Kategoriarkiv: Om grønnmann

En nettside om tro og liv, kirke og miljø – kort oppsummert

 

Hustavle

Ropet fra en såret jord

Menneske, du som har kunnskap om godt og ondt:

Livet er truet, ta ditt ansvar!

Oppdag helheten

Jorden er et vev uten sømmer

som ingen har rett til å rive i stykker.

Sans Helligheten

En hellig duft hviler over alt som er til.

Livet skal verdsettes, vernes og elskes.

Gled deg over skjønnheten

Skaperverket eier sin egen rikdom.

Ingen ting er bare råvarer.

Jordens gaver skal forvaltes med hengivenhet og takk.

Dyrk sammenhengen

Ditt liv er innfelt i jordens liv.

Alt er gitt deg til låns.

Als skal du overlate til dem som følger etter.

Kjemp for rettferdigheten

Moder jord har nok til alles behov,

men ikke til alles grådighet.

Misforholdet mellom fattig og rik

er forakt for menneskeverdet.

Lev i forsoningen

Menneske, du som har makt til å ødelegge jordens vev:

Du er kalt til et liv i forsoning!

 

Hustavlen som tidligere biskop Finn Wagle skrev i 2001sier egentlig det som er viktig å si. Den oppsummerer på en god måte det budskapet som jeg har forsøkt å leve og preke, og som jeg vil formidle gjennom disse nettsider. Forhåpentligvis kan mine erfaringer og refleksjoner, sortert under syv forskjellige overskrifter, utfordre, gi kunnskap, inspirasjon og håp. Jeg håper at de kan bygge bro mellom miljøengasjerte og kirkefolk, og ikke minst styrke engasjementet til dem som er begge deler.

Hvis jeg skulle oppsummere det viktigst i noen få setninger? Ikke lett, men jeg gjør et forsøk:

  1. Kristen tro uten en bevissthet om ansvar for skaperverket, vårt felles hjem, er ikke lenger troverdig. Det har den egentlig aldri vært. Men det er mye som har vært forsømt og glemt.
  2. Oppbrudd, handling og håp! Kristen tro har et viktig bidrag i vår felles leten etter bærekraftige verdier, både for den enkeltes liv og for samfunn og fellesskap, både lokalt og globalt. Det vitner hele Bibelen og kirkehistorien om. Økoteologi i dag må selvkritisk avsløre hvor vi har forsømt oss i kirkens liv og lære i historien, og hvordan vi kan finne tilbake til en tro som tjener livet og livets herre.
  3. Det haster, det koster, det nytter! Vi er kalt til vern om skaperverk og kamp for rettferdighet. Det er en integrert del av diakoni, evangelium i praksis. Å påstå at dette er kirken uvedkommende og en avsporing vitner om lite kunnskap til kirkens historie og oppdrag, samt uvilje og motstand mot de verdier som skal prege et liv i etterfølgelse av Jesus Kristus i dag.
  4. Bibelens urfortellinger om menneskelig hovmod, svik og ansvarsfraskrivelse er i samklang med dagens rapporter om menneskenes atferd som ødelegger livsgrunnlaget for våre medskapninger, medmennesker og etterkommere. Grådighet og egoisme må avsløres og bekjempes. Ansvarlighet, kjærlighet og kreativitet må prege alt vårt arbeid som forvaltere, ikke herrer.
  5. Vi er sammen underveis. Vi må alle jobbe med vårt eget trosgrunnlag, og være åpen å lytte til og lære av hverandre. Det er godt og meningsfullt for kristne å samarbeide med mennesker med andre livssyn. Ingen av oss har rett, vi alle er utfordret til å gjøre rett.
  6. Vi bør alle ta oss tid til å tenke gjennom hvem og hva som har preget våre liv, tanker, verdier og veivalg. Som enkeltmenneske må vi bruke de handlingsrom som er gitt oss i takknemlighet og nøysomhet. Som samfunnsborger er vår plikt å vurdere nøye hvem vi gir vår stemme til å forvalte verdier i politikken.
  7. Det er et stort privilegium å leve i et demokrati hvor vi kan velge våre politikere på bakgrunn av partiprogrammer og grunnleggende verdier. Det er politikkens ansvar, ikke kirkens eller andres, å bygge bærekraftige samfunn og gjennomføre nødvendige kursendringer og tiltak. Men både partier og politikere må hele tiden utfordres og ansvarliggjøres av oss alle.

Nesodden,  juli 2018

Personlig veimerke og paradigmeskrifte – 1996 Fra tilskuer til deltaker

Legg igjen en kommentar

Personlig paradigmeskifte – fra tilskuer til deltaker

Veimerkene 1-10 beskriver på mange måter forhistorien for det som jeg har opplevd selv. For meg er det naturlig å starte et tilbakeblikk på kirkens miljøarbeid med Kirkemøtets behandling av ”Forbruk og rettferd” i 1996. Som nyansatt konsulent i Kirkerådet var dette mitt første møte med kirkens øverste organ. Jeg skulle være med for å høre og lære.

Jeg hadde nesten hele livet vært aktiv i kirke og menighet. Også etter at jeg flyttet til Norge hadde jeg vært aktiv i lokalmenigheten med forskjellige aktiviteter som barne- og ungdomsarbeid og arbeid med menighetsbladet. 1994 ble jeg dessuten valgt inn i menighetsrådet på Nesodden. Jeg leste hver dag ”kirkeavisen” Vårt Land. I min tid som lærer og undervisningsinspektør i Frogn kommune, arbeidet jeg i begynnelsen av 1990årene i kommunens pedagogiske veiledningstjeneste som rådgiver for miljøspørsmål.

Likevel kan jeg ikke huske en eneste gang fra denne tiden at jeg har møtt noe om kirkens engasjement i mitt lokale kirkeliv. Ikke husker jeg at noen avisoppslag i Vårt Land gjorde meg oppmerksom på dette.

Dette kan jo skyldes at jeg rett og slett ”har sovet litt i timen”, men det kan være også en indikator for at det er svært stor avstand mellom det som skjer på et sentralkirkelig nivå og det som blir lagt merke til og fulgt opp i lokalmenigheten.

Samtidig har jeg lagt merke til at hukommelsen og kjennskap til historien i organisasjonen er begrenset. Det var for eksempel en stor overraskelse for meg at en prest som jeg traff på en Korsvei-festival for noen år siden, fortalte meg at det hadde eksistert en ”Samling om Skaperverket” rundt 1980. Selv om jeg hadde jobbet med denne tematikken i mange år, hadde jeg aldri hørt noe om dette, eller sett noe til det i noen dokumenter. Liknende ting kunne nevnes fra publikasjoner på feltet som nesten virker å være ukjent og glemt noen år senere. Her er det erkjent, formulert og vedtatt veldig mye bra.

Hvis man i tillegg tar i betraktning at de valgte representantene i råd og utvalg skiftes stort sett hvert 4. år, og at ansatte skifter beite, så er det ikke forunderlig at det kan synes vanskelig å se en tydelig utvikling i bevissthet og argumentasjon.

Kanskje er det typisk at det er vanskelig å informere, engasjere og begeistre mennesker på lokalplan for store nasjonale og internasjonale tema. For ikke å snakke om alle de menneskene som bare har et perifert forhold til kirken, og som er avhengig av medienes framstilling av kirken. Denne utfordringen deler kirken vel med en rekke andre instanser, og det er sannsynligvis få vanlige borgere som leser offentlige utredninger og stortingsmeldinger, selv om de kan inneholde mye interessant og angår oss i aller høyeste grad.

Men samtidig lurer jeg på om den nevnte distinksjonen fra Jan Olav Henriksen mellom et etisk og et moralsk problem gjør seg gjeldende: På mange måter vet vi godt hva problemet er, men det viser seg hele tiden som vanskelig å vise konkret og tilstrekkelig handling.