Lenge trodde jeg at min tre studiefag fra universitetstiden, biologi, teologi og pedagogikk sto nokså tilfeldig ved siden av hverandre. I studiehverdagen opplevdes det også, som tidligere nevnt, som store sprang å gå fra en forelesning om galaterbrevet via en øvelse i organisk kjemi til et seminar om pedagogikkens historie.

Men i de senere årene har jeg oppdaget en overordnet sammenheng i det jeg har drevet med:

Alle tre disipliner har, ved siden av mye annet, et fokus på handlinger og valg. Og det er nettopp det som har interessert meg mest i dem.

I biologien var det, ved siden av økologiske sammenhenger, særlig atferdsforskning som fascinerte meg. Det var svært interessant å observere forskjellige dyrearter og hva de gjør. Å observere og katalogisere handlinger. Hva gjøres? Hvorfor gjøres det? Hva er motivasjonen og drivkraften bak handlingen? Finnes det noen mønstre? Jeg tilbrakte mange timer i felten og foran diverse bur med dyr.

I teologien var det særlig etikken som vakte min interesse. Menneskers handlinger og valg. Hva er rett og galt? Hva er konsekvensetikk og sinnelagsetikk, hva er individualetikk og samfunnsetikk? Igjen var det handlinger, og nå også normer for gode og ønskede handlinger som sto i fokus.

Og i pedagogikken er det jo også til syvende og sist spørsmål om ønsket atferd av kommende generasjoner som står i fokus. Hvordan lærer vi egentlig kunnskaper, holdninger og ferdigheter?

Læringssyn, elevsyn og menneskesyn

Ikke minst i min praksis som lærer måtte jeg hele tiden stille meg spørsmålene: Hva tenker jeg om eleven? Hva om stoffet som skal læres? Hvordan kan jeg tilrettelegge for et godt møte mellom disse to? Hvordan vekker jeg elevens nysgjerrighet og interesse? Hvordan gjør jeg emner relevant? Hvilket elevsyn (og dermed menneskesyn) gjennomsyrer min praksis og min omgang med elevene?

Dette er vanskelig og krevende. Og jeg har opplevd en god del dårlig og ureflektert praksis i skole og kirke. Mennesker kan til nød pugge noe, og ”gulpe det opp” ved en prøve. Men dette trenger ikke å være læring i det hele tatt. Som nevnt tidligere: Noen ting har jeg pugget mange ganger – og glemt etter kort tid. Andre ting opplevde vi bare en gang – og husker dem for livet.

Hva er forskjellen? Jeg tror at alle må være nysgjerrig og motivert for å lære noe nytt. Jeg må være åpen. Jeg må oppleve at det som blir presentert er relevant for meg og angår meg.

Denne tredelte bakgrunnen for et felles tema har gitt meg gode forutsetninger til å jobbe med nettopp kirkens forhold og engasjement i miljøspørsmål: Hva betyr vern om skaperverket konkret, her og nå?  Hva er våre handlinger og hva bør vi gjøre? Finnes det gode teologiske og etiske begrunnelser for et sterkt engasjement? Hvordan formidler vi denne kunnskapen i kirke og samfunn?

Neste kapittel: Valg og verdier

Noen hendelser har bare vart noen få sekunder. Likevel sitter minnene om dem som spikret i min hukommelse. Bildene, lydene, lukten, smaken. Jeg kan aldri glemme dem.

Noen formler og læresetninger har jeg pugget utenat mange ganger. Likevel har jeg glemt dem straks etter at prøven eller eksamen er overstått. Gang på gang. Hvorfor?

Egentlig er dette fenomenet helt utrolig. Hva skjer her? Hvilke prosesser skjer i mitt hjerne som lagrer noen minner for alltid, men tilsynelatende nekter å lagre andre? Når har jeg egentlig lært noe?

Jeg liker å lære nye ting selv, og jeg har likt å undervise som lærer. Å forsøke å skape gode læringsprosesser hos mine elever. Egentlig en umulig oppgave å forsøke dette med en hel klasse, nærmere 30 individer, samtidig.

Som lærer har man sjelden tid og anledning i en hektisk skolehverdag å gå på «meta-planet», å filosofere og undre seg over hva læring egentlig er.

Pedagogikk beskriver og drøfter oppdragelse og undervisning og belyser forholdet mellom disse og individ, samfunn og kultur. Praktisk dreier det seg om gjennom ulike undervisnings- og oppdragelsestiltak å legge til rette for læringsprosesser for tilegnelse av kunnskaper og ferdigheter, holdninger, normer og verdier og for utvikling av de ulike sider ved menneskets personlighet. Forholdet mellom teori og praksis i pedagogikken kan enklest uttrykkes slik at den primære hensikten med det teoretiske arbeidet er å bidra til en mer reflektert og forbedret praksis.[1]

I biologien ble adferdsforskning min spesialdisiplin. Her skrev jeg min hovedfagsoppgave om adferd og økologi hos rapphøns (Perdix perdix), en hønsefugl og slektning til rype, tiur og orrhane. En adferdsforsker observere adferd og forsøker å kartlegge sammenhenger og årsaksforhold for adferdsendringer. Også her dreier det seg ofte om læring.

Pedagogikk-studiet inneholdt mange interessante deler. Særlig syntes jeg at pedagogisk psykologi var spennende. Men først og fremst ville jeg skaffe med et godt teoretisk grunnlag for å analysere hvordan mennesker lærer og utvikler seg som individer og i relasjon samfunnet.

Hva gjør meg til den jeg er med mine verdier og holdninger? Hva avgjør mine valg og er motivasjon for mine handlinger?

Neste kapittel: Tre disipliner, felles fokus

[1] http://no.wikipedia.org/wiki/Pedagogikk

Selvfølgelig ikke.   Men…

Hva er teologi?

Begrepet ”teologi“ er, akkurat som biologi, sammensatt av to greske ord, nemlig „teos“ (Gud) og „logos“ (ord, lære). Det er altså læren om Gud.

Ut i fra ordet kunne det være hvilken som helst Gud, men i vår kulturkrets brukes det vanligvis for innholdet i den kristne tro, dens dokumenter (særlig Bibelen) og dens historie. Som i biologi og alle andre fag eksisterer det mange underdisipliner, som gammel og ny testamente, kirkehistorie og systematisk teologi med dogmatikk og etikk. Teologistudenter må dessuten lære en del hebraisk, gresk og latin, samt noe filosofi.

Akkurat som biologien ikke eksakt kan si hva liv egentlig er, kan teologien ikke si noe eksakt om Gud. De store spørsmålene forblir i mørke og er ikke tilgjengelig for vår lille forstand.

Og egentlig synes jeg at dette er innlysende og en lettelse. Hvis jeg tro at Gud er skaper og opphav av hele universet, vår klode, alt liv og også meg, så er det for meg en absurd tanke at mitt lille hjerne skulle kunne fatte, begripe og beskrive Skaperen.

Fra tid til annen oppstår det da også diskusjoner om teologi i det hele tatt er en vitenskap. Senest ble det i 2010 diskutert i organene til Oslos universitet om Teologisk Fakultet skulle fjernes. En del av akademia så ikke på dette som vitenskap. Men forslaget falt siden man i en vestlig kontekst forstår teologi som en akademisk fagdisiplin og som et rasjonelt, systematisk og vitenskapelig studium av en bestemt religion. Man beskriver og undersøker, kritisk distansert.

For meg personlig har interessen for teologi ikke dreid seg så mye om en forskers teoretiske arbeid med et fag, men om nyttig kunnskap for å bedre kunne forstå den troen som jeg er oppvokst med, Bibelen og kirken.

«Kirken» betyr i denne sammenhengen mest å forstå alle de menneske rundt meg som jeg er blitt glad i, og som har troen på Gud som en viktig og integrert del av sitt liv. Les videre →

Hva er egentlig biologi? Begrepet kommer fra de greske ordene ”bios” (liv) og ”logos” (lære). Naturvitenskapen som undersøker alt som lever, livsprosesser og livslover. Faget har mange ”avdelinger”, som for eksempel fysiologi, histologi, systematikk, økologi, etologi, genetikk, evolusjonsbiologi, osv.. Alt som lever er bygd opp av kompliserte organisk-kjemiske stoffer og molekyler formet i svært komplekse fysikalske strukturer. I grove trekk kan vi skille mellom planter, dyr, sopp og bakterier.

Men hva har en katt, en blåalge, en brunbjørn, et grantre, en bakterie og vi mennesker egentlig til felles? Hvorfor lever en mus, men ikke et fjell? Hvordan definerer man liv mer presis?

DNA

Mens jeg var student i slutten av 1970årne husker jeg at enkelte lærebøker forsøkte å formulere en enkel definisjon på hva livet er. I dag kan det se ut til at man har gitt opp dette forsøket. Istedenfor beskriver man kriterier som er typisk for liv. De vanligste kriteriene som inngår er:

• Stoffskifte (forbruk av mat/ næringsstoffer og produksjon av avfallsstoffer)
• Evnen til å formere seg
• Evnen til å tilpasse seg til miljøbetingelsene

Noen bøker i min studietid nevnte også død, slutten på de andre livsprosessene, som en av livskriteriene. Les videre →

Nye inntrykk, ny viten og nye spørsmål. Hvordan kan jeg sortere disse og gjøre dem til en integrert del av min kunnskap og erfaring?

Alle som jobber med et fagfelt, uansett hvilket, vil med tiden skaffe seg nye kunnskaper og nye ferdigheter. Som regel er det jo også en eller annen utdanning som i starten av arbeidslivet skal forberede meg på de utfordringene som jeg senere vil møte.

I tillegg er det de erfaringene og erkjennelsene som jeg gjør i løpet av min praksis, som hjelper meg å forstå og sortere alle inntrykk som jeg møter. Jeg får erfaring, dvs. flere og flere ”mentale knagger” som jeg kan bruke for å utvikle et helhetlig bilde av den virkeligheten jeg opererer i.

Slik også i mitt arbeid med miljø, rettferd og sosialetikk i kirken. I dette kapittelet vil jeg dele mine tanker om temaer og ”mentale knagger” som i årenes løp har blitt viktig for meg, og som har hjulpet meg å forstå den sammensatte virkeligheten jeg jobber i med kirke og bærekraft.

Hvordan skal vi forholde oss til de omfattende problemer med jordas klima og miljø, økonomi og politikk? Er det hverdagsvalgene til den enkelte som er viktig for å få til endring, eller er det bare de store samfunnsprosessene som er vesentlig? Bør vi satse på å styrke individualetikk eller sosialetikk?

Jeg ser innledningsvis på sider ved mine tre studiefag, før jeg fortsetter med individet. Hva med den enkeltes syn på livet, hennes/hans handlingsrom og ansvar? Hvilke «briller» har jeg utviklet som preger mitt syn?

Vi lever i tid og rom, helt konkret. Derfor kan det være nyttig å dele tanker om vårt forhold til tid og sted.

Til slutt beskriver jeg to modeller som beskriver samfunnets verdier og endringsprosesser, og gir en kritikk av noen sentrale dominerende paradigmer i samfunnslivet.

Neste: Biologi: livets vitenskap