I 1994 utga Mellomkirkelig Råd artikkelsamlingen ”Fra preken til kompost”. Boken vil vise hvordan et kristent fellesskap konkret kan ”ta ansvar for miljøet og forbrukersamfunnets utfordring på alvor, i forkynnelse og undervisning, gjennom personlig veiledning og samfunnsmessig engasjement”. I sitt innledende kapittel ”Å handle på trass og i tro” beskriver Jan Olav Henriksen, som også hadde ledet arbeidet med utredningen for Bispemøtet, at forbrukersamfunnet ikke bare et etisk, men også et moralsk problem:

Et etisk problem har vi når vi står overfor en problematisk situasjon, og lurer på hva vi skal gjøre. Da er spørsmålet: Hva skal jeg gjøre? Hva er rett? Et moralsk problem har vi derimot når vi vet hva vi skal gjøre, og vet hva som er rett, men ikke gjør det. Det moralske problemet er knytte til spørsmålet: Hvorfor gjør jeg ikke det som er rett?

Samme året ble saken tatt opp på Kirkemøtet. Her vedtok man å be de sentralkirkelige råd om å arbeide videre med hvordan dette tema kunne følges opp i kirken. Dermed ble saken satt på nytt på dagsordenen i 1996.

1992    Bispemøtes utredning og uttalelse om Forbrukersamfunnet som etisk utfordring

Bispemøtet 1990 drøftet temaet forbrukersamfunn, og behandlet dermed vårt saksområde fra en litt annen synsvinkel. For å kunne få en bredere faglig belysning satte man ned en arbeidsgruppe som i 1992 leverte en utredning med tittel ”Forbrukersamfunnet som etisk utfordring” til Bispemøtet.

Utredningen presenterer forbrukersamfunnet fra et økonomisk, økologisk, historisk og kulturkritisk perspektiv, og drøfter i sitt hovedkapittel dens etiske problemstillinger. Uten å påstå å kunne presentere enkle løsninger, er man opptatt av å fokusere på tidsperspektivet i forbrukets konsekvenser. Hvilke konsekvenser har vår livsstil for våre etterkommere og deres framtidsmuligheter? Avslutningsvis legger man bevisst det analyserende språket til side, og slutter med å formulere et ”kyrie og gloria”, som man ønsker å ”rope inn i kirke og samfunn”.

På bakgrunn av denne uttalelsen vedtok Bispemøtet en lengre uttalelse om emnet. Vårt forbruksnivå ble her problematisert både ut fra hensynet til rettferdig fordeling, ressurssituasjonen på jorden, menneskesyn og livskvalitet. Både utredningen i seg selv og biskopenes uttalelse vakte oppsikt i så vel kirke, det politiske miljø og offentligheten.

Fra kirkelig side ble det siden tatt forskjellige initiativ for å følge opp dette anliggende.

1990    ”Om alle land lå øde. Kristen gudstro i en truet verden”

”Om alle land lå øde. Kristen gudstro i en truet verden” ble utgitt som studiebok av Presteforeningens studiebibliotek året etter Kirkemøtet i 1989. Den ønsket med sine artikler om bibelteologi, systematikk, etikk og praktisk teologi og gjennom et studie- og samtaleopplegg, å gi bidrag til å arbeide med disse spørsmål i menighetene. Det er ukjent for meg i hvilken grad dette materiellet har blitt benyttet på lokalplanet.

1992    Bispemøtets utredning om Forbrukersamfunnet som etisk utfordring

Bispemøtet 1990 startet å drøfte temaet forbrukersamfunn. For å kunne få en bredere faglig belysning satte man ned en arbeidsgruppe som i 1992 leverte en utredning med tittelen  ”Forbrukersamfunnet som etisk utfordring”.

Utredningen presenterer forbrukersamfunnet fra et økonomisk, økologisk, historisk og kulturkritisk perspektiv, og drøfter i sitt hovedkapittel dens etiske problemstillinger. Uten å påstå å kunne presentere enkle løsninger, er man opptatt av å fokusere på tidsperspektivet i forbrukets konsekvenser. Hvilke konsekvenser har vår livsstil for våre etterkommere og deres framtidsmuligheter? Avslutningsvis legger man bevisst det analyserende språket til side, og slutter med å formulere et  ”Kyrie og gloria”, som man ønsker å ”rope inn i kirke og samfunn”.

På bakgrunn av denne uttalelsen vedtok Bispemøtet en lengre uttalelse om emnet. Vårt forbruksnivå ble her problematisert både ut fra hensynet til rettferdig fordeling, ressurssituasjonen på jorden, menneskesyn og livskvalitet. Både utredningen i seg selv og biskopenes uttalelse vakte oppsikt i så vel kirke, det politiske miljø og offentligheten.

Fra kirkelig side ble det siden tatt forskjellige initiativ for å følge opp dette anliggende.

1994 «Fra preken til kompost»

I 1994 utga Mellomkirkelig Råd artikkelsamlingen  ”Fra preken til kompost”. Boken vil vise hvordan et kristent fellesskap konkret kan ”ta ansvar for miljøet og forbrukersamfunnets utfordring på alvor, i forkynnelse og undervisning, gjennom personlig veiledning og samfunnsmessig engasjement”. I sitt innledende kapittel ”Å handle på trass og i tro” beskriver Jan Olav Henriksen, som også hadde ledet arbeidet med utredningen for Bispemøtet, at forbrukersamfunnet ikke bare et etisk, men også et moralsk problem:

Et etisk problem har vi når vi står overfor en problematisk situasjon, og lurer på hva vi skal gjøre. Da er spørsmålet: Hva skal jeg gjøre? Hva er rett? Et moralsk problem har vi derimot når vi vet hva vi skal gjøre, og vet hva som er rett, men ikke gjør det. Det moralske problemet er knytte til spørsmålet: Hvorfor gjør jeg ikke det som er rett?

Samme året ble saken tatt opp på Kirkemøtet. Her vedtok man å be de sentralkirkelige råd om å arbeide videre med hvordan dette tema kunne følges opp i kirken. Dermed ble saken satt på nytt på dagsordenen i 1996.

Les videre Veimerke 5: 1996 – Forbruk og rettferd

1989    Kirkerådets betenkning ”En framtid for jorda?” og Kirkemøtets behandling av ”Vern om skaperverket”

Samme året som artikkelsamlingen fra Mellomkirkelig Råd, publiserte Kirkerådet en betenkning fra en arbeidsgruppe under Kirkens diakoni- og samfunnsråd med tittelen ”En framtid for jorda?” Denne betenkningen var et ressursdokument for Kirkemøtet samme året. Betenkningen inneholder både en beskrivelse og til dels kritisk gjennomgang av norske og internasjonale miljøproblemer, og hva som gjøres både politisk og kirkelig. Den munner ut i konklusjonen at et videre kirkelig arbeid med dette i Norge må bygge på disse erfaringene og må lete etter kirkens spesielle rolle i arbeidet. I tillegg inneholder betenkningen en teologisk refleksjon om Skaperen og skaperverket, mennesket i skaperverket og kirken i tjeneste for Skaperen. Avslutningsvis presenteres et forslag til handlingsplan.

Kirkemøtet behandlet temaet i 1989, fem år etter det første Kirkemøtet og sier i sin uttalelse: “Vi må som samfunn handle ut fra den forutsetning at ekspertenes dystreste spådommer om tidspunkt for det økologiske sammenbrudd kan vise seg riktig. Hvis vi velger mindre radikale løsninger, løper vi en livsfarlig risiko.”

Uttalelsen betegner vår dyrking av materiell velstand og rovdrift på jordens ressurser for synd og oppfordrer til bot. Det kreves en ny kurs for både samfunnet, den enkelte og for kirken. Til det siste sies det bl.a.: ”Menigheten er kalt til å være et tegn som viser hvordan livet skal leves i kjærlighet til medmennesker og i pakt med naturen.”

1989 utga Triangelforlaget og Mellomkirkelig Råd  heftet ”Vern om skaperverket. Kirker verden over i arbeid for miljøvern”. Boken vil vise at vern om skaperverket er et anliggende som springer rett ut av den kristne tro, den vil motivere til ansvar og handling og vise eksempler for et slikt engasjement fra mange land. Sentralt i boken er dokumentet fra Kirkenes Verdensråds konferanse om ”Skaperverkets integritet” som ble avholdt på Gran på Hadeland i 1988.

Denne konferansen var et ledd i Kirkenes Verdensråds arbeid med programmet ”Justice, peace and the integrity of creation” som ble satt i live etter KVs generalforsamling i Vancouver 1983. Det er interessant å se kirkelige prosesser og dokumenter i gjensidig vekselvirkning med globale samfunnsprosesser, ikke minst i regi av FN. Jeg beskriver aktivitetene til kirkene internasjonalt noe nærmere i mitt kapittel om Forbruk og rettferd i boken ”Grønn postill” (Verbum 2001). Det samme gjør Trond Bakkevig i sin artikkel ”Rettferdighet, fred og vern om skaperverket» i publikasjonen ”Vern om skaperverket”.

Mens KVs generalforsamling i Uppsala i 1968 hovedsakelig var opptatt av et mer rettferdig verdenssamfunn, nevner rapportene fra generalforsamlingen i Nairobi 1975 allerede eksplisitt trusler fra ødelagt økologisk likevekt og forurensning.

På den verdenspolitiske arenaen nedsatte FN 1983 Verdenskommisjonen for miljø og utvikling som skulle utarbeide en strategi for å fremme en bærekraftig utvikling for årene etter 2000. Kommisjonen, som ble ledet av Gro Harlem Brundtland leverte sin rapport ”Vår felles fremtid” 1987. Brundtland-kommisjonens strategi baserer seg på å aktivisere tre viktige aktører: folkelige organisasjoner, nasjonalstater og mellomstatlige organisasjoner. Disse ble utfordret til å jobbe på ulike handlingsarenaer: folks mentalitet og holdninger, nasjonale styringsprosesser og internasjonalt samarbeid.

I sin artikkel ”Politikk for endring. Om verdenskommisjonen for miljø og utvikling” (Mellomkirkelig Råd 1989, s.60ff.) drøfter Atle Sommerfeldt kirkelige handlingsmuligheter på bakgrunn av dette arbeidet i FN, og hvordan kirken har enestående forutsetninger for å være en folkelig aktør med svært mange medlemmer, et nasjonalt og internasjonalt nettverk, samt erfaring i å holde sammen visjon, etikk og handling. Han mener at kirkens viktigste arena er forming av folks holdninger, men at dette også må følges opp av konkrete handlinger. Som viktige handlingsområder nevner han bl.a. at kirken kan bidra med nødvendig informasjon så at mennesker kan ta informerte valg.

Kirken bør også være motor i å utvikle pilotprosjekter for en bærekraftig utvikling. Her hjemme i Norge kan kirken bli et ”foregangsfellesskap for en bærekraftig utvikling lokalt”, skriver Sommerfeldt.

KVs generalforsamling i Vancouver 1983 hadde i utgangspunktet fremdeles ikke en sterk og tydelig bevissthet om miljøspørsmålene, målt mot bevisstheten om fattigdomsproblemet og engasjement for fred. Men etter innleggene fra en ung kvinne fra Stillehavsøyene, som kom med øyevitne-skildringer om hvordan atomprøvesprengninger ødela livsgrunnlaget for hennes folk, så man sammenhengen mellom disse tema. Denne sammenhengen ble senere tittel på et omfattende arbeidsprogram i KV: Rettferdighet, fred og vern om skaperverket (Justice, peace and integrity of creation).

Etter Vancouver oppfordret KV sine medlemskirker til å inngå offentlige forpliktelser om å engasjere seg mot trusselen av livet, noe som førte til flere regionale konferanser, bl.a. den på Granavolden i Norge 1988 om forståelsen av uttrykket ”integrity of creation”.

Konferansen endte opp med selvransakelse over at man ikke har evnet å holde fram skaperverkets integritet som et av de viktigste goder i verden. I sluttdokumentet står det bl.a.:

”Vi inviterer alle kirker og kristne til å reflektere over skaperverkets integritet, og gi uttrykk for sin tro ved konkrete forpliktelser til å arbeide for skaperverkets integritet. Ved å gjøre dette, vil vi oppdage måter å bekjenne vår tro på som passer til vår tid, og som er trofaste mot våre beste tradisjoner.” (Rapport fra den økumeniske konferansen på Granavolden: I: Nordhaug 1989:29-30).

1981    ”Gud vil rettferdighet – om den norske kirkes sosialetiske profil”

Parallelt, og sikkert i vekselvirkning med engasjementet på grasrota, fortsatte debatten om de offisielle kirkelige organers befatning med sosialetiske spørsmål. Derfor arrangerte Sosialetisk utvalg under Kirkerådet og Komitéen for Internasjonale Spørsmål under Mellomkirkelig Råd en konferanse om Den norske kirkes sosialetiske profil i oktober 1980. En del av foredragene ble publisert året etter. Her presenteres det blant annet bidrag som behandler dette tema sett fra sosiologisk og kirkehistorisk perspektiv. Her analyseres omfang av aktivitetene, hvem som er ”normsendere”, og hvem som opptrer med kirkelig autoritet i etterkrigstidens Norge.

Etter å ha skildret en rekke viktige områder fra kirkens engasjement, oppsummeres det at det kirken er spesielt utfordret til å finne fram til overordnete perspektiver som er relevante for helheten og som kan danne rammen for arbeidet med enkeltsaker som for eksempel utviklingsproblemer, rustningsspiralen, utplyndring og forgiftning av naturen, m.fl..

Daværende direktør i Kirkerådet, Johannes Ulltveit-Moe tok til ordet for at menighetsrådene måtte engasjere seg i sosialetiske spørsmål, og at mange deler av menighetens arbeid måtte bli involvert, inklusive undervisning og forkynnelse.

Publikasjonen gir allerede denne gangen en god drøfting av hvor konkret kirken kan, bør og må ta stilling til konkrete politiske spørsmål.

Fremdeles var tanker om miljø og rettferd neppe mainstream-tenkning i kirken, men det kom etter hvert flere røster. I 1980 ble det lansert og distribuert et opprop for en ”Samling om Skaperverket”. Rundt 30 personer hadde gått sammen om dette, ikke for å starte en ny naturvernorganisasjon, men for å arbeide med å spre informasjon og inspirasjon. I løpet av disse årene utga man i alt 7 småskrifter, og inviterte til en rekke samlinger. Fokus var skaperverkets storhet og egenverdi, trusler gjennom menneskenes fremferd og Guds oppdrag til alle mennesker til ” å dyrke og vokte hagen”. Samlingen henvendte seg i første rekke til kirkens folk, og forsøkte å skape en større bevissthet rundt utfordringen. Dette var en tydelig forløper for det kirkelige nettverk for miljø, forbruk og rettferd som ble startet ca. 20 år senere. Samlingen skriver allerede i sitt første småskrift at det videre engasjement vil være helt avhengig av responsen på oppropet. Nedenfor er det linker til småskriftene for å gjøre de tilgjengelig for dagens ildsjeler. Ved å lese noe av deres anliggender og begrunnelser, formulert for snart 40 år siden, får man i dag et inntrykk av hva som har skjedd – og ikke skjedd – siden denne gangen. Snakket man om de samme faresignalene og bekymringene? Fikk man gehør i kirke og samfunn? Har vi kommet noe lengre i dag?

November 2011 ble to av initiativtakerne fra denne gangen invitert til en inspirasjonssamling for de regionale ressursgruppene i bispedømmene. Pensjonert folkehøgskolelærer Hans Petter Hanssen delte sine erfaringer og refleksjoner med oss. De kristne folkehøgskolene var denne gangen sentrale møtesteder for bevegelsen og Hanssen etterlyste et sterkere engasjement fra folkehøgskolene for miljøvern og et enkelt friluftsliv i dag.

Røtter til dagens Korsvei-bevegelse?

Hvor ble det av bevegelsen? Den ble visst aldri offisielt nedlagt, men etter småskrift nr. 7 kom det ikke flere. Det er mulig at svaret ligger i en liten notis i et «småbrev» som ble sendt til medlemmene i nettverket i begynnelsen av 1985. Nå var antallet medlemmer vokst til over 500. I notisen informeres det om at det sommeren 1985, skulle arrangeres en annerledes sommersamling med navn «Korsvei 85». Sammen med flere kristne organisasjoner og grupper hadde Samling om Skaperverket tatt initiativ til dette. Korsvei-bevegelsen som startet denne gangen, er svært livskraftig den dag i dag, og blir omtalt flere andre steder i boken. Den har i alle år vært en av de viktigste drivkreftene til kirkens engasjement for «forbruk, miljø og rettferd». Med sine fire veiviser «Søke Jesus Kristus, bygge fellesskap, leve enklere og fremme rettferdighet» har Korsvei på mange måter overtatt stafettpinnen fra Samling om Skaperverket. Det er interessant å se at kristent nettverk for miljø og rettferd, som ble dannet ca. 20 år etter Samling om Skaperverket valgte nærmest de samme arbeidsmetodene: bygge nettverk, spre informasjon og inspirasjon, samt bidra til erfaringsutveksling.

Stavanger biskop Erling J. Pettersen utfordret i sin nyttårstale 2012, som ble trykket i Stavanger Aftenblad, sitt hjemfylke for hvilken rolle det spiller i møte med klimautfordringene. Han skriver blant annet:

Det handler om ikke å seksjonere virkeligheten eller tale med to tunger. Vi kan ikke holde festtaler om klima i en sammenheng og neglisjere det under ONS. Vi kan ikke gi barna læreplaner i samfunnsfag, etikk og naturfag som legger vekt på klimautfordringene, mens det voksne samfunnet innrettes på maksimal gevinst av oljeutvinning. Vi kan ikke utsette arbeidet med utslippskutt til en tid vi vil ha bedre råd. … Vi som er best stilt, må våge å kutte betydelig hjemme. Vekst er økonomenes himmel, men virker til å være klodens mareritt. Her håper jeg kirken vil gå foran, slik den har arbeidet for i lengre tid.

Hans utspill skapte debatt. Mens representanter for oljeindustrien og noen politikere, særlig fra FRP, kritiserte biskopen, høstet han støtte fra klimaforskere og miljøforkjempere. Nesten som forventet. Folk flest synes å følge med fra sidelinjen, mer eller mindre interessert.

Kirken: tradisjonell eller kontroversiell?

Skal kirken være tradisjonell, men ikke kontroversiell? Er kirken i utakt med folk flest når den engasjerer seg i spørsmål om rettferd og miljø? En del opinionsundersøkelser kan tyde på det. Vårt Land kommenterer 8. juli 2011 under overskriften ”Kirke i utakt” en undersøkelse i den svenske kirken som nettopp viser at folk flest ikke ønsker at kirken skal spille en rolle i politiske spørsmål men holde seg til de syke, sosialt utsatte, hjemløse og russkadde.

Men etter å ha konstatert at mange i Norge nok deler denne meningen, skriver Jan Arild Holbek:

Men blant det aktive kirke- og kristenfolk, og deres ledere, har det de siste tiårene skjedd en kraftig sosialetisk oppvåkning som har utløst et stadig bredere og sterkere engasjement. For å leve som en kristen og være kirke, har med hele livet å gjøre. Troen må få som konsekvens engasjement for kloden, miljøvern og rettferd i verden, livsrett og menneskeverd- og mot undertrykkelse, diskriminering og den rådende forbrukerkulturen. Den norske kirkes kirkemøte og bispemøte har kommet med ramsalte, samfunnskritiske uttalelser på rekke og rad.

Holbek mener at muligens enkelte kirkeledere noen ganger har gått for langt i detaljerte oppskrifter. Men han sier:

”I de aller fleste tilfellene har Bispemøtet, og de siste 25 år også Kirkemøtet, levert grundige og ofte meget utfordrende uttalelser i en rekke kontroversielle spørsmål. Når det gjelder rettferd, forbruk og miljøspørsmål er de kirkelige uttalelsene atskillig mer radikale enn de ord som er festet til papiret av hele bredden av politiske partier. Problemet – eller lykken? – er at folk flest ikke har lagt merke til hvor kontroversiell og utfordrende biskoper og kirkeledere har formulert seg – om helt andre ting enn sex og samliv.”

Jeg deler hans vurdering, og jeg føler meg privilegert til å ha fulgt og å ha deltatt i dette engasjementet på nært hold siden 1996. Det er derfor mitt ønske i dette kapittelet å gjøre det kjent for flere.

Selv om jeg har rimelig bra oversikt over feltet og historien, er jeg ikke sikker om de eksemplene jeg trekker frem er komplett, eller om det finnes flere. Uansett er de beskrevet fra mitt ståsted.

Hovedvekt på tiden 2007 – 2009

Jeg vil legge særlig vekt på å beskrive aktivitetene i tiden 2007 – 2009. I denne tiden var oppmerksomheten og engasjementet, spesielt med vekt på klimaproblemet på topp i Norge og globalt. Det er også i denne tiden kirkens arbeid nådde et foreløpig høydepunkt. Men det startet lenge før.

Kirken reflekterer troen i aktuell samfunnsdebatt

Kirken og kirkens medlemmer er en del av samfunnet, både lokalt, nasjonalt og på den internasjonale arenaen. I den grad troen ikke er blitt en isolert del av livet, som bare brukes til høytid og fest, inneholder den krav om etisk reflektert handling, både av den enkelte troende og av kirken som trossamfunn. Dette har vært del av kirkens selvforståelse til alle tider. En selvforståelse som alltid vil bli konfrontert med egen avmakt og utilstrekkelighet.

Kirkens offisielle dokumenter gjenspeiler i hvilken grad kirken reagerer på og deltar i aktuelle diskusjoner i samfunnet. I hvilken grad gjelder dette spørsmål relatert til miljø og rettferd?

I Norge vil det være uttalelser fra Bispemøtet og (etter etableringen i 1984) fra Kirkemøtet og de sentralkirkelige råd som representerer kirkens offisielle holdning. Internasjonalt er det særlig kirkens økumeniske samarbeid i Kirkens Verdensråd (KV) og Konferansen av europeiske kirker (KEK) som representerer kirkens arbeid med dette tema.

Miljø- og fordelingsspørsmål har stått på den kirkelige dagsordenen i lang tid. Særlig spørsmål som er uttrykk for diakonal omsorg for våre medmennesker har tradisjoner som går helt tilbake til Bibelen. I klokkerbønnen i høymessen, som bes hver søndag i mange kirker, sies det: ”Alt vi eier tilhører deg”, og ”Av ditt eget gir vi deg tilbake”. Dette skulle gi et solid grunnlag for kritikk av ”mammon” og materialisme. Men direkte miljøspørsmål kommer først på den kirkelige agendaen etter at verdenssamfunnet begynner å diskutere miljøproblemene.

Den amerikanske marinbiologen og forfatteren Rachel Carlson skrev 1962 boken ”The silent spring” hvor hun tematiserte miljøproblemene, særlig pesticidbruken. Dette regner mange som starten på en miljøbevissthet, dvs. en bevissthet på miljøproblemene pga. menneskelig adferd. Miljøet var kommet på dagsordenen.