1984 ble et år med mange store hendelser i mitt liv.

Allerede tre år tidligere ble jeg kjæreste med Bjørg, en medisinstudent fra Oslo som også var en del av lagsbevegelsen i Münster. Fra da av ble det norsk-studier ved siden av, samt en rekke ferieturer til Norge, ikke minst for å bli kjent med Bjørgs familie.

Våren 1984 avsluttet vi begge våre studier i Münster. Til høsten skulle Bjørg begynne med praksisåret ved universitetsklinikk i Giessen og jeg først med en ettårig journalistutdanning ved et kirkelig pressebyrå og siden halvannet år pedagogisk seminar i Giessen.

Sommeren 1984 giftet vi oss i Frogn kirke i et gjennomført tysk-norsk bryllup. Vi arrangerte en ukelang «bryllups-leir» for rundt 30 gjester fra Tyskland og ble viet av daværende norsk studentprest i Tyskland, nåværende (2016) biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug.

Festen var på låven på familiegården Nedre Garder i Frogn med ca. 70 gjester, familie og venner fra Norge og Tyskland.

Først etter bryllupet flyttet vi sammen og bosatte oss i Asslar i Hessen. For de neste to årene ble vi del av den lokale menigheten og KFUK/M-gruppen der.

Læretiden i det konservativ-evangelikale pressebyrået IDEA (Informationsdienst der evangelischen Allianz) ga meg en solid journalistisk ballast og skriveopplæring, men også en inngrodd skepsis til nyhetsbildet og sannheter som er formidlet av media.

IDEA oppfattet seg selv som et korrektiv til den store, og etter IDEAs syn teologisk liberale og politisk venstreorienterte Evangelischer Pressedienst (EPD). Man valgte derfor bevisst å formidle nyheter «den andre veien». Bilder av fiender (Sowjetunionen, ateister og kommunister, frigjøringsbevegelser på venstre siden, Kirkenes Verdensråd, Luthersk Verdensforbund, osv.) og venner (Konservative, bibeltro teologer, den evangeliske allianse, Israel og Sør-Afrika) var veldig tydelig.

Jeg hadde jo, som Vårt Land-abonnent i Tyskland) kjennskap til norsk media og deres fremstilling av virkeligheten og forsøkte en del ganger å protestere og moderere. Uten å få særlig gehør. Det har lært meg stor skepsis til alle som er overbevist om å eie og forsvare den rette lære, enten politisk eller teologisk!

Siden underviste jeg i tiden med pedagogisk seminar som lærer ved en tradisjonell tysk gymnas i Weilburg. Her var det elever fra 5. til 13. klasse. Jeg stortrivdes med å undervise og jobbe med de «små» (10- 11åringer) og de «store» (18-19åringer), men jeg syntes det var pyton med elever rundt pubertätsalderen. Da ble det jo litt ironisk at jeg senere i Norge  for 10 år nettopp havnet ved en stor ungdomsskole i Drøbak der alle 500 elever var mellom 13 og 16 år.

Neste kapittel: Ny i Norge

I min barndom lærte jeg at det egentlig var bare ”verden” som drev med politikk. Riktignok hadde omsider en av brødrene engasjert seg i lokalpolitikken. Han var bedriftseier, og selvfølgelig var hans parti CDU (Christlich Demokratische Union). Navnet sa jo allerede at det var et kristent parti, og alt annet hadde vært utenkelig. I Tyskland har det i hele etterkrigshistorien vært færre partier enn i Norge. CDU var og er, slik jeg oppfatter det, en blanding av de norske partiene Høyre og KrF.

Mens jeg gikk på videregående skole ble jeg del av en gjeng som besto av barn fra velstående familier. Leger, bedriftseiere og forretningsfolk med fritidssysler som jakt, tennis og ridning. For meg en fremmed, men attraktiv og fascinerende verden. Dette var nok ikke min verden denne gangen, men forhåpentligvis fremtiden. Selvfølgelig var her nesten alle politisk konservativ.

For å henge med i fritidssyslene til mine venner var jeg nødt til å tjene penger selv. Jeg kunne ikke bare gå til mamma, som hele livet måtte jobbe hardt for å få økonomien til å gå rundt. Derfor gikk jeg siden jeg var 14 år hver dag halvannen time med aviser før skolen.

I denne tiden, som også var tydelig preget av den kalde krigen og ”den real eksisterende sosialisme” i den andre delen av Tyskland, DDR, var det for meg utenkelig at man som kristen kunne være sosialdemokrat eller sosialist. Jeg husker at jeg var nesten sjokkert at en skolekamerat som selv var aktiv i en frikirke, gikk med et jakkemerke med reklame for Willy Brandt og det sosialdemokratiske partiet SPD. Hvordan kunne han gjøre det som kristen?

Men så kom min omvendelse i studietiden, langsom og gradvis. Ingen av mine venner fra skoletiden studerte i Münster, og her var jeg nå stadig sammen med mennesker som ikke var opptatt av penger og status. De fleste var i liten grad opptatt av å vinne diskusjoner og få rett. Derimot var mange engasjert i sosialt og humanitært arbeid. Mange var militærnektere og hadde jobbet på sykehus eller gamlehjem.

Man engasjerte seg i bistands- og misjonsprosjekter. I samliv og samtale med dem ble jeg mer og mer overbevist om at denne livsstilen var lettere å gjenkjenne som etterfølgelse av Jesus enn jakten på rikdom og status. Jeg ble overbevist om at det er viktig å forsøke å gjøre rett, ikke å ha rett. Denne kursendringen og ”omvendelsen” har preget meg mine valg siden.

Neste kapittel: Ektemann, journalist og lærer

Paradigmeskifte

Dette intense livs- og trosfellesskap stilte store krav til min studiedisiplin. Jeg måtte lære å trekke meg tilbake i eget rom, selv om det var spennende folk på besøk i leiligheten. Det var det nemlig hele tiden.

I disse årene opplevde jeg mange ting som har forandret meg for resten av livet. Jeg stilte etter hvert flere og flere spørsmålstegn ved alle de skråsikre oppfatninger som hadde preget mitt trygge tankeunivers i barne- og ungdomsårene. Et paradigmeskifte i tenke- og levemåte var underveis.

 Skuffelse og nye studiefag

Jeg ble fort skuffet over biologistudiene. Dette hadde jeg jo drømt om og jobbet mot i flere år! Jeg opplevde det som lite inspirerende, teoretisk og de fleste professorene som livsfjern. Det virket som om fagspesialiseringen deres hadde gått over alle støvleskafter. Den ene så og levde bare for flyen Drosophila, den andre snakket utelukkende om en spesiell sopp. Verden rundt syntes å være uinteressant for dem. Måtte man være slik for å gjøre karriere? Etter et år gikk jeg til samtale hos en professor som jeg var blitt litt bedre kjent med. Han var forholdsvis ung, adferdsforsker, og veldig hyggelig.

Jeg luftet min frustrasjon: ”Unnskyld, jeg har i mange år ønsket å studere biologi, men når jeg ser hva dere gjør og hvordan miljøet er, så vil jeg helst ikke bli som dere.”

Heldigvis hadde han humor. Han skjønte meg, og anbefalte meg å velge et annet fag i tillegg til biologi for å sikte meg inn på en lektorutdannelse for videregående skoler.

Jeg likte ideen og valgte til slutt å studere teologi og pedagogikk, i tillegg til biologi.

Dette veivalget førte til et meget stort spekter av fag på min ukeplan: biologi med kjemi, fysikk og matematikk; teologi med gresk og latin, historie og filosofi; og pedagogikk med bl.a. psykologi. Jeg kjedet med i hvert fall ikke, og opplevde vekslingen mellom den naturvitenskapelige tenke- og arbeidsmåten den ene timen, og en åndsvitenskapelig tilnærming i neste time som veldig spennende.

Denne flersidigheten vaksinerte meg ettertrykkelig mot den fristelsen, som jeg så i begge ”leirer”, nemlig å se noe ned på ”de andre”. Både teologer og naturvitere kunne trekke foraktelig på smilebåndet over de andres ”vitenskap”. Både her og i andre livssituasjoner ble jeg sterk tiltrukket av ”brobyggere”, mennesker som forsøker å arbeide for gjensidig forståelse og aksept. Jeg blir tiltrukket av mangfold, med avskyr skråsikkerhet.

Økumenisk oppvåkning

I denne tiden ble jeg godt kjent med andre medstudenter, som var aktive kristne, selv om de kom fra helt andre tradisjoner og trosretninger som meg selv. Her var det både frikirke- og kirkefolk, katolikker og pinsevenner, politisk radikale fredsaktivister og ganske konservative,  introverterte ved siden av utadvendte.

I hele min oppvekst hadde det ligget en forståelse av menigheten til grunn, som stilltiende forutsatte at det var oss som hadde oppfattet Jesus og Bibelen riktig. Det skulle ikke så veldig mye avvik til for å oppfatte de andre som ikke seriøse kristne.

I studietiden ble jeg overbevist om at det ikke var rett å lete etter mennesker som var mest mulig lik meg i tenke- og væremåten. Akkurat som Jesu disipler blir skildret som en brokete forsamling, følte jeg det som riktig å ha fellesskap med alle andre på mitt sted som betegnet seg som kristne. Det var ikke min oppgave å bedømme deres åndelige status. Basta.

Siden den gangen har jeg et veldig avslappet forhold til alle debatter som dreier seg om å ”ha rett”, som for eksempel i spørsmål om evolusjon/ kreasjonisme, dåpssyn eller kirketilhørighet. Til og med andres livssyn gjør meg ikke urolig. Jo mer jeg har lært i årenes løp, jo mer vet jeg at all vår menneskelige erkjennelse er stykkverk, som Paulus skriver i sitt brev til korinterne (1. Kr. 13).

Neste kapittel: Politisk snuoperasjon

Westfälische Wilhelms-Universität Münster

By © Dietmar Rabich, rabich.de, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org

Rett etter artium fikk jeg den etterlengtede studieplassen i biologi og ble student ved Westfälische Wilhelms-Universität i Münster. Studentenes og syklenes by. Noen  i hjemmemenigheten rådet meg til å oppsøke lagsbevegelsen (SMD, Studentenmission in Deutschland) på studiestedet for å finne et kristent fellesskap. Dette rådet er jeg veldig takknemlig for i ettertid.

Spent flyttet jeg høsten 1977 for første gang hjemmefra, til en liten hybel noen kilometer utenfor Münsters sentrum. Byen med rundt 300 000 innvånere, derav ca. 50 000 studenter, er en middels stor by i Tyskland. 

By med kirkehistorie

På et kirketårn i Münster henger det den dag i dag noen store svarte jernbur til skrekk og advarsel. Her ble likene til lederne til gjendøpere utstilt, etter å ha blitt torturert og drept. De hadde i kjølvannet av reformasjonen i 1530årene forsøkt å opprette Gudsrike her på jorden, innenfor Münsters bymurer. Med utgangspunkt i en langvarig strid mellom den katolske klerus og handelsstanden, etablerte seg i byen en radikal reformatorisk gjendøper-menighet (Wiedertäufer) som etter hvert overtok byens regjering. Bevegelsen ble etter hvert mer og mer radikal og ekstrem. Byen ble til slutt beleiret og beseiret av katolske tropper. Siden har Münster og hele landsdelen rundt, vært i all hovedsak katolsk preget.

Det er forresten noe som jeg har opplevd flere steder som både typisk og underlig: Skillelinjen mellom de områder hvor befolkningen i hovedsak er katolsk, og de hvor flertallet er protestantisk følger fremdeles i noen grad grensene til de gamle fyrstedømmene i Luthers tid. Det var jo ikke bare teologisk overbevisning, men ofte realpolitiske motsetninger og maktkamp som førte til at noen støttet reformasjonen, mens andre bekjempet den.

1648, bare litt over hundre år senere, var Münster stedet hvor man undertegnet fredsavtalen som avsluttet tredveårs-krigen i Europa.

Forlatt, oversett og på leting etter fellesskap

For meg, som kom fra en liten landsby, virket Münster skremmende stort. For første gang følte jeg meg skikkelig alene, uten familie og venner rundt meg, midt i mellom tusenvis av andre studenter. I forelesningssalen satt opp til 800 studenter, og jeg opplevde overgangen fra gymnastiden som lite hyggelig. Ikke en kjeft la merke til om jeg var tilstede eller ikke. Professorene entret stort sett scenen, holdt sine forelesninger og forsvant.

Det var ikke så lett å bli kjent med noen andre studenter heller. Alt var nytt, stort og uoversiktlig. Derfor startet jeg fort letingen etter SMD. Jeg syklet rundt i byen og saumfarte oppslagstavler, aviser, osv., men først etter noen dager fant jeg en plakat med invitasjon til noen forskjellige bibelgrupper.

Den første gruppen som jeg besøkte var i et katolsk presteseminar med store trappehus og tunge dører, husker jeg. Fra et rom hørte jeg uvant korsang Gregoriansk? Fremmed.

Jeg fant til slutt bibelgruppen, og ble med. Jeg husker at vi satt i et seminarrom og diskuterte en eller annen bibeltekst. Det hele virket på meg upersonlig. Jeg ble ikke kjent med noen og gikk aldri tilbake dit.

Neste forsøk var en bibelgruppe hjemme i studentleiligheten til to karer, noen år eldre enn meg, og med KFUM- bakgrunn. Den kvelden kom ca. 20 studenter fra alle mulige studieretninger og bakgrunner. De fleste var kristne, men ikke alle. Folk satt på stoler og på gulvet, pratet og drakk kaffe og te. Endelig. Her følte jeg meg sett, man var oppriktig interessert i meg. Jeg fortsatte å besøke de to, snart også privat utenom bibelgruppen. Begge var lederskikkelser i laget, og gjennom dem ble jeg snart kjent med alle de ca. 40 studenter som på denne tiden betegnet seg som medarbeidere i SMD. Etter et år ble jeg spurt om jeg ikke hadde lyst til å flytte i et SMD-kollektiv som skulle opprettes. Vi hadde fått tilbud om å leie en stor leilighet med hage og et tilhørende møtelokale. Dette ville jeg så absolutt.

Kollektivliv

Stedet ble et senter for SMD, med aktiviteter hver dag og hver kveld. For kristne kretser på denne tiden ennå uvanlig, besto vårt kollektiv av tre jenter og to gutter. Jeg var yngstemann, og mine samboere kom fra andre steder i Tyskland, annen menighetserfaring, studerte andre fag og noen var nesten ekte ”68er”. Tiden var enda noe preget av årene med studentopprør. I begynnelsen av 1980årene vokste fredsdebatten og protestene mot rustningskappløpet mellom øst og vest. Et sterkt sosialetisk engasjement preget intense debatter, som ofte pågikk på kvelds- og nattestid.

Neste kapittel: Livs- og trosfellesskap

I dag er jeg svært kritisk til mye av det som jeg har beskrevet som min menighetsbakgrunn.

Men til tross for alt dette er det ikke negative tanker som preger min hukommelse sterkest. Det er den opplevde samhørigheten og kjærligheten mellom dem som var med, også kjærlighet til meg. Siden nesten hele min familie var del av menigheten, så møtte jeg kjærlighet, tilhørighet, aksept og anerkjennelse hele tiden, søndag som hverdag. Jeg ble sett, verdsatt og regnet med. Aldri på noe tidspunkt i min oppvekst, heller ikke når jeg begynte å studere og stilte en del kritiske spørsmål, har mine nærmeste, mamma, mormor og morfar, tvilt på meg eller satt spørsmålstegn ved min tro.

Som liten gutt, etter at pappa døde, fikk jeg mye oppmerksomhet og en del gaver fra folk i menigheten, av og til anonym. Særlig husker jeg en julaften hvor vi hadde vært på besøk hos mammas søster med familie. Når vi sent på kvelden kom hjem til vårt hus sto det en skinnende ny barnesykkel og en hjemmesnekret trillebår i lyset fra gatelykten foran inngangsdøren. For meg er dette et av de sterkeste minnene om barndommens jul.

Trillebåren har jeg fremdeles. Den ble en del av flyttelasset til Norge, og jeg håper at mine barnebarn en dag kan leke med den. Dette er opplevd omsorg og praktisk nestekjærlighet som er sterkere enn tusen ord.

Slike opplevelser sitter som spikret og har skapt en lengsel og savn etter menighetsfellesskap og søskenkjærlighet som for meg har vært vanskelig å finne i en traust folkekirkemenighet i Norge.

Når jeg har snakket om og forsøkt å arbeide for dette i min menighet på Nesodden, som frivillig eller medlem i menighetsråd gjennom mange år, har jeg ofte følt at folk ikke helt forstår hva jeg mener. Det er ikke så rart, når man ikke har opplevd menighet på denne måten. Mange har et mer distansert og ærbødig forhold til kirkerommet og prest. Hele bygget, interiøret og prestens klær uttrykker annerledeshet og skiller seg ut. For meg lukter det for sjelden hverdag.

Neste kapittel: Studietid

Den rette lære og Guds klare ord

Å ”ha” den rette lære hadde vært en helt sentral del av min menighetsoppvekst. Mye tid gikk med for å studere og finne den rette lære i forskjellige spørsmål og kjempe for den. Det ble et kjennetegn i brødremenighetenes historie at man gang på gang kom til spørsmål hvor man oppdaget at man var uenige. Dette var dramatisk. Svært mye ble ansett som sentrale lærespørsmål, og forskjellige syn kunne ikke ha rett samtidig. En av partene, det vil si ”de andre” kunne jo ikke ta Guds ”klare ord” på alvor. Som konsekvens kunne man ikke lenger ha nattverdfellesskap. Noen måtte forlate menigheten. Vinneren satt igjen. Noen forsvant og sa farvel til troen, andre gikk til andre menigheter, noen dannet en ny menighet. Slik oppsto det i årenes løp en hel skog av forskjellige brødremenigheter som gjensidig ikke anerkjente hverandre.

Neste kapittel: Opplevd kjærlighet

Som nevnt elsket jeg å leke med dyr, klatre i trær og leke med venner i skogen. Tidlig fikk jeg et ønske om å jobbe i skogen som forstmann, jeger og skogsforvalter. Jeg slukte barnebøker om dette.

Denne kjærligheten til dyr spesielt og naturen generelt bare vokste seg sterkere gjennom ungdomstiden. Jeg var mye ute, og tok jegerprøven allerede som 16åring. På gymnaset modifiserte seg mitt yrkesønske til å bli biolog. Jeg ville være en forsker som arbeidet i felten, en viltbiolog i skog og fjell. Målrettet arbeidet jeg mot dette.

Men det var jo et lite problem med dette i forhold til troen:

Jeg var veldig glad i den høyst ordinære, men fantastiske verden rundt meg. Jeg kunne ikke glede meg særlig på Himmelen. Ørreten i elva som vi krysset på vei til skolen, rådyrene, rev og hare i skog og eng, store eikeskoger, mørke grantrær, eplehager og beiter med kuer og sauer var rundt meg på alle kanter. Dette elsket jeg og her følte jeg meg hjemme. Jeg kunne sitte lenge i toppen av et tre, kjenne sommervinden og høre fuglene, og følte at her hørte jeg til. Dette var godt, eller var dette egentlig galt?

Blå sykkel eller gater av gull?

Denne kjærligheten til naturen rundt meg opplevdes å stå i konflikt med det jeg hørte om himmelen i menigheten. Jeg husker at jeg en søndag hadde hørt en lang preken over Johannes Åpenbaring og det nye Jerusalem som skulle komme med edelstener og gyldne gater. Jeg likte ikke tanken. Etter kveldsbønnen spurte jeg mamma om jeg kunne beholde min nye blå sykkel i Himmelen, eller om den måtte være gylden og med perler. Heldigvis smilte mamma og sa at hun var sikker på at jeg kunne beholde min blå sykkel.

Så lenge jeg kan huske har jeg vært veldig glad i dyr og natur. Landsbygdene hjemme lå nede i dalførene ved elvene. Gatene, fortauene og en rad med hus på venstre og høre side. Derfra reiste det seg mer eller mindre bratte lier og åser på alle kanter. Rett bak huset vårt var det en stor hønsegård, sauer på beite og lenger unna store skogsområder. Jeg hadde en kanin som het Frans. Jeg kunne ikke fordra tanken at alt dette var dømt til undergang. Men forkynnelsen sa jo at ”himmel og jord skal brenne”. I beste fall, hvis jeg var snill nok, skulle jeg bli med til det nye Jerusalem. Uten å ha ord for det, slet jeg med denne tenkningen, skriftforståelsen og Gudsbildet bak.

Neste kapittel: Biologi, skapertro og evolusjon

Et av de usynlige skillene i barndommen gikk mellom ”de fromme”, som stort sett tilhørte en av de mange frikirkene, og de som hørte til ”verden”. Den ene delen gikk til mange møter og aktiviteter i diverse menighetshus, de andre deltok i ”verdslige” aktiviteter og hadde bl.a. en del ”kneiper” (kroer) som sine samlingspunkter.

De fleste i min familie tilhørte en liten frikirkelig menighet (Brüdergemeinde”) som var svært lavkirkelig og pietistisk. John Nelson Darby (1800 – 1882) var en anglo – irsk prest og senere evangelist. Han regnes som grunnlegger av “the Plymouth Brethren”.

Utgangspunkt var misnøye med datidens etablerte anglikanske kirke. Den var blitt for liberal. Rundt 1830 brøt Darby og noen meningsfeller ut av sine respektive kirker og forsamlet seg, etter mønster fra urkirken, til brødsbrytelse (nattverd), bibellesning, bønn og lovsang. Dette konstituerte deres kristne fellesskap. Man var i opposisjon til andre kirkesamfunn og kalte seg bare “forsamling”. Darby ble blant annet far til det man kaller “dispensasjionalisme”.

Denne evangelikale tradisjonen leser ut av Bibelen en streng inndeling av tiden i tidsepoker for Guds forhold til menneskeheten. Det er en sterk bevissthet at vi nå (det vil si 1830, 1900, men også 2016) lever i endetiden, og at Jesus snart vil komme igjen for å hente sin menighet til seg. Det vil si oss.

I slutten av 1800tallet og begynnelsen av 1900tallet ble denne bevegelsen importert til Tyskland, blant annet av noen mennesker i mine hjemtrakter. I min landsby ble min olderfar Wilhelm Schorre en av grunnleggerne. Det sies at vår familie satte sitt preg på menigheten og før og under annen verdenskrig ble menigheten på folkemunne også kalt for ”Schorristen”.

Det ble praktisert voksendåp og deltakelse i nattverden (”brødsbrytelsen”) konstituerte selve menighetstilhørighet. I min barndom på 1960- og 1970-årene hadde man en del kontakt med andre frikirker, særlig i forbindelse med felles misjonarisk virksomhet overfor ikke-troende. Det var oftest teltmøter.

Ellers var det en stor bevissthet på at vi forvaltet den rette læren. Hver lokale menighet hadde stor selvstendighet. Det fantes ingen regional eller nasjonal overordnet organ med lære- eller administrativt autoritet.

I vår brødremenighet fantes ingen ansatte, og det var de eldste i ”brødrerådet”, som bestemte menighetens liv og lære. Det var få akademikere, men en god del industriarbeidere, og en rekke vellykkede forretningsfolk. Vellykkethet og økonomisk suksess ble sett på som et tegn på velsignelse fra Gud. Mange store biler sto ved møter og gudstjenester parkert foran menighetshuset. En tysk venn av meg i Norge, oppvokst i de samme traktene, sa en gang smilende til meg: ”Du vet, Hans-Jürgen, vi er oppvokst i Mercedes-pietismen!”

Denne verden og Jesu gjenkomst

Var man troende, så skulle man engasjere seg i menigheten og Guds rike. Det betydde i praksis å forsøke å frelse andre sjeler, men ikke å engasjere seg i samfunnet. Vi tilhørte ikke lenger denne verden. I riktig gamle dager var det til og med ansett som ukristelig å bruke sin stemmerett ved politiske valg. Det angikk ikke oss lenger.

Bakgrunn for dette var overbevisningen om at denne verden skulle jo forgå uansett. Var vårt forhold til Gud i orden, så skulle vi bli hentet av Jesus når han kom tilbake for å hente sin menighet.

Dette kunne skje når som helst. Ikke kristne skulle bli igjen. Det kan høres veldig fremmed ut for mange, men er langt i fra så sjelden som man skulle tro. Darby hadde stor innflytelse i en rekke land, ikke minst Irland, men siden også USA. Her er ”left behind”-tenkningen også utbredt i dag blant konservative evangelikale kristne, og det eksisterer en milliard – industri med bøker, filmer, websider, osv. om dette tema. Mye av dette er (dessverre!) også oversatt til norsk og er tilgjengelig i kristen bokhandel.

Det fortelles at min farfar ikke tålte at det var rot i huset om kvelden, i tilfelle Jesus skulle komme tilbake i løpet av natten. Hva ville naboene tenke om oss, når de som var blitt igjen på jorda fant uryddige hus oss dem som var blitt hentet hjem av Jesus?

Angst og redsel

Jeg husker godt at jeg selv som barn hadde mange rare tanker og forestillinger om Jesu gjenkomst. Min pappa var jo død og hos Jesus. Men hva med oss? Jeg var som liten pjokk livredd at også mamma en dag skulle bli borte og jeg skulle bli tilbake fordi jeg hadde gjort noe dumt eller ikke hadde vært kristen nok. I dag tror jeg at pappas død var en stor medvirkende årsak til at angsten om å bli forlatt ble en dominerende kraft i mitt barnesinn og i mitt forhold til Gud. Angsten sitter i benmargen. Også i voksen alder kan storpolitiske hendelser mane slike dommedagstanker frem igjen. Det skal sterke krefter og opplevelser til å endre et slikt tidlig og skremmende Gudsbilde.

Neste kapittel: En fantastisk natur…

Jo eldre jeg blir, jo mer er jeg overbevist om at våre første leveår setter mange av premissene for hvordan jeg opplever og forholder med til verden siden.

Jeg er oppvokst på landsbygda i Vest-Tyskland på 1960- og 1970-tallet. Landsbyen Dümmlinghausen, nå del av byen Gummersbach i Nordrhein-Westfalen hadde rundt 1000 innbyggere. Nesten alle kjente alle. Det vrimlet av originaler: Bakeren, slakteren, frisøren, kjøpmannen, bønder og arbeidere. De fromme gikk til «forsamlingen» (et slags bedehus) og de verdslige møttes på kroa. Mellom disse grupperingene var det ofte usynlige, men ganske vanntette skott. Alle naboer blir kalt for ”tante” og ”onkel” og fornavnet. Tante Else og onkel Willy. Det var trygt. Men samtidig kunne man være nokså stigmatiserende for de som blir regnet som ”utenfor”.

I de skrøpelige husene ved elva Agger bodde ”utlendingene”. De første gjestearbeidere kom fra Italia, senere var det noen familier fra Tyrkia. I noen gater var det mange ”asosiale”, der fedrene som oftest var alkoholikere. Noen hadde til og med vært i kasjotten, gikk det rykter om. Deres barn gikk ofte på spesialskole. Vi lekte sjelden med dem, og var ofte litt redde. Vi trodde de var bedre til å sloss.

Til bussholdeplassen om morningen kom det ofte en mann som jeg følte var spesiell. Egentlig var han vel helt normal, men ryktene ville ha det til at han var homo. Og det var jo litt skummelt. Var det ikke litt ekkelt og perverst?

Vi hadde mange skuffer som man kunne sortere hverandre i: De som var i brannvesenet, i skytterlaget, i fotball-laget. De fromme og de rike. Kristne bønder kjørte møkk ut på jordene på 1. mai, sosialistene på Kristi himmelfart.

Det var vanlig å ha fordommer, uten at det ga oss dårlig samvittighet.

Selv om min pappa var syk og døde veldig ung noen dager før jeg fylte tre år, hadde jeg en lykkelig oppvekst med en kjærlig mor, en snill storesøster, gode besteforeldre, storfamilie på alle kanter og masse gode venner og naboer.

Neste kapittel: «Forsamlingen»