Forfatterarkiv: grønnmann.no

Paradigmeskifte i vår trosforståelse?

Kirkemøtet 2007

Saken ”Truet liv – troens svar”  på Kirkemøtet 2007 ønsket konkret å reise en slik debatt om paradigmeskifte i kirken. Det sies innledningsvis:

Stadig flere etterlyser et paradigmeskifte i hele tenke- og levemåten i de vestlige forbrukersamfunnene. Dette utfordrer kirken på et helt grunnleggende plan til en fornyet leting etter kirkens identitet og oppdrag. Hva er den kristne troens forståelse av forholdet mellom Gud, mennesket og resten av skaperverket? Kan den gi oss fremtidshåp og konkret livsveiledning?

Og noe senere under overskriften Teologisk avklaring:

Dette sakspapiret vil i det følgende peke på noen forhold som er viktige i denne sammenhengen. Engasjement for miljø og rettferd handler ikke om en ”sak” på siden av kirkens egentlige oppdrag. Dette er spørsmål som direkte berører troen på Gud som skaper, frelser og livgiver, kirkens vitnesbyrd og troverdighet og kallet til å være en bekjennende, misjonerende og tjenende kirke. Saken berører i høyeste grad kirkens identitet og oppdrag i verden i dag. Kirkens spesielle oppgave og budskap i dagens situasjon må klargjøres.

Og under overskriften Økologi handler om gjensidig avhengighet:

Alt som lever er uløselig knyttet sammen med annet liv og sin omverden: Mennesker, dyr og planter trenger luft, vann, varme, næring og ly. Mennesket er en integrert del av en ”livsvev”. Ikke minst har bidragene fra samenes tradisjon og teologi bidratt til å minne oss på denne sammenhengen, slik det er utdypet i Tore Johnsens bok ”Jordens barn, solens barn, Vindens barn”. [1]

[1] Tore Johnsen, Jordens barn, solens barn, vindens barn

Forbruk og rettferd, grønn vekkelse og maktutredningen

«Forbruk og rettferd»

FoR logoDette er bakgrunnen for Bispemøtets utredning og uttalelse fra 1994 ”Forbrukersamfunn som etisk utfordring”, og Kirkemøtets behandling av saken ”Forbruk og rettferd” i 1996.

Disse tema, som er beskrevet nærmere et annet sted på disse nettsider, er jo blitt utgangspunkt for og hjørnesteiner i kirkens engasjement for miljø, forbruk og rettferd.

I tillegg har de gitt navn, logo og overskrift for arbeidet i mange år. Vi skal senere komme tilbake til om og hvordan kirken har maktet å skaffe seg oppmerksomhet og gehør i dette landskapet. Klarer kirken å påvirke en samfunnsutvikling? Kan kirken være en forandringsagent i samfunnet i retning bærekraft? Bør den det og ønsker den det?

 

Grønn vekkelse blant kirkefolket?

Ved flere anledninger er jeg tilfeldigvis blitt oppmerksom på undersøkelser som har vist at vårt arbeid tilsynelatende ikke er forgjeves. Det dukket opp uventede håpstegn.

”Jo bedre vi har det, jo mindre bryr vi oss om miljøet”. Omtrent slik lød overskriften i en artikkel i Aftenposten våren 2001, som refererte til en internasjonal survey-undersøkelse som ville kartlegge aktuelle holdninger til miljøspørsmål. Den negative trenden var ganske lik i de vestlige land som var med i undersøkelsen, og gjaldt definitivt også for Norge. 14 år etter Brundtland-kommisjonen og ni år etter Rio-konferansen var dette nedslående og deprimerende lesning for alle som er opptatt av en samfunnsutvikling som er bærekraftig, og som ønsker å ivareta behovene til alle nå levende mennesker og fremtidige generasjoner på en rettferdig måte.

Men helt i slutten av artikkelen ble det nevnt et bemerkelsesverdig unntak:”Det finnes likevel en del miljøer som viser en motgående trend, og som viser en større vilje til å gi avkall på materielle goder til fordel for miljøet. Dette gjelder bl.a. de kirkeaktive.” Omtrent slik sluttet artikkelen. Hva er bakgrunnen for dette utsagn?

Jeg kontaktet en av de norske forskere som deltok i dette arbeidet. Pål Kjetil Botvar fra Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) har ved flere anledninger undersøkt de kristnes forhold til miljøspørsmål. Jeg ba om et møte med ham, og han bekreftet at det her kunne vises signifikante sammenhenger mellom tro og miljøengasjement. Kirkerådet bestilte av KIFO en egen rapport om disse sammenhenger i undersøkelsen.

Undersøkelsen Grønn vekkelse? Kirkefolkets forhold til miljøutfordringene fra KIFO i 2001 viser at de kirkeaktive har beveget seg i mer miljøvennlig retning – i motsetning til resten av befolkningen, særlig hva gjelder vilje til å forsake noe av vår levestandard for å fremme miljø og større rettferdighet. KIFO-rapporten forklarer denne tendensen blant annet med behandlingen og oppfølgingen av saken ”Forbruk og rettferd”.

Dette likte jeg selvfølgelig meget godt. Det nytter!

 Makt- og demokratiutredningen

På oppdrag fra Stortinget ble det gjennomført en stor makt- og demokratiutredning over en femårsperiode fra 1998 til 2003.

Morgennyhetene på radioen forteller en dag i november 2002 til min store overraskelse at norske kirkeledere er en radikal elite. Hva ligger bak denne nyheten?

Delrapporten fra maktutredningen som ble offentliggjort denne dagen viser at kirkeledere har skiftet rolle fra å være en konservativ elite i norsk historie til å være en radikal elite i spørsmål om økonomisk utjevning, forholdet mellom by og land, statlig styring og internasjonalisering. Ifølge undersøkelsen samsvarer kirkeledernes meninger i disse spørsmål med store deler av befolkningen.

Jeg gledet meg stort: Enda et uventet håpstegn som viser at vårt engasjement ikke er forgjeves! Selv om kritiske stemmer hevder at det er lett for kirkens ledere å være en kritisk røst i samfunnet, siden de allerede har mistet sin reelle makt.

Syn på livet

Legg igjen en kommentar

Hva preger mitt livssyn? Vi lever. Men det er jo heller sjelden at vi reflekterer på hva dette egentlig vil si. Vi må ha en viss modenhet i vår (selv-) bevissthet, en viss livserfaring for kunne fundere på dette under.

Ja, det er nettopp det det er, et stort under at jeg lever. Livet som fenomen er utrolig. Se på bildet ved siden av: et nyfødt barn, en fantastisk natur!

 

Jeg blir fylt med undring og ærefrykt. Jeg blir takknemlig og glad. Jeg føler tilhørighet.

Men det er slett ingen selvfølge. Jeg kan se på hvert menneske som uttrykk for ”det egoistiske genet”. Lete i naturen etter spor av ”survival of the fittest”. Jeg velger selv hvordan jeg vil se på livet. Inklusive mitt liv. Jeg er fritt til å velge ”livssyn”.

Startpunkt: Livet som gave

Jeg er i stor gard preget av mine egne erfaringer og opplevelser, ved siden av oppdragelse og påvirkning fra personer som står meg nær. Ikke desto mindre kan jeg velge.

 

Hva betyr det at jeg ser på livet som en gave fra Gud? En utrolig verdifull gave! Hjertet mitt blir fylt med takknemlighet.

Bildet ovenfor bruker jeg mye i sammenheng med foredrag. Det er et bilde av vårt andre barn, vår flotte datter. Akkurat som den dagen storebroren ble født, bare 11/2 år tidligere, fikk jeg den nyfødte babyen lagt i mine armer. Helt ubeskrivelig. Alle som er foreldre til et barn vet hva jeg mener.

Dikteren Andre Bjerke sier det utrolig flott i et av sine dikt:

Det største mysterium er ikke mer enn det

at en ørliten kropp er våknet til jorden.

Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp.

Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill

når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.

Jeg har liten sans for Gudsbevis. Gud kan ikke bevises, tror jeg. Men et nyfødt barn på armen vekker i meg en sterk trang til å si takk. Takk, gode Gud. Skaperen og Livgiveren.

For meg er denne erkjennelsen, at våre liv er gitt oss som gave (og oppgave) helt sentral i min tro på Gud som skaper. For meg er i denne sammenheng en debatt om evolusjon og kreasjonisme en avsporing.

 

Hans Jonas: Ansvar som prinsipp

Legg igjen en kommentar

Boken ”Das Prinzip Verantwortung” som utkom 1979 og er skrevet av den tysk-jødiske filosofen Hans Jonas (1903 -1993) er et av de mest leste bøker om moralfilosofi.

Jonas erkjenner i slutten av 1970årene at alle våre utkast til moral og etikk ikke lenger er tilstrekkelig på bakgrunn av alle de moderne truslene som menneskelig aktivitet og teknologisk fremskritt har ført med seg: atomtrusselen, befolkningsvekst, økologisk kollaps, mulighet for biomedisinsk manipulasjon av mennesker og utsettelse av genmanipulerte organismer. De har til felles at de hver for seg og i fellesskap truer menneskehetens eksistens.

Teknologi har gitt menneskene mer makt og frihet. Men menneskene synes å bruke denne makten uten tilstrekkelig ansvar og verdibevissthet. For Jonas er det påfallende at mange mennesker vet at våre handlinger truer både våre etterkommere og nålevende mennesker andre steder på jorden. Likevel virker det slik at vi ikke er villig til å ta nødvendige hensyn.

For å motarbeide dette beskriver Jonas en fremtidsetikk, som skal supplere alle andre tilnærminger til etikk. Han formulerer et ”prinsipp ansvar” som et etisk tillegg, en etikk til avverging av katastrofer. Han setter det overordnete målet, menneskelig overlevelse, ved siden av andre moralske verdier som frihet, rettferdighet og deltakelse. Og han minner om at vi må vurdere ”fjernvirkningene” av våre handlinger. Nestekjærlighet alene er ikke lenger tilstrekkelig, etter Jonas.

Det er tankevekkende hvor aktuell og treffende Jonas’ analyse fremdeles er i dag i forhold til de utfordringer verden står overfor, ikke minst klimakrisen.

Handlingsrom og ansvar

Legg igjen en kommentar

Mitt handlingsrom

Tenk deg et hus med mange ulike rom. Svære stuer og små bøttekott. Du kan oppholde deg i alle disse ulike rommene, men ikke samtidig. Når du befinner deg i et rom, så er du omgitt av grenser: vegger, tak og gulv. Men innenfor rommets vegger kan du bevege og utfolde deg fritt.

Se for deg at du sitter i et bittelite rom. Her skal du leve og virke. Du vil snart ”møte veggen” og bokstavelig talt kjenne dine begrensninger. Den som derimot har en svær stue å boltre seg i, har et helt annet handlingsrom, har mer å gå på og helt andre muligheter til å sette sine planer og tanker ut i livet.

For meg er dette et godt bilde som visualiserer en menneskelig grunnerfaring. Vi kan se dette bilde fra forskjellige perspektiver.

Livsløpet

Livsløpet er et tidsperspektiv. Når vi blir født, er vi fullstendig hjelpeløs og avhengig av at andre tar seg av oss: Varme, nærhet, beskyttelse, mat, hvile – det er våre nærmeste, gjerne mamma og pappa som må gi oss alt. De bærer oss på sine armer fra a til b, de skifter bleier når det trengs. De mater oss etter beste evne. Det er ikke rettferdig å forvente mye handling fra babyen. (En liten degresjon: På denne bakgrunnen er det oppsiktsvekkende at Gud nettopp ble en baby i julenatten).

For hver dag som går, så utvider seg umerkelig babyens egen handlingsrom. Den smiler og lærer å kommunisere sine behov. Etter hvert kan den krabbe, og til slutt gå. I barnehagens lek lærer den samhandling med andre og i skolen tilegner den seg masse kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Handlingsrommet blir større og større.

Gode karakterer gir muligens mange valgmuligheter når det gjelder yrke. ”Apostlenes hester” ble etter noen år assistert av sykkel, og senere moped og bil. Barnet erobrer større og større områder. 18åringen reiser kanskje med sin klasse en tur til New York eller London. Verden er i dag for mange av Vestens beboere nesten blitt en landsby.

Etter studier og eller yrkesutdanning begynner yrkeskarrieren. Man stiger i gradene, inntekten vokser. Det samme gjør mine handlingsmuligheter.

Den som har stor inntekt, et stort formue, flere styreverv og mye makt, har et gedigent handlingsrom. Man får større og større frihet, men også mer og mer ansvar.

Den dagen jeg fyller 18 år, kan jeg ikke bare ta lappen, men er også full strafferettslig ansvarlig for mine handlinger.

Etter hvert i livsløpet blir også begrensningene tydeligere og tydeligere. Livspartner, barn, gamle foreldre og slektninger, gjeld, arbeidsløshet, helseproblemer kan være begrensinger som setter rammer for hva jeg kan og ikke kan gjøre.

Jeg har moret meg med å gi en spesiell gave til noen venners 50års- bursdag. En grafikktegning fra slutten av 1800tallet med tittelen ”Mandens alder”. Her er ”mandens” liv fremstilt som en trapp, og femtiåringen står på toppen: ”50 år, erfaren mann, vet hva han vil og hva han kan” er teksten på hans sokkel. Man(n) er på topp. For mange åpner det seg flest muligheter nå. Handlingsrommet er størst.

Siden går det trinnvis nedover. 60, 70, 80, 90 år. Selv om flere og flere er sprek og aktiv lenge er det ikke til å komme forbi at mine muligheter blir færre, mine begrensninger tydeligere.

Når jeg muligens til slutt er pasient på et pleiehjem, er sengeliggende og har mistet kontroll over mine kroppsfunksjoner eller er blitt aldersdement, så er jeg på nytt fullstendig avhengig av andre. Igjen må andre gi meg mat og skifte bleier ved behov. Mitt handlingsrom er på nytt blitt veldig liten.

Hjemme i Norge eller Mali

Man sier i et ordtak at noen er født med gullskje i munnen. Det kan synliggjøre et romperspektiv når det gjelder handlingsrom. En baby som er født i en middelklassefamilie i Norge, eller på landsbyga i Mali eller på det jordskelvsrammede Haiti har fra starten av svært ulike forutsetninger.

Skolegang, tilgang til mat og drikke, mulighet til å arbeide- absolutt alt kan være skeiv fordelt. I et powerpoint- foredrag viser en venn forskjellen i livsperspektivet mellom en liten gutt i Siera Leone og Norge. Det gjør inntrykk.

Ansvar tilsvarende mine handlingsmuligheter

Min påstand er at alle mennesker til en hver tid og på alle steder har et ansvar som er i samsvar med de handlingsmulighetene vedkommende har, det handlingsrommet vedkommende forvalter.

En beboer i en landsby i Mali har sannsynligvis færre valgmuligheter enn de fleste i Norge, en treåring bærer ikke det samme ansvar som en førtiåring, en fabrikkeier har et større handlingsrom enn en arbeidsledig. Min stemmeseddel gir meg handlingsrom og ansvar. Et verv som politiker i regjering, kommunestyret og Storting det samme.

Jeg har observert at mange har en tendens til å undervurdere sine muligheter: ”Det nytter ikke likevel. Jeg kan ikke gjøre noe.” Tvert i mot. Vi gjør hele tiden en rekke ting. Hele dagen er full av både store og små handlinger. De fleste får ingen oppmerksomhet fra oss, vi reflekterer ikke over alt vi gjør og ikke gjør.

Har vi blitt for dorsk og snill? Må jeg i større grad minne meg selv, må vi minne hverandre å være ansvarlig for våre handlinger?

Den enkelt eller fellesskapet?

Legg igjen en kommentar

Jeg – et selvstendig individ

Miljøproblemene krever endringer og handlinger. Det er de fleste enige om. Men så lenge jeg har jobbet på dette feltet har jeg hørt at det debatteres hva som bør prioriteres: Er det egentlig den enkelte som bør gjøre med sitt forbruksmønster, eller må problemene håndteres av samfunnet som helhet, dvs. av politikerne? Jeg er lei denne diskusjonen.

Jeg er opptatt av at hver enkelt er seg sitt ansvar bevisst, både ved store og små veivalg. Derfor er jeg fra tid til annen blitt kritisert for å være naiv: Det hjelper neppe å brette melkekartonger, her må det kraftigere virkemidler til. Selvfølgelig.

Også sakspapiret i Kirkemøtesaken ”Truet liv- troens svar” i 2007 ble underveis av noen kritisert for å inneholde for lite systemkritikk: ”Press politikerne, det er det eneste som hjelper.”

Jeg har fått høre liknende kritikk fra norske politikere: Kirken må bli en sterkere politisk aktør. Når jeg så gjorde vedkommende oppmerksom på at de selv var del av regjeringen eller har plass på Stortinget, var svaret at det til syvende og sist var lite som lille Norge kunne gjøre. ”Det er USA og Kina som kan endre klimapolitikken. Det er Obama og Merkel.”

Grønn Hverdag og Changemaker

Dette kan lett bli en ideologisk, og lite fruktbar debatt. På den ene siden står det praktiske miljøvernet i din og min hverdag: kjøre mindre bil, spise mindre kjøtt, resirkulere avfall, spare energi, osv. Organisasjonen Grønn Hverdag, som Den norske kirke og jeg i alle år har vært engasjert i, kan stå som representant for denne linjen. Deres motto er ”Hvis alle tar et skritt, så gynger jorden!”.

På den andre siden er det organisasjoner som for eksempel Changemaker. Her legger man hovedvekten på politiske kampanjer. Gjennom stor oppfinnsomhet, underskriftskampanjer, demonstrasjoner og markeringer forsøker man å utøve politisk press og påvirker beslutningsprosesser.

Jeg mener at dette er særdeles viktig. Jeg har lært at Changemakers fokus er nødvendig og effektiv. I et demokratisk samfunn er det politikerne som, på vegne av oss alle, kan og må ta store og viktige avgjørelser. Hvis de viser beslutningsvegring og er fanget i et svært kort tidsperspektiv pga. neste valg, hjelper det lite at jeg bretter melkekartonger. Derfor må også kirken tørre å snakke til politikerne.

 

Det har hendt noen ganger at politikerne direkte etterspør at folk, også kirkens folk, engasjerer seg tydelig og krever handling. Det er jo nettopp et slikt press som åpner handlingsrom og gir legitimitet til dem i omstridte spørsmål.

Miljøvernminister Erik Solheim sa i valgkampen 2009 med henblikk på engasjement for miljøet: Det er bedre med velgere som kommer i SUV og velger SV, enn velgere som sykler til valglokalet og velger FRP.

Jeg skjønner hva han mener, men blir likevel provosert av en slik forenkling. Jeg er redd for at dette fort kan føre til å bygge opp under en av de store hindringsfaktorer for endring: Jeg peker vekk fra meg selv, og på andre. Det er de som må gjøre jobben.

Både og, ikke enten eller

Ansvarsfraskrivelsen som har fulgt menneskeheten fra tidenes morgen. Ikke jeg, de andre.

Vi må derfor slutte å bruke krefter på å diskutere skinnalternativer. Vi må gjøre begge deler. Selvfølgelig må vi engasjere oss politisk som bevisste velgere eller politikere. Jeg har selv i fjor, som en følge av terror-handlingene 22. juli, meldt meg inn i et parti. Men vi må samtidig vise oppfinnsomhet og vilje til å treffe grønne valg i våre hverdagshandlinger.

Et gammelt ordtak sier: Gud måtte gi meg kraft til å gjøre det jeg kan forandre, tålmod til å akseptere det jeg ikke kan forandre, og visdom til å skille mellom de to.”

Nøkkelen for å se helheten er for meg blitt begrepene ”handlingsrom” og ”ansvar”.

Nøkler og briller

keysNye inntrykk, ny viten og nye spørsmål. Hvordan kan jeg sortere disse og gjøre dem til en integrert del av min kunnskap og erfaring?

Alle som jobber med et fagfelt, uansett hvilket, vil med tiden skaffe seg nye kunnskaper og nye ferdigheter. Som regel er det jo også en eller annen utdanning som i starten av arbeidslivet skal forberede meg på de utfordringene som jeg senere vil møte.

I tillegg er det de erfaringene og erkjennelsene som jeg gjør i løpet av min praksis, som hjelper meg å forstå og sortere alle inntrykk som jeg møter. Jeg får erfaring, dvs. flere og flere ”mentale knagger” som jeg kan bruke for å utvikle et helhetlig bilde av den virkeligheten jeg opererer i.

Slik også i mitt arbeid med miljø, rettferd og sosialetikk i kirken. I dette kapittelet vil jeg dele mine tanker om temaer og ”mentale knagger” som i årenes løp har blitt viktig for meg, og som har hjulpet meg å forstå den sammensatte virkeligheten jeg jobber i med kirke og bærekraft.

Hvordan skal vi forholde oss til de omfattende problemer med jordas klima og miljø, økonomi og politikk? Er det hverdagsvalgene til den enkelte som er viktig for å få til endring, eller er det bare de store samfunnsprosessene som er vesentlig? Bør vi satse på å styrke individualetikk eller sosialetikk?

Jeg ser innledningsvis på sider ved mine tre studiefag, før jeg fortsetter med individet. Hva med den enkeltes syn på livet, hennes/hans handlingsrom og ansvar? Hvilke «briller» har jeg utviklet som preger mitt syn?

Vi lever i tid og rom, helt konkret. Derfor kan det være nyttig å dele tanker om vårt forhold til tid og sted.

Til slutt beskriver jeg to modeller som beskriver samfunnets verdier og endringsprosesser, og gir en kritikk av noen sentrale dominerende paradigmer i samfunnslivet.

Neste: Biologi: livets vitenskap

 

2007-2016: Skaperverk og bærekraft – et felles kirkelig tiår for endring i kirke og samfunn

Legg igjen en kommentar

Oppfølging av Kirkemøtet 2007 og Kirkemøtet 2008

Ganske umiddelbart etter KM 2007 inviterte Kirkerådet NKR og KN til å være sentrale samarbeidspartnere i et samarbeidsprosjekt rundt klimaendringer, miljø, forbruk og rettferd. Begge organisasjonene svarte positivt på invitasjonen og har siden deltatt aktivt i arbeidet. Mye av arbeidet i 2008 var preget av å utvikle forme og innhold i et slikt samarbeidsprosjekt. Alle tre sentralkirkelige råd behandlet en prosjektbeskrivelse i sine møter både sommeren og høsten dette året. Ansatte fra alle de senere samarbeidspartene deltok aktiv i utviklingen av prosjektet.

Prosjektbeskrivelsen inneholdt en grunnlagstenkning om teologi og kirkens oppdrag, prosjektets profil, prosjektets identitetsgrunnlag med visjon og sentrale kompetanse- og relasjonsverdier samt prosjektets overordnede mål som var å «tydelig og synlig bidra til den samfunnsendringen Norge og andre nasjoner må gjennomgå for å møte utfordringene knyttet til klimaendringer, miljø, forbruk og rettferd».

Allerede denne sommeren Kirkerådet også en stilling som prosjektkoordinator for et fireårig samarbeidsprosjekt.

Slik la man grunnlaget for behandlingen av sak KM 5/08 Bærekraft og skaperverk. Økumenisk prosjekt for endring av kirke og samfunn 2007-2017.

Vedtaket i saken bekreftet den forlagte prosjektbeskrivelsen. Det samme skjedde hos samarbeidspartnerne Norges Kristne Råd og Kirkens Nødhjelp gjennom styringsvedtak. Prosjektets styringsgruppe ble nedsatt i desember 2008, og besto av generalsekretærene i henholdsvis NKR, KN, Mellomkirkelig råd og direktøren i Kirkerådet. Sistnevnte ble leder for styringsgruppen.

I styringsgruppemøtet i januar 2009 ble en kortversjon av prosjektets identitet og målsetting vedtatt som et grunnlagsdokument, en «visjon» som skal brukes for å presentere prosjektet utad:

Visjon

Skaperverk og bærekraft: Et felles kirkelig tiår for endring i kirke og samfunn

I skaperverket møter mennesket Guds kall: Ta vare på jorden og alle dens rikdommer.

Jordens liv er truet av menneskers ansvarsløse framferd. Troens svar er å mobilisere til vern om skaperverket og bærekraftig forvaltning.

«Skaperverk og bærekraft: Et felles kirkelig tiår for endring i kirke og samfunn» er et økumenisk samarbeidsprosjekt mellom Norges Kristne råd, Kirkens Nødhjelp og Den norske kirke.

I dette samarbeidet vil kirkene:

  • være sentrale pådrivere for og bidragsytere til bærekraftige samfunn lokalt, nasjonalt og globalt
  • bidra til å sikre en forpliktende, rettferdig og ambisiøs internasjonal klimaavtale, og en bred kirkelig og folkelig oppslutning om dette
  • demonstrere et bevisst forhold til miljø, forbruk og rettferd
  • skape håp og fremtidstro med ord og handling.

Prosjektet skal prege det kirkelige arbeidet, både i konkret arbeid og i plan- og strategiarbeidGrunnlagsdokumentet er en sammenfatning av følgende dokumenter:

 

Kirkenes misjons- og ungdomsorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner og andre samfunnsaktører, slik som næringsliv, forskningsmiljøer og organisasjoner, skal inviteres med i et bredt samarbeid om prosjektets hovedmål. Prosjektet tar sikte på et positivt samarbeid med myndighetene.

 

2006: Kampanje ”Handlefri” og filmen ”An unconveniant truth”

Legg igjen en kommentar

I 2006 var det blitt 10 år siden Kirkemøte hadde behandlet “Forbruk og rettferd”. Våren dette året ble jeg kontaktet av noen ildsjeler i filmbransjen som ønsket å sette fokus på reklameindustriens enorme arbeid til å gjøre oss til storforbrukere. Virkemiddelt skulle være deres eget: korte reklamefilmsnutter. På deres nettsider står det:

Disse filmene bruker reklamens manipulerende virkemidler for å sette fokus på dagens overforbruk. På den måten får filmene et humoristisk, men kritisk budskap. Målet med filmene, er å fungere som øyenåpnere for vårt tidvis blinde forbruk, og vi håper at disse filmene kan sette spørsmålstegn ved våre egentlige materielle behov, og konsekvensene et blindt forbruk kan ha for oss selv som mennesker og våre omgivelser.

Jeg syntes at ideen var meget god, og ble glad for at disse nyutdannede filmfolk ville bruke sine kunnskaper til å sette fokus på det.

Sammen med mange andre aktører, og under ledelse av Grønn Hverdag, sto Dnk bak kampanjen HANDLEFRI – et reklamefilmstunt mot overforbruk.

Filmene ble i november 2006 distribueret over hele Norge, vist i reklamebolkene i de fleste kinoer i Norge, på flytoget, diverse storskjermer i Oslo by og en av filmene ble vist i reklamebolkene til TV2.

September 2006: Al Gore på besøk i Norge, starten på en ”vekkelse”?

I begynnelsen av september 2006 kom USAs tidligere visepresident Al Gore til Norge for å presentere sin film ”An uncovenient truth”. Dokumentarfilmen handler om hvordan klimaendringene utgjør en global trussel, og Al Gore er selv i hovedrollen som formidler av budskapet. Miljøverndepartementet og filmselskapet hadde invitert representanter fra miljøbevegelsen, media, forskningsmiljøer, næringsliv og det offentlige samt politikere til en visning av filmen på Frogner kino i Oslo, 5. september, dagen før den offisielle lanseringen i Norge. Jeg husker godt denne høstkvelden på Frogner, og at det gjorde inntrykk å se en lang rekke av statsråder sammen med de fleste kjente representanter fra miljøbevegelsen. Filmen og dens budskap gjorde et sterkt inntrykk. Jeg husker godt at rulleteksten på slutten bl.a. oppfordret alle mennesker av tro til å be for at menneskeheten må vise evne og vilje til å foreta nødvendige handlinger. Det var en veldig spesiell stemning i salen når lyset gikk på, og Al Gore selv entret scenen. Han hadde i løpet av visningen landet i Norge, og han ble intervjuet av Jørgen Randers, lederen av regjeringens lavutslippsutvalget som bare en måned senere overleverete sin NOU ”Et klimavennlig Norge” til regjeringen og miljøvernminister Helen Bjørnøy.

Denne høsten var det vår i luften. Miljø og klima vandret fra nettsidene til Naturvernforbundet til førstsiden på VG og Dagbladet. Miljøbevegelsen var invitert til et semar med en svensk avisleder som kunne berette at det var et plutselig og sterk fokus og interesse for slike spørsmål blant folk flest, ikke bare i Norge men i store deler av verden.

2005: Pengebråk, Grønland og Skaperverkets Dag

Legg igjen en kommentar

Støtte ble til pengebråk

I april 2005 fikk Kirkerådet den gledelige meldingen om at Miljøverndepartementet ville støtte vårt miljøvernarbeid med kr 500000 dette året. Vi hadde levert en omfattende søknad hvor vi beskrev alle sider ved vårt arbeid, ikke minst ønsket om å involvere flest mulig menigheter på lokalplanet i arbeidet.

Men så kom umiddelbart etter gleden en kalddusj, som etter min oppfatning har skadet kirkens miljøarbeid i lang tid fremover.

Surrealistisk

Aftenposten presenterte den 20. april et førstesideoppslag hvor det fortelles at miljøministeren flytter miljøpenger fra Bellona til Den norske kirke, som i år skal bruke en halv million til å gjøre menighetene grønne. Stikkordene som er nevnt er komposterbare kranser og bønn for kompostmarken. Selv om selve artikkelen inneholder både kommentarer fra Hareide og meg, er det veldig tydelig at man hadde bestemt seg for å beskrive dette som svært useriøs og en vennetjeneste av en KRF-statsråd: Bellonas leder Frederic Hauge blir sitert: ”Jeg er opprørt, men vi har ingen venner i Miljøverndepartementet.»

Effekten ble som forventet: Et helt kobbel av journalister griper fatt i denne komiske historien. Flere debattprogrammer i TV og radio følger opp. Det samme gjør aviser og nettaviser. Dagbladets kommentator er indignert. Fredrik Hauge blir invitert til en rekke TV-program, ikke minst til ”Nytt på nytt”. Programmer som ”Hallo i uken” og ”Rikets tilstand” følger opp.

Når journalistene tropper opp på Stortinget for å ber om kommentarer, er mange politikere fra høyre og venstre siden i norsk politikk mer enn villig til å kommentere hvor dustete her miljøvernministeren har vært. Det hele førte til at Hareide måtte stile opp i Stortingets spørretime for å forsvare denne tildelingen. Jeg var den eneste på tribunen som fulgte hans svar foran stort sett tomme Stortings stoler.

Useriøse media og politisk spill

Jeg skrev på vegne av Kirkerådet et brev til Stortingets miljøkomité med en lang redegjørelse om kirkens miljøarbeid, og begrunnet vår søknad. Jeg har selv en utdannelse og arbeidserfaring som journalist. For meg var det skremmende å oppleve dette scenariet. Det var surrealistisk som i en Kafka-roman. De færreste var interessert i å sette seg inn i hva dette egentlig dreide seg om. Aftenposten plukker ut noe de finner på en nettside, og fra da av er bønn for meitemarken tema. Media produserer selv nyheter så det holder. Og politikere er mest opptatt av å score egne poeng og å diskvalifisere politiske motstandere. Man spiller et spill. På denne bakgrunnen forstår jeg godt at en del mennesker føler politikerforakt, selv om jeg vet at de fleste gjør en viktig og ansvarlig jobb for allmenheten.

Skaperverkets Dag 2005 med fokus på friluftsgudstjeneste

Etter vedtaket fra Kirkemøtet i 2003 om å feire/markere en Skaperverkets Dag i Dnk, ble våren 2005 for første gang sendt ut materiell om dette til menighetene. Siden man det i dette året også markerte Friluftslivets år, så valgte vi å ha særlig fokus på friluftsgudstjenester. En brosjyre med forslag til gudstjenester, andakter og liturgiske byggeklosser ble distribuert til menighetene.

Avhengighetserklæringen til feiring av Norges uavhengighet 7. juni 2005

Over 50 landsdekkende organisasjoner i Norge overleverte 7. juni 2005 en ”avhengighetserklæring” foran Stortinget til statsminister Kjell Magne Bondevik. Blant organisasjonene var også mange kirkelige aktører, deriblant Kirkerådet, Norges Kristne Råd, Norges KFUK-KFUM og Norges søndagsskoleforbund.

Denne dagen ble 100års-feiringen av Norges uavhengighet fra Sverige markert, og organisasjonene ønsket å markere nettopp på denne dagen vår avhengighet av moder jord og hverandre. Budskapet fra denne markeringen passet godt sammen med budskapet fra ”Hustavlen” og feiringen av Skaperverkets Dag.

Konferanse på Grønland om urfolk og miljø

August 2005 hadde jeg anledning til å delta på en konferanse på Grønland i regi av Gardar-foundation, et samarbeid mellom de arktiske regionene og deres kirker. Tema var å drøfte sammenhengen mellom urfolks spiritualitet og kristen tro på den ene siden, og dagens miljøproblemer på den andre siden.

Konferansen ble arrangert i Quassiarsuk i Syd – Grønland. Quassiarsuk er dagens navn for Erik den Rødes bosetting Brattahlid på Grønland på 1000tallet.

Man vurderte i 2005 om det skulle reises et pilegrimssenter i tilknytning til de norrøne bosettinger fra middelalderen, og da særlig Tjodhilde-kirken. Tjodhildekirken, en liten kapell, er en rekonstruksjon av den første kirken som ble bygd på det amerikanske kontinent i år 1000. Kirken er oppkalt etter Erik den Rødes kone, som etter de historiske kildene var den første som ble døpt på det nye kontinentet og som bygde kirken i Bratthalid.

Et overordnet spørsmål var ”Har dette stedet et eget budskap, en egen katekese den kan fortelle oss?”

Gardar-foundation var blitt inspirert gjennom Den norske kirkes engasjement i miljøspørsmål og Dnks arbeid med urfolks spiritualitet, livssituasjon, behov og rettigheter i samfunn og kirke fått økende oppmerksomhet i Den norske kirke i de senere årene, særlig gjennom Samisk kirkeråd. Jeg opplevde at Tore Johnsen, denne gangen lederen av Samisk kirkeråd, hadde de klart viktigste bidragene til konferansen.

Det var mange og til dels divergerende temaer som ble behandlet. Men på en av ekskursjonene fikk jeg en aha-opplevelse, et mulig svar etter stedets budskap til oss i dag:

Vi ble presentert for ruinene i Igaliku, et fordums rike og velutviklet bosted til nordboerne. Med datidens ”høyteknologi” hadde man klart å drive et intensivt landbruk på stedet som overgikk alle nabobygder. Men når de klimatiske forholdene ble dårligere forsvant livsgrunnlaget. Stedet kunne ikke bære menneskene, husdyrene og denne intensive måten å utnytte naturen på. Livsstilen var rett og slett ikke bærekraftig. Nordboerne forsvant på uforklarlig vis.

Samtidig har man funnet ut at på andre siden av fjorden, kanskje bare en kilometer unna, var det en bosetning av inuiter. Man vet at det må ha vært noe kontakt, men det er tydelig at nordboerne ikke hadde lært av inuitene å leve i pakt med naturen.

For meg ligger det her et mulig budskap fra Gardar og Brattalid: Hvordan kan vi i dag, tusen år senere lære av historien og av hverandre, særlig av urfolkenes spiritualitet og forhold til naturen? Hvis dette kunne ha blitt kjernen i et arbeid rundt Gardar-foundation, for møter mellom kirker, fagmiljøer, men også enkeltpersoner i våre arktiske land, ville jeg oppleve det som høyst relevant. Jeg har senere ikke hørt mer om hvordan det har godt videre med Gardar-foundation og deres arbeid rundt Tjodhilde-kirken.