Høsten 2006: Endring i luften?

Om det truet en ny krig i Europa i nær framtid – hadde vi og våre politikere brydd oss? Hadde avisene og folk på gata vært opptatt av det? Sannsynligvis. Hva med en miljøkatastrofe av dimensjoner i Norge eller et naboland? En pandemi eller en økonomisk kollaps? Det vil få oppmerksomhet, i hvert fall for en stund.

Også når det gjelder å erkjenne og ta inn over seg trusselen som ligger i klimaendringer og deres konsekvenser for verdens økosystemer virket det høsten 2006 og hele 2007 at folk flest begynte å våkne. Noen år senere, særlig en periode etter klimatoppmøte i København i 2009, var oppmerksomheten forduftet igjen.

Når det gjelder økonomiske kriser har Europas politikere vært villige til å endre sine agendaer rask. Man hadde hyppige krisemøter og bevilget milliarder i lån uten å blunke. Likevel bærer tiltakene preg av at det er først og fremst mer av det samme man setter sin lit til. Grunnleggende endringer i den økonomiske modellen som er motoren i samfunnsutviklingen virker vanskeligere og lenger unna.

September 2006 inviterte regjeringen representanter fra miljøbevegelsen til premiere-visning av Al Gores nye film «En ubehagelig sannhet» til en kino på Frogner. En film som skulle bevege mange og mye siden. Når rulleteksten var ferdig og lyset gikk på, så sto Al Gore i egen person på scenen. Vi hadde på forhånd fått vite at han var underveis. Det gjorde inntrykk på alle å få høre ham å bli intervjuet live av professor Jørgen Randers, og fortelle om hans motivasjon til å lage denne filmen om trusselen fra klimaendringene. Jeg husker godt at vi på vei ut i fra kinosalen denne flotte høstkvelden diskuterte oppglødd den endringen som lå i lufta. Det virket som om folk flest begynte å våkne. Vanlige aviser og ukeblader begynte å skrive om temaet. Folk flest krevde politisk handling og virket å være villig til å gjennomføre endringer i livsstil og forbruksmønster.

Dessverre svinget oppmerksomhetens pendel etter noen år tilbake.

Kone, familie og nytt hjemland

I studietiden og i studentgruppen til SMD ble jeg kjent med Bjørg, en norsk jente som studerte medisin i Tyskland. Vi ble kjærester og giftet oss i 1984, og flyttet samme året til et annet sted i Tyskland for å sluttføre studiene våre. Hun som lege i praktikum ved universitetssykehuset i Giessen, jeg først et år som journalist i et kirkelig pressebyrå, og siden som student ved praktisk pedagogisk seminar i Giessen. Her underviste jeg elever fra 5. til 13. klasse ved et gymnas i kristendom, naturfag og biologi.

Bjørg er oppvokst i en av Oslos statskirkemenigheter. Her, og i KFUK/Ms speider – og idrettsarbeid hadde hun sin kirkelige bakgrunn og identitet.

I vår tid i Tyskland valgte vi å slutte oss til den protestantiske menigheten i den landsbyen vi bodde i, og jeg meldte 1984 overgang fra min frikirke til ”Evangelische Landeskirche im Rheinland”.

Å dele livet hver dag med et annet menneske, å etablere et ”vi” fra to selvstendige ”jeg”, som attpåtil kommer fra forskjellige land, tros- og familietradisjoner stiller krav og byr på både gleder og utfordringer. Det samme gjør overgangen fra studentlivet til jobb, første erfaringer som lege, journalist og siden lærer.

Haslenesset

To år senere flyttet vi til Norge og bosatte oss på familiegården til Bjørgs familie på Nesodden. Her har vi levd siden, på bondelandet, men nær hovedstaden. Her vokste våre to barn opp, en gutt og en jente, som nå allerede er voksne og studenter. Her har vi vært engasjert i vår lokale kirkemenighet.

Jeg elsker nærheten til naturen, å kunne grave i jorden, plante, høste, hogge ved, snekre, gå på jakt, være på fjellet, se på dyrelivet rundt oss på alle kanter. 

I Norge fikk jeg høsten 1986 umiddelbar jobb på en stor ungdomsskole i Drøbak. Over 500 elever mellom 14 og 16 år var en krevende utfordring. Men jo lenger jeg jobbet med dem, jo mer opplevde jeg det som meningsfylt å forsøke å skape en god og trygg skolehverdag, og å tilrettelegge etter beste evne for den enkeltes læring. Jeg ble mer og mer opptatt av fenomenet ”læring”: Hva er dette egentlig? Hvordan skjer det? Hva ligger bak min oppførsel og mine valg? Hvordan formes kunnskaper, ferdigheter, verdier og holdninger? Hva er egentlig gode valg og et godt læringsmiljø?  

I slike spørsmål kunne jeg dra veksler fra mine studier av atferdsforskning og økologi, som hadde vært tema for min hovedfagsoppgave i biologi, men også fra pedagogikkens læringsteorier og teologiens etikkundervisning. Jeg engasjerte meg i formuleringen av skolens pedagogiske plattform, elev- og læringssyn. Seiersten ungdomsskole ble en meningsfull arbeidsplass i årene 1986-1996. 

Dette var min bakgrunn og referanseramme når jeg ”skiftet beite” sommeren 1996. Jeg søkte og fikk en stilling som konsulent/ senere rådgiver og seniorrådgiver for miljø- og samfunnsspørsmål i Kirkerådet. Det er fra dette nye perspektivet jeg beskriver Den norske kirkes arbeid med miljø, forbruk og rettferd.

Les videre →

Noen ganger kan det være nyttig å se seg selv uten i fra: Hvorfor er jeg den jeg er, tenker det jeg tenker, og gjør det jeg gjør? Hva bestemmer mine mål her i livet, mine hverdagsvalg, drømmer og lengsler?

Dagene kommer og går. Jeg går gjennom livet og foreta valg hver dag, hvert minutt. Oftest uten å reflektere stort over det. Men noe må jo ha fungert som kompass og veiviser på denne livsreisen. Hvorfor studerte jeg biologi og ikke juss eller økonomi? Hvorfor velger jeg Fairtrade-kaffe i butikken?

Jeg må ha noen mentale ”kart” i hodet som jeg orienterer meg etter. Hvor kommer disse veikartene fra?

Unik og i samspill

”Alt liv er samliv” og ”Ingen lever for seg selv”. Jeg hører liksom stemmen til biskop Finn Wagle i mitt hode. Han snakket ofte om dette.

Det begynte allerede mens jeg var i mammas mage og fortsetter til den dagen jeg ligger på dødsleiet. Fra det øyeblikket jeg ble til, ble jeg mer og mer et selvstendig individ. Blant milliarder av mennesker er jeg unik, med mine fingeravtrykk og mitt arvemateriell. Enestående og spesiell.

Samtidig er jeg hvert øyeblikk helt avhengig av mennesker og verden rundt meg. Både fysisk og mentalt inngår jeg i et samspill med mine omgivelser. Jeg gir og tar. Gjennom mine sanser er jeg vidåpen for omverdenen: jeg ser, hører, lukter, føler og smaker. Dette gjør bokstavelig inntrykk på meg.

På vår livsreise gjør vi kontinuerlig erfaringer på alle livets områder: Masse kjærlighet i en stor familie, eller foreldrenes opprivende skilsmisse. Gode og nære naboer eller å bli mobbet og misbrukt. En varm og inkluderende eller en distansert og dømmende prest. Elsket og verdsatt eller oversett.

Alle våre opplevelser preger oss og danner den erfaringshorisonten som vi tolker våre liv i. Vi lærer kontinuerlig. Våre erfaringer blir grunnlag for våre holdninger og forventninger og dermed bakgrunn for våre mange valg og avgjørelser i livets store og små spørsmål.

Våre valg og handlinger fører igjen til nye erfaringer som bekrefter eller korrigerer våre oppfatninger av virkeligheten.

I tillegg lever vi ikke isolert. Gjennom samtale og dialog med medmennesker påvirker vi andre og påvirkes selv. Et klokt menneske har en gang sagt at vi i alle slike møter holder en bit av hverandres liv i våre hender.

Vi kan bygge hverandre opp eller bryte hverandre ned. Fotballtreneren Nils Arne Eggen har sagt at vi bør ”spille hverandre gode”. Han mener at det er helt avgjørende for å lykkes med lagidrett. Jeg tror at våre liv er lagidrett: som partner, barn og forelder, i naboskap, forening eller menighet.

Tenk litt på dine egne erfaringer: Av hvem har du følt deg sett og verdsatt? Hvordan møter du dine neste?

Men ikke bare medmennesker preger oss. Media bombarder oss kontinuerlig med informasjon og påvirker oss, om vi vil eller ikke. Tidsskrifter, aviser, TV og internett, samt land jeg besøker, preger min virkelighetsforståelse og verdensbilde. Ofte velger vi de informasjonskildene som bekrefter våre verdier og vårt verdensbilde. Mine favoritter sier noe om meg.

Jeg velger ut fra mine interesser og overbevisninger, og blir mer preget av det jeg ser, leser eller er opptatt av fra før. Min virkelighetsoppfatning blir preget av det, og kan bli veldig forskjellig fra din. Det dannes forskjellige ”menigheter”. Derfor trenger vi samtale og dialog hvis vi skal lykkes med vår lagidrett.

Jeg tror det er viktig å reflektere av og til litt rundt dette: Hvorfor er jeg den jeg er? Hva og hvem har bidratt til at jeg tenker slik jeg tenker og handler slik jeg handler? Er jeg åpen og nysgjerrig på deg og dine tanker? Hva er egentlig dine erfaringer? Er jeg villig til å bli påvirket av et møte med deg?

Neste kapittel: Den tyske landsbygda…

Refleksjoner og perspektiver

Jeg ble i mitt arbeid ofte utfordret til å tenke gjennom sentrale aspekter av våre liv som individ, samfunn og kirke. I møter og samtaler med mennesker gjennom 20 år, i foredrag, seminarer og bøker har jeg stadig oppdaget noen ”knagger” som har hjulpet meg til å forstå og tolke mine observasjoner. Jeg har funnet nye brikker som hjelper med til å sette sammen et mer fullstendig bilde:

Hva gjør jeg, og hva tenker jeg? Hva er hindringsfaktorene for oss å leve bærekraftig? Hva er våre, min og dine, handlingsrom, og hvem og hva påvirker oss? Hva er mitt ansvar? Hva kan hjelpe oss å forstå det som skjer, eller ikke skjer, med oss og i samfunnet? Alt henger sammen med alt. Dette kjennetegner all økologi. Bærekraft krever i sin definisjon en holistisk tilnærming. Da er det ikke lett å dele stoffet opp i kapitler og kategorier. Men vi skal prøve:

Under fanen «Valg og verdier» samles stoff som handler mest av alt om oss som individer, våre handlinger, valg og verdier. Her er det refleksjoner fra bl.a. pedagogikk, psykologi og levd daglig liv.

«Truet liv». I denne kategorien vil jeg samle tekster som fokuserer i hovedsak på samfunnet og bærekraftig samfunnsutvikling. Hvordan vi som gruppe(r) av mennesker organiserer våre liv og samfunnsstrukturer. Hvilke verdier preger oss? Kan vi tegne et verdilandskap for Norge? Hvilke utviklingstrender kan vi se?

«Troens svar». Dette er kategorien med teologiske refleksjoner. Hva har min tro, min religion og mitt livssyn med dette å gjøre? Hva er økoteologi og «Green Jihad»? Er «grønn» tro en pussig påfunn av spesielt interesserte, eller kan det være en nøkkel til viktige endringer og veivalg for kirken fremover, som kan ha følger for hele samfunnet?

«Veimerker» er biter av kirkens grønne arbeid, særlig de siste 20 år i Norge, sett gjennom mine briller. Spesielle hendelser som har blitt lagt merke til og har satt spor. Ofte er de blitt til håpstegn, når jeg flere år senere oppdager hvordan det som var vanskelig og virket uoverkommelig har blitt etablert kunnskap og praksis for mange.

«Medvandrere» skal være et sted for å gi plass til refleksjoner av noen av de mennesker som har vært kjære medvandrere, kampfeller og forbilder for meg i mitt grønne arbeid i kirken. Mer enn ny teori har møte med medvandrere og menneskesøsken betydd for meg.

Sommer 2014 kunne vi feire sølvbryllup med våre to barn, samt familie og venner på Solåsen pilegrimsgård i Son.

For klimarettferdighet…

Se nettsiden her