:

Hvor ligger potensialet for oppbrudd når virkeligheten tross alt er som den er? Én kilde til endring kan ligge i de ideologisk baserte folkeorganisasjonene, som Den norske kirke. Dette er organisasjoner som ikke bare kan bidra på aktivitetsplanet slik at vi sykler mer, bruker riktig vaskepulver og kjøper resirkulert papir. Det er organisasjoner som også kan snakke med mennesker om livsinnhold. Som kan holde levende tanken om at forbruk av varer ikke er livets mål, men et teknisk hjelpemiddel til å kunne oppfylle høyere mål. Derfor er det riktig som sakspapirene til Kirkemøtet sier. Den norske kirke og kristenheten er etterspurt! Jeg kan faktisk ikke se veldig mange andre organisasjoner som har et tilsvarende potensiale for å hjelpe mennesker til oppbrudd fra forbrukerideologien.