1980-85: Samling om Skaperverket

Det tar ofte tid før offisielle uttalelser fra kirkens nasjonale organer får gjennomslag på grasrota. Når det gjaldt miljø- og rettferdsengasjement oppsto en slik bevegelse i begynnelsen av 1980årene i Dnk. 

«Samling om skaperverket» laget et opprop og arbeidet for disse temaene langs linjene INFORMASJON og INSPIRASJON. Fra 1980 og ca. fem år fremover utga man med jevne mellomrom « småskrifter», samlet folk til møter og samlinger, og vedtok et handlingsprogram.  Det ble i alt laget og distribuert 7 småskrifter.

I handlingsprogrammet, som ble vedtatt på rådsmøte 30. juli 1980 på Fosen folkehøgskole vedtok man følgende arbeidsmåter: å spre oppropet og trykksaker, gruppevirksomhet, delta i møter og samlinger, samt å ta samfunnsansvar.

1981    ”Gud vil rettferdighet – om den norske kirkes sosialetiske profil”

Parallelt, og sikkert i vekselvirkning med engasjementet på grasrota, fortsatte debatten om de offisielle kirkelige organers befatning med sosialetiske spørsmål. Derfor arrangerte Sosialetisk utvalg under Kirkerådet og Komitéen for Internasjonale Spørsmål under Mellomkirkelig Råd oktober 1980 en konferanse om Den norske kirkes sosialetiske profil. En del av foredragene ble publisert året etter. Her presenteres det blant annet bidrag som behandler dette tema sett fra sosiologisk og kirkehistorisk perspektiv og det analyseres omfang av aktivitetene, hvem som er ”normsendere”, og hvem som opptrer med kirkelig autoritet i etterkrigstidens Norge.

Etter å ha skildret en rekke viktige områder fra kirkens engasjement, oppsummeres det at det kirken er spesielt utfordret til å finne fram til overordnete perspektiver som er relevante for helheten og som kan danne rammen for arbeidet med enkeltsaker som for eksempel utviklingsproblemer, rustningsspiralen, utplyndring og forgiftning av naturen, m.fl..

Daværende direktør i Kirkerådet, Johannes Ulltveit-Moe tok til ordet for at menighetsrådene måtte engasjere seg i sosialetiske spørsmål, og at mange deler av menighetens arbeid måtte bli involvert, inklusive undervisning og forkynnelse.

Publikasjonen gir allerede denne gangen en god drøfting av hvor konkret kirken kan, bør og må ta stilling til konkrete politiske spørsmål.

1988 «Skaperverkets integritet»

1989 utga Triangelforlaget og Mellomkirkelig Råd heftet ”Vern om skaperverket. Kirker verden over i arbeid for miljøvern”. Boken vil vise at vern om skaperverket er et anliggende som springer rett ut av den kristne tro, den vil motivere til ansvar og handling og vise eksempler for et slikt engasjement fra mange land. Sentralt i boken er dokumentet fra Kirkenes Verdensråds konferanse om ”Skaperverkets integritet” som ble avholdt på Gran på Hadeland i 1988.

Denne konferansen var et ledd i Kirkenes Verdensråds arbeid med programmet ”Justice, peace and the integrity of creation” som ble satt i live etter KVs generalforsamling i Vancouver 1983. Det er interessant å se kirkelige prosesser og dokumenter i gjensidig vekselvirkning med globale samfunnsprosesser, ikke minst i regi av FN. Jeg beskriver aktivitetene til kirkene internasjonalt noe nærmere i mitt kapittel om Forbruk og rettferd i boken ”Grønn postill” (Verbum 2001). Det samme gjør Trond Bakkevig i sin artikkel ”Rettferdighet, fred og vern om skaperverket» i publikasjonen ”Vern om skaperverket”.

Mens KVs generalforsamling i Uppsala i 1968 hovedsakelig var opptatt av et mer rettferdig verdenssamfunn, nevner rapportene fra generalforsamlingen i Nairobi 1975 allerede eksplisitt trusler fra ødelagt økologisk likevekt og forurensning.

På den verdenspolitiske arenaen nedsatte FN 1983 Verdenskommisjonen for miljø og utvikling som skulle utarbeide en strategi for å fremme en bærekraftig utvikling for årene etter 2000. Kommisjonen, som ble ledet av Gro Harlem Brundtland leverte sin rapport ”Vår felles fremtid” i 1987. Brundtland-kommisjonens strategi baserer seg på å aktivisere tre viktige aktører: folkelige organisasjoner, nasjonalstater og mellomstatlige organisasjoner. Disse ble utfordret til å jobbe på ulike handlingsarenaer: folks mentalitet og holdninger, nasjonale styringsprosesser og internasjonalt samarbeid.

I sin artikkel ”Politikk for endring. Om verdenskommisjonen for miljø og utvikling” (Mellomkirkelig Råd 1989, s.60ff.) drøfter Atle Sommerfeldt kirkelige handlingsmuligheter på bakgrunn av dette arbeidet i FN, og hvordan kirken har enestående forutsetninger for å være en folkelig aktør med svært mange medlemmer, et nasjonalt og internasjonalt nettverk, samt erfaring i å holde sammen visjon, etikk og handling. Han mener at kirkens viktigste arena er forming av folks holdninger, men at dette også må følges opp av konkrete handlinger. Som viktige handlingsområder nevner han bl.a. at kirken kan bidra med nødvendig informasjon så at mennesker kan ta informerte valg.

Kirken bør også være motor i å utvikle pilotprosjekter for en bærekraftig utvikling. Her hjemme i Norge kan kirken bli et ”foregangsfellesskap for en bærekraftig utvikling lokalt”, skriver Sommerfeldt.

KVs generalforsamling i Vancouver 1983 hadde i utgangspunktet fremdeles ikke en sterk og tydelig bevissthet om miljøspørsmålene, målt mot bevisstheten om fattigdomsproblemet og engasjement for fred. Men etter innleggene fra en ung kvinne fra Stillehavsøyene, som kom med øyevitne-skildringer om hvordan atomprøvesprengninger ødela livsgrunnlaget for hennes folk, så man sammenhengen mellom disse tema. Denne sammenhengen ble senere tittel på KVs omfattende arbeidsprogram: Rettferdighet, fred og vern om skaperverket (Justice, peace and integrity of creation).

Etter Vancouver oppfordret KV sine medlemskirker til å inngå offentlige forpliktelser om å engasjere seg mot trusselen av livet, noe som førte til flere regionale konferanser, bl.a. den på Granavolden i Norge 1988 om forståelsen av uttrykket ”integrity of creation”.

Konferansen endte opp med selvransakelse over at man ikke har evnet å holde fram skaperverkets integritet som et av de viktigste goder i verden. I sluttdokumentet står det bl.a.:

”Vi inviterer alle kirker og kristne til å reflektere over skaperverkets integritet, og gi uttrykk for sin tro ved konkrete forpliktelser til å arbeide for skaperverkets integritet. Ved å gjøre dette, vil vi oppdage måter å bekjenne vår tro på som passer til vår tid, og som er trofaste mot våre beste tradisjoner.” (Rapport fra den økumeniske konferansen på Granavolden: I: Nordhaug 1989:29-30).

1989    ”En framtid for jorda?” og  ”Vern om skaperverket”

Samme året som artikkelsamlingen fra Mellomkirkelig Råd, publiserte Kirkerådet en betenkning fra en arbeidsgruppe under Kirkens diakoni- og samfunnsråd med tittelen ”En framtid for jorda?” Denne betenkningen var et ressursdokument for Kirkemøtet samme året. Betenkningen inneholder både en beskrivelse og til dels kritisk gjennomgang av norske og internasjonale miljøproblemer, og hva som gjøres både politisk og kirkelig. Den munner ut i konklusjonen at et videre kirkelig arbeid med dette i Norge må bygge på disse erfaringene og må lete etter kirkens spesielle rolle i arbeidet. I tillegg inneholder betenkningen en teologisk refleksjon om Skaperen og skaperverket, mennesket i skaperverket og kirken i tjeneste for Skaperen. Avslutningsvis presenteres et forslag til handlingsplan.

Kirkemøtet behandlet temaet «Vern om skaperverket» i 1989, fem år etter det første Kirkemøtet og sier i sin uttalelse:

“Vi må som samfunn handle ut fra den forutsetning at ekspertenes dystreste spådommer om tidspunkt for det økologiske sammenbrudd kan vise seg riktig. Hvis vi velger mindre radikale løsninger, løper vi en livsfarlig risiko.”

Uttalelsen betegner vår dyrking av materiell velstand og rovdrift på jordens ressurser for synd og oppfordrer til bot. Det kreves en ny kurs for både samfunnet, den enkelte og for kirken. Til det siste sies det bl.a.: ”Menigheten er kalt til å være et tegn som viser hvordan livet skal leves i kjærlighet til medmennesker og i pakt med naturen.”

Les videre Veimerke 4: Begynnelsen på 1990årene

Kirkemøtet 2007

Også Kirkemøtet 2007 hadde et spesielt fokus på miljø- og klimautfordringene. Kirkerådet hadde tidligere bestemt at de tre neste kirkemøtene skulle ha trosbekjennelsen som tematisk innhold, og da passet det godt å velge «Himmelens og jordens Skaper» fra den første artikkelen i trosbekjennelsen som overskrift for dette kirkemøtet.

På sakslisten sto både en ny diakoniplan for Dnk og en sak om kirkens miljøengasjement de siste årene, og veien videre på bakgrunn av klimautfordringene. Men temaet preget Kirkemøtet mye mer enn i selve saksbehandlingen. Temadagen var viet dette emne.

Morgensamlingen startet med en engasjerende hilsen miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. Han fortalte at han hadde vært litt gretten, da han måtte stå opp grytidlig for å reise til Lillehammer denne dagen, men at han snart hadde kommet på andre tanker:

”Dette er en av de viktigste forsamlingene i Norge. Uten dere er det helt umulig å lykkes som miljø- og utviklingsminister.

Vær en stemme i vår tid, som taler rett om de store spørsmål. Gi folk håp. Man menneskene til ydmykhet. Bruk deres store nettverk.”

Hans appell vakte engasjement og begeistring. Etter Solheim holdt tidligere biskop i Svenska kyrkan, Martin Lönnebo, hovedforedraget. Han hadde valgt tittelen: «Det er ingen liten uppgift att ha ansvar för en stjärna». Den gamle vismannens lavmælte beskrivelsen av utfordringens alvor gjorde et sterkt inntrykk på meg og mange andre.

Lønnebo hadde i mange år vært en viktig inspirator for Korsvei-bevegelsen, og Kirkemøtet hadde allerede i 2001 valgt et sitat fra Lønnebo som sin visjon for arbeidet: «Gjør Kirken til det den i sitt vesen er: verdens største miljøbevegelse og verdens største bevegelse for å bekjempe fattigdom.”

Kirkemøtet 2007, Øyer: oseanograf Hilde Holdhus, meteorolog Siri Kalvik og biskop Odd Bondevik (

Himmel og hav

Etter Lønnebo følgte et uvanlig innslag i programmet. Inspirert av Al Gores film ”En inconvenient truth” arrangerte Metereologisk institutt og Storm Weather Centre dette året en foredragsturné med tittel ”Himmel og hav” som handlet om klimaendringer, konsekvensene dette har og mulige løsninger. Den kjente ”TV2-værdamen” og meteorologen Siri Kalvig og oseanograf Hilde Holdhus fra Meteorologisk institutt holdt sitt «Himmel og hav»-foredrag på Kirkemøtet.

Denne temadagen gjenspeilet tydelig hvor høyt dette tema sto på samfunnets dagsorden dette året. Når Kirkemøtet på denne bakgrunnen behandlet sak KM 4/07 Truet liv – troens svar. Kirkens vitnesbyrd i lys av klimaendringer og arbeid med miljø, forbruk og rettferd , så skulle den, som tidligere nevnt evaluere Dnks arbeid med miljø, forbruk og rettferd siden Kirkemøtet i 1996. Samtidig skulle den velge veien videre på feltet på bakgrunn av klimautfordringene.

I første punkt i vedtaket fra Kirkemøtet 2007 oppfordrer Kirkemøtet de sentralkirkelige råd og bispedømmerådene til følgende:

Umiddelbart å iverksette en bærekraftreform frem mot reformasjonsjubileet i 2017 som berører all kirkelig virksomhet. Kirkemøtet innser at dyptgripende endringer må gjennomføres. En må omprioritere ressurser og ved større samarbeidsprosjekter søke om statlige midler. Kirkemøtet ber Kirkerådet legge fram en milepælplan med årlige mål på KM 2008 og at bærekraftreformen innarbeides i strategiplanen for Den norske kirke.

Det enstemmige vedtaket retter seg også med mange punkter til menighetene, fellesrådene, oss som enkeltmennesker, regjeringen og stortinget.

Les videre Vm 13: 2008 – Lærdom fra Mali

Klimaløftet

Interessen og engasjementet blant befolkningen bare fortsatte å øke i løpet av 2007, ikke minst forsert gjennom lanseringen av flere delrapporter fra FNs klimapanel IPCC i løpet av dette året. Som et svar på utfordringen fra lavutslipputvalgets rapport «Et klimavennlig Norge» lanserte regjeringen januar 2007 sin stortingsmelding om rikets miljøtilstand. Her lanseres det blant annet en klimakampanje. Kampanjen, som hadde fått navnet ”Klimaløftet”, skulle rette seg mot folk flest, næringsliv, kommuner og offentlige virksomheter. Den skulle bidra til økt forståelse, engasjement og motivasjon til å redusere klimautslippene, og ville være et samlingspunkt for informasjon. Kirkerådet var med på lanseringen av kampanjen, og sendte  ut en uttalelse med overskriften ”Be og arbeid for klimaet vårt”. Allerede høsten 2006 hadde Komite for internasjonale spørsmål (KISP) vedtatt en klima-uttalelse, og i februar 2007 vedtok Mellomkirkelig Råd en uttalelse som bygger videre på den.

Kirkerådet, KA og presteforeningen blir miljøfyrtårnsertifisert

Parallelt med dette hadde sekretariatene fra Kirkerådet, KA og presteforeningen i en periode arbeidet sammen om å setifisere sin egne virksomheter som miljøfyrtårn. Sommeren ble Kirkerådets diplom for dette arbeidet overrakt av lederen i Stiftelsen Miljøfyrtårn i forbindelse med et møte i Kirkerådet.

Ungdommens kirkemøte 2007: ”Økologisk tro”

Også Ungdommens kirkemøte (UKM) 2007 som var samlet på Ulsteinvik hadde valgt klima og miljø som en hovedsak. Det ble gjennomført et ”klimabudbringer-seminar” i samarbeid med WWF, som senere også skulle gjennomføres som en kursing av aktuelle klimabudbringere/ kursholdere i kirken i forskjellige regioner i landet. Under overskrift ”Økologisk tro” vedtok UKM en uttalelse der det uttrykkes ønske om å forankre miljøengasjementet sentralt i den kristne tro, samtidig som det gis konkrete utfordringer til bl.a. den enkelte, kirken og regjeringen.

Markering av Verdens miljøverndag i Tromsø og resten av Norge

En av de store høydepunktene i kirkens arbeid med miljø og rettferd kom i juni 2007. Norge var blitt bedt av UNEP (FNs miljøorganisasjon) om å være vert for markeringen av Verdens miljøverndag i 2007. Under tema ”Melting ice – a hot topic” ble det arrangert en rekke seminarer, møter, osv. i Tromsø i begynnelsen av juni. Miljøverndepartementet hadde henvendt seg til Den norske kirke med spørsmålet om kirken kunne arrangere en miljøgudstjeneste med økumenisk og internasjonal preg i begynnelsen av denne markeringen. Dnk tok i mot utfordringen og ønsket samtidig at tiltaket skulle kombineres med feiringen av ”Skaperverkets dag” i menighetene i hele landet.

I forkant av Verdens miljøverndag 2007 laget Den norske kirke sammen med NKR et ressurshefte. Heftet ble distribuert til alle menighetskontor, og til medlemskirkene i NKR. Den engelske versjonen ble lagt ut på internettsidene til Kirkenes Verdensråd.

Det utsendte materialet ble godt mottatt av lokalmenighetene og ble brukt til å forberede gudstjenester 3. og 10. juni. Presseoppslag fra hele landet om slike gudstjenester vitner om stor aktivitet rundt temaet.

Seminar om klimaendringer for unge ledere i kirker og organisasjoner

22 unge delegater fra ulike bispedømmer i Norge, enkelte ungdomsorganisasjoner, NKR og internasjonale gjester for Kirkenes Verdensråd var invitert til et seminar 1.-3. juni i forkant av miljøgudstjenesten.

Programmet presenterte utfordringene klimaendringer utgjør i de ulike deler av verden; teologiske perspektiver i forhold til miljøvern, klimautfordringene og handlingsalternativ.

Seminardeltagerne viste stort engasjement, interesse og forståelse i forhold til klimautfordringene. De internasjonale deltagerne fra Nigeria, Sør-Afrika og Stillehavet ga med sine personlige erfaringer viktige perspektiver til seminaret. De ga et ansikt til hvordan klimaendringer på ulike måter berører menneskers liv. Gjennom deres fortellinger ble de norske ungdommene berørt.

To teologiske refleksjoner / bibeltimer tok for seg miljøutfordringene fra urfolks spiritualitet (generalsekretær i Samisk kirkeråd, Tore Johnsen), og fremtids- og håpsbilder fra Johannes Åpenbaring (professor i Det Nye Testamentet, Barbara Rossing/ USA). Begge tydeliggjorde et teologisk fundament for hvordan kristne er kalt til å bevare skaperverket.

Økumenisk gudstjeneste i Tromsdalen kirke

”Hva er det vi har gjort?” Avisen Nordlys tyr til gudstjenestens kyrierop når den i sin leder oppsummerer klimautfordringene. Lederen skriver videre: ”Og aldri har budskapet fra kirken vært viktigere; det handler om å redde selve skaperverket.” Lederen kommenterer videre det som skjedde i kirken og nede i fjæra. ”Det var gripende – og enda et bevis på at en talerstol i en liten by i utkanten av verden er egnet til å sende mektige budskap langt. Veldig langt.”

Biskop Desmond Tutu hold en engasjerende preken. Foran i kirken sto et stort isfjell som langsomt smeltet.

Den danske avisen Politikken skriver at ”Religiøse ledere kan måske gøre, hva forskere og miljøfortalere ikke har formået: overbevise de siste dages stædige om, at klimaendringene skal bremses nu.” I etterkant av gudstjenesten har også Dagbladet beskrevet kirkenes rolle i klimakampen som betydningsfull.

Gudstjenesten åpnet en ny dimensjon for mange. Gudstjenesten åpnet opp for undring og takknemlighet i møte med skaperverkets mangfold, selverkjennelse og klage i møte med miljøutfordringer, solidaritet og kjærlighet i møte med skaperverkets og menneskers lidelse, forsakelse i møte med egen livsstil og forbruk, og håp i møte med utfordringene og det ansvaret Gud har gitt oss.

Inntrykket er at det er når vi som kirke gir liturgiske uttrykk for vårt miljøengasjement at vi virkelig blir sett og hørt. Det er viktig at vi som kirke styrker slike uttrykk i vårt gudstjenesteliv.

Ved at gjester fra Afrika og Stillehavet fikk en stemme under gudstjenesten speilet gudstjenesten den gjensidige avhengigheten i det globale fellesskapet. Det er viktig at Dnk styrker samarbeidet med andre kirker om klimaendringer og miljøspørsmål.

Ved å invitere en muslimsk kvinne, tidligere miljøvernminister i Iran Dr. Mahsoummeh Ebtekar, til å gi en hilsen under gudstjenesten ble rommet åpnet for et utvidet fellesskap og samarbeid. Mange opplevde det som positivt at en under en gudstjeneste også kan gi uttrykk for hvordan klimaendringene rammer alle mennesker uavhengig av tro og livssyn og at den ved det tydeliggjør behovet for samarbeid over religiøse skillelinjer.

Dette var første gang et religiøst trossamfunn var integrert i hovedarrangementet av Verdens Miljøverndag som har blitt markert siden 1974. Den norske kirke har gjennom sitt samarbeid med staten vist vei for hvordan dette kan gjøres. Lederen av FNs miljøprogram var blant dem som var begeistret for kirkenes rolle i markeringen i Tromsø. Gjennom kontakt med KV og kirkene i neste vertsnasjon, New Zealand, kunne en være med på å sikre at de gode erfaringene fra Tromsø ble brakt videre.

Erkebiskop Desmond Tutus deltagelse var viktig for hele markeringen av Verdens miljøverndag – ikke bare for gudstjenesten hvor han holdt prekenen. Tutu ga oppmerksomhet og autoritet til det som ble sagt og gjort i Tromsø. ”Velg livet – erkebiskop Tutu med sterk miljøappell” var avisen Tromsøs overskrift på forsiden mandag 4. juni. Avisen Nordlys siterer Tutu med ordene: ”Dette er vår siste sjanse- grip den”.

Biskop Kjølaas, som også var vert, og biskop Sofie Petersen fra Grønland var liturger. Norske og internasjonale deltakere fra ungdomsseminaret, musikere og kunstnere fra lokalmiljøet og andre steder på Nordkalotten løftet gudstjenesten musikalsk og kunstnerisk. Den store isblokken som kystvakten på oppdrag fra Sysselmannen i Svalbard hadde fraktet til Tromsø, illustrerte temaet for Verdens miljøverndag: ”Is som smelter – ett hett tema”.

Blant deltakerne på gudstjenestens gjester var bl.a. HKH Kronprins Haakon, miljøvernminister Helen Bjørnøy, bistands- og utviklingsminister Erik Solheim, direktør for UNEP Achim Steiner, og representanter for Kirkenes Verdensråd og forskjellige kirke- og trossamfunn.

Panelsamtale i Tromsø domkirke: «Does faith make a difference? Faith communities and climate change»

Søndag ettermiddag ble det invitert til en panelsamtale i Tromsø domkirke. Professor Barbara Rossing fra ELCA, LWF, og professor i Det nye testamentet i Chicago, generalsekretær Samuel Kobia, Kirkenes Verdensråd, Biskop James Jones, Den anglikanske kirke, Tore Johnsen, leder av Samisk kirkeråd og biskop Tor B. Jørgensen, Sør-Hålogaland deltok i panelet.

Brundtland-markering og klimaseminar

Flere av kirkens deltagere deltok også under mandagens program, 4. juni. Både statsminister Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland talte under Brundtland-markeringen. To av kirkens gjester i Tromsø, Desmond Tutu og Mahsoummeh Ebtekar, deltok i panelsamtalen ledet av Erik Solheim. På hver sin måte var de med på å rette fokus på alvoret i forhold til klimautfordringene, samtidig som de rettet fokus på den rollen som religioner har.

I den faglige debatten under klimaseminaret var det en rekke av deltakerne som pekte på at størrelsen på problemene og nødvendige tiltak krever atskillig mer enn tekniske løsninger. Lederen for FNs klimapanel, Rajendra Pachauri sa bl.a.:

“A paradigmechange have to come in the thinking of people. We need change in mind and behaviour.”

Flere sa også eksplisitt at dette krevde en involvering av religioner og livssyn. Det samme krevde nobelprisvinner Wangari Maathai på et seminar i regi av Sofie-stiftelsen 5. juni i Oslo. Sofieprisvinneren og inuiten Sheila Watt-Cloutier sa på samme konferanse: ”We have to change the focus from the head to the heart.”

Takk fra miljøvernministeren

Statsråd Helen Bjørnøy kom ca. en uke etter markeringen til Kirkens Hus for å takke Den norske kirke for samarbeidet. Hun la vekt på hvordan man hadde lagd til rette for mange lokale markeringer og gudstjenester i tillegg til den i Tromsø. Hun, som selv er utdannet prest, oppfordret til videre arbeid med liturgisk ressursmateriale med miljø som tema og pekte på betydningen av å utvikle det økumeniske og globale kirkesamarbeid om slike spørsmål.

Les videre Vm 12 Høsten 2007 «Truet liv – troens svar»

Sellafield-stans

I april 2004 kom en ny gladmelding fra Sellafield. Det ble meldt om at man hadde funnet nye rensemetoder som ville redusere de radioaktive utslippene ved det engelske atomgjenvinningsanlegget med over 90 prosent. På en pressekonferanse takket statsminister Kjell Magne Bondevik alle som gjennom en årrekke har engasjert seg i saken, deriblant kystbefolkningen og kirken.

”Det er svært gledelig at argumentene for vern av skaperverket har nådd gjennom og ført til politisk handling. Dette er en viktig seier som viser at når mange jobber sammen er det mulig å nå fram i kampen for vern av skaperverket”, sa generalsekretær Olav Fykse Tveit i Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke i en kommentar.

Også domprosten i Bodø, Tor B. Jørgensen, gledet seg: ”Jeg tror at det lokalkirkelige engasjementet har vært en sterkt medvirkende årsak til at Sellafield-saken nå er løst. De gruppene som har engasjert seg i Lofoten og stått på i årevis, har spilt en større rolle i løsningen av saken enn vi kan forestille oss”. Jørgensen trekker særlig fram den innsatsen lokalsamfunnet i Stamsund og sokneprest Harold Holtermann har gjort for å bevare fiskeressursene og et reint hav.

Oktober 2004: Nobelpris til Wangari Maathai

Oktober samme året ble Nobels fredspris tildelt den kenyanske miljøaktivisten Wangari Maathai. Som alltid ble det innhentet en rekke kommentarer fra det politiske Norge. Noen mente at Nobelkomiteen hadde gått langt i å tolke hennes miljøengasjement som fredsarbeid. Men Dnks ledelse ga uttrykk for at dette er veldig gledelig og høyst fortjent:

”Tildelingen har synliggjort den grunnleggende sammenhengen mellom vern om skaperverket og kampen for fred og sikkerhet. Guds skaperverk er sårbart og såret, og dermed trues våre felles livsvilkår og muligheter for fredelig sameksistens. Sammenhengen mellom vår felles sårbarhet og sikkerhet er et viktig tema for Den norske kirke både i internasjonalt kirkesamarbeid og på vår hjemlige arena. Det at årets fredsprisvinner representerer det sivile samfunn, gir inspirasjon til det folkelige grasrotengasjementet som driver freds- og miljøarbeid, inkludert kirkene.»

Jeg selv hadde i denne tiden en del kontakt med lederen av Nobelkomiteen, Ole Danbolt Mjøs, som også var medlem av Kirkemøtet, og nestlederen, Berge Furre, som tidligere var Kirkemøtedelegat og bl.a. aktiv engasjert i saken ”Forbruk og rettferd” i 1996. Ved prisutdelingen i desember 2004 arrangerte Oslo domkirke en gudstjeneste med fokus på fredsprisen søndag morgen. Vi hadde på forhånd fått beskjed at Wangari Maathai dessverre ikke kunne delta selv, pga. det oppsatte tidsskjemaet for hennes besøk. Gleden var derfor stor, når hun og hele hennes delegasjon fra Afrika, sammen med biskop Stålsett, toget inn i domkirken i inngangsprosesjonen. Senere fikk vi høre, at hun selv ville prioritere å delta i en gudstjeneste, da dette var helt naturlig for henne i en afrikansk kontekst.

November 2004: Strategikonferanse ”Gull og grønne skoger” på Kjerringøy

I vedtaket i saken ”Vern om havet” hadde Kirkemøtet bedt Kirkerådet og bispedømmerådene å intensivere et strategisk samarbeid på miljøfeltet.

Siden Kirkemøtet 2004 skulle være i Bodø, valgte vi å arrangere en strategikonferanse med flest mulig deltakere fra kirkens ledelse på Kjerringøy rett i forkant. På denne konferansen skulle erfaringer utveksles, og man skulle – om mulig – utarbeide en plattform for felles handling og diskutere elementer i en handlingsplan for feltet. I tillegg skulle man drøfte hvordan man kan sikre nødvendig økonomi og bemanning for arbeidet i fremtiden.

Miljøvernminister Knut Arild Hareide var invitert til å delta, men var forhindret. Men Kirkerådets direktør, Erling Pettersen, hadde et møte med ham umiddelbar i forkant av samlingen. Her kunne han legge frem at kirken var mer enn rede til å bidra til en formidabel snuoperasjon i samfunnet i retning ”bærekraft”, men at det da bør/ må være en selvfølge at regjeringen ville støtte oss med mer enn ord. Pettersen kunne fortelle forsamlingen på Kjerringøy at Hareide hadde gitt uttrykk for at han gjerne ville bidra til dette.

For å kunne utnytte tiden best mulig hadde man på forhånd sendt ut forslag til en felles arbeidsplattform og et felles handlingsprogram til deltakerne.

Konferansen, som ble ledet av domprost Tor B. Jørgensen, samlet 44 personer som representerte alle 11 bispedømmer, Bispemøtet, de sentralkirkelige råd, samt økumeniske samarbeidspartnere som Kirkens Nødhjelp, Norges kristne råd og Stiftelsen Korsvei. De fleste var representert med ledelsen og/eller saksansvarlige.

Med denne konferansen ville man legge grunnlaget for Dnks og det kirkelige nettverkets arbeid i flere år fremover. Og en søknad til Miljøverndepartementet, sendt fra Kirkerådet i etterkant, skulle sørge for en bedre og forutsigbar finansiering av arbeidet fremover.

Kirkemøtet 2004: Fokus på identitet, bekjennelse og verdier

På Kirkemøtet i Bodø som ble avviklet umiddelbart etter strategisamlingen var hovedtemaet ”En bekjennende kirke”. MKR-generalsekretær Olav Fykse Tveit sa i sitt innledningsforedrag at man noen ganger kan få inntrykk at det er en motsetning mellom en åpen og en bekjennende folkekirke:

”Ein kan stundom få inntrykk av at det å vere ei open folkekyrkje er å seie ja til mangfald og ulike retningar, medan det å vere ei vedkjennande kyrkje er å seie nei til det nye og ukjende. Det ville vere historisk og teologisk misvisande. Det er nettopp på grunn av vedkjenninga at kyrkja skal vere open. Å følgje Jesus Kristus er å møte kvarandre slik han møtte menneske, ope og tydeleg. Kyrkja har ein open invitasjon til Guds opne famn. Det er jo det som er sentrum i vedkjenninga vår. ”Når vi seier «ja» til Gud, seier vi også ja til Guds kamp mot det vonde, då seier vi også «nei». Utgangspunktet er ja, men nei er konsekvensen. Ved kvar dåp seier vi difor fram både forsakinga og trua. Vedkjenninga er eit vern, men ikkje eit bur.”

Men henvisning til en debatt om kristne verdier i forbindelse med den amerikanske valgkampen i 2004, etterlyste Kirkerådsleder Thor Bjarne Bore en gjennomtenkning av hva som er «kristne verdier» i politikk og samfunnsliv. Han advarte mot å ukritisk å importere det amerikanske kristne høyres slagord og forenklinger. ”Det faktum at over en milliard mennesker lever i ekstrem fattigdom i verden i dag er vår tids største utfordring, det mest presserende verdispørsmål, også for kirken”, sa Bore. Han trakk også inn storpolitiske strukturer og mente at dagens internasjonale handelsregler er urettferdige og først og fremst tjener rike samfunn og mennesker.

Fra pengestøtte til pengebråk

I april 2005 fikk Kirkerådet den gledelige meldingen om at Miljøverndepartementet ville støtte vårt miljøvernarbeid med kr 500 000 dette året. Vi hadde levert en omfattende søknad hvor vi beskrev alle sider ved vårt arbeid, ikke minst ønsket om å involvere flest mulig menigheter på lokalplanet i arbeidet. Men umiddelbart etter gleden kom en kalddusj, som etter min oppfatning har skadet kirkens miljøarbeid i lang tid fremover.

Surrealistisk opplevelse av media og maktspill

Aftenposten presenterte 20. april 2005 et førstesideoppslag hvor det fortelles at miljøminister Hareide (Krf) flytter miljøpenger fra Bellona til Den norske kirke, som skal bruke en halv million til å gjøre menighetene grønne. Stikkordene som er nevnt er komposterbare kranser og bønn for kompostmarken.

Budskapet var tydelig: Pengestøtten ble fremstilt som svært useriøs og en vennetjeneste av en KRF-statsråd. Bellonas leder Frederic Hauge blir sitert: Jeg er opprørt, men vi har ingen venner i Miljøverndepartementet.»

Effekten ble som forventet: Et helt kobbel av journalister griper fatt i denne komiske historien. Flere debattprogrammer i TV og radio følger opp. Det samme gjør aviser og nettaviser. Dagbladets kommentator er indignert. Fredrik Hauge blir invitert til en rekke TV-program, ikke minst til Nytt på nytt. Andre moro-programmer som Hallo i uken og Rikets tilstand følger opp. Når journalistene tropper opp på Stortinget for å be om kommentarer, er mange politikere fra høyre- og venstresiden i norsk politikk mer enn villig til å kommentere hvor uklokt miljøvernministeren hadde vært. Det hele førte til at Hareide måtte stile opp i Stortingets spørretime for å forsvare denne tildelingen. Jeg var den eneste på Stortingets gjestetribune som fulgte Hareides redegjørelse foran stort sett tomme stortingsstoler.

Jeg skrev i etterkant på vegne av Kirkerådet et brev til Stortingets miljøkomité med en lang redegjørelse om kirkens miljøarbeid, og begrunnet vår søknad. For meg, som selv er utdannet journalist, var det skremmende å oppleve dette surrealistiske spillet. Var noen interessert i å sette seg inn i hva dette egentlig dreide seg om? Aftenposten lager en tendensiøs artikkel. Andre media følger gladelig opp i flokk for å lage en morsom historie. Politikere er opptatt av å score egne poeng og å diskvalifisere politiske motstandere. Jeg opplevde dette som et uverdig spill. På denne bakgrunnen forstår jeg godt at en del mennesker føler politikerforakt, selv om jeg vet at de fleste gjør en viktig jobb for oss alle.

Skaperverkets Dag 2005 med fokus på friluftsgudstjeneste

Etter vedtaket fra Kirkemøtet i 2003 om å feire/markere en Skaperverkets Dag i Dnk, ble våren 2005 for første gang sendt ut materiell om dette til menighetene. Siden man 2005 også markerte Friluftslivets år, valgte vi å ha særlig fokus på friluftsgudstjenester. En brosjyre med forslag til gudstjenester, andakter og liturgiske byggeklosser ble distribuert til menighetene.

Avhengighets-erklæringen 7. juni 2005

Over 50 landsdekkende organisasjoner i Norge overleverte 7. juni 2005 en Avhengighetserklæring foran Stortinget til statsminister Kjell Magne Bondevik. Blant organisasjonene var mange kirkelige aktører, deriblant Kirkerådet, Norges Kristne Råd, Norges KFUK-KFUM og Norges Søndagsskoleforbund.

Denne dagen ble 100års-jubileum av Norges uavhengighet fra Sverige markert, og organisasjonene ønsket nettopp denne dagen å markere vår avhengighet av moder jord og hverandre.

Konferanse på Grønland om urfolk og miljø i august 2005

August 2005 hadde jeg anledning til å delta på en konferanse på Grønland i regi av Gardar-foundation, et samarbeid mellom de arktiske regionene og deres kirker. Tema var å drøfte sammenhengen mellom urfolks spiritualitet og kristen tro på den ene siden, og dagens miljøproblemer på den andre siden.

Konferansen ble arrangert i Quassiarsuk i Syd – Grønland den tidligere bosettingen Brattahlid til vikingen Erik den Røde på 1000tallet. Man vurderte i 2005 om det skulle reises et pilegrimssenter i tilknytning til de tidligere norrøne bosettinger fra middelalderen, og da særlig Tjodhilde-kirken. Tjodhildekirken, en liten kapell, er en rekonstruksjon av den første kirken som ble bygd på det amerikanske kontinentet i år 1000. Kirken er oppkalt etter Erik den Rødes kone.

Et overordnet spørsmål for konferansen var Har dette stedet et aktuelt budskap for vår tid?

Gardar-foundation var blitt inspirert gjennom Den norske kirkes engasjement i miljøspørsmål og arbeidet med urfolks spiritualitet, livssituasjon, behov og rettigheter i samfunn og kirke. Tore Johnsen, den gang lederen av Samisk kirkeråd, hans kone Helen og Øystein Dahle deltok sammen med meg på konferansen.  Jeg opplevde at Tore Johnsen, som har jobbet mange år med urfolks spiritualitet, hadde de viktigste bidragene til konferansen.

Mange temaer ble behandlet. Men på en av ekskursjonene fikk jeg en aha-opplevelse, et mulig svar etter stedets budskap til oss i dag: Vi ble presentert for ruinene i Igaliku, et fordums velutviklet bosted til nordboerne. Med datidens høyteknologi hadde man klart å drive et intensivt landbruk på stedet som overgikk alle nabobygder. Men når de klimatiske forholdene ble dårligere forsvant livsgrunnlaget. Stedet kunne ikke lenger bære menneskene, husdyrene og denne intensive måten å utnytte naturen på. Livsstilen var rett og slett ikke bærekraftig. Nordboerne forsvant på uforklarlig vis.

Samtidig har man funnet ut at på den andre siden av fjorden, bare en kilometer unna, var det en bosetning av inuiter. Den overlevde. Man vet at det må ha vært noe kontakt, men det er tydelig at nordboerne ikke hadde lært av inuitene å leve i pakt med naturen.

For meg ligger det her et mulig budskap fra Gardar og Brattalid: Hvordan kan vi i dag, tusen år senere lære av historien og av hverandre, særlig av urfolkenes spiritualitet og forhold til naturen?

Kampanjen «Handlefri» i 2006

I 2006 ble jeg kontaktet av noen ildsjeler i filmbransjen som ønsket å sette fokus på reklameindustriens enorme arbeid til å gjøre oss til storforbrukere. Virkemiddelt skulle være deres eget: korte reklamefilmsnutter. På deres nettsider stot:

Disse filmene bruker reklamens manipulerende virkemidler for å sette fokus på dagens overforbruk. På den måten får filmene et humoristisk, men kritisk budskap. Målet med filmene, er å fungere som øyenåpnere for vårt tidvis blinde forbruk, og vi håper at disse filmene kan sette spørsmålstegn ved våre egentlige materielle behov, og konsekvensene et blindt forbruk kan ha for oss selv som mennesker og våre omgivelser.

Jeg syntes at ideen var meget god, og sammen med mange andre aktører, og under ledelse av Grønn Hverdag, sto Dnk bak kampanjen HANDLEFRI – et reklamefilmstunt mot overforbruk. Filmene ble november 2006 distribuert over hele Norge, og vist i reklame-bolkene i de fleste kinoer, på flytoget, diverse storskjermer i Oslo by og på TV2.

Al Gore og filmen An unconvenient truth – starten på en vekkelse?

September 2006 kom USAs tidligere visepresident Al Gore til Norge for å presentere sin film An uncovenient truth. Dokumentarfilmen handler om hvordan klimaendringene utgjør en global trussel, og Al Gore er selv i hovedrollen som formidler av budskapet. Miljøverndepartementet og filmselskapet hadde invitert representanter fra miljøbevegelsen, media, forskningsmiljøer, næringsliv og det offentlige, samt politikere til en visning av filmen på Frogner kino i Oslo.

Jeg husker godt denne høstkvelden på Frogner, og at det gjorde inntrykk å se en lang rekke av statsråder sammen med de fleste kjente representanter fra miljøbevegelsen. Filmen gjorde et sterkt inntrykk. Jeg husker godt at rulleteksten på slutten bl.a. oppfordret alle mennesker av tro til å be for at menneskeheten må vise evne og vilje til å foreta nødvendige handlinger.

Det var en veldig spesiell stemning i salen når lyset gikk på etter visningen, og Al Gore selv entret scenen. Han hadde i løpet av visningen landet i Norge, og ble intervjuet av Jørgen Randers, lederen av regjeringens lavutslippsutvalget som bare en måned senere overleverte sin NOU Et klimavennlig Norge til regjeringen og miljøvernminister Helen Bjørnøy.

Denne høsten opplevde flere av oss vår i luften. Miljø og klima vandret som tema fra nettsidene til Naturvernforbundet til forsiden på VG og Dagbladet. Miljøbevegelsen ble invitert til et seminar med en svensk avisleder som kunne berette at det plutselig var et sterkt fokus og interesse for slike spørsmål blant folk flest, ikke bare i Norge men i store deler av verden.

Les videre Vm 11 våren 2007 Verdens miljøverndag «Melting ice – a hot topic»

Sofieprisen til patriarken av Konstantinopel

Et av høydepunktene for kirkens miljøarbeid i 2002 var tildelingen av Sofieprisen til patriarken av Konstantinopel, Bartolomeus. Styret og prisjuryen for Sofiestiftelsen begrunner tildelingen med ”his pioneering efforts in linking faith to the environment. His leadership has managed to raise the environmental awareness of 300 million members of Orthodox Churches and challenged religious leaders of all faiths to do the same», og “for his spiritual and practical ecumenical leadership in the protection and healing of the Earth.” Spesielt er det seminarene på flere av verdens havområder som har vært i hans fokus.

Gjennom denne prisutdelingen og patriarkens besøk i Norge ble det plutselig en mye større oppmerksomhet for forbindelsen mellom en kristen tro og et miljøengasjement. Samtalene mellom patriarken, hans medarbeidere og representanter fra Den norske kirken førte til at man begynte å undersøke muligheten for et fremtidig felles engasjement og samarbeid om et seminar rundt Østersjøen og Nordsjøen.

Biskopenes budstikke med opprop om Sellafield

Driften av atomgjenvinningsanlegg i Sellafield i nord-England har i mange år vært en alvorlig bekymring for mange norske kystsamfunn. Særlig har aksjonen ”Lofoten mot Sellafield” vært aktiv i denne saken. Biskopene i Den norske kirke sendte derfor i 2002 en budstikke med et miljøopprop til den anglikanske kirken. Budstikka med oppropet vandret fra bispedømme til bispedømme langs kysten, etter at Sør-Hålogaland biskop Øystein Larsen satte den i bevegelse, og ble til slutt overrakt i kirkens hovedkvarter i London av en kurér fra Den norske kirke.

Bispemøtets uttalelse til støtte for FNs tusenårsmål

Blant alle initiativ og uttalelser fra Dnks biskoper har det vært lite oppmerksomhet rundt den som kom i oktober 2002 til støtte for FNs tusenårsmål med tittel ”En bedre framtid for alle”. Her sies det bl.a.:

”Vi vil utfordre våre politiske myndigheter til å forvalte vårt lands ressurser slik at det bidrar til å redusere fattigdommen og bedre levekårene for verdens fattige. Den urettferdige fordeling av felles ressurser er en stadig kilde til konflikter og ufred. Verdens fattige utfordrer vår vilje til å skape fred i verden.” Men biskopene utfordrer også menighetene og oss alle som enkeltpersoner til engasjement: ”Det har ført det norske samfunn til et forbruksnivå som ikke er bærekraftig. Å fortsette denne utvikling kan vi ikke forsvare moralsk, verken i forhold til jordens fattige, til kommende generasjoner eller til livet på jorden.”

Jeg selv ble overrasket over at biskopene kom med denne uttalelsen denne gangen. Derimot ventet jeg på, og etterlyste i noen samtaler, en annen oppfølging: Året før hadde jo et enstemmig Kirkemøtet, dvs. inklusive alle biskoper, oppfordret biskopene i sitt vedtak å formulere et felles hyrdebrev til menighetene i saken om miljø og rettferd. Den kom aldri. Jeg fikk til svar at man hadde drøftet dette en god del, uten å komme til en enighet om form og innhold i en slik uttalelse. Så vidt meg bekjent er en slik felles hyrdebrev bare to ganger tidligere blitt sendt ut. Den ene gangen i forbindelse med tysk okkupasjon og annen verdenskrig, og i forbindelse med abortstriden i 1970årene. Uttalelsen om FNs tusenårsmål ble da, slik jeg oppfatter det, formulert som en erstatning for et hyrdebrev om klima, rettferd og miljø.

Maktutredningen: – Kirkeledere, en radikal elite på bølgelengde med folket

I desember 2002 ble en ny rapport av den offentlige maktutredningen offentliggjort. Rapporten undersøkte forskjellige makteliter i Norge, deres forbindelse med hverandre og til pressen. Utredningen, som intervjuet 1725 representanter fra ulike lederstillinger i Norge, viser at kirkens ledere prioriterer verken kontakt med media eller med andre ledere i samfunnet. Derimot er kirkens lederskap mer på bølgelengde med folk flest , for eksempel i spørsmål om miljøvern, lønnsutjevning og likestilling, enn andre av samfunnets makteliter.

Kirkeforsker Pål Kjetil Botvar kommenterte: ”Det må ses som positivt at kirkens ledere er mer på talefot med folk flest enn mange andre av samfunnets ledere. Tradisjonelt har kirkelederne her til lands vært en konservativ elite. Denne rapporten framstiller kirkens lederskap som en radikal elite.”

Men det ble kommentert hvor sjeldent kirkens ledere henvendte seg til mediene for å nå ut med sine anliggender. 85 prosent av kirkelederne hadde i løpet av dette året ikke henvendte seg med tips til media en eneste gang. Oslo-biskop Gunnar Stålsett kommenterte dette slik i sin nyttårstale til de ansatte i Oslo bispedømme: «Sammenliknet med alle andre store institusjoner i vårt land, befinner Den norske kirke seg kommunikasjonsmessig på røyksignal – stadiet.» Botvar sier videre:

«Rapporten påviser at kirkens ledere er mer på bølgelengde med folks holdninger til f.eks. og miljøvern. Derfor er det påfallende at lederne oppgir så liten aktivitet for å delta i offentlig debatt gjennom mediene. Kirkens mediautspill i gasskraftsaken for noen år siden ga stort gjennomslag og viser at kirkens holdninger har stort potensiale for å nå ut gjennom mediene.»

World Watch Institute 2003: Engaging religion

I starten av 2003 ble Den norske kirke ved biskop Finn Wagle invitert til å delta på lanseringen av rapporten Jordens tilstand 2003 fra World Watch Institute. Han skulle komme med en respons på rapportens hovedfokus dette året, nemlig den økende kontakt mellom miljøbevegelsen og trossamfunn. Sammen deltok Finn og jeg på lanseringskonferansen i februar.

Forskningsdirektøren i WWI, Gary Gardner, beskriver i kapittelet Engaging religion in the quest for a sustainable world de etter hvert mange møtepunktene mellom religionene og miljøverngrupper, og tror at dette er begynnelsen på en sterk allianse for en bærekraftig framtid.

Biskop Finn betegnet Gardners beskrivelse av dette forholdet som viktig og riktig, både når det gjelder de grunnleggende spørsmålsstillinger av teologisk, filosofisk og historisk karakter , men også når det gjelder beskrivelsen av hva som faktisk skjer av miljøvernengasjement i religiøs sammenheng.

Gardner spør om hva denne alliansen kan bidra til og fokuserer blant annet på det mulige potensialet som ligger i engasjerte religioner. Han nevner fire punkter hvor den grunnleggende forankringen i et helhetlig livssyn, og den store medlemsmassen og rekkevidden av det finmaskede globale nettverk som de viktigste. Biskop Finn supplerte denne liste med to nye punkter: Det ene er det språk som religionene forvalter. Det løftede, hymniske språk som kan tale til hjertene, som han uttrykte seg. Hans egen Hustavle som er omtalt andre steder i boka er her et typisk eksempel.

Wagle fortalte at det var det regionale samarbeidet mellom hans eget bispedømme, fylkesmennene i Midt-Norge og ulike naturvernorganisasjoner som for ham tydeliggjorde verdien i kirkens hymniske språk som et bidrag til et felles miljøvernengasjement. Fra miljøvernhold ble det understreket hvor viktig kirkens bidrag var i denne sammenheng: «Vi har lett etter et språk som kunne favne vårt engasjement», ble det sagt, «men det er først nå som kirken er kommet med at vi blir klar over hva vi har lett etter.»

» Hustavlen», så Wagle, «er en tekst som jeg tror alle miljøvernere kan ha gjenkjennelse i forhold til, uavhengig av spørsmålet om religiøs tro. Men det er samtidig en tekst som er breddfull med tilknytning til det bibelske materialet og som er vokst fram som en frukt av det jeg vil kalle kirkens hymniske tradisjon».

Det sjette punktet handlet om den pilegrimstradisjonen som religionene forvalter og som er i ferd med å vokse seg sterkere og sterkere. Det handler om menneskers ønske om oppbrudd fra en materialistisk livsstil og deres søken etter andre verdier for sine liv. Wagle:

Vi tilhører en kultur som lever i et permanent konfliktfylt forhold til de grunnleggende samlivsrelasjoner som hører selve livet til. Et av kirkens viktigste bidrag i miljøkampen må være å gjenreise bevisstheten om nettopp dette: Alt liv er samliv. Pilegrimsvandring langs pilegrimsledene mot Nidaros handler ikke minst om vårt samliv med moder jord.

Seminar i Sellafield

Bare kort tid etter dette, april 2003, fikk jeg anledning til å være del av en norsk delegasjon, med miljøvernminister Børge Brende i spissen, som fikk reise til atomgjenvinningsanlegget i Sellafield i Nord- England. Ca. 30 norske deltakere og det samme antall britiske deltakere skulle diskutere i hvilken grad man opplever nettopp dette anlegget som en miljøtrussel, og hvordan man kan samarbeide om forbedringer/ løsninger.

At kirkesamfunnene i begge land var del av dette møte var ikke tilfeldig. Som nevnt hadde de norske biskopene året i forveien gjennom sin budstikke nettopp utfordret sine anglikanske søsterkirker til å engasjere seg. De lutherske kirkene i Norden og Baltikum, og de anglikanske kirkene hadde i 1990årene formulert et felles grunnlags- og samarbeidsdokument, Porvoo-avtalen. Det var et uttalt ønske fra Den norske kirke at et slikt miljøsamarbeid rundt vårt felles havområde nettopp kunne bidra til at Porvoo-samarbeidet ble styrket og konkretisert. I fellsuttalelsen fra Porvoo heter det blant annet

«Våre kirker og deres nasjoner står i dag overfor nye oppgaver og muligheter, en økologisk debatt i og mellom landene i Nord-Europa, der kirkene har begynt å bidra med en positiv skapelses- og inkarnasjonsteologi som tillegger jorden og alle livsformer varig verdi».

Daværende domprost i Bodø, Tor Berger Jørgensen, var fra arrangørene blitt bedt om å lede hele møtet.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg og mange andre deltakere å kunne besøke selve anlegget. Ikledd verneutstyr, og geleidet gjennom flere sikkerhetssluser, fikk vi en omvisning i atomgjenvinningsanlegget. Man ser store tanker, store fabrikkhaller med masse utstyr og rørledninger, men man ser jo ikke radioaktivitet. Størst inntrykk på meg gjorde kanskje en stor og gjennomtrengende varselslyd som tonet hver sekund gjennom alle rom. Det virket skremmende, men vi fikk forklart at det var nettopp et tegn på at alt var i orden. Skulle tonen ble borte eller forandres, var fare på ferde.

I selve møtet i et hotell utenfor anlegget kom innlegg etter innlegg, professor etter professor, vekselvis fra England og Norge. Mens den ene delegasjonen pekte på varselstegnene og farene, beroliget den andre delegasjonen med at man hadde alt under kontroll, og at anlegget var en god og viktig arbeidsplass for mange fra lokalsamfunnene rundt.

Ingenting beveget seg. Men så, jeg tror det var på slutten av konferansens andre dag, ba en av de norske deltakerne om ordet. Johs. Røhde, en  engasjert multikunstner fra Lofoten, ønsket å gi uttrykk for sin bekymring og frustrasjon på sin måte. Han sang med klar og sterk røst og a capella Sometimes I feel like a motherless child. Jeg husker ikke hva han sa som begrunnelse for det, men jeg husker at dette gjorde et sterkt inntrykk, ikke bare på meg. Jeg tror at dette innlegget beveget mer enn alle presentasjoner av forskning fra motstandere og tilhengere, og for meg ble det et nytt godt eksempel på det hymniske språket som taler til hjertene.

Konferansen kom ikke til en konklusjon. Men noen uker etterpå, når jeg satt på toget til Stavanger for å være med på vår neste store satsing, Nordsjøseilasen, ble jeg overrasket av en artikkel i Dagbladet: England har besluttet å innføre et moratorium for utslippene fra Sellafield inntil man har fått flere forskningsresultater rundt mulige skadevirkninger.

Nordsjøseilasen og Geiranger-deklarasjonen

Søndag 22. juni 2003 startet et underlig følge til en firedagers seilas og seminarrekke. Under overskriften Protecting the riches of the seas – the North Sea Sailing Seminar 22 -25 june 2003 med undertittel a church initiative for dialogue on sustainable development samlet Den norske kirke over 60 representanter fra politikk og forvaltning, forskning, miljøvern og næringsliv i Norge, sammen med representanter for kirker fra åtte land rundt Nordsjøen til en pilgrimsreise på Nordsjøen fra Egersund og Stavanger i sør via Moster, Bergen, Ålesund, Geirangerfjorden til Trondheim. Deltakerne skulle drøfte hva bærekraftig utvikling betyr for vårt felles hav, Nordsjøen og landene rundt.

Utgangspunktet for seilasen var, som tidligere nevnt, kontakten med den ortodokse patriarken av Konstantinopel sommeren 2002 i Oslo, og hans forespørsel om vi i Dnk kunne deltar i forberedelsen av hans planlagte seminar/seilas på Østersjøen i begynnelsen av juni 2003. Men vi følte det mer naturlig at kirkene i landene rundt Østersjøen skulle engasjere seg der. Derimot pekte vi på en annen mulighet.

I juli samme året skulle Europas kirker samles i Trondheim til generalforsamlingen i Konferansen av europeiske kirker (KEK), og over 1000 delegater fra de fleste europeiske land skulle komme dit.

Generalforsamlingen hadde som tema «Jesus Kristus helbreder og forsoner», og kirkenes vitnesbyrd om og engasjement for et truet skaperverk, inkludert Europas havområder, skulle være en del av dette. I flere år hadde KEK selv søkt å styrke sitt miljøengasjement, noe som under generalforsamling forut i Graz i 1997 hadde ført til opprettelsen av European Christian Environmental Network (ECEN).

I kontakten med patriark Bartolomeus ga vi uttrykk for at vi ønsket å knytte hans seilas på Østersjøen med tittel «The Baltic Sea – a common heritage and a shared responsibility» til denne konferansen ved å arrangere en egen seilas med fokus på Nordsjøen. Med utgangspunkt i at olje- og fiskerinæringen utgjør de desidert viktigste næringsområder i Norge, ønsket vi å invitere forskjellige aktører til en dialog om hva bærekraftig utvikling betyr for Nordsjøen. Hvordan skal vi forvalte havets ressurser etisk forsvarlig? Hvordan kan vi samarbeide om dette? Han var positiv og ønsket å delta hvis vi ville klare å få andre viktige aktører til å delta.

Vi tok kontakt med politikk, forvaltning, forskning, miljøorganisasjoner og næringsliv, og utviklet konseptet. Mål var å skape en felles møteplass for sentrale aktører for samtale og noen dagers samvær. Dette var et møysommelig puslespill, og mange hindringer måtte overvinnes. Men til slutt falt brikkene på plass.

På vår første etappe var vi så heldige å bli invitert om bord på G.O. Sars, havforskningsinstituttets helt nye flaggskip og verdens mest avanserte forskningsskip som ble sjøsatt bare noen dager før. Vi startet med omvisning på Oljemuseet i Stavanger og feiring av en stor økumenisk gudstjeneste i Egersund, en av Norges viktigste fiskerihavner.

Mandag 23. juni ble det avholdt et dagsseminar på Utstein kloster med tema: Towards an ecological ethos: Oil and gas resources.

Oljeminister Einar Steensnæs, representanter for miljøorganisasjoner, forskning og oljeindustrien diskuterte bl.a. farer for økosystemer gjennom oljeutvinning og oljetransport langs kysten. Selvfølgelig sto den dagsaktuelle mulige åpningen / utvidelsen av oljeutvinning i Lofotregionen og Barentshavet øverst på sakslisten.

Om ettermiddagen reiste følget om bord på G.O. Sars videre til Moster, der miljøvernminister Børge Brende kom om bord og sammen med folk fra lokalmiljøet feiret man en kveldsmesse i gamle Moster kirke, den eldste kirke og kristendommens vugge i Norge.

Forskningssjef Gary Gardner fra World Watch Institute holdt et foredrag om bord om et hovedtema i årets State of the World-rapport: The significance of religions for environmental protection.  Dette dannet grunnlaget for en samtale om våre felles røtter i deltakernes ortodokse, keltiske og nordiske tradisjoner og tenkemåter, og hva dette betyr i dagens leting etter prinsipper for en bærekraftig utvikling og forvaltning.

Tirsdag 24.juni var det et dagsseminar i Aquariet i Bergen,der representanter for kystfiskere, oppdrettsnæringen, forskning, naturvern, politikk og forvaltning diskuterte temaet Towards an ecological ethos: Fisheries and sea farming.

Fra Bergen fortsatte reisen på hurtigruteskipet MS Finmarken med et dagsseminar om bord på veien til Trondheim. Her var et av de sentrale temaer presentasjonen av en ny modell for kretsløpsøkonomi, presentert av professorene Stig Ingebriktsen og Ove Jakobsen. Disse har bygget opp Senter for økologisk økonomi og etikk på Handelshøgskolen i Bodø (nå Universitet Nordland).  Begge er blant dem som leter etter alternativer til den rådende økonomitenkningen.

De kirkelige delegatene arbeidet underveis med en slutterklæring fra denne reisen som ble undertegnet etter at man hadde passert Geirangerfjorden.

The Geiranger-declaration on responsible stewardship oppsummerer inntrykk og erfaringer fra reisen, og har konkrete utfordringer til Konferansen av Europas kirker, og delegatenes egne menigheter og kirker og til regjeringer rundt Nordsjøen og til EU.

Det manglet så visst ikke på oppmerksomhet, og med en patriark og flere biskoper og ministre i reisefølget fikk seilasen stor medieoppmerksomhet hele veien. FNs generalsekretær Kofi Annan hørte under et norgesbesøk om denne seilasen, og ba om å få tilsendt et eksemplar av Geiranger-erklæringen.

BBC, NRK, Aftenposten, Vårt Land, Stavanger Aftenblad, Bergens Tidende, og en god del flere  deltok, rapporterte og kommenterte. Kommentaren Grønnere Gudstro i Aftenposten 2. juli 2003, skrevet av Ole Mathismoen, kan stå som et eksempel:

Tenk tanken: Sognepresten hever pekefingeren fra talerstolen og forkynner: Synd ikke mer, kutt CO2-utslippene! Kanskje ville kirkegjengere lytte? Prester og andre religiøse ledere er blant de ytterst få i vårt samfunn som fortsatt har en viss moralsk autoritet i møte med sine trosfeller. Mens miljøorganisasjoner og miljøpolitikerne sliter med dalende interesse for miljøvern, har religiøse ledere kastet seg tungt inn i kampen for å bevare skaperverket.

Biskop Finn Wagle sa nylig at miljøødeleggelsene er som å korsfeste skaperverket. Sterkt.  Spørsmålet, etter hvert som miljøengasjementet brer seg, er hvor kraftfull en allianse mellom miljøvernere som har vitenskap som viktigste våpen og en kirke med moralsk autoritet og kontakt med grasrota blir. Er dette flotte ord, eller vil noe skje. Kirken avgjør selv om dette skal være en kjekk måte å få litt positiv omtale på, eller om det er alvorlig ment. 

For Dnk og meg personlig har denne seilasen vært en viktig erfaring at det er mulig for en kirke, en gruppe, organisasjon eller et enkeltmenneske å gjøre ting som man i utgangspunktet kanskje trodde var litt vilt. Changemaker, ungdomsorganisasjonen i Kirkens Nødhjelp har rett med sitt slagord: Ja visst kan jeg forandre verden! Det gjelder å se utfordringen og muligheten, å utvikle en visjon, dele den med andre, og arbeide målrettet og med pågangsmot, kreativitet og dristighet.

Kirkemøtet 2003 Vern om havet

Til vanlig har en sak som skal opp på et kirkemøte veldig lang forberedelsestid. Men etter Nordsjøseilasen og KEK-møtet mente ledelsen i Kirkerådet at dette også måtte bli en sak for dette årets Kirkemøtet. Det førte til at erfaringene og utfordringene fra seilasens begivenheter ble til KM-sak Vern om havet. I sitt enstemmige vedtak advarer Kirkemøtet mot en utvidet oljevirksomhet i nord nå, og ber politiske myndigheter om å følge opp føre-var-prinsippet, slik at det ikke blir tatt noen avgjørelse om en utvidet petroleumsvirksomhet i Lofotregionen og Barentshavet, før man har tilstrekkelig beslutningsgrunnlag i form av bred forskningsbasert kunnskap og konsekvensutredninger. Men man sier også: Kirkemøtet ser med uro på at det økonomiske grunnlaget for bosetting i Finnmark er truet. Regionen kan ikke alene bære belastningen med vern framfor produksjon og arbeidsplasser. Å finne fram til bærekraftige løsninger er en nasjonal fellesoppgave.

I vedtaket påpekes dessuten at vern om skaperverket og takknemlighet for skapelsens gaver er forsømte temaer i kirkens teologi og gudstjenestefeiring. Derfor vedtok Kirkemøtet å innføre en Skaperverkets dag eller skaperverkets periode i Den norske kirke. Kirkerådet fikk i oppgave å forberede innføringen fra og med kirkeåret 2005/ 2006.

Les videre Veimerke 10 2004 og 2005 Kjerringøy, pengebråk og Grønland

1998    Første ungdommens kirkemøte med resolusjon om Forbruk og rettferd

I 1998 skulle Ungdommens kirkemøte (UKM) for første gang arrangeres som et selvstendig arrangement. Jeg i Oslo og Tom Sverre Tomren i Trondheim hadde hovedansvaret for planleggingen. Tom var på denne tiden ungdomsrådgiver i Nidaros bispedømme. Begge hadde vi et stort miljøengasjement. Kirkerådets utvalg for ungdomsspørsmål hadde forberedt sakene som skulle behandles, og ”Forbruk og rettferd” var en naturlig sak på dagsorden. I en resolusjon støttet UKM kirkens ønske om et sterkt kirkelig engasjement på dette tema fullt ut, og hadde noen konkrete innspill for oppfølgingen. Man ønsket seg utarbeidelsen av konkrete opplegg for barne- og ungdomsarbeid, redskaper for ”grønt kontor” og en sterk miljøbevissthet ved store kirkelige arrangementer (som Kirkemøte) med miljøbudsjett og -regnskap.

Til det siste ønsket man å gå foran med et godt eksempel. Med en grei, men nøktern tilrettelegging av selve Ungdommens kirkemøte, klarte man å avvikle arrangementet til omtrent en femtedel av prisen per hode per døgn, sammenlignet med et ”voksent” kirkemøte. Det går an hvis man virkelig vil.

1999 Nettverksbygging i Norge og Europa

Et annet kjennetegn ved kirkens arbeid har vært god nettverksbygging. Noe av det første man gjorde, var å etablere et nettverk av kontaktpersoner i hvert bispedømme. Men grep også muligheter som bød seg til å samarbeide med andre »mennesker og organisasjoner «av god vilje», som Miljøheimevernet (senere Grønn Hverdag), ForUM for utvikling og miljø, Stiftelsen Max Havelaar, Framtiden i våre hender, Norges Naturvernforbund, osv. Man oppfordret menigheten til å bli med i lokalt LA21-arbeid, og Kirkerådet deltok på Fredrikstadkonferansen i 1998, og støttet Fredrikstaderklæringen om lokalsamfunnets miljøansvar.

Dette utstrakte samarbeid med andre aktører og organisasjoner har vist seg som svært viktig og har gjort kirken mer synlig i samfunnet.

Også for kirkens eget arbeid satte man i 1999 fokus på å etablere et samarbeidsnettverk. «Kristent nettverk for miljø og rettferd» ble etablert i 1999, bl.a. med biskop Odd Bondevik som en av initiativtakerne. Nettverket ønsket å knytte ildsjelene i kirkens arbeid med Forbruk og Rettferd sammen til gjensidig informasjon, idéutveksling og inspirasjon. Det ble etablert en egen internettsider, www.kirken.no/miljo (senere www.gronnkirke.no),  som fungerte i praksis også som Dnks egen nettside for dette arbeidet. Jeg ledet arbeidsgruppen som koordinerte nettverket. Gjennomføring av seminarer og samlinger skulle være et annet tyngdepunkt for nettverkets arbeid.

Det ble fra starten av en spenning mellom det å ville være et uavhengig, om nødvendig også kirke-kritisk økumenisk nettverk av ildsjeler, og samtidig å være solid forankret i Dnks byråkrati og struktur. Dette ble jo ikke minst synlig gjennom min egen «dobbel-rolle». Selv om det i begynnelsen førte til en rekke grunnleggende debatter og diskusjoner, mener jeg selv at det i praksis i liten grad har ført til at arbeidet har blitt vingeklippet. Heller tvert i mot.

ECEN (European Christian Environmental Network)

Forbilde og modell for vårt nettverk i Europa var ECEN (European Christian Environmental Network) som ble startet som et miljøsamarbeid mellom kirker i Europa i 1999. Jeg ble for noen år de nordiske kirkers representant i styringsgruppen for dette nettverket.

Les videre Veimerke 8: Begynnelsen på 2000tallet

Hva skjedde så etter Kirkemøtet i november 1996? En prosjektgruppe i de sentralkirkelige råds sekretariat fikk ansvar for oppfølgingen sentralt. Først ble det utarbeidet en foreløpig fremdriftsplan. Den ble sendt til alle bispedømmene, og i september 1997 ble det avholdt en første felles planleggingsdag for representanter for bispedømmerådene, Norges kristne råd, Kirkens Nødhjelp og de sentralkirkelige råd der man utvekslet ideer og planer. På bakgrunn av den ble det mot slutten av året skrevet en mer detaljert handlingsplan for perioden 1998-2000.

Lignende fagdager med bispedømmene med flere, senere kalt inspirasjons- og strategisamlinger, har siden vært avholdt årlig.

Hvert bispedømme har oppnevnt en kontaktperson for arbeidet med “Forbruk og rettferd”. Oftest er det diakonirådgiverne som har fått dette ansvaret. I tillegg har de fleste, etter modell fra Bjørgvin bispedømme, som var først ute med dette, også etablert en egen ressursgruppe for arbeidsfeltet. Disse gruppene er medarbeidere og støttespillere for bispedømmene og står, sammen med den ansvarlige på bispedømmekontoret i forbindelse med de sentralkirkelige råd.

Fra Max Havelaar i 1997 til  Fairtrade Norge 2017 ”Sammen skapte vi en god historie”

Jeg var i april 2010 Den norske kirkes representant på det årlige Stifter- og partnermøte i Fairtrade/ Max Havelaar Norge. Det var gøy, og jeg ble både glad, ydmyk og imponert over å se en organisasjon med imponerende tall. Dette møte vekte mange minner hos meg siden jeg har vært veldig involvert i oppstarten av Max Havelaar i 1997. Jeg var den første daglige lederen og flere år styreleder i stiftelsens første år. Jeg vet hvor vanskelig de fleste ting var i starten og hvor tungt arbeidet ofte opplevdes av de involverte. Det meste så mørkt ut. 

Jeg oppdaget for noen år siden, at det er av og til lurt å stoppe opp, og se seg tilbake. Da oppdager man gjerne at veldig mye positivt har skjedd, og at man har lyktes med mye av målsetningene. Dette gjør en glad, takknemlig, ydmyk, optimistisk og tent for å tå fatt på nye utfordringer. Jeg kaller det ”håpstegn”. For å si det med våre biskoper: ”Det haster, det koster, men -ja- det nytter!!”

Årsrapport Fairtrade/ Max Havelaar 2009

Årsrapporten 2009 forteller at Norge i de siste årene har opplevd en økning i salg av Fairtrade-produkter som har vært større enn i de fleste andre land. Tross finanskrise økte salget i 2009 med 20 % fra året før, til over 300 millioner kroner. I 2007 var økningen på 110 % og i 2008 på 73%.

Salget av Fairtrade-merkede produkter globalt har økt stort hvert år siden starten i 1988, og produktene selges nå i over 50 land. I 2010 ble det internasjonalt solgt Fairtrade-merkede produkter til en markedsverdi av ca. 4,3 milliarder Euro (33,6 milliarder kroner), noe som representerte en økning på 28 % fra 2009.

Fairtrade er det mest kjente etiske sertifiseringsmerket i verden. Det kommer frem i en undersøkelse utført av GlobeScan (oktober 2011). I følge den internasjonale studien kjenner 57 % av forbrukere Fairtrade-merket. I Norge er kjennskapen enda høyere, på hele 70 %, mens Storbritannia, Irland, Sveits, Nederland, Østerrike og Finland topper statistikken med 80 %. GlobeScan har utført undersøkelsen på oppdrag fra Fairtrade International. Den inkluderer 17.000 forbrukere i 24 land, deriblant Norge.

Fairtrade Norges formål er jo å gi ugunstig stilte småbønder og plantasjearbeidere muligheten til å forbedre sin økonomiske stilling. Merverdien i sør av omsetningen i Norge er på hele 30 millioner kroner, noe som kommer ca. 5 millioner mennesker direkte til gode.

Det finnes i dag et mangfold av aktiviteter rundt omkring i landet: Fairtrade kommuner og – klubber; folkelunsj i samarbeid med Grønn Hverdag, samarbeid med festivaler, Fairtrade konferanser, aktivitet på sosiale medier, produsentbesøk fra og i sør, mange medieoppslag, etablert salg på storhusholdningsmarked. I kirke- Norge er promoteringen etablert som del av arbeidet med ”grønne menigheter”.

Det finnes i dag over 300 forskjellige produkter i handelen i Norge, 20 av dem kom i 2009. Kaffe, blomster og bananer har størst volum, men det ble solgt også mye fairtrademerket sukker, juice og vin.

Antall norske og utenlandske firmaer som solgte Fairtrade merkede produkter på det norske markedet i 2009 var 69. Men når og hvordan startet det hele egentlig?

Høst 1996 – Undersøkelse om muligheten for å etablere en Fairtrade merkeordning i Norge

I andre halvdel av 1996 ble det etablert et prosjekt under ”ForUM for utvikling og miljø” som skulle utrede muligheten for å etablere en Fairtrade merkeordning. Delrapport 1 er på 25 sider og er datert 1. oktober 1996. Den er skrevet av Kirsten S. Natvig, som var ansatt som utreder for prosjektet. Det ble etablert en ressursgruppe som hadde 4 møter. Her diskuterte man navnevalg, formål, framdrift og infomateriell. Man bestemte ingen endelig navn.

Å informere norske organisasjoner bredt om initiativet var noe av det viktigste i den første fasen. Til dette gjennomførte man et halvdagsseminar 22. oktober 1996. Kontakt med andre land og Fairtrade – merkeordninger der var også viktig.

Man var fra første stund klar over at man ville være avhengig av offentlig støtte. Sitat fra delrapporten: ”Ressursgruppa er enige om at målet på sikt er at merkeordningen skal kunne finansiere sine basisutgifter/ administrasjonsutgifter med hjelp av lisensinntekter. Det vil imidlertid ta flere år før selvfinansiering blir en realitet. Man anslo det totale finansieringsbehovet for å dekke administrasjonsutgifter i den første seksårs-perioden til 3,1 millioner NOK.

Ut i fra oversikten over ”interesserte og interessante” organisasjoner fremgår det at det allerede da var en spennende blanding av fagorganisasjoner, miljø- og solidaritetsorganisasjoner og kirkelige aktører som støttet arbeidet finansiell, gjennom arbeidskraft og promotering.

Som nyansatt i Kirkerådet ble jeg i løpet av høsten 1996 kontaktet av Kirsten Natvig, som ledet et forprosjekt som skulle utrede muligheten å starte en Fairtrade-merkeordning i Norge. Mellomkirkelig Råd arbeidet med å fremme støtten til opprettelse av en merkeordning for rettferdig handel overfor Kirkemøtet denne høsten. Dermed var det naturlig at jeg involverte meg i det pågående arbeid. For meg ble det min første bekjentskap med samarbeid i den norske NGO-verden. Jeg opplevde helt klart Kirsten som en engasjert ildsjel som i denne fasen personifiserte Fairtrade-arbeidet i Norge.

”Forbruk og rettferd” på Kirkemøtet 1996

Kirkemøtet hadde i november 1996 kirkens arbeid med miljø, forbruk og rettferd på sakslisten.Det kom til å prege hele Kirkemøtet. Delegatene vedtok et langt og kraftfullt vedtak, formulert i form av en gudstjenesteliturgi. Konkret nevner vedtaket til slutt ni områder for engasjementet fremover. Nummer to på lista er ”Merkeordning for rettferdige varer”. Her sies det bl.a. ”Bevisste valg vil presse frem endringer. Vårt økonomiske system er summen av de valg vi gjør som forbrukere. Den norske kirke må arbeide for at det blir innført en merkeordning for rettferdige varer i Norge, slik at disse blir tilgjengelige i alle dagligvarebutikker. Under kirkelige arrangementer bør slike varer brukes. I en fotnote forklares det, at det nettopp nå foregår arbeid for etablering av en slik ordning, og at Kirkerådet bør gis mulighet til å engasjere seg i dette arbeidet.

Manglende offentlig støtte, men godt nettverkssamarbeid 

Dessverre var NORAD lite villig til å støtte vårt initiativ. Noen ga opp, men noen av oss ønsket å starte likevel. Det ble etablert en mindre arbeidsgruppe som arbeidet konsentrert med å forberede etableringen av en stiftelse. Det måtte utarbeides forslag til vedtekter og mange formalia måtte ordnes. I tillegg måtte det drives intensiv lobby- og informasjonsvirksomhet. Vi fire, som representerte hver vår organisasjon (Dnk, Kirkens Nødhjelp, Framtiden i våre hender og Norges Vel), hadde i en periode nærmest daglig kontakt. 

Lederen av forprosjektet skrev i et brev til meg: ”Lykke til Hans-Jürgen – takk for at du har jobbet så engasjert for at prosjektet skal videreføres. Jeg vil gjerne holdes orientert om store gjennombrudd som skjer! Håper ikke arbeidet som kontaktperson dreper deg helt! Takk for nå. Hilsen Kirsten.”

Våre fremtidige søsterorganisasjoner i Nederland og Danmark ga oss tillatelse til bruk av navn og logo.

Studenter, media og kaffeindustrien – to verdener møtes

Vi siktet mot å etablere Stiftelsen i juni 1997. Arbeidet med å få industrien og handel med på laget skulle komme senere. Men plutselig kom et gjennombrudd: Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH) hadde aksjonert på universitetet i Oslo for en slik ordning, og et TV-team spurte en direktør fra Joh. Johannson om man ikke var villig til å være med på et slikt prosjekt. Dette svarte han positivt på. Kort tid etter ble vi invitert til et informasjonsmøte i midten av mai 1997 hos Joh. Johannson, en av Norges store kaffeimportører.

Vi informerte gjensidig om våre planer, og ble til slutt enig om at en av de nye kvalitetskaffeene i den planlagte serien ”Coffe of the world” skulle være både økologisk og Max Havelaar-merket! 

Mot slutten i møtet ble det utilsiktet nesten krise: Når vi skulle fortelle om hvordan vi ville promotere ”rettferdig kaffe”, rullet en av oss ut en plakat fra Changemaker som viste et foto av noen kaffebønder med tunge sekker på ryggen. Over bildet lyste slagordet fra en norsk dagligvarekjede: ”Vi gjør Norge billigere”. En av kaffeindustriens direktører ble veldig irritert. Heldigvis var hans kollega mer avslappet overfor dette.

Dette var det første eksempel på at det krever mye fra begge sider for å finne et felles språk. Senere skulle det bli logoens slagord ”Rettferdig handel” som ble vanskelig å svelge for industrien.

Stiftelsesmøte og sekretariat

Juni 1997 ble stiftelsesmøte avholdt i lokalene til Kirkens Nødhjelp. Jeg ble den første daglige lederen og mitt kontor i Kirkerådet ble også adressen til stiftelsen Max Havelaar det første halvåret. Senere overtok Kirkens Nødhjelp.

Historien om etablering av Max Havelaar/ Fairtrade i Norge ble for meg et sterkt symbol på iherdig arbeid av noen ildsjeler i en sårbar oppstartfase. Dagens fremtoning av en veletablert stiftelse, der arbeidet stadig er i vekst beviser at det nytter å stå på.

Mellomkirkelig Råd: Uttalelse om norsk energi- og klimapolitikk

KM-vedtaket fra 1996 ble også utgangspunkt for en rekke andre aksjoner og tiltak. Mellomkirkelig Råd valgte å avgi en uttalelse om norsk klima- og energipolitikk i 1997. Med begrunnelse i Bibelens skapertro og menneskets forvalteransvar, samt vårt globale kirkefellesskap, så uttalelsen, føler kirken seg forpliktet til å sette rettferdighet og rett forvaltning av skaperverket på dagsorden, for ”å motarbeide apati som sprer seg i samfunnet i forhold til troen på at engasjement nytter og at politikk kan endres”.

Uttalelsen sier at det må legges mye mer vekt på langsiktig tenkning, og kritiserer at regjeringens langtidsprogram 1998-2001 forutsetter en tredobling av det private forbruket innen år 2050 som et premiss for sin framtidsplanlegging. Man krever en solidaritetsetikk som forhindrer at ” land med størst økonomisk og politisk forhandlingsstyrke bygger sin økonomi på et produksjons- og forbruksmønster som innebærer at fattige land får handlingsfriheten begrenset”.

Det minnes om den forpliktelsen norske myndigheter har påtatt seg til å stabilisere norske utslipp av drivhusgasser på 1989nivået, og man kritiserer at ”Det som har skjedd etter Rio-konferansen gir grunn til å etterlyse en sterkere vilje til å oppfylle denne målsetting”.

Det er i denne sammenhengen at MKR er kritisk til en utbygging av norsk gasskraft: ”Etter Mellomkirkelig Råds vurdering er det – på det nåværende tidspunkt – derfor mer som taler mot enn som taler for bygging av gasskraftverk.” Man oppfordrer bispedømmerådene og menighetene til å følge opp Kirkemøtets vedtak fra 1996:

”Som kristne har vi alle et samfunnsansvar, både gjennom vår livsstil og ved å delta i dialog og debatt om konkrete etiske spørsmål. Fordi dette engasjementet er rotfestet i vår kristne tro, har det også sin naturlige plass i det gudstjenestefeirende fellesskap”.

Les videre Veimerke 7: Slutten av 1990årene

Personlig paradigmeskifte – fra tilskuer til deltaker

Veimerkene som er nevnt tidligere beskriver på mange måter forhistorien for det som jeg har opplevd selv. For meg anser jeg Kirkemøtets behandling av Forbruk og rettferd i 1996 som startpunkt. Som nyansatt konsulent i Kirkerådet var dette mitt første møte med kirkens øverste organ. Jeg skulle være tilstede for å høre og lære.

Jeg hadde nesten hele livet vært aktiv i kirke og menighet. Også etter at jeg flyttet til Norge hadde jeg vært aktiv i lokalmenigheten med forskjellige aktiviteter som barne- og ungdomsarbeid og arbeid med menighetsbladet. 1994 ble jeg dessuten valgt inn i menighetsrådet på Nesodden. Jeg leste hver dag «kirkeavisen» Vårt Land. I min tid som lærer og undervisningsinspektør i Frogn kommune, arbeidet jeg i begynnelsen av 1990årene i kommunens pedagogiske veiledningstjeneste som rådgiver for miljøspørsmål.

Likevel kan jeg ikke huske en eneste gang fra denne tiden at jeg har møtt kirkens miljøengasjement i mitt lokale kirkeliv. Ikke husker jeg at noen avisoppslag om dette heller.

Kanskje har jeg sovet litt i timen? Men det kan også være en indikator for at det er svært stor avstand mellom det som skjer på et sentralkirkelig nivå og det som blir lagt merke til og fulgt opp i lokalmenigheten.

Korttidsminne

Samtidig har jeg lagt merke til at hukommelsen og kjennskap til historien i organisasjonen er begrenset. Det var for eksempel en stor overraskelse for meg at en prest som jeg traff på en Korsvei-festival for noen år siden, fortalte meg at det hadde eksistert en «Samling om Skaperverket» rundt 1980. Selv om jeg hadde jobbet med denne tematikken i mange år, hadde jeg aldri hørt eller lest noe om dette. Liknende ting kunne sies om de fleste publikasjoner på feltet. De virker ofte glemt noen år senere. Her er det erkjent, formulert, vedtatt – og siden glemt – veldig mye bra.

Hvis man i tillegg tar i betraktning at de valgte representantene i råd og utvalg skiftes stort sett hvert 4. år, og at ansatte skifter beite, er det ikke forunderlig at det kan synes vanskelig å se en tydelig utvikling i kirkens bevissthet og argumentasjon.

Store avstander

Kanskje er det typisk at det er vanskelig å informere, engasjere og begeistre mennesker på lokalplan for store nasjonale og internasjonale tema. For ikke å snakke om alle de menneskene som bare har et perifert forhold til kirken, og som er avhengig av medienes framstilling av kirken. Denne utfordringen deler kirken vel med en rekke andre instanser. Det er for eksempel antakeligvis veldig få vanlige borgere som leser offentlige utredninger og stortingsmeldinger, selv om de kan inneholde mye interessant og ofte angår oss i aller høyeste grad.

Men samtidig lurer jeg på om den tidligere nevnte distinksjonen fra Jan Olav Henriksen mellom et etisk og et moralsk problem gjør seg gjeldende: På mange måter vet vi godt hva problemet er, men det viser seg hele tiden som vanskelig å vise konkret og tilstrekkelig handling.

Sterke inntrykk

KM 1996 ble for meg et møte som gjorde sterkt inntrykk, og som jeg ikke kommer til å glemme. Alvoret var nesten til å ta og føle på: Mange innlegg fra talerstolen som viste engasjement, men også fortvilelse over egen og kirkens avmakt. TV-kameraer som filmet lunsjbordet i Grand Hotel Terminus og Changemakers papp-hytte utenfor hotellet. Mange engasjerte samtaler i pausene. En komité som til slutt i fellesskap la frem sin innstilling til vedtak i form av en gudstjenesteliturgi. En liturgi som begynner med en syndsbekjennelse av egen utilstrekkelighet og selvdyrkelse, og som slutter med ”3×3 slag for oppbrudd, handling og håp”, som symbol for utsendelse fram mot år 2000.

Ni klokkeslag som symboliserer utsendelsen fra gudstjenesten ut i verden, og som nevner konkrete utfordringer som skal følges opp av kirken lokalt, regionalt og nasjonalt. Til områdene skulle det lages konkrete handlingsplaner, rapportering og evaluering av fremdriften. I tillegg sies det: ”Kirkemøteutsendingene søker selv en personlig omvendelse i forhold til forbrukerkulturen, og er villige til å redusere sitt forbruk som et ledd i en ny fordeling av goder og byrder i verden.”

Stemningen under behandlingen var fortettet, og vedtaket opplevdes som et sterkt vitnesbyrd om en engasjert kirke som ønsker å være lys og salt i et selvopptatt og materialistiskt samfunn.

Ordene ”forbruk og rettferd” ble med dette for flere år fremover synonym med kirkens engasjement i spørsmål knyttet til miljøvern, vår omgang med skaperverket og arbeidet for rettferdig fordeling av goder og byrder i verden. Jeg opplever selv at man med denne behandlingen og dette vedtaket la et grunnlag for et taktskifte i arbeidet.

Les videre Veimerke 6: 1997 Felles handlingsplan og etablering av Max Havelaar

Flere sentralkirkelige aktører kommer på banen

Kirkens u-landsinformasjon (KUI, senere Kirkens nord-sør informasjon) har eksistert siden begynnelsen på 1970tallet og har som hovedoppgave å drive informasjon om forholdene i utviklingsland i sør. Her er spørsmål om miljø- og ressursforvaltning naturlig nok sentrale. Innenfor Kirkerådet var et utvalg for forskning og utredning, senere omgjort til sosialetisk utvalg under Kirkens diakoni- og samfunnsråd, det fagorganet som jobbet med feltet.

1973 ble det avholdt en konsultasjon om miljø- og ressursspørsmål. Det ble avgitt høringsuttalelser til offentlige utredninger og meldinger, samt tatt initiativ til utgivelser og konferanser. Første publikasjon fra Kirkerådet var ”Mennesket og miljøet” i 1975. Tre år senere, i 1978, kom boken ”Mot et samfunn i likevekt” som omhandlet de nordiske kirkers arbeid med ressurs- og miljøspørsmål. Kirkerådet hadde også en egen gruppe som arbeidet med energispørsmål, og som sto bak boken ”Energi over alle grenser” i 1983. Noen av disse bøkene har ført til at enkeltpersoner fikk et livsvarig engasjement på området.

1979    Bispemøtets uttalelse om en ny internasjonal økonomisk ordning

FN har siden 1964 avholdt en rekke konferanser om handel og utvikling (UNCTAD). UNCTAD V ble avholdt 1979 i Manila på Filippinene. På denne bakgrunnen drøftet Bispemøtet samme år en rettferdig og mer likeverdig fordeling av verdens ressurser og økonomiske goder. I uttalelsen roses den norske regjeringen for sin konstruktive rolle i forhandlingene, og sier at den ”bør få støtte fra alle kristne som kjenner sitt samfunnsansvar”.

Man gir en teologisk begrunnelse for dette ved å vise til at både like rettigheter for alle mennesker og menneskenes forvalteransvar for skaperverket er begrunnet i Bibelen. Uttalelsen understreker også at frelsen også omfatter Guds skaperverk.

Det vises til de mange advarsler til de rike om ikke å utnytte de fattige, og Jesu forkynnelse og handlinger som oppfordrer til praktisk nestekjærlighet.

Ut i fra dette sier man at Skriften og bekjennelsens klare ord bør få konsekvenser for ordningen av den internasjonale økonomi. Man støtter nasjonenes råderett over egne ressurser, endringer i det internasjonale finanssystemet, bedre organisering av råvarehandelen, lettere adgang til produksjonsteknologi, markedsadgang til rike land, økt samarbeid mellom u-land, tiltak for å slette u-landenes gjeld samt å øke bistand. Det sies:

” For de rike landene vil UNCTAD V bli en regnskapets time, men også en etisk prøvestein og en utfordring til å komme verdens fattige i møte”. Biskopene kaller hele det norske folk til besinnelse på det ansvar vi- som et av verdens rikeste land- har når det gjelder å bidra til at urettferdigheten i verdenssamfunnet blir overvunnet. Kirkens medlemmer formanes til ”en personlig holdning som gjør oss mest mulig fri fra et påtvunget press om levestandard og høyt forbruk. En ny holdning kan hjelpes fram i et levende menighetsfellesskap, og er kirkens og den enkeltes solidaritetshandling med verdens fattige folk.”

Biskopene avslutter sin uttalelse i 1979:

Økt materiell vekst i Norge innebærer en trussel mot den natur vi er satt til å forvalte, og mot vår neste som vi er kalt til å elske som oss selv. Hvis vi stadig er opptatt av å øke vår egen velstand, vil dette forsterke vår selvopptatthet og bety en trussel for troen og det nye liv som vi er kalt til i Jesus Kristus, ”han som ble fattig da han var rik, for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom”. (2. Kor. 8. 9.)

Uttalelsen er gjengitt i heftet ”Det skal være likhet – kirkelige synspunkter på arbeidet for en ny økonomisk verdensordning” som ble utgitt av Kirkens Informasjonstjeneste i samme år.

Les videre Veimerke 3: 1980årene