Mitt handlingsrom

Tenk deg et hus med mange ulike rom. Svære stuer og små bøttekott. Du kan oppholde deg i alle disse ulike rommene, men ikke samtidig. Når du befinner deg i et rom, så er du omgitt av grenser: vegger, tak og gulv. Men innenfor rommets vegger kan du bevege og utfolde deg fritt.

Se for deg at du sitter i et bittelite rom. Her skal du leve og virke. Du vil snart ”møte veggen” og bokstavelig talt kjenne dine begrensninger. Den som derimot har en svær stue å boltre seg i, har et helt annet handlingsrom, har mer å gå på og helt andre muligheter til å sette sine planer og tanker ut i livet.

For meg er dette et godt bilde som visualiserer en menneskelig grunnerfaring. Vi kan se dette bilde fra forskjellige perspektiver.

Livsløpet

Livsløpet er et tidsperspektiv. Når vi blir født, er vi fullstendig hjelpeløs og avhengig av at andre tar seg av oss: Varme, nærhet, beskyttelse, mat, hvile – det er våre nærmeste, gjerne mamma og pappa som må gi oss alt. De bærer oss på sine armer fra a til b, de skifter bleier når det trengs. De mater oss etter beste evne. Det er ikke rettferdig å forvente mye handling fra babyen. (En liten degresjon: På denne bakgrunnen er det oppsiktsvekkende at Gud nettopp ble en baby i julenatten).

For hver dag som går, så utvider seg umerkelig babyens egen handlingsrom. Den smiler og lærer å kommunisere sine behov. Etter hvert kan den krabbe, og til slutt gå. I barnehagens lek lærer den samhandling med andre og i skolen tilegner den seg masse kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Handlingsrommet blir større og større.

Gode karakterer gir muligens mange valgmuligheter når det gjelder yrke. ”Apostlenes hester” ble etter noen år assistert av sykkel, og senere moped og bil. Barnet erobrer større og større områder. 18åringen reiser kanskje med sin klasse en tur til New York eller London. Verden er i dag for mange av Vestens beboere nesten blitt en landsby.

Etter studier og eller yrkesutdanning begynner yrkeskarrieren. Man stiger i gradene, inntekten vokser. Det samme gjør mine handlingsmuligheter.

Den som har stor inntekt, et stort formue, flere styreverv og mye makt, har et gedigent handlingsrom. Man får større og større frihet, men også mer og mer ansvar.

Den dagen jeg fyller 18 år, kan jeg ikke bare ta lappen, men er også full strafferettslig ansvarlig for mine handlinger.

Etter hvert i livsløpet blir også begrensningene tydeligere og tydeligere. Livspartner, barn, gamle foreldre og slektninger, gjeld, arbeidsløshet, helseproblemer kan være begrensinger som setter rammer for hva jeg kan og ikke kan gjøre.

Jeg har moret meg med å gi en spesiell gave til noen venners 50års- bursdag. En grafikktegning fra slutten av 1800tallet med tittelen ”Mandens alder”. Her er ”mandens” liv fremstilt som en trapp, og femtiåringen står på toppen: ”50 år, erfaren mann, vet hva han vil og hva han kan” er teksten på hans sokkel. Man(n) er på topp. For mange åpner det seg flest muligheter nå. Handlingsrommet er størst.

Siden går det trinnvis nedover. 60, 70, 80, 90 år. Selv om flere og flere er sprek og aktiv lenge er det ikke til å komme forbi at mine muligheter blir færre, mine begrensninger tydeligere.

Når jeg muligens til slutt er pasient på et pleiehjem, er sengeliggende og har mistet kontroll over mine kroppsfunksjoner eller er blitt aldersdement, så er jeg på nytt fullstendig avhengig av andre. Igjen må andre gi meg mat og skifte bleier ved behov. Mitt handlingsrom er på nytt blitt veldig liten.

Hjemme i Norge eller Mali

Man sier i et ordtak at noen er født med gullskje i munnen. Det kan synliggjøre et romperspektiv når det gjelder handlingsrom. En baby som er født i en middelklassefamilie i Norge, eller på landsbyga i Mali eller på det jordskelvsrammede Haiti har fra starten av svært ulike forutsetninger.

Skolegang, tilgang til mat og drikke, mulighet til å arbeide- absolutt alt kan være skeiv fordelt. I et powerpoint- foredrag viser en venn forskjellen i livsperspektivet mellom en liten gutt i Siera Leone og Norge. Det gjør inntrykk.

Ansvar tilsvarende mine handlingsmuligheter

Min påstand er at alle mennesker til en hver tid og på alle steder har et ansvar som er i samsvar med de handlingsmulighetene vedkommende har, det handlingsrommet vedkommende forvalter.

En beboer i en landsby i Mali har sannsynligvis færre valgmuligheter enn de fleste i Norge, en treåring bærer ikke det samme ansvar som en førtiåring, en fabrikkeier har et større handlingsrom enn en arbeidsledig. Min stemmeseddel gir meg handlingsrom og ansvar. Et verv som politiker i regjering, kommunestyret og Storting det samme.

Jeg har observert at mange har en tendens til å undervurdere sine muligheter: ”Det nytter ikke likevel. Jeg kan ikke gjøre noe.” Tvert i mot. Vi gjør hele tiden en rekke ting. Hele dagen er full av både store og små handlinger. De fleste får ingen oppmerksomhet fra oss, vi reflekterer ikke over alt vi gjør og ikke gjør.

Har vi blitt for dorsk og snill? Må jeg i større grad minne meg selv, må vi minne hverandre å være ansvarlig for våre handlinger?