Sofieprisen til patriarken av Konstantinopel

Et av høydepunktene for kirkens miljøarbeid i 2002 var tildelingen av Sofieprisen til patriarken av Konstantinopel, Bartolomeus. Styret og prisjuryen for Sofiestiftelsen begrunner tildelingen med ”his pioneering efforts in linking faith to the environment. His leadership has managed to raise the environmental awareness of 300 million members of Orthodox Churches and challenged religious leaders of all faiths to do the same», og “for his spiritual and practical ecumenical leadership in the protection and healing of the Earth.” Spesielt er det seminarene på flere av verdens havområder som har vært i hans fokus.

Gjennom denne prisutdelingen og patriarkens besøk i Norge ble det plutselig en mye større oppmerksomhet for forbindelsen mellom en kristen tro og et miljøengasjement. Samtalene mellom patriarken, hans medarbeidere og representanter fra Den norske kirken førte til at man begynte å undersøke muligheten for et fremtidig felles engasjement og samarbeid om et seminar rundt Østersjøen og Nordsjøen.

Biskopenes budstikke med opprop om Sellafield

Driften av atomgjenvinningsanlegg i Sellafield i nord-England har i mange år vært en alvorlig bekymring for mange norske kystsamfunn. Særlig har aksjonen ”Lofoten mot Sellafield” vært aktiv i denne saken. Biskopene i Den norske kirke sendte derfor i 2002 en budstikke med et miljøopprop til den anglikanske kirken. Budstikka med oppropet vandret fra bispedømme til bispedømme langs kysten, etter at Sør-Hålogaland biskop Øystein Larsen satte den i bevegelse, og ble til slutt overrakt i kirkens hovedkvarter i London av en kurér fra Den norske kirke.

Bispemøtets uttalelse til støtte for FNs tusenårsmål

Blant alle initiativ og uttalelser fra Dnks biskoper har det vært lite oppmerksomhet rundt den som kom i oktober 2002 til støtte for FNs tusenårsmål med tittel ”En bedre framtid for alle”. Her sies det bl.a.:

”Vi vil utfordre våre politiske myndigheter til å forvalte vårt lands ressurser slik at det bidrar til å redusere fattigdommen og bedre levekårene for verdens fattige. Den urettferdige fordeling av felles ressurser er en stadig kilde til konflikter og ufred. Verdens fattige utfordrer vår vilje til å skape fred i verden.” Men biskopene utfordrer også menighetene og oss alle som enkeltpersoner til engasjement: ”Det har ført det norske samfunn til et forbruksnivå som ikke er bærekraftig. Å fortsette denne utvikling kan vi ikke forsvare moralsk, verken i forhold til jordens fattige, til kommende generasjoner eller til livet på jorden.”

Jeg selv ble overrasket over at biskopene kom med denne uttalelsen denne gangen. Derimot ventet jeg på, og etterlyste i noen samtaler, en annen oppfølging: Året før hadde jo et enstemmig Kirkemøtet, dvs. inklusive alle biskoper, oppfordret biskopene i sitt vedtak å formulere et felles hyrdebrev til menighetene i saken om miljø og rettferd. Den kom aldri. Jeg fikk til svar at man hadde drøftet dette en god del, uten å komme til en enighet om form og innhold i en slik uttalelse. Så vidt meg bekjent er en slik felles hyrdebrev bare to ganger tidligere blitt sendt ut. Den ene gangen i forbindelse med tysk okkupasjon og annen verdenskrig, og i forbindelse med abortstriden i 1970årene. Uttalelsen om FNs tusenårsmål ble da, slik jeg oppfatter det, formulert som en erstatning for et hyrdebrev om klima, rettferd og miljø.

Maktutredningen: – Kirkeledere, en radikal elite på bølgelengde med folket

I desember 2002 ble en ny rapport av den offentlige maktutredningen offentliggjort. Rapporten undersøkte forskjellige makteliter i Norge, deres forbindelse med hverandre og til pressen. Utredningen, som intervjuet 1725 representanter fra ulike lederstillinger i Norge, viser at kirkens ledere prioriterer verken kontakt med media eller med andre ledere i samfunnet. Derimot er kirkens lederskap mer på bølgelengde med folk flest , for eksempel i spørsmål om miljøvern, lønnsutjevning og likestilling, enn andre av samfunnets makteliter.

Kirkeforsker Pål Kjetil Botvar kommenterte: ”Det må ses som positivt at kirkens ledere er mer på talefot med folk flest enn mange andre av samfunnets ledere. Tradisjonelt har kirkelederne her til lands vært en konservativ elite. Denne rapporten framstiller kirkens lederskap som en radikal elite.”

Men det ble kommentert hvor sjeldent kirkens ledere henvendte seg til mediene for å nå ut med sine anliggender. 85 prosent av kirkelederne hadde i løpet av dette året ikke henvendte seg med tips til media en eneste gang. Oslo-biskop Gunnar Stålsett kommenterte dette slik i sin nyttårstale til de ansatte i Oslo bispedømme: «Sammenliknet med alle andre store institusjoner i vårt land, befinner Den norske kirke seg kommunikasjonsmessig på røyksignal – stadiet.» Botvar sier videre:

«Rapporten påviser at kirkens ledere er mer på bølgelengde med folks holdninger til f.eks. og miljøvern. Derfor er det påfallende at lederne oppgir så liten aktivitet for å delta i offentlig debatt gjennom mediene. Kirkens mediautspill i gasskraftsaken for noen år siden ga stort gjennomslag og viser at kirkens holdninger har stort potensiale for å nå ut gjennom mediene.»

World Watch Institute 2003: Engaging religion

I starten av 2003 ble Den norske kirke ved biskop Finn Wagle invitert til å delta på lanseringen av rapporten Jordens tilstand 2003 fra World Watch Institute. Han skulle komme med en respons på rapportens hovedfokus dette året, nemlig den økende kontakt mellom miljøbevegelsen og trossamfunn. Sammen deltok Finn og jeg på lanseringskonferansen i februar.

Forskningsdirektøren i WWI, Gary Gardner, beskriver i kapittelet Engaging religion in the quest for a sustainable world de etter hvert mange møtepunktene mellom religionene og miljøverngrupper, og tror at dette er begynnelsen på en sterk allianse for en bærekraftig framtid.

Biskop Finn betegnet Gardners beskrivelse av dette forholdet som viktig og riktig, både når det gjelder de grunnleggende spørsmålsstillinger av teologisk, filosofisk og historisk karakter , men også når det gjelder beskrivelsen av hva som faktisk skjer av miljøvernengasjement i religiøs sammenheng.

Gardner spør om hva denne alliansen kan bidra til og fokuserer blant annet på det mulige potensialet som ligger i engasjerte religioner. Han nevner fire punkter hvor den grunnleggende forankringen i et helhetlig livssyn, og den store medlemsmassen og rekkevidden av det finmaskede globale nettverk som de viktigste. Biskop Finn supplerte denne liste med to nye punkter: Det ene er det språk som religionene forvalter. Det løftede, hymniske språk som kan tale til hjertene, som han uttrykte seg. Hans egen Hustavle som er omtalt andre steder i boka er her et typisk eksempel.

Wagle fortalte at det var det regionale samarbeidet mellom hans eget bispedømme, fylkesmennene i Midt-Norge og ulike naturvernorganisasjoner som for ham tydeliggjorde verdien i kirkens hymniske språk som et bidrag til et felles miljøvernengasjement. Fra miljøvernhold ble det understreket hvor viktig kirkens bidrag var i denne sammenheng: «Vi har lett etter et språk som kunne favne vårt engasjement», ble det sagt, «men det er først nå som kirken er kommet med at vi blir klar over hva vi har lett etter.»

» Hustavlen», så Wagle, «er en tekst som jeg tror alle miljøvernere kan ha gjenkjennelse i forhold til, uavhengig av spørsmålet om religiøs tro. Men det er samtidig en tekst som er breddfull med tilknytning til det bibelske materialet og som er vokst fram som en frukt av det jeg vil kalle kirkens hymniske tradisjon».

Det sjette punktet handlet om den pilegrimstradisjonen som religionene forvalter og som er i ferd med å vokse seg sterkere og sterkere. Det handler om menneskers ønske om oppbrudd fra en materialistisk livsstil og deres søken etter andre verdier for sine liv. Wagle:

Vi tilhører en kultur som lever i et permanent konfliktfylt forhold til de grunnleggende samlivsrelasjoner som hører selve livet til. Et av kirkens viktigste bidrag i miljøkampen må være å gjenreise bevisstheten om nettopp dette: Alt liv er samliv. Pilegrimsvandring langs pilegrimsledene mot Nidaros handler ikke minst om vårt samliv med moder jord.

Seminar i Sellafield

Bare kort tid etter dette, april 2003, fikk jeg anledning til å være del av en norsk delegasjon, med miljøvernminister Børge Brende i spissen, som fikk reise til atomgjenvinningsanlegget i Sellafield i Nord- England. Ca. 30 norske deltakere og det samme antall britiske deltakere skulle diskutere i hvilken grad man opplever nettopp dette anlegget som en miljøtrussel, og hvordan man kan samarbeide om forbedringer/ løsninger.

At kirkesamfunnene i begge land var del av dette møte var ikke tilfeldig. Som nevnt hadde de norske biskopene året i forveien gjennom sin budstikke nettopp utfordret sine anglikanske søsterkirker til å engasjere seg. De lutherske kirkene i Norden og Baltikum, og de anglikanske kirkene hadde i 1990årene formulert et felles grunnlags- og samarbeidsdokument, Porvoo-avtalen. Det var et uttalt ønske fra Den norske kirke at et slikt miljøsamarbeid rundt vårt felles havområde nettopp kunne bidra til at Porvoo-samarbeidet ble styrket og konkretisert. I fellsuttalelsen fra Porvoo heter det blant annet

«Våre kirker og deres nasjoner står i dag overfor nye oppgaver og muligheter, en økologisk debatt i og mellom landene i Nord-Europa, der kirkene har begynt å bidra med en positiv skapelses- og inkarnasjonsteologi som tillegger jorden og alle livsformer varig verdi».

Daværende domprost i Bodø, Tor Berger Jørgensen, var fra arrangørene blitt bedt om å lede hele møtet.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg og mange andre deltakere å kunne besøke selve anlegget. Ikledd verneutstyr, og geleidet gjennom flere sikkerhetssluser, fikk vi en omvisning i atomgjenvinningsanlegget. Man ser store tanker, store fabrikkhaller med masse utstyr og rørledninger, men man ser jo ikke radioaktivitet. Størst inntrykk på meg gjorde kanskje en stor og gjennomtrengende varselslyd som tonet hver sekund gjennom alle rom. Det virket skremmende, men vi fikk forklart at det var nettopp et tegn på at alt var i orden. Skulle tonen ble borte eller forandres, var fare på ferde.

I selve møtet i et hotell utenfor anlegget kom innlegg etter innlegg, professor etter professor, vekselvis fra England og Norge. Mens den ene delegasjonen pekte på varselstegnene og farene, beroliget den andre delegasjonen med at man hadde alt under kontroll, og at anlegget var en god og viktig arbeidsplass for mange fra lokalsamfunnene rundt.

Ingenting beveget seg. Men så, jeg tror det var på slutten av konferansens andre dag, ba en av de norske deltakerne om ordet. Johs. Røhde, en  engasjert multikunstner fra Lofoten, ønsket å gi uttrykk for sin bekymring og frustrasjon på sin måte. Han sang med klar og sterk røst og a capella Sometimes I feel like a motherless child. Jeg husker ikke hva han sa som begrunnelse for det, men jeg husker at dette gjorde et sterkt inntrykk, ikke bare på meg. Jeg tror at dette innlegget beveget mer enn alle presentasjoner av forskning fra motstandere og tilhengere, og for meg ble det et nytt godt eksempel på det hymniske språket som taler til hjertene.

Konferansen kom ikke til en konklusjon. Men noen uker etterpå, når jeg satt på toget til Stavanger for å være med på vår neste store satsing, Nordsjøseilasen, ble jeg overrasket av en artikkel i Dagbladet: England har besluttet å innføre et moratorium for utslippene fra Sellafield inntil man har fått flere forskningsresultater rundt mulige skadevirkninger.

Nordsjøseilasen og Geiranger-deklarasjonen

Søndag 22. juni 2003 startet et underlig følge til en firedagers seilas og seminarrekke. Under overskriften Protecting the riches of the seas – the North Sea Sailing Seminar 22 -25 june 2003 med undertittel a church initiative for dialogue on sustainable development samlet Den norske kirke over 60 representanter fra politikk og forvaltning, forskning, miljøvern og næringsliv i Norge, sammen med representanter for kirker fra åtte land rundt Nordsjøen til en pilgrimsreise på Nordsjøen fra Egersund og Stavanger i sør via Moster, Bergen, Ålesund, Geirangerfjorden til Trondheim. Deltakerne skulle drøfte hva bærekraftig utvikling betyr for vårt felles hav, Nordsjøen og landene rundt.

Utgangspunktet for seilasen var, som tidligere nevnt, kontakten med den ortodokse patriarken av Konstantinopel sommeren 2002 i Oslo, og hans forespørsel om vi i Dnk kunne deltar i forberedelsen av hans planlagte seminar/seilas på Østersjøen i begynnelsen av juni 2003. Men vi følte det mer naturlig at kirkene i landene rundt Østersjøen skulle engasjere seg der. Derimot pekte vi på en annen mulighet.

I juli samme året skulle Europas kirker samles i Trondheim til generalforsamlingen i Konferansen av europeiske kirker (KEK), og over 1000 delegater fra de fleste europeiske land skulle komme dit.

Generalforsamlingen hadde som tema «Jesus Kristus helbreder og forsoner», og kirkenes vitnesbyrd om og engasjement for et truet skaperverk, inkludert Europas havområder, skulle være en del av dette. I flere år hadde KEK selv søkt å styrke sitt miljøengasjement, noe som under generalforsamling forut i Graz i 1997 hadde ført til opprettelsen av European Christian Environmental Network (ECEN).

I kontakten med patriark Bartolomeus ga vi uttrykk for at vi ønsket å knytte hans seilas på Østersjøen med tittel «The Baltic Sea – a common heritage and a shared responsibility» til denne konferansen ved å arrangere en egen seilas med fokus på Nordsjøen. Med utgangspunkt i at olje- og fiskerinæringen utgjør de desidert viktigste næringsområder i Norge, ønsket vi å invitere forskjellige aktører til en dialog om hva bærekraftig utvikling betyr for Nordsjøen. Hvordan skal vi forvalte havets ressurser etisk forsvarlig? Hvordan kan vi samarbeide om dette? Han var positiv og ønsket å delta hvis vi ville klare å få andre viktige aktører til å delta.

Vi tok kontakt med politikk, forvaltning, forskning, miljøorganisasjoner og næringsliv, og utviklet konseptet. Mål var å skape en felles møteplass for sentrale aktører for samtale og noen dagers samvær. Dette var et møysommelig puslespill, og mange hindringer måtte overvinnes. Men til slutt falt brikkene på plass.

På vår første etappe var vi så heldige å bli invitert om bord på G.O. Sars, havforskningsinstituttets helt nye flaggskip og verdens mest avanserte forskningsskip som ble sjøsatt bare noen dager før. Vi startet med omvisning på Oljemuseet i Stavanger og feiring av en stor økumenisk gudstjeneste i Egersund, en av Norges viktigste fiskerihavner.

Mandag 23. juni ble det avholdt et dagsseminar på Utstein kloster med tema: Towards an ecological ethos: Oil and gas resources.

Oljeminister Einar Steensnæs, representanter for miljøorganisasjoner, forskning og oljeindustrien diskuterte bl.a. farer for økosystemer gjennom oljeutvinning og oljetransport langs kysten. Selvfølgelig sto den dagsaktuelle mulige åpningen / utvidelsen av oljeutvinning i Lofotregionen og Barentshavet øverst på sakslisten.

Om ettermiddagen reiste følget om bord på G.O. Sars videre til Moster, der miljøvernminister Børge Brende kom om bord og sammen med folk fra lokalmiljøet feiret man en kveldsmesse i gamle Moster kirke, den eldste kirke og kristendommens vugge i Norge.

Forskningssjef Gary Gardner fra World Watch Institute holdt et foredrag om bord om et hovedtema i årets State of the World-rapport: The significance of religions for environmental protection.  Dette dannet grunnlaget for en samtale om våre felles røtter i deltakernes ortodokse, keltiske og nordiske tradisjoner og tenkemåter, og hva dette betyr i dagens leting etter prinsipper for en bærekraftig utvikling og forvaltning.

Tirsdag 24.juni var det et dagsseminar i Aquariet i Bergen,der representanter for kystfiskere, oppdrettsnæringen, forskning, naturvern, politikk og forvaltning diskuterte temaet Towards an ecological ethos: Fisheries and sea farming.

Fra Bergen fortsatte reisen på hurtigruteskipet MS Finmarken med et dagsseminar om bord på veien til Trondheim. Her var et av de sentrale temaer presentasjonen av en ny modell for kretsløpsøkonomi, presentert av professorene Stig Ingebriktsen og Ove Jakobsen. Disse har bygget opp Senter for økologisk økonomi og etikk på Handelshøgskolen i Bodø (nå Universitet Nordland).  Begge er blant dem som leter etter alternativer til den rådende økonomitenkningen.

De kirkelige delegatene arbeidet underveis med en slutterklæring fra denne reisen som ble undertegnet etter at man hadde passert Geirangerfjorden.

The Geiranger-declaration on responsible stewardship oppsummerer inntrykk og erfaringer fra reisen, og har konkrete utfordringer til Konferansen av Europas kirker, og delegatenes egne menigheter og kirker og til regjeringer rundt Nordsjøen og til EU.

Det manglet så visst ikke på oppmerksomhet, og med en patriark og flere biskoper og ministre i reisefølget fikk seilasen stor medieoppmerksomhet hele veien. FNs generalsekretær Kofi Annan hørte under et norgesbesøk om denne seilasen, og ba om å få tilsendt et eksemplar av Geiranger-erklæringen.

BBC, NRK, Aftenposten, Vårt Land, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, og en god del flere  deltok, rapporterte og kommenterte. Kommentaren Grønnere Gudstro i Aftenposten 2. juli 2003, skrevet av Ole Mathismoen, kan stå som et eksempel:

Tenk tanken: Sognepresten hever pekefingeren fra talerstolen og forkynner: Synd ikke mer, kutt CO2-utslippene! Kanskje ville kirkegjengere lytte? Prester og andre religiøse ledere er blant de ytterst få i vårt samfunn som fortsatt har en viss moralsk autoritet i møte med sine trosfeller. Mens miljøorganisasjoner og miljøpolitikerne sliter med dalende interesse for miljøvern, har religiøse ledere kastet seg tungt inn i kampen for å bevare skaperverket.

Biskop Finn Wagle sa nylig at miljøødeleggelsene er som å korsfeste skaperverket. Sterkt.  Spørsmålet, etter hvert som miljøengasjementet brer seg, er hvor kraftfull en allianse mellom miljøvernere som har vitenskap som viktigste våpen og en kirke med moralsk autoritet og kontakt med grasrota blir. Er dette flotte ord, eller vil noe skje. Kirken avgjør selv om dette skal være en kjekk måte å få litt positiv omtale på, eller om det er alvorlig ment. 

For Dnk og meg personlig har denne seilasen vært en viktig erfaring at det er mulig for en kirke, en gruppe, organisasjon eller et enkeltmenneske å gjøre ting som man i utgangspunktet kanskje trodde var litt vilt. Changemaker, ungdomsorganisasjonen i Kirkens Nødhjelp har rett med sitt slagord: Ja visst kan jeg forandre verden! Det gjelder å se utfordringen og muligheten, å utvikle en visjon, dele den med andre, og arbeide målrettet og med pågangsmot, kreativitet og dristighet.

Kirkemøtet 2003 Vern om havet

Til vanlig har en sak som skal opp på et kirkemøte veldig lang forberedelsestid. Men etter Nordsjøseilasen og KEK-møtet mente ledelsen i Kirkerådet at dette også måtte bli en sak for dette årets Kirkemøtet. Det førte til at erfaringene og utfordringene fra seilasens begivenheter ble til KM-sak Vern om havet. I sitt enstemmige vedtak advarer Kirkemøtet mot en utvidet oljevirksomhet i nord nå, og ber politiske myndigheter om å følge opp føre-var-prinsippet, slik at det ikke blir tatt noen avgjørelse om en utvidet petroleumsvirksomhet i Lofotregionen og Barentshavet, før man har tilstrekkelig beslutningsgrunnlag i form av bred forskningsbasert kunnskap og konsekvensutredninger. Men man sier også: Kirkemøtet ser med uro på at det økonomiske grunnlaget for bosetting i Finnmark er truet. Regionen kan ikke alene bære belastningen med vern framfor produksjon og arbeidsplasser. Å finne fram til bærekraftige løsninger er en nasjonal fellesoppgave.

I vedtaket påpekes dessuten at vern om skaperverket og takknemlighet for skapelsens gaver er forsømte temaer i kirkens teologi og gudstjenestefeiring. Derfor vedtok Kirkemøtet å innføre en Skaperverkets dag eller skaperverkets periode i Den norske kirke. Kirkerådet fikk i oppgave å forberede innføringen fra og med kirkeåret 2005/ 2006.

Les videre Veimerke 10 2004 og 2005 Kjerringøy, pengebråk og Grønland