Sellafield-stans

I april 2004 kom en ny gladmelding fra Sellafield. Det ble meldt om at man hadde funnet nye rensemetoder som ville redusere de radioaktive utslippene ved det engelske atomgjenvinningsanlegget med over 90 prosent. På en pressekonferanse takket statsminister Kjell Magne Bondevik alle som gjennom en årrekke har engasjert seg i saken, deriblant kystbefolkningen og kirken.

”Det er svært gledelig at argumentene for vern av skaperverket har nådd gjennom og ført til politisk handling. Dette er en viktig seier som viser at når mange jobber sammen er det mulig å nå fram i kampen for vern av skaperverket”, sa generalsekretær Olav Fykse Tveit i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke i en kommentar.

Også domprosten i Bodø, Tor B. Jørgensen, gledet seg: ”Jeg tror at det lokalkirkelige engasjementet har vært en sterkt medvirkende årsak til at Sellafield-saken nå er løst. De gruppene som har engasjert seg i Lofoten og stått på i årevis, har spilt en større rolle i løsningen av saken enn vi kan forestille oss”. Jørgensen trekker særlig fram den innsatsen lokalsamfunnet i Stamsund og sokneprest Harold Holtermann har gjort for å bevare fiskeressursene og et reint hav.

Oktober 2004: Nobelpris til Wangari Maathai

Oktober samme året ble Nobels fredspris tildelt den kenyanske miljøaktivisten Wangari Maathai. Som alltid ble det innhentet en rekke kommentarer fra det politiske Norge. Noen mente at Nobelkomiteen hadde gått langt i å tolke hennes miljøengasjement som fredsarbeid. Men Dnks ledelse ga uttrykk for at dette er veldig gledelig og høyst fortjent:

”Tildelingen har synliggjort den grunnleggende sammenhengen mellom vern om skaperverket og kampen for fred og sikkerhet. Guds skaperverk er sårbart og såret, og dermed trues våre felles livsvilkår og muligheter for fredelig sameksistens. Sammenhengen mellom vår felles sårbarhet og sikkerhet er et viktig tema for Den norske kirke både i internasjonalt kirkesamarbeid og på vår hjemlige arena. Det at årets fredsprisvinner representerer det sivile samfunn, gir inspirasjon til det folkelige grasrotengasjementet som driver freds- og miljøarbeid, inkludert kirkene.»

Jeg selv hadde i denne tiden en del kontakt med lederen av Nobelkomiteen, Ole Danbolt Mjøs, som også var medlem av Kirkemøtet, og nestlederen, Berge Furre, som tidligere var Kirkemøtedelegat og bl.a. aktiv engasjert i saken ”Forbruk og rettferd” i 1996. Ved prisutdelingen i desember 2004 arrangerte Oslo domkirke en gudstjeneste med fokus på fredsprisen søndag morgen. Vi hadde på forhånd fått beskjed at Wangari Maathai dessverre ikke kunne delta selv, pga. det oppsatte tidsskjemaet for hennes besøk. Gleden var derfor stor, når hun og hele hennes delegasjon fra Afrika, sammen med biskop Stålsett, toget inn i domkirken i inngangsprosesjonen. Senere fikk vi høre, at hun selv ville prioritere å delta i en gudstjeneste, da dette var helt naturlig for henne i en afrikansk kontekst.

November 2004: Strategikonferanse ”Gull og grønne skoger” på Kjerringøy

I vedtaket i saken ”Vern om havet” hadde Kirkemøtet bedt Kirkerådet og bispedømmerådene å intensivere et strategisk samarbeid på miljøfeltet.

Siden Kirkemøtet 2004 skulle være i Bodø, valgte vi å arrangere en strategikonferanse med flest mulig deltakere fra kirkens ledelse på Kjerringøy rett i forkant. På denne konferansen skulle erfaringer utveksles, og man skulle – om mulig – utarbeide en plattform for felles handling og diskutere elementer i en handlingsplan for feltet. I tillegg skulle man drøfte hvordan man kan sikre nødvendig økonomi og bemanning for arbeidet i fremtiden.

Miljøvernminister Knut Arild Hareide var invitert til å delta, men var forhindret. Men Kirkerådets direktør, Erling Pettersen, hadde et møte med ham umiddelbar i forkant av samlingen. Her kunne han legge frem at kirken var mer enn rede til å bidra til en formidabel snuoperasjon i samfunnet i retning ”bærekraft”, men at det da bør/ må være en selvfølge at regjeringen ville støtte oss med mer enn ord. Pettersen kunne fortelle forsamlingen på Kjerringøy at Hareide hadde gitt uttrykk for at han gjerne ville bidra til dette.

For å kunne utnytte tiden best mulig hadde man på forhånd sendt ut forslag til en felles arbeidsplattform og et felles handlingsprogram til deltakerne.

Konferansen, som ble ledet av domprost Tor B. Jørgensen, samlet 44 personer som representerte alle 11 bispedømmer, Bispemøtet, de sentralkirkelige råd, samt økumeniske samarbeidspartnere som Kirkens Nødhjelp, Norges kristne råd og Stiftelsen Korsvei. De fleste var representert med ledelsen og/eller saksansvarlige.

Med denne konferansen ville man legge grunnlaget for Dnks og det kirkelige nettverkets arbeid i flere år fremover. Og en søknad til Miljøverndepartementet, sendt fra Kirkerådet i etterkant, skulle sørge for en bedre og forutsigbar finansiering av arbeidet fremover.

Kirkemøtet 2004: Fokus på identitet, bekjennelse og verdier

På Kirkemøtet i Bodø som ble avviklet umiddelbart etter strategisamlingen var hovedtemaet ”En bekjennende kirke”. MKR-generalsekretær Olav Fykse Tveit sa i sitt innledningsforedrag at man noen ganger kan få inntrykk at det er en motsetning mellom en åpen og en bekjennende folkekirke:

”Ein kan stundom få inntrykk av at det å vere ei open folkekyrkje er å seie ja til mangfald og ulike retningar, medan det å vere ei vedkjennande kyrkje er å seie nei til det nye og ukjende. Det ville vere historisk og teologisk misvisande. Det er nettopp på grunn av vedkjenninga at kyrkja skal vere open. Å følgje Jesus Kristus er å møte kvarandre slik han møtte menneske, ope og tydeleg. Kyrkja har ein open invitasjon til Guds opne famn. Det er jo det som er sentrum i vedkjenninga vår. ”Når vi seier «ja» til Gud, seier vi også ja til Guds kamp mot det vonde, då seier vi også «nei». Utgangspunktet er ja, men nei er konsekvensen. Ved kvar dåp seier vi difor fram både forsakinga og trua. Vedkjenninga er eit vern, men ikkje eit bur.”

Men henvisning til en debatt om kristne verdier i forbindelse med den amerikanske valgkampen i 2004, etterlyste Kirkerådsleder Thor Bjarne Bore en gjennomtenkning av hva som er «kristne verdier» i politikk og samfunnsliv. Han advarte mot å ukritisk å importere det amerikanske kristne høyres slagord og forenklinger. ”Det faktum at over en milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom i verden i dag er vår tids største utfordring, det mest presserende verdispørsmål, også for kirken”, sa Bore. Han trakk også inn storpolitiske strukturer og mente at dagens internasjonale handelsregler er urettferdige og først og fremst tjener rike samfunn og mennesker.

Fra pengestøtte til pengebråk

I april 2005 fikk Kirkerådet den gledelige meldingen om at Miljøverndepartementet ville støtte vårt miljøvernarbeid med kr 500 000 dette året. Vi hadde levert en omfattende søknad hvor vi beskrev alle sider ved vårt arbeid, ikke minst ønsket om å involvere flest mulig menigheter på lokalplanet i arbeidet. Men umiddelbart etter gleden kom en kalddusj, som etter min oppfatning har skadet kirkens miljøarbeid i lang tid fremover.

Surrealistisk opplevelse av media og maktspill

Aftenposten presenterte 20. april 2005 et førstesideoppslag hvor det fortelles at miljøminister Hareide (Krf) flytter miljøpenger fra Bellona til Den norske kirke, som skal bruke en halv million til å gjøre menighetene grønne. Stikkordene som er nevnt er komposterbare kranser og bønn for kompostmarken.

Budskapet var tydelig: Pengestøtten ble fremstilt som svært useriøs og en vennetjeneste av en KRF-statsråd. Bellonas leder Frederic Hauge blir sitert: Jeg er opprørt, men vi har ingen venner i Miljøverndepartementet.»

Effekten ble som forventet: Et helt kobbel av journalister griper fatt i denne komiske historien. Flere debattprogrammer i TV og radio følger opp. Det samme gjør aviser og nettaviser. Dagbladets kommentator er indignert. Fredrik Hauge blir invitert til en rekke TV-program, ikke minst til Nytt på nytt. Andre moro-programmer som Hallo i uken og Rikets tilstand følger opp. Når journalistene tropper opp på Stortinget for å be om kommentarer, er mange politikere fra høyre- og venstresiden i norsk politikk mer enn villig til å kommentere hvor uklokt miljøvernministeren hadde vært. Det hele førte til at Hareide måtte stile opp i Stortingets spørretime for å forsvare denne tildelingen. Jeg var den eneste på Stortingets gjestetribune som fulgte Hareides redegjørelse foran stort sett tomme stortingsstoler.

Jeg skrev i etterkant på vegne av Kirkerådet et brev til Stortingets miljøkomité med en lang redegjørelse om kirkens miljøarbeid, og begrunnet vår søknad. For meg, som selv er utdannet journalist, var det skremmende å oppleve dette surrealistiske spillet. Var noen interessert i å sette seg inn i hva dette egentlig dreide seg om? Aftenposten lager en tendensiøs artikkel. Andre media følger gladelig opp i flokk for å lage en morsom historie. Politikere er opptatt av å score egne poeng og å diskvalifisere politiske motstandere. Jeg opplevde dette som et uverdig spill. På denne bakgrunnen forstår jeg godt at en del mennesker føler politikerforakt, selv om jeg vet at de fleste gjør en viktig jobb for oss alle.

Skaperverkets Dag 2005 med fokus på friluftsgudstjeneste

Etter vedtaket fra Kirkemøtet i 2003 om å feire/markere en Skaperverkets Dag i Dnk, ble våren 2005 for første gang sendt ut materiell om dette til menighetene. Siden man 2005 også markerte Friluftslivets år, valgte vi å ha særlig fokus på friluftsgudstjenester. En brosjyre med forslag til gudstjenester, andakter og liturgiske byggeklosser ble distribuert til menighetene.

Avhengighets-erklæringen 7. juni 2005

Over 50 landsdekkende organisasjoner i Norge overleverte 7. juni 2005 en Avhengighetserklæring foran Stortinget til statsminister Kjell Magne Bondevik. Blant organisasjonene var mange kirkelige aktører, deriblant Kirkerådet, Norges Kristne Råd, Norges KFUK-KFUM og Norges Søndagsskoleforbund.

Denne dagen ble 100års-jubileum av Norges uavhengighet fra Sverige markert, og organisasjonene ønsket nettopp denne dagen å markere vår avhengighet av moder jord og hverandre.

Konferanse på Grønland om urfolk og miljø i august 2005

August 2005 hadde jeg anledning til å delta på en konferanse på Grønland i regi av Gardar-foundation, et samarbeid mellom de arktiske regionene og deres kirker. Tema var å drøfte sammenhengen mellom urfolks spiritualitet og kristen tro på den ene siden, og dagens miljøproblemer på den andre siden.

Konferansen ble arrangert i Quassiarsuk i Syd – Grønland den tidligere bosettingen Brattahlid til vikingen Erik den Røde på 1000tallet. Man vurderte i 2005 om det skulle reises et pilegrimssenter i tilknytning til de tidligere norrøne bosettinger fra middelalderen, og da særlig Tjodhilde-kirken. Tjodhildekirken, en liten kapell, er en rekonstruksjon av den første kirken som ble bygd på det amerikanske kontinentet i år 1000. Kirken er oppkalt etter Erik den Rødes kone.

Et overordnet spørsmål for konferansen var Har dette stedet et aktuelt budskap for vår tid?

Gardar-foundation var blitt inspirert gjennom Den norske kirkes engasjement i miljøspørsmål og arbeidet med urfolks spiritualitet, livssituasjon, behov og rettigheter i samfunn og kirke. Tore Johnsen, den gang lederen av Samisk kirkeråd, hans kone Helen og Øystein Dahle deltok sammen med meg på konferansen.  Jeg opplevde at Tore Johnsen, som har jobbet mange år med urfolks spiritualitet, hadde de viktigste bidragene til konferansen.

Mange temaer ble behandlet. Men på en av ekskursjonene fikk jeg en aha-opplevelse, et mulig svar etter stedets budskap til oss i dag: Vi ble presentert for ruinene i Igaliku, et fordums velutviklet bosted til nordboerne. Med datidens høyteknologi hadde man klart å drive et intensivt landbruk på stedet som overgikk alle nabobygder. Men når de klimatiske forholdene ble dårligere forsvant livsgrunnlaget. Stedet kunne ikke lenger bære menneskene, husdyrene og denne intensive måten å utnytte naturen på. Livsstilen var rett og slett ikke bærekraftig. Nordboerne forsvant på uforklarlig vis.

Samtidig har man funnet ut at på den andre siden av fjorden, bare en kilometer unna, var det en bosetning av inuiter. Den overlevde. Man vet at det må ha vært noe kontakt, men det er tydelig at nordboerne ikke hadde lært av inuitene å leve i pakt med naturen.

For meg ligger det her et mulig budskap fra Gardar og Brattalid: Hvordan kan vi i dag, tusen år senere lære av historien og av hverandre, særlig av urfolkenes spiritualitet og forhold til naturen?

Kampanjen «Handlefri» i 2006

I 2006 ble jeg kontaktet av noen ildsjeler i filmbransjen som ønsket å sette fokus på reklameindustriens enorme arbeid til å gjøre oss til storforbrukere. Virkemiddelt skulle være deres eget: korte reklamefilmsnutter. På deres nettsider stot:

Disse filmene bruker reklamens manipulerende virkemidler for å sette fokus på dagens overforbruk. På den måten får filmene et humoristisk, men kritisk budskap. Målet med filmene, er å fungere som øyenåpnere for vårt tidvis blinde forbruk, og vi håper at disse filmene kan sette spørsmålstegn ved våre egentlige materielle behov, og konsekvensene et blindt forbruk kan ha for oss selv som mennesker og våre omgivelser.

Jeg syntes at ideen var meget god, og sammen med mange andre aktører, og under ledelse av Grønn Hverdag, sto Dnk bak kampanjen HANDLEFRI – et reklamefilmstunt mot overforbruk. Filmene ble november 2006 distribuert over hele Norge, og vist i reklame-bolkene i de fleste kinoer, på flytoget, diverse storskjermer i Oslo by og på TV2.

Al Gore og filmen An unconvenient truth – starten på en vekkelse?

September 2006 kom USAs tidligere visepresident Al Gore til Norge for å presentere sin film An uncovenient truth. Dokumentarfilmen handler om hvordan klimaendringene utgjør en global trussel, og Al Gore er selv i hovedrollen som formidler av budskapet. Miljøverndepartementet og filmselskapet hadde invitert representanter fra miljøbevegelsen, media, forskningsmiljøer, næringsliv og det offentlige, samt politikere til en visning av filmen på Frogner kino i Oslo.

Jeg husker godt denne høstkvelden på Frogner, og at det gjorde inntrykk å se en lang rekke av statsråder sammen med de fleste kjente representanter fra miljøbevegelsen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk. Jeg husker godt at rulleteksten på slutten bl.a. oppfordret alle mennesker av tro til å be for at menneskeheten må vise evne og vilje til å foreta nødvendige handlinger.

Det var en veldig spesiell stemning i salen når lyset gikk på etter visningen, og Al Gore selv entret scenen. Han hadde i løpet av visningen landet i Norge, og ble intervjuet av Jørgen Randers, lederen av regjeringens lavutslippsutvalget som bare en måned senere overleverte sin NOU Et klimavennlig Norge til regjeringen og miljøvernminister Helen Bjørnøy.

Denne høsten opplevde flere av oss vår i luften. Miljø og klima vandret som tema fra nettsidene til Naturvernforbundet til forsiden på VG og Dagbladet. Miljøbevegelsen ble invitert til et seminar med en svensk avisleder som kunne berette at det plutselig var et sterkt fokus og interesse for slike spørsmål blant folk flest, ikke bare i Norge men i store deler av verden.

Les videre Vm 11 våren 2007 Verdens miljøverndag «Melting ice – a hot topic»