Hvorfor skjer så sjelden de endringer som vi ønsker oss og som vi mener er nødvendig, enten i mitt liv eller i samfunnet? Hvorfor går verdens klimaforhandlinger så tregt? Det virker som om landene spiller poker og venter på at andre skal ta det første skritt. Menneskene som jeg beskrev i avsnittet ovenfor brukte derimot sitt handlingsrom. Kanskje ante de ikke rekkevidden for hva de satte i gang, men de handlet.

Jeg har i årenes løp oppdaget at det ofte er de samme mekanismene som hindrer fremgang, det samme mønster av tanker og holdninger som ligger bak handlingslammelsen. Jeg har forsøkt å beskrive veisperrene som vi må forsere:

Avmaktsfølelse og ansvarsfraskrivelse

Avmaktsfølelse og ansvarsfraskrivelse er to av de hovedhindringene for gjennomgripende endringer i mange menneskers liv, både individuelt og for samfunnet som helhet. Jeg tror at man godt kan betegne det som to ”ursynder” i menneskers historie.

Begge deler lammer, og bygger opp under det som Bibelen beskriver som synd i urhistorien på sine første sider. Synd betyr egentlig ”å bomme på målet”.

Bibelen inneholder en lang rekke av svar som gir uttrykk for avmaktsfølelse når Gud kaller enkeltmennesker til handling. Moses sier: Hvem er vel jeg? Jeremia innvender at han ikke kan tale, og dessuten er altfor ung. Jona rømmer til Ninive.

Jeg kan da ikke tale. Jeg kjenner mange som har bedre evner, mer talent. Jeg er i hvert fall i godt selskap, når følelsen av avmakt og maktesløshet gjør meg handlingslammet.

Den tidligere miljøorganisasjonen Grønn Hverdag hadde en tankevekkende tegneseriestripe som illustrerer dette. En lutrygget og mismodig skikkelse ser mot betrakteren og trekker på skulderne: ”Jeg alene kan ta ikke gjøre noe!” Og han får bekreftelse. På neste bilde står det tusenvis av andre skikkelser like oppgitt bak ham og svarer i kor: ”Ikke jeg heller!”

 

Ansvarsfraskrivelse

Det finnes i tillegg en annen stor fristelse. Jeg retter pekefingeren vekk fra meg selv, og på andre: ”Jeg kan da ikke gjøre noe stort, en se på de andre, de kan gjøre mye mer!”

Eller pekefingeren som peker vek fra meg og på andre når jeg blir tiltalt for noe jeg har gjort eller har latt være å gjøre. Når Gud spør: ”Adam, hvor er du, hva har du gjort?”, så svarer han: ”Kvinnen du ga meg, hun ga meg å spise”. Og Eva sier like anklagende: ”Slangen lokket meg…” Deres sønn Kain fortsetter etter hans brodermord: ”Skal jeg være min brors vokter?”

Vi kunne fortsette i en nærmest uendelig rekke fra tidenes morgen og frem til i dag: Nei Gud, nå tar du grundig feil. Min nabo har mange flere evner. Min overordnete har ansvar for å ordne opp i dette rotet. Min søster har mye mer penger til å hjelpe dere.

Land i Afrika kan takke seg selv og sine korrupte statsledere. Amerikanere forbruker mye mer energi og mange flere ressurser enn oss her i Norge.

Jeg vet, jeg kan, jeg vil

En annen måte å gruppere hindringsfaktorer på er under overskriftene ”Jeg vet ikke, jeg kan ikke, jeg vil ikke!”

Det kan jo hende at jeg virkelig ikke er klar over at mitt forbruksmønster er ødeleggende for andre mennesker og er basetrt på at andre mennesker og naturen blir utnyttet. Jeg mangler kunnskap. Da hjelper det å fortelle andre om slike sammenhenger, å drive opplæring og kunnskapsformidling.

Men vel så viktig er det etter min erfaring å bevisstgjøre andre på de store handlingsrom nesten hver og en av oss har fått til disposisjon. Vi kan så mye mer enn vi ofte gjør.

Likevel er det kanskje det siste som er en hovedårsak for vår handlingslammelse. Vi vet hva som bør gjøres, og at vi har muligheter for handling, men når alt kommer til alt så gidder vi ikke. Hvorfor skulle akkurat jeg engasjere meg? Jeg har mye annet å tenke på. Det er vel derfor Jesus beskriver de menneskene som haster forbi og ser en annen vei i sin fortelling om den barmhjertige samaritan. Verden trenger samaritaner som sier: Jeg vet, jeg kan og jeg vil handle!

va er en vekkelse?

Wikipedia beskriver vekkelse på følgende måte: Vekkelse brukes i religiøst språk som en betegnelse på noe som har med å omvende seg, å våkne, å bli bevist, å være beredt eller forberedt. Ordet brukes ofte om kollektiv omvendelse, der mange på ett sted kommer til en ny religiøs erkjennelse eller overbevisning. Jeg mener det er treffende: en kollektiv omvendelse, erkjennelse, oppvåkning.

I boken Vekkelsesvind [1]gir forfatterne Bjørg Seland og Olaf Aagedal en kulturhistorisk analyse av fenomenet ”Vekkelse” i Norge. Her sies det at religiøs vekkelse har i perioder satt et sterkt preg på samfunnslivet i norske bygder og byer.

Fra kirkehistorien kan det nevnes en rekke eksempler på vekkelser. Nedenfor nevnes noen, og jeg begynner med noen av de siste:

Karismatiske vekkelser

I slutten av 1960tallet kom en karismatisk fornyelse til Norge, særlig gjennom arbeidet til Aril Edvardsen, Troens Bevis og sommerstevnene i Kvinesdal. I Den norske kirke førte arbeidet til Oase-bevegelsen til en fornyelse av kristenlivet for mange.

Jesusvekkelsen

Jesusvekkelsen oppsto i hippiemiljøet i California i slutten av 1960tallet, en ungdomsbevegelse som protesterte mot den tradisjonelle livsstilen. I Oslo samlet ungdommer frå ”Guds fred” opp til 2000 til sine gospelkvelder i Trefoldighetskirken. Denne vekkelsen førte tyil en fornyelse av sang, gudstjeneste og bønn. Det ble lagt vekt på relasjoner og fellesskap og evangelisering. Eg antar at flere menigheter, kirkesamfunn og bevegelser, som Korsvei-bevegelsen, har sine røtter i Jesusvekkelsen. Sistnevnte har også et sterkt sosialetisk engasjement.

Sosialetisk vekkelse

Særlig i 1970årene skjedde det en vekkelse med stor samfunnsengasjementet. Teologen og etikeren Kjell Aukrust ble en viktig inspirasjonskilde for mange studenter. Han hjalp dem til en teologisk refleksjon av sin tro som ga en ny forståelse av gamle ”sannheter” Så skriver for eksempel sokneprest Frank Oterholt i en artikkel på sin hjemmeside[2]:

Jeg er født i 1953, var barn og ungdom på 1960-tallet, studerte teologi på 70-tallet og samfunnsfag på 1980-tallet. I denne perioden var det mange ting som forandret seg voldsomt, også forkynnelsen forandret seg.

Ute i verden var det den ”kalde krigen”. Det påvirket også forkynnelsen, i all fall i den vekkelsestradisjonen jeg vokste opp i. På 70-tallet (mener jeg) begynte predikanter å moderere talen om himmelen. ”Det er ikke sikkert vi skal gå på gater av gull (bokstavelig talt)”, sa de nå. Nei, ”gater av gull” var nå blitt til ”et bilde på noe herlig”, sa de.

På 70-tallet var det farene for atomkrig og miljøødeleggelser som kom i fokus. Det sosialetiske engasjementet kom dermed mer i forgrunnen også i den kristne forkynnelsen: ”Vi må ikke være så opptatt av himmelens herlighet at vi glemmer verdens nød”, ble det forkynt nå.

Biskop Erling Utnem var sosialetisk engasjert, men samtidig var han opptatt av ”de siste ting”. altså jordens avslutning og Guds rikes komme. Det skrev han bøker om. Jeg husker Utnem lanserte tanken om at ”himmelen” ikke skal være ”der opp” eller ”der ute” i verdensrommet et sted. Nei, det skal bli himmel på Jorden, forkynte han. ”Visst skal våren komme, visst skal jorden bli ny”, het en kjent sang som ble skrevet på denne tiden. Gud skal skape en ny himmel og en ny jord, eller rettere sagt fornye og rense den nåværende planeten.

Oxfordbevegelsen

Noen tiår tidligere skjedde noe liknende. I Oxford startet en vekkelse mellom studenter og lærere som etter hvert spredte seg til hele Europa. I 1930årene kom bevegelsens leder til Norge.

I Oxfordbevegelsen var samtalen viktig, samt fokus på stillhet med Bibellesning og bønn. Det ble lagt vekt på etikk og moral. Også denne bevegelsen har satt spor, og jeg har truffet noen i dag godt voksne mennesker, som var del av denne bevegelsen og som er glad for kirkens økende engasjement for rettferd og skaperverket.

Hans Nielsen Hauge

 

Muligens den viktigste fornyelsen av kristenlivet i Norge kom gjennom Hans Nielsen Hauge.

Bondesønnen fra Østfold hadde en åndelig opplevelse mens han gikk på plogen en dag våren 1796, 25 år gammel. Han skildrer sjølv at han denne flotte vårdagen gikk syngende bak plogen, og at det plutselig var som om tid og romm ikke fantes lenger. Han følte Guds nærvær på en sterk måte, og han ble fylt av en dyp fred.

Denne opplevde lykken og gleden overskygget alt han hadde opplevd hittil, og han følte seg kallet til å forkynne Guds ord og mane menneskene til omvendelse. I hans forkynnelse vektla han et personlig gudsforhold og en nøktern og arbeidsom livsførsel. Mer enn andre før ham vektla han å tjene Gud med praktisk arbeid.

I årene som følgte reiste han på kryss og tvers gjennom Norge, i stor grad til fots. Han tilbakela enorme strekningar og strikket ofte luer og votter til fattige barn mens han gikk. På de stedene han losjerte underveis hjalp han til med praktisk arbeid, og samlet som regel husfolket og naboer til møter og andakt. På denne måten opparbeidet han seg et stort nettverk av venner og sympatisører. Han drev selv med handelsvirksomhet, bl.a. med fisk, og startet en rekke industrivirksomheter som sagbruk, møller, pairfabrikk og kobbergruve. Han ville selv være økonomisk uavhengig og overskuddet skulle gå til kristent arbeid. De forskjellige virksomhetene ble ledet av hans familie og venner. Min kones familie er selv etterkommere av Hauge-slekten.

Ved siden av reise- og forkynnervirksomheten og arbeidet som handelsmann, praktiker og gründer, skrev han i alt 35 bøker, utgitt på eget forlag. Allered før han ble satt for 10 år i tukthus og fengsel i 1804, solgte han over 200 000 eksemplarer av sne skrifter, i en tid hvor Norge hadde 900 000 innbyggere, mange av dem analfabeter. Han ble en av Norgeshistoriens mest innflytelsesrike mennesker.

Det er skrevet en lang rekke biografier om H.N.H. En av dem er Dag Kulleruds: «Hans Nielsen Hauge – Mannen som vekket Norge» som utkom i 1996, det året man feiret 200års-jubileum. Kullerud skildrer her Hauges åndsopplevelse på bakgrunn av religiøse og sosiale forhold i Tune og datidens samfunn. Omvendelsen var ikke bare en nuforklarlig åndelig hendelse, men også et opprør. ”Åndsopplevelsen blir den forløsende hendelsen i et personlig drama” skriver Bodil Steinseth i en bokanmeldes i Dagbladet november 1996. Hun mener at i Kulleruds fascinerende portrett av Hauge er hovmotet – og bekjempelsen av det – et gjennomgående motiv:

Likevel må Hauges bevegelse betegnes som et opprør mot det bestående. Ikke minst var den det i øvrighetens øyne. Det var gudstroen som ga bevegelsen dens sosiale og politiske sprengkraft. Hauge sto overfor et dilemma. Skulle han følge statens lover eller Guds ord? Han valgte det siste. … Hauge-biografien er en bok som vekker ettertanke. – Hva er hovmot? Ifølge Kullerud er det et kjent begrep i dagens egoistiske og selvsentrerte kultur. Vi kunne ha ett og annet å lære av fortidas mennesker. Hauge visste hva hovmot var. Han fulgte Jesus og gjorde gode gjerninger i Guds skaperverk.

Fellestrekk?

Pinsebevegelsen, lekmannsbevegelsen, Frelsesarmeen, Læstadianisme og dannelse av en rekke frikirker er andre eksempler for slike vekkelser og kirkelige fornyelser/bevegelser.

Felles for dem er ofte en erkjennelse av at tradisjonell kristendom er blitt stiv, upersonlig og livsfjern, og har fjernet seg fra sin opprinnelige radikale budskap. En lengsel, ønske om å gjøre bot og å starte på nytt er andre viktige elementer. En som var blitt omvendt, vitnet gjerne for sin familie, venner og bekjente. Noe som førte til at flere fulgte i hans/hennes fotspor.

Begrepet vekkelse er særlig brukt i karismatiske miljøer som står for den største kirkeveksten i de siste årtier. Tormod Engelsviken skriver i en nettartikel i Store Norste Leksikon at den karismatiske bevegelse oppsto i California, USA i 1960. Bevegelsen spredte seg raskt til en rekke kirkesamfunn, bl.a. det lutherske og den romersk-katolske kirke. Den er kjennetegnet ved en erfaring av Den hellige ånd (åndsdåp) som resulterer i praktisering av nådegaver som tungetale, profeti og helbredelse ved bønn, samt nære kristne fellesskap med sterk vekt på lovprisning og evangelisering. Engelsviken skriver:

Den karismatiske bevegelse har spredt seg til de fleste kirkesamfunn i verden, og har fått en særlig sterk posisjon innenfor den katolske kirke. De fleste kirker i Afrika og Asia (særlig i Kina) er sterkt preget av bevegelsen.

Den karismatiske bevegelse har ikke en felles organisasjon, men er organisert innen de ulike kirkesamfunn. Det holdes imidlertid store internasjonale, tverrkirkelige konferanser, og det finnes en karismatisk verdenskonferanse for misjon. Bevegelsen har et sterkt økumenisk preg med enhet mellom katolske, ortodokse og protestantiske kristne.

Til Norge kom den karismatiske bevegelse mot slutten av 1960-årene. En av initiativtagerne var A. Edvardsen. Bevegelsen spredte seg også til Den norske kirke og resulterte senere i opprettelsen av Oase som arbeider for karismatisk fornyelse innen den lutherske kirke i Norge.[3]

Noen av de nevnte bevegelser hadde/har et veldig individualistisk (opplevelses-) fokus. Det er mye snakk om følelser og den enkeltes forhold til Gud. Men en del av dem hadde også et tydelig engasjement for medmennesker, fred, rettferd og miljøet. Ikke minst gjelder dette jo Frelsesarmeen, Oxfordbegelsen og virksomheten til Hans Nielsen Hauge.

I boken Regnet som aldri kommer – om hvorfor vekst er bedre enn vekkelse tar David Åleskjær, sønn av Åge Åleskjær, som er en av de viktigste karismatisake lederskikkelser i Norge de siste tiår, et oppgjør med en vente-mentalitet. Han stiller spørsmålet om hele vekkelsesmentalitet er et hinder for at flere kan komme til tro, og om alle bønner om ”regn” fra Gud bare er en unnskyldning for ikke å lytte til Den Hellige Ånd som bor i oss.

Åleskjær skriver:

Gamle tiders vekkelse vi venter, store under Herren atter gjør, hørte jeg nylig noen synge. Det rkt og litt trist. For de som sang var en liten pinsemenighet med rundt 20 gamle mennesker. På den ene siden var det sterkt at disse skjønne menneskene fortsatt hadde fremtidsdrømmene i behold, at de fortsatt ventet på å få oppleve nye tider i menigheten sin. På den andre siden var det trist, for det var tydelig at de hadde sunget den samme sangen i flere tiår, mens de samtidig hadde gått fra å være en menighet på et par hundre til å bli en liten gjeng med overlevende, Ingen i miljøet hadde bakgrunn fra annet enn miljøet. Jeg synes disse eldre damene og herrene skal få synge sangen også på sine neste møte. … Men det finnes også yngre mennesker som synger om vekkelse. Det er ikke like sterkt. De bør i stedet gjøre nettopp det de tyve pensjonistene skal få slippe: Tenke helt nytt og snu op-ned på hele sin virksomhet.

Åleskjær mener at det går på selve evangelieforkynnelsen løs, og han stiller spørsmål ved om selve konseptet ”vekkelse” er i det hele tatt bibelsk: Du finner ikke ordet vekkelse i Bibelen, skriver han.[4]

Hvorfor har da vekkelse likevel fått så sterk fotfeste i kristenheten? Han skriver: ”Personlig tror jeg at vi har en fiende som er svært glad fordi vi venter og venter på noe nytt, i stedet for å benytte oss av det utrolig kraftige materialet vi allerede sitter på.”[5]

Han oppfordrer til engasjert etterfølgelse i dag, nettopp fordi vi venter på Guds inngripen i framtiden. Etterfølgelse med brennende hjerter og senkede skuldre:

Ja, vi trenger en revolusjon i Kristi kropp. Ja, verden må få høre evangeliet. Det er ikke tid for å sove. Men det er like fullt tid for å hvile i nåden. De krampaktige og anstrengte bærer aldri frukt, og vekkelser har nesten alltid vært preget av disse to tingene. Det er gjennom de daglige oggode forandringene, gjennom en stadig økt kjennskap til Åndens stemme, at de store revolusjonene vil skje i våre åndelige liv. …

Du er kalt til å følge Jesus Kristus. Verre er det ikke. Lever du ut det Jesus-livet du har på innsiden, lever du allerede i Guds plan med ditt liv. Fyller du opp kjøleskapet til folk du vet er blakke? Inviterer du ”nerdene” på festene dine? Det er slike ting som er ditt kall.[6]

Omvendelse: Når enkeltmennesker snur og går foran

Nært beslektet med begrepet vekkelse er ordet omvendelse. Den definisjonen vi fant på vekkelse var jo en kollektiv omvendelse.

Når man oppdager at man har gått i feil retning, må man snu. Når vestlige samfunn ikke er bærekraftig, trengs det en snuoperasjon, en omvendelse. Det starter gjerne med et menneske, som endrer retning. Hvis mange følger blir det til slutt muligens en kollektiv omvendelse, en vekkelse.

Eric Clapton

Omvendelser er personlig, og betyr i utgangspunktet mye for ens personlige liv. Her kunne det nevnes svært mange omvendelshistorier. I en radioandakt på NRK P1 snakket domprost David Gjerp om sang- og musikklegenden Eric Clapton og hans sang Tears in heaven. I 1991 faller den firårige sønnen til Clapton ut av vinduet i 54. etasje og dør. Clapton går inn i en mange måneders depresjon og håpløshet. Men, så forteller Gjerp, at han finner en annen vei ut av mørket enn flukten inn i rusens helvete. Ett år senere skriver han sangen  som samler opp i seg både den dype sorgen, lengselen etter sønnen, troen på Gud og håpet om himmelen. Et sted jeg alltid hadde visst var der, men som jeg tidligere ikke virkelig hadde trengt å tro på.

Enkeltpersoner som beveget verden

I noen tilfeller fører enkeltmenneskers handlinger til store bevegelser og store endringer i samfunnet. Hos noen starter det med en omvendelse, hos andre er det nettopp utholdenhet og standhaftighet som er bærebjelken. Noen eksempler:

John Newton

Amazing grace er en av de mest kjente salmer i verden. Forfatteren er presten og salmedikteren John Henry Newton som ble født 1725 i London.

Men Newton var ikke alltid en salmedikter. Han var slavehandler. Han vokste opp i et røft sjømannsmiljø, og ble selv misbrukt som ung mann. Men omsider jobbet han seg opp og ble selv kaptein for et slaveskip. Han tjente på å selge mennesker som slaver. Men i 1748 fikk også han en sterk åndelig opplevelse. Mens han forsøkte å styre hans skip gjennom en voldsom storm, ropte han Gud, vær oss nådig! Når stormen avtok, forsto han, at han virkelig hadde opplevd Guds nåde. For resten av hans liv ble 10. mai 1748 dagen for hans omvendelse. Selv om han noen år fortsatte med slavehandelen, ble det nå svært viktig for ham å behandle dem så godt som mulig.

Omsider sluttet han med sjøfart og begynte å studere teologi, latin og gresk. Til slutt ble han ordinert prest i den anglikanske kirken. Han ble en sterk talsmann mot slaveriet.

Mahatma Gandhi

Mahatma Gandhi vokste opp i en velhavende familie som tilhørte kjøpmannskasten. Familien var troende hinduer. Mahatma studerte juss og arbeidet for en periode i Sør-Afrika. Allerede her, og senere tilbake i India, engasjerte han seg i politiske spørsmål og kjempet mot det han oppfattet som urett. Sivil ulydighet og konsekvent ikke-vold ble kjennetegn for hans aksjoner. Hans personlige styrke kom også til uttrykk i hans konsekvente og enkle livsstil. Han ville ikke ha personlige eiendeler, spiste enkel kost og gikk bare med et enkelt tøystykke på seg. Med sin sterke personlighet ble han rask lederen for hele det indiske folket og deres frihetskamp. Han regnes som nasjonens far og hans fødselsdag er helligdag i hele India. Hans eget liv og hans samfunnsengasjement var uløselig knyttet sammen. Et av hans mange kjente sitater er You must be the change you wish to see in the world.

Rosa Parks og Martin Luther King jr.

Rosa Parks var en stillferdig syerske. Men i 1955, i Montgomery/ Alabama, nektet hun å gi fra seg et buss-sete til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det. Hun var lei av å bli behandlet som en annenrangs borger. Parks ble arrestert, dømt og fengslet, men senere løslatt på kausjon. Samme kvelden samlet seg 50 fargede ledere for å drøfte passende protestaksjoner. Gruppen ble ledet av den unge baptistpastoren Martin Luther King jr..Dette førte til en omfattende busstreik, og til slutt ble lovene bak segregeringen opphevet. Ingen av dem kunne drømme om at en afro-amerikaner en gang ville være USAs president.

Nelson Mandela

ølson Mandela (fÃø 1918) ble Sør-Afrikas første svarte president, og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før dette hadde han i en årrekke vært en av de førende antiapartheidaktivister i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, mye av tiden på fangeøya Robben Island.

Etter hans løslatelse i 1990 gikk han i bresjen for en politikk for forsoning og samarbeid, som bidro til å føre landet inn i et multietnisk demokrati. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1993, sammen med Sør-Afrikas daværende president de Klerk. Ã bli en forsoningens leder etter 27 år i fengsel er stort. Mandela blir betraktet som landsfader for det moderne Sør-Afrika.

[1] B. Seland, O. Aagedal, Vekkelsesvind, Samlaget 2008

[2] (http://troshjelpen.wordpress.com/2010/11/07/hvor-er-himmelen-av-frank-oterholt/)

[3] Se http://snl.no/den_karismatiske_bevegelse

[4] Åleskjær, s. 19

[5] Åleskjær, s. 28

[6] Åleskjær s. 112 og 113

Les videre Å overvinne mentale hindringer

Vekkelse og omvendelse

Mens paradigmeskifte er et begrep som blir brukt i forbindelse med bl. a. vitenskap, historie og samfunnsforskning, er begrepet vekkelse hjemme i en helt annen del av virkeligheten. Ordet blir kanskje særlig brukt i lekfolkskristendom. Men, hva betyr det egentlig? For en del er dette muligens opplagt, for andre klinger det veldig fremmed.

Jeg tror det er heller uvanlig at et sakspapir til Kirkemøtet har et avsnitt om det. Men slik er det i sakspapiret ”Truet liv – troens svar” til Kirkemøtet 2007. Etter å ha skildret klima-utfordringen og tidligere arbeid med ”Forbruk og rettferd”, retter sakspapiret oppmerksomheten mot kirkens veivalg fremover. Dette oppsummeres i et eget avsnitt med tittel Kirkens bidrag fremover – å be og arbeide for en dobbel vekkelse. Det nevnes flere områder som kirken må jobbe med samtidig. Så sies det:

Kirken har et bidrag i det fellesprosjektet det er å redde miljøet, som bare kirken kan ivareta, og et håp som ingen andre kan formidle. Når alt liv er truet, må kirken snakke troverdig om fremtid og håp. Kirkens bidrag kan for mange bli en ryggrad i arbeidet med å utvikle bærekraftige samfunnsstrukturer. Dette kan samtidig gi et fornyet innhold til begrepene misjon (sendelse), omvendelse og etterfølgelse. Som trossamfunn kan kirken bidra med et helhetlig livssyn som kan hjelpe mennesker med å forstå seg selv, sine medmennesker og medskapninger i relasjon med hverandre og med Gud.

For å være troverdig må kirkens medlemmer være villige til å etterleve sin tro i hverdagen i små og store handlinger: brette melkekartonger, spise mindre kjøtt, reise kollektivt, påvirke politikere og bruke stemmeseddelen som konkrete skritt i etterfølgelsen. Å ha omsorg for medmennesker og medskapninger er å forkynne evangeliet i handling.

Det etterlyses et paradigmeskifte i menneskers tenke- og levemønstre. I kirkehistorien finnes det flere eksempler på dyptgripende reformasjoner og ”vekkelser”. Muligens må kirken i dag be og arbeide for en dobbel vekkelse:

– at mange mennesker (på nytt) oppdager at det å være kristen betyr å se sitt liv i relasjoner og være del av et fellesskap, en menighet.

– at mange kristne og menigheter (på nytt) oppdager troens økologiske dimensjon; at troen omfatter hele livet på søn- og hverdager.

I dette avsnittet brukes både begrepene paradigmeskifte, vekkelse og reformasjon.

Formuleringen om dobbel vekkelse skrev jeg i sakspapiret som en direkte tolkning av utfordringen fra og hjertesukket til Shane Claiborne, som han nevner innledningsvis i sin bok «The irresistibel revolution». [1] Claiborne siterer en ung man som føler seg alene mellom unbelieving activists og inactive believers. Han spør seg: ”Where aret the real christians?” Jeg tror her er vi ved kjernen av hva denne doble utfordringen inneholder. En oppvåkning blant unbelieving activists, som erkjenner at det kristne budskap er svært radikal og har et enormt potensial for samfunnsendring, og ”at det å være kristen betyr å se sitt liv i relasjoner og være del av et fellesskap, en menighet”.

Men hvordan kan dette skje når flertallet av medlemmene i kristne kirker synes å være likegyldige og slappe overfor både sine medmennesker og medskapninger? Svært mange synes å henge fast i en trosforståelse, et Gudsbilde og et menneskebilde som er livsfjern. Kanskje kreves det derfor først den andre vekkelsen, nemlig at ”mange kristne og menigheter (på nytt) oppdager troens økologiske dimensjon; at troen omfatter hele livet på søn- og hverdager.”

Jeg leste en setning fra teologen Notto Thelle, som sier omtrent det samme: ”Hva ville Jesu kjærlighet føre til om vi virkelig lever den?” Svært enkelt, helt grunnleggende og utrolig radikalt.

Når saken ble behandlet på Kirkemøtet, så tok Kirkemøtekomiteen utgangspunkt i dette og lot seg inspirere av reformasjonsjubileet i 2017. Komiteen skriver i sine merknader bl.a.:

Komiteen har kommet til at vi trenger en ny og dyptgående reform i vår kirke som tydeliggjør kirkens oppdrag i forhold til utfordringene. Vi må tenke langsiktig og handle nå. Komiteen mener at det bør hentes inspirasjon fra de to andre viktige reformprosessene som er på gang i kirken, nemlig trosopplæringsreformen og gudstjenestereformen. Likheten ligger i at det dreier seg om prioriterte og styrte prosesser som over tid skaper synlig endring i kirken som helhet. …

Ti år fører oss fram til 2017. Dette er et viktig år for en kirke som har sitt historiske utgangspunkt i reformasjonen. Da er det 500 år siden Martin Luther slo opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. Luthers utfordring var en annen enn vår. Men vi ser en dyp, indre samklang mellom hans prosjekt og de utfordringer vi står overfor i dag. Det dreier seg i begge tilfeller om å se sammenhengen mellom en frigjørende tro og et liv i tjeneste. På vei mot reformasjonsjubileet er det avgjørende å beholde fokus på troens frigjørende sentrum slik også biskop Martin Lønnebo har minnet oss om. Troen skaper undring og ydmykhet overfor Guds rike skaperverk, den gir både mot til å se virkeligheten slik den egentlig er, den utfordrer til liv i forsakelse, samtidig som den bærer med seg håp. …

Reformasjon gir oss inspirasjon til tydelige teser og modige handlinger. Vi henter også inspirasjon fra mange andre åndelige strømninger, for eksempel urfolkenes tradisjoner med deres jordvendte kristne praksis og ydmykhet overfor skaperverket. …

Ved å fokusere på et tiår med reformasjonstroen som inspirasjonskilde, håper vi ved periodens ende å kunne se tydelige spor av endringer i kirkens liv som vi håper en bærekraftsreform vil føre til.

Reformasjon, reform, fornyelse, oppbrudd, vekkelse er alle ord som peker i samme retning: dyptgående endringer hos den enkelte og i samfunnet.

[1] S. Claiborne, The irresistible revolution, s. 18

 

Les videre Mer om vekkelse og omvendelse

En mekanistisk og pseudovitenskapelig virkelighetsoppfatning har forplantet seg mange andre samfunnssektorer, ikke minst økonomien. Også her er det et stort behov for nytenkning. Det kommer jeg tilbake til siden.

Jeg har hele livet vært enormt fascinert av naturens mangfold og skjønnhet. Det er et privilegium å kunne utforske og studere naturen, og det er legitimt og naturlig å benytte seg av den kunnskapen man har fått. Men etter min erfaring står dette ikke i motsetning til å ha en ydmyk holdning overfor grensene av min erkjennelse. Min kunnskap står ikke i veien for å kunne være takknemlig overfor min Skaper.

I kapittelet Et nytt verdensbilde i Framtidsfrø-spirer til en bedrer verden, boken om paradigmeskifter som er på gang beskriver fysikk-professoren Øyvind Grøn summarisk sammenhengen mellom vitenskapelige oppdagelser i historien og følger for vår verdensbilde: fra aristotelisk til heliosentrisk verdens bilde, Galilei, Newton, Maxwell, Planck, Einstein, relativitetsteorien og kvantefysikk til dagens nyere forskning. Han skriver:

De siste tretti årene er vi for første gang i menneskehetens historie blitt i stand til å observere universets egenskaper over hele det elektromagnetiske spekteret. Før så vi bare stykkevis og delt. Atmosfæren stenger for mesteparten av strålingen fra verdensrommet. Den beskytter oss mot farlig stråling. Men den har også hindret oss i å se verden der ute.

Vi så ikke engang nok til å forstå hvor mye vi ikke visste. Nå ser vi mer, og nye mysterier er kommet til syne. Det ser ut til at av all energi og materie som finnes i Kosmos er 95% av en type som er helt ukjent for fysikerne.

Det har skjedd en revolusjon i våre muligheter til å bli kjent med den verden vi lever i. Vi kan nå observere universet ikke bare med optiske teleskoper og radioteleskoper, men også med romteleskoper som registrerer infrarød- og ultrafiolett stråling, røntgenstråling og gammastråling.[1]

Han avslutter: ”Vi ender derfor opp med å måtte innrømme at aldri før har vi visst at det er så mye vi ikke vet. Nittiseks prosent av universets innhold er av ukjent art.”[2]

Det høres kanskje dumt ut, men jeg ble glad av å lese dette. Det stemmer overens med min egen erfaring. Som ung student var jeg skråsikker, men jo mer jeg lærte, jo mers skjønte jeg at det var svært mye jeg ikke visste. Jeg ser som i et speil, i en gåte. Det gjør meg ydmyk, men hindrer meg på ingen måte å strebe etter å være en forvalter av skaperverket og etterfølger av Jesus Kristus.

Jeg håper at vi, «alle mennesker av god vilje», sammen kan jobbe frem et nytt paradigme, vekk fra en dualistisk forståelse av naturen som sjele- og verdiløs objekt som kan utnyttes, og til en økologisk forståelse av helhet og gjensidig avhengighet, med rom for undring og takknemlighet.

[1] Framtidsfrø, s. 298

[2] Framtidsfrø, s. 304

 

Les videre Kirkemøtes bønn om endring

Forandring i bevissthet og atferd

“Det er nødvendig med et paradigmeskifte i menneskers tenkemåte. Vi trenger forandring i vår bevissthet og atferd.” Dette utsagn fra lederen for FNs klimapanel, Rajendra Pachauri, på klimakonferansen i Tromsø i forbindelse med Verdens miljøverndag i juni 2007, har brent seg fast hos meg. Den beskriver godt hva jeg opplever som en sentral utfordring i verden i dag. Finnes det noen overordnete tankemønstre som preger våre liv og våre samfunn? Er det en del ”sannheter” som tas for gitt og som sjelden etterspørres?

Ordet paradigme (fra gresk paradeigma) betyr opprinnelig å være et forbilde, et mønster. I dag blir begrepet oftest brukt som en betegnelse på etablerte regler innenfor vitenskapelige disipliner. Den amerikanske vitenskapshistorikeren Thomas Kuhn er blitt kjent for å ha arbeidet mye med dette begrepet. Han definerte «paradigme» som de felles, ofte uskrevne spilleregler og tankemønstre, som samler forskerne omkring en bestemt problemforståelse og en problemløsende, vitenskapelig praksis.

Kuhn sier at den vitenskapelige utviklingen består av ulike faser. Nye erkjennelser leder på nytt og på nytt frem til en brytning mellom etablerte og nye paradigmer (tankemønstre). Til slutt fører dette til et paradigmeskifte; en aksept av et nytt paradigme, en ny forståelsesmodell. Men man snakker bare om et paradigmeskifte når endringen er av betydelig størrelse og rekkevidde. Begrepet ble kjent gjennom Kuhns bok The Structure of Scientific Revolutions i 1962.

Innenfor naturvitenskapen har det gjennom tidene utviklet seg mange teorier og ideer. Bare få av dem har hatt tilstrekkelig omfang og rekkevidde til å endre vitenskapens – og dermed også hele kulturens – syn på viktige sider av virkeligheten. Og bare dette lille fåtallet av nye ideer fortjener betegnelsen paradigmeskifte.

Noen eksempler

Et eksempel på et paradigmeskifte er det heliosentriske verdensbildet slik det ble formulert av Copernicus i midten av 1500-tallet, og gjort mer kjent gjennom Galileo Galilei. Jorda er ikke lenger i sentrum av universet. Det er ikke slik at alt dreier seg om jorden. Andre ideer fra naturvitenskapen som kan karakteriseres som paradigmeskifter er Charles Darwins utviklingslære på 1800-tallet, Albert Einsteins relativitetsteori og Max Plancks kvanteteori.

Alle disse bidro til store endringer i forståelsen av verden, naturen og menneskets selvbilde. Mange mener at spesielt det heliosentriske verdensbildet og evolusjonsteorien har bidratt til å svekke kirkens og Bibelens autoritet. De sto tradisjonell for en annen forståelse som til slutt måtte gi tapt. Men er det så entydig og enkelt?

Da jorden ble flat

I boken Da jorden ble flat [1] beskriver Bjørn Are Davidsen at virkeligheten er mye mer sammensatt enn forfattere som Dan Brown (DaVinci-koden) og Richard Dawkins (Gud – en vrangforestilling) vil ha det til.

Han ønsker å avsløre en unyansert gjentakelse av påstander om den store krigen mellom kirken og kunnskapshistorien, og mener at slike fortellinger er blitt en del av det moderne menneskets selvforståelse:

Kanskje kan vi kalle dem modernitetens ikoner, siden de nærmest rituelt løftes fra i populærvitenskap, media, politikk og skolen for å vise veien fra fortidens mørke til dagens lyse og liberale samfunn. Men i stedet for å følge modernitetens idealer om å holde seg til det vitenskapelig, bygger man i store grad på myter. [4]

Det som er tragisk, påpeker Davidsen riktig, er at denne…

fortellingen er blitt en undertekst, et mønster som styrer våre tolkninger. Dermed blir selv etiske innvendinger fra kirkelig hold, for eksempel innen genteknologi, oppfattet som uttrykk for en kamp mellom tro og vitenskap. Dette kan vanskeliggjøre rasjonell samtale om vitenskap og etikk, og om mulige uheldige sider, prinsipielt og praktisk, ved enkelte former for forskning. [5]

Det sier seg selv, at en slik fortelling om kristen tro som bakstreversk, gjør det vanskelig for kirken å bli oppfattet som en relevant etisk premissleverandør i samfunnet.

Verden blir en maskin

I kapittelet Verden blir en maskin beskriver Davidsen hvordan i løpet av renessansen selve synet på naturen endret seg. Ikke minst den franske filosofen Descartes laget på 1600-tallet et fundamentalt skille mellom mennesket og naturen, i strid med tidligere teologi og vitenskap. Hans dualisme beskriver en natur, styrt av mekanikkens lover. Mennesket hadde i motsetning til dyrene en uavhengig sjel, utenfor det materielle. Som konsekvens kunne man utnytte naturen uten moralske skrupler. Maskinen hadde jo ingen sjel. Davidsen skriver:

Slik Max Weber antyder, snakker vi om en avfortrylling av naturen. Dette har ført til et sterkt ønske om refortrylling, noe vi ser hver på sin måte hos for eksempel kristne forfattere som J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis, og i dagens alternativbevegelse.

Paradigmeskftet – også i vår trosforståelse?

Saken ”Truet liv – troens svar” på Kirkemøtet 2007 ønsket konkret å reise en slik debatt om paradigmeskifte i kirken. Det sies innledningsvis:

Stadig flere etterlyser et paradigmeskifte i hele tenke- og levemåten i de vestlige forbrukersamfunnene. Dette utfordrer kirken på et helt grunnleggende plan til en fornyet leting etter kirkens identitet og oppdrag. Hva er den kristne troens forståelse av forholdet mellom Gud, mennesket og resten av skaperverket? Kan den gi oss fremtidshåp og konkret livsveiledning? …

Dette sakspapiret vil i det følgende peke på noen forhold som er viktige i denne sammenhengen. Engasjement for miljø og rettferd handler ikke om en ”sak” på siden av kirkens egentlige oppdrag. Dette er spørsmål som direkte berører troen på Gud som skaper, frelser og livgiver, kirkens vitnesbyrd og troverdighet og kallet til å være en bekjennende, misjonerende og tjenende kirke. Saken berører i høyeste grad kirkens identitet og oppdrag i verden i dag. Kirkens spesielle oppgave og budskap i dagens situasjon må klargjøres.

Og under overskriften Økologi handler om gjensidig avhengighet:

Alt som lever er uløselig knyttet sammen med annet liv og sin omverden: Mennesker, dyr og planter trenger luft, vann, varme, næring og ly. Mennesket er en integrert del av en ”livsvev”. Ikke minst har bidragene fra samenes tradisjon og teologi bidratt til å minne oss på denne sammenhengen, slik det er utdypet i Tore Johnsens bok ”Jordens barn, solens barn, Vindens barn”. [1]
[1] Tore Johnsen, Jordens barn, solens barn, vindens barn

Oppgjør med dualismen

Jeg har et annet sted skrevet om historikeren Lynn White jr.’s kritikk at kirken ukritisk har støttet en avfortrylling av verden og naturen. Og jeg har sitert Ernst Conradie som nevner nettopp denne dualistiske oppdelingen i sjel og kropp, ånd og materie, også gjennom kirkens forkynnelse, som skjebnesvangert. For Conradie er dette derfor avgjørende at kirken tar et oppgjør med denne forstillingen.

Derfor har dette vært en viktig del av arbeidet med miljø i kirken i de senere årene å peke på at mennesket er en integrert del av naturen, slik det sies for eksempel i hustavlen til biskop Finn Wagle: ”Dyrk sammenhengen. Ditt liv er innfelt i jordens liv. Alt er gitt deg til låns. Als skal du overlate til dem som følger etter.”

[1] Børn Are Davidsen, Da jorden ble flat, Luther forlag, Oslo 2010

[2] Bjørn Are Davidsen, s.37

[3] Bjørn Are Davidsen, s.37

[4] Bjørn Are Davidsen, s36

[5] Bjørn Are Davidsen, s.36

Les videre Viten og ydmykhet

Det var trist å oppleve at det som kjentes som starten til noe mer bærekraftig, nå tilsynelatende var igjen på defensiven. Men hva med engasjementet blant kristne (eller de ”kirkeaktive” som noen undersøkelser kaller dem)? Det fantes forsøk på å måle disse.

Internasjonal survey-undersøkelse ISSP

Tidligere har jeg omtalt KIFO-rapporten ”Grønn vekkelse? som kirkeforsker Pål Kjetil Botvar skrev for Kirkemøtet 2001. Han hentet sine tall i denne analysen fra ISSP (International Social Survey Programme). ISSP gjennomfører hvert år en større komparativ spørreundersøkelse i medlemslandene, også Norge. Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD) har ansvar for å gjennomføre den norske delen.

Miljøengasjement blant kirkens folk: Egne undersøkelser 2008-2009

Kari Jordheim, lærer på Diakonhjemmets høgskole, kom på ideen å grave frem disse spørsmålene og brukte dem på masterstudenter i diakoni på en fagdag 2008. På 15 spørsmål under overskriftene ”Offervilje, bekymring, vekst/vern, forbrukeradferd og regulering» plasserte deltakerne sine svar på en skala fra 1-8.

Med bakgrunn i en slik måling skrev Aftenposten våren 2001, at folk er i mindre opptatt av miljøet enn syv år tidligere, i 1993. Tallet for ”gjennomsnittsnordmannen” hadde sunket fra 4,78 til 4,68. Derimot hadde i samme tidsrommet tallet steget for de kirkeaktive: fra 4,94 til 5,1.

Jeg var spent på diakonistudentene i 2008; i hvilken retning gikk det nå? Jeg ble selvfølgelig glad, når det viste seg at deres score nå lå på 5,74.

Dette gjorde meg nysgjerrig om jeg ikke kunne bruke dette spørreskjema aktiv i mitt arbeid videre: I samme måned tok jeg det med til en samling med alle prester i Nord-Hålogaland. I starten av et seminar lot jeg ca. 20 besvare undersøkelsen. Til min store glede var deres score på hele 6,59. Kort tid etter, mars 2008, en samling med alle diakoner i Hamar bispedømme: deres score 6,12.

I april hadde jeg en temakveld hos Studenterforbundet i Oslo: studentenes score var 6,6. I samme måned på en samling med alle kirkeverger i Borg: deres score 5,9.

Dette var jo langt fra en vitenskapelig undersøkelse, men likevel. Jeg hadde vært nøye med å ha like betingelser: alltid lot jeg folk fylle ut skjemaet i starten av møtet, før jeg hadde holdt mitt fordrag om miljøutfordringene.

På samme tid fikk jeg invitasjon til en stor videregående skole som eies av Norsk Luthersk Misjonssamband. Her var det i alt ca 60 studenter/ elever i 3. gym, som besvarte skjemaet. Og her kommer en ganske oppsiktsvekkende observasjon: deres score lå bare på 4,1! Dermed var de ikke bare mindre opptatt av miljøspørsmål enn alle de andre gruppene i 2008. De hadde til og med betydelig lavere score enn befolkning flest i 1993 (4,78). Var dette tilfeldig eller var det et tegn at elevene mente at dette hadde lite med deres tro å gjøre?

Sammenheng mellom kristen tro og miljøengasjement

Jeg hadde de siste gangene laget en ny spørsmålsgruppe i tillegg som skulle vise om respondentene mente at det var en tydelig sammenheng mellom kristen tro og engasjement for miljøet. Også her var verdiskalaen fra 0-8. Og mens diakonene, kirkevergene og studentene i Studenterforbundet bekreftet dette med en score fra 6,3 – 7,1, så mente elevene på NLM-skolen dette i liten grad (3,7).

Dette tyder på at deres tolkning av troens relevans for et samfunnsengasjement er svært annerledes enn for de andre. Tro kan slå ut begge veier. Også den store ISSP-undersøkelsen fra 1993 og 2001 bekreftet dette. Mens kristen tro i Vest-Europa og Skandinavia fører til sosialt engasjement, så er dette helt annerledes i for eksempel Nord-Amerika, hvor konservative kristne ofte er høyreorientert og heller opptrer som bremsekloss i miljøspørsmål. Den konservative Teaparty- bevegelsen er her et godt eksempel.

En Post scriptum fra sommeren 2018: Dette ble jo bekreftet av den store støtten som Donald Trump fikk fra evangelikale i amerikansk presidentvalg høsten 2016, og hans beslutning å trekke USA fra klimaavtalen.

Dette må jo bety at vi trenger en bevisstgjøring, en teologisk debatt og avklaring og en grundig og økumenisk samtale om disse spørsmål.

Men for Den norske kirkes del bekreftet mine målinger i 2008 at, etter flere enstemmige og svært tydelige vedtak i Kirkemøtet, Bispemøtet, de sentralkirkelige råd og et økende engasjement, en gledelig framgang for arbeidet med miljø, klima, forbruk og rettferd.

Les videre Paradigmeskifte i bevissthet, adferd – og trosforståelse?

 

 

«Vår i luften?»

Jeg beskriver en slik opplevd «vårløsning» for kirkens miljøarbeid et annet sted på disse nettsider. At det føltes en høstkveld 2006 at det var vår i luften. Noe var i ferd med å skje. Al Gore var på Norgesbesøk. Hans film ”En ubehagelig sannhet” førte til at klima- og miljøspørsmål fikk mer og mer oppmerksomhet i hele verden. Til og med ukebladene og løssalgsavisene begynte å bli opptatt av dette. Flere og flere mennesker i Norge virket interessert og engasjert. Vi lurte på: Ser vi tegn på at flertall av befolkningen våkner opp og erkjenner at vi må endre kurs? Jeg tenkte på Bellkurven i Rogers modell for innovasjoner.

2007 – et år med mye oppmerksomhet

Publiseringen av rapportene fra FNs klimapanel i løpet av 2007 forsterket denne trenden ytterligere. Markeringen av FN’s miljøverndag i juni 2007 i Tromsø, med en stor forskningskonferanse i regi av regjeringen, Nobels fredspris til Al Gore og klimapanelet i oktober 2007 bekreftet dette ytterligere. Også for kirkens arbeid på feltet var dette klart en meget god tid.

Vi var tungt involvert i markeringen i Tromsø juni 2007 med en stor økumenisk gudstjeneste i Ishavskatedralen som ble overført av NRK. Vi hadde utarbeidet og sendt ut til alle menigheter gudstjenestemateriell til feiring av Skaperverkets Dag.

Det smeltende isfjell og en glødende Desmond Tutu som predikant gjorde inntrykk på en fullsatt kirke. Under inngangsprosesjonen sang et kor et afrikansk kyrie: ”Szenzenina, hva har vi gjort?” Dette ropet traff svært mange rett i hjertet, både vanlige folk, forskere, politikere og miljøvernere. Ikke bare jeg kjente en stor klump i halsen.

I ettertid ser jeg at dette var et glimrende eksempel på det «hymniske språket» som tidligere biskop Finn Wagle har vært så opptatt av, et språk som taler til hjertene.

”Truet liv – troens svar”

I slutten av 2007 vedtok Kirkemøtet 2007 i saken ”Truet liv – troens svar”  enstemmig at man skulle sette i gang et tiårig arbeid med fokus på endringer i kirke og samfunn i retning bærekraft. Dette ble senere  ”Skaperverk og bærekraft – et felles tiår for endring i kirke og samfunn”, et  omfattende økumenisk samarbeidsprosjekt medd Norges Kristne Råd og Kirkens Nødhjelp som hovedsamarbeidspartnere.

Et nytt Norgeskart?

Kirkeledelsen ønsket tydeligvis å være blant innovatørene for miljø og bærekraft. Men gjaldt dette også nå resten av Norges befolkning? Noe senere kom meldinger som syntes å bekrefte dette. Under overskriften ”Det nye Norgeskartet” skrev Aftenposten 28. mars 2008:

Vi har snudd! Vi er ikke lenger bare opptatt av å skaffe oss flere ting. Den siste versjonen av Norsk Monitor viser at vi blir mindre materialistiske. …

Helt siden vi begynte midt på 80-tallet, har vi sett at nordmenn er blitt mer materialistiske. Vi er blitt mer og mer opptatt av nytelse, forbruk og ting. Helt til for to år siden. Da så vi for første gang at den utviklingen snudde. Årets rapport bekrefter trenden; vi har endret kurs, og beveger oss fra materialisme mot idealisme.- På aksen idealisme/materialisme er vi nå tilbake på samme nivå som tidlig på 80-tallet. Vi ser det blant annet ved at folk er mer bekymret for miljøet, mer opptatt av forskjellen i verden, og positive til u-hjelp – og vi er mer fornøyde. Vi ble ikke mer fornøyde mens vi beveget oss i materialistisk retning.

Pendelen svinger tilbake: Klimarealistene og finanskrise

Men så kom de såkalte ”klimarealistene” og finanskrisen. Enkelte forskere og en god del andre kom på banen og fortalte oss at klimaendringene ikke var menneskeskapte likevel. I hvert fall hadde vi ikke nok bevis for denne påstanden. Vi hadde ingen grunn til å endre atferd. Og når finanskrisen for alvor slo inn over oss høsten 2008, så ropte både handelsnæringen og finansministeren fra SV: ”Løp og kjøp!”.

Våren 2010 viste en ny utgave av rapporten fra Norsk Monitor at pendelen hadde svingt tilbake i materialistisk retning. En trendanalytiker skriver på sitt nettsted:

De trendanalyser jeg har lagt fram de siste to år (stemmer) forbløffende godt med fasiten» som Norsk Monitor på mange måter er i «vårt fag» som handler om nettopp å forutse endringer i norske forbrukeres holdninger og atferd. Noen ting som kommer fram er:

Synkende miljøinteresse: Færre nordmenn er opptatt av klimatrusselen og miljøet.

Mer materialistisk orientering: Som ofte er en konsekvens etter økonomisk uro.

Tilbakegang i «søkende» og alternative holdninger: Mindre religion, alternativt søkende, mer fornuft. [1]

[1] http://nano.fremsikt.no/ferske-data-fra-norsk-monitor-dokumenterer-ve

 

Les videre Kristen tro som kilde til grønt engasjement?

Det er påfallende at kirkefolk i flere undersøkelser skiller seg positiv ut: Både i den nevnte maktutredningen og i sitt forhold til miljøutfordringene viser undersøkelsene som er nevnt ovenfor at kirken står på mer enn gjennomsnittet i forhold til spørsmål om miljø og rettferd.

Men samfunnsdebatten er en kontinuerlig drakamp, en tautrekking om verdier.

Når man er en engasjert ildsjel, som tror at det haster at samfunnet skifter kurs, opplever man ofte fremskrittene som liten og ubetydelig: Nytter det egentlig at man forsøker å snakke til folks fornuft når markedskreftene som oppfordrer til mer forbruk skriker så mye høyere?

Jeg lette etter en forståelsesmodell for samfunnsendringer. Jeg fant det som kalles ”diffusjonsteori”.

 Diffusjonsteori

Hvordan sprer nye ideer, tanker, og ikke minst ny praksis, seg i et samfunn? kommunikasjonsforskning har utviklet en teori som beskriver hvordan nyheter og innovasjoner blir kommunisert over tid i en gruppe eller et samfunn. Teoriene brukes for å forklare hvordan atferd adopteres, og brukes bl. a. for å forstå forbrukernes atferd. Hvordan skapes nye trender og ideer?

Ikke minst tilbyr den markedsaktører en strategi for å planlegge kommunikasjonskampanjer og markedsføringsplaner.

Dermed skulle den også kunne være egnet til å beskrive hvordan innholdet i kirkens budskap i spørsmål om miljø og rettferd er blitt spredt bevisst siden Kirkemøtet 1996, og hvordan den forhåpentligvis vil slå gjennom over tid.

Arbeidet som har gitt teorien sitt navn er Everett Rogers’ bok «The diffusion of Innovations» (1962).

Noen av de viktigste faktorene for at en ny tanke skal spre seg rask, er bl.a. at dens endringer er synlig, at den stemmer overens med etablerte verdier, at den er enkel å forstå og praktisk gjennomførbar, og – helst – at den har med seg tydelige fordeler.

Det viser seg også at personlig kommunikasjon og sosiale relasjoner som formidlende påvirkningsfaktor er viktig i forhold til hvordan medier påvirker vår kunnskap, holdninger og atferd. At noen formelle og uformelle ledere går foran er av stor betydning.

Endring over tid: Fra pådrivere til etternølere

Det er nettopp det som jeg føler har skjedd i vårt arbeid: Det startet på mange måter med et enstemmig Kirkemøte i 1996, hvor delegatene ikke bare kommer med et sterkt vedtak i form av en gudstjenesteliturgi, men også i vedtaket sier at de søker ”personlig omvendelse” fra forbrukerkulturen. Både før , under og etter dette kirkemøte har det i alle sammenhenger, i råd og utvalg, på internasjonalt nivå og i lokalmenigheten, vært enkeltpersoner som har vært pådrivere.

Derfor har vel noe av det viktigste vi har gjort i disse årene vært å etablere et nettverk for å knytte disse ”ildsjelene” til hverandre. Målsettingen for vårt nettverk har hele tiden vært å skape møteplasser, både virtuelt på internett og fysiske samlinger, som skulle sørge for erfarings- og idéutveksling og å bidra til gjensidig inspirasjon. Denne kontinuerlige nettverksbyggingen er møysommelig og ofte lite synlig. Den gir sjelden direkte resultater, men vil over tid kunne gjennomsyre hele kirken og hele samfunnet. Derfor er den uvurderlig. Men dette vil ta tid. Ikke alle er ildsjeler, noen er adskillig tregere.

Endring hos den enkelte

Basis for endringer, er i følge forskerne den enkelte. Individuelle avgjørelser er den avgjørende barrieren. Rogers beskriver at hver person går gjennom forskjellige stadier når en vurderer å ta i bruk nye tanker eller en ny praksis:

• Kunnskapsstadium: Får kjennskap til og informasjon om eksistensen og funksjonen av innovasjonen
• Overbevisningsstadium: Bli overbevist om verdien av innovasjonen (positiv holdning)
• Avgjørelsesstadium: Avgjør hva man skal mene om nyvinningen og forplikter seg til å adoptere innovasjonen
• Iverksettelsesstadium: Synlig bruk av innovasjonen (en overgang fra en mental til en fysisk eller synlig avgjørelse)
• Bekreftelsesstadium: Innovasjonen aksepteres eller forkastes som en naturlig del av ens liv av omgivelsene.

Endringer i et samfunn/ en gruppe

I forskningen har man betegnet de forskjellige gruppene i befolkningen som innovatører, tidlige brukere, sene brukere og etternølere, alt etter hvor villig disse er til å akseptere innovasjonen. Medlemmer innenfor hver av disse adopsjonskategoriene vil ha fellestrekk som kan forklare hvorfor disse adopterer nyvinningen og på hvilket stadium i diffusjonen

• Innovatører (ca. 2-3 prosent av det sosiale systemet) karakteriseres som dristige, nysgjerrige, risikotakere som har en lav terskel for å prøve ut og ta i bruk nye ideer og ukjente produkter. De har en relativ stor grad av uavhengighet fra samfunnet rundt seg.
• Tidlige brukere (ca. 13-14 prosent av et systems befolkning) er også interesserte i nyvinninger, men noe mer nølende og ikke så risikovillig som innovatørene. Disse er også mer integrerte i sitt sosiale system som gjør at de innehar det Rogers kaller en aktverdig plass i samfunnet.
• Tidlig majoritet (ca. 35 % av et systems befolkning) utgjør den kritiske masse. Hvis innovasjonen lykkes her, vil den sannsynligvis lykkes i å bli spredt til resten av befolkningen. Tidlig majoritet er karakterisert av forsiktighet, de er sjelden ledere og stiller seg avventende til nye ideer og praksiser. Kritisk masse forstås som det punktet i en spredningsprosess hvor nok individer har adoptert en innovasjon, slik at den videre adopsjonsraten blir selvoppholdende.
• Sen majoritet (ca. 35 % av befolkningen) anerkjenner og tar i bruk nyvinninnger senere enn flertallet i et system. Disse er karakterisert som skeptiske og ser en stor risiko (spesielt en økonomisk risiko) ved å ta i bruk innovasjoner.
• Etternølere (ca. 15 % av systemet) fremstår som svært tradisjonelle. Disse har et begrenset bilde og en begrenset interesse av verden, det nye og det ukjente. Deres referanse ligger i fortiden og i det lokale. Når disse tar en nyvinning i bruk, har gjerne utviklingen gått et steg videre med nye innovasjoner.

Bell-kurven og normalfordeling

Hvis man nå undersøker hvordan slike endringsprosesser skjer i en hel befolkning over tid, så kan man gjøre dette ved å fremstille hele samfunnet som en ”normalfordeling”:

 

Denne såkalte Bell- kurven viser hvordan de fem hovedgrupper av brukere tar i bruk innovasjonen til ulike tider.

 

Veksten i antall aktører som tar i bruk innovasjonen, beskrives gjennom en kurve, hvor x-aksen angir tid, og y-aksen mengden av brukere. Innovatørene, ”ildsjelene”, helt til høyre går foran og forsøker å få med seg resten. Kurven viser at adopsjonsraten er høy frem til 50% adopsjon, hvorpå den så flater ut. Begrepet kritisk masse brukes om det punktet hvor nok individer har adoptert en innovasjon, slik at den videre adopsjonen går av seg selv.

Modellen passer til virkeligheten

Hva betyr det ovennevnte for kirkens arbeid med forbruk, rettferd og miljø? Masse. Jeg ser for meg noen ganger konkrete personer som står på de forskjellige posisjonene i forhold til å engasjere seg for miljø og rettferd. Det er ildsjelene som hele tiden går foran. De er engasjert, kreativ, villig og motivert til å engasjere seg, for eksempel for ”grønne menigheter” eller Fairtrade. De er også gjerne medlemmer av miljø- og/eller solidaritetsorganisasjoner.

Så har vi ”tidlig brukerne”. Jeg opplever at det er de i menighetene rundt omkring som er positiv nysgjerrig. Det er gjerne de som tar initiativ til at en menighet setter opp en temakveld eller informerer om det grønne arbeidet gjennom menighetsbladet. De gir ildsjelene nødvendig handlingsrom.

Så kommer den tidlige majoriteten, den såkalte ”kritiske massen”. Mengden av menigheter og enkeltpersoner som utgjør store deler av de som er engasjert i kirken. Hvis disse er blitt kjent med tanker om og muligheter for et kirkelig engasjement for en bærekraftig utvikling, og støtter en slik utvikling, så er ”slaget” vunnet. Dvs. at utviklingen fortsetter av seg selv, også uavhengig av at ildsjelene til stadighet haler og drar i dem.

Til slutt har du resten. De som er mer eller mindre uinteressert i kirken, i miljøet, eller i begge deler.

Den beskrevne modellen ovenfor føles absolutt riktig. Å arbeide med miljø, forbruk og rettferd opplevdes veldig ofte som et arbeid i motbakke.. Ildsjelene står i fronten, haler og drar og forsøker så godt de kan å få med seg flere. Og uten tvil er det blitt flere etter hvert. Man har nådd en del med budskapet. Men hva med den store massen, flertallet av folket, også i menighetene og blant kirkens ansatte?

Les videre Pendelen svinger

 

 

 

Igjen er det det store spørsmålet: Er det mine valg og handlinger som individ som teller, eller er det de store overordnete samfunnssystemene som avgjør om vi klarer å skape bærekraftige samfunn for alt som lever. Mens jeg i forrige kapittel har valgt noen aspekter som har betydning for våre handlingsvalg so enkeltmennesker, vil jeg i dette kapittel beskrive forskjellige innsteg i å betrakte samfunnets valg, et verdilandskap som er i kontinuerlig endring.

Norsk Monitor: Det norske verdilandskapet

Norsk Monitor er en omfattende intervju – undersøkelse hvor flere tusen nordmenn siden 1985 annenhver høst besvarer nærmere 3000 spørsmål. På den ene side kartlegger den nordmenns grunnholdninger, overbevisninger og oppslutninger om sosiokulturelle verdier, på den andre siden kartlegges deres forbruk, holdninger og adferd.

Under tittel ”Nordmenn og det gode liv – Norsk Monitor 1985-1995” har sosiologiprofessor Ottar Hellevik, som i mange år har ledet dette arbeidet, på en lettfattelig og spennende måte beskrevet utviklingen av det norske verdilandskapet i dette tidsrom.

I forordet sies det ”Denne boka gir et bilde av våre verdier – hva vi ønsker å få ut av livet – og hvordan dette påvirker måten vi lever på”. I 2008 kom oppfølgeren ”Jakten på den norske lykken”. Den beskriver fortsettelsen av undersøkelsen for tiden til 2007.

Hva er verdier og hvordan måler man dem?

Verdier er definert i Norsk Monitor som våre mål i livet, hva vi anser som riktig og galt, og hvilke midler vi mener er akseptable for å nå våre mål. Disse verdiene påvirker i stor grad våre handlingsvalg og vår atferd. Kan man måle det?

Samfunnsforskerne spør folk ikke direkte hvilke verdier de har. Man bruker en indirekte metode. Først identifiserer forskerne det de mener kan være viktige verdier. Så formulerer man en rekke spørsmål til hver verdi. Gjennom mangeårig arbeid i flere land har man på denne måten utviklet store spørsmålskataloger. Ut i fra svarene på hva en person mener eller gjør i ulike situasjoner trekkes det så slutninger om hvilke verdier som ligger bak. Til hver verdi stilles det en rekke spørsmål, men i spørsmålskatalogen er disse blandet, slik at den som svarer ikke direkte ser til hvilken verdi spørsmålet er knyttet til.

Verdilister og verdipar 

”Verdilisten” som Norsk Monitor bruker, består av 25 par av verdimotsetninger, inndelt i de tre hovedkategoriene ”personlige verdier”, ”mellommenneskelige verdier” og ”politiske/ samfunnsmessige verdier”.

Eksempler for slike ”verdipar” er altruisme-egoisme; anti-autoritet – autoritet; anti-helse –helse; avstand – nærhet; forbruk – sparing; fornuft – følelser; hedonisme – nøysomhet; ikke-religiøs – religiøs; industrivekst – miljøvern; lovforakt – lovrespekt; nyhet – tradisjon, osv.

Hver person har sitt verdiprofil. Sammenlikner man disse profiler, oppdager man et mønster, f. eks.”De personer som scorer høyt på verdien ”religiøsitet”, har en tendens til å svare også høyt på følgende andre verdier…”. Ut i fra analysen av mange besvarelser kan man tegne så et ”verdikart” som viser hvordan disse verdier står i forhold til hverandre.

Norsk Monitor bruker så to sentrale verdier som hovedaksene i et koordinatsystem. Det er verdiparet ”materialisme – idealisme (anti-materialisme)” som er x-akse, og verdiparet ”tradisjonell – moderne” som er y-akse. Slik dannes det et bilde med fire segmenter, som boken betegner som ”de fire Norger”:

Verdilandskapets hoveddimensjoner

Odd Børretzen har i boka ”Nordmenn og det gode liv” laget svært morsomme beskrivelser i tekst og bilde av den tradisjonelle materialisten, den moderne materialisten, den tradisjonelle idealisten og den moderne idealisten.

Hvilke drikkevarer scorer høyest blant den tradisjonelle materialisten? Hvilke partier står sterkt blant moderne idealister, osv.? Jeg kjenner at jeg straks blir fristet til å plassere både meg selv og menneskene rundt meg i disse boksene. Jeg kjenner også igjen typiske trekk blant mennesker, miljøer, partier og organisasjoner som jeg møter som ”kirkens miljømann”. Hvem er de som gleder seg over kirkens engasjement, hvem kritiserer og sukker over den ”politiske kirka”?

Det norske verdilandskapet

Det jeg ser tydelig er at de verdiene som vi kjemper og jobber for når det gjelder miljø og klima, forbruk og rettferd, og ”Skaperverk og bærekraft” er godt plassert på høyre siden av dette bildet, blant idealistene. Jeg opplever også ofte en allianse mellom de tradisjonelle idealistene, Odd Børretzens ”fire gamle tanter på Vestlandet” og deres nøysomhetskultur, og den moderne idealisten, hans ” rødvinsdrikkende, skilte SV-dama i byen”. Her har man mange felles mål og mye å samarbeide om.

Derimot er det både blant tradisjonelle materialister (”LO-pampen i grilldress”) og moderne materialister med merkeklær og dyr sportsbil mange som mener at kirken skal holde seg til det den skal: ”Preke i kjerka og lære unger salmevers”, som en av dem nylig sa til meg i fullt alvor. For dem er det særdeles upassende og uønsket at kirken engasjerer seg for vern av skaperverket og kamp for rettferdighet.

Endringer i verdilandskapet

En annen vesentlig funksjon for Norsk Monitor er å beskrive endringer i oppslutningen om verdier og trender som påvirker samfunnsutviklingen.

Sosiologen Ronald Inglehart ledet World Values Survey som er et globalt forskningssamarbeid om verdiendringer. I løpet av 1970årene utviklet han en post-materialisme teori[3]. I starten av Norsk Monitor, fra 1985-1987, stemmer utviklingen godt overens med denne spådommen for befolkningen som helhet, men etter 1987 har utviklingen i Norge tatt en hel annen retning. Ola og Kari Nordmann har skritt for skritt beveget seg i materialistisk retning. Denne orienteringen var i 1995 sterkere enn noen gang tidligere.

[1] Ottar Hellevik, Nordmenn og det gode liv, Norsk Monitor 1985-1995, Universitetsforlaget, Oslo 1996

[2] Ottar Hellevik, Jakten på den norske lykken, Universitetsforlaget, Oslo 2008

[3] Inglehart, The Silent Revolution (1977)

Forbruk og rettferd, grønn vekkelse og maktutredningen

 «Forbruk og rettferd»

Dette er bakgrunnen for Bispemøtets utredning og uttalelse fra 1994 ”Forbrukersamfunn som etisk utfordring”, og Kirkemøtets behandling av saken ”Forbruk og rettferd” i 1996, to hjørnesteiner i kirkens engasjement for miljø, forbruk og rettferd.

De gjør det veldig tydelig at kirken ønsker å påvirke samfunnsutviklingen. Makter den det? Bør den det? 

Grønn vekkelse blant kirkefolket?

Selv for en som jobber med dette feltet i kirken er det ofte vanskelig å ha en klar oppfatning om man lykkes. Blir vi hørt? Ved flere anledninger er jeg tilfeldigvis blitt gjort oppmerksom på undersøkelser som har vist at vårt arbeid tilsynelatende ikke er forgjeves. Det dukket opp uventede håpstegn.

”Jo bedre vi har det, jo mindre bryr vi oss om miljøet”. Omtrent slik lød overskriften i en artikkel i Aftenposten våren 2001, som refererte til en internasjonal survey-undersøkelse som ville kartlegge aktuelle holdninger til miljøspørsmål. Den negative trenden var ganske lik i de vestlige land som var med i undersøkelsen, og gjaldt definitivt også for Norge. 14 år etter Brundtland-kommisjonen og ni år etter Rio-konferansen var dette nedslående og deprimerende lesning for alle som er opptatt av en samfunnsutvikling som er bærekraftig, og som ønsker å ivareta behovene til alle nå levende mennesker og fremtidige generasjoner på en rettferdig måte.

Men helt i slutten av artikkelen ble det nevnt et bemerkelsesverdig unntak: ”Det finnes likevel en del miljøer som viser en motgående trend, og som viser en større vilje til å gi avkall på materielle goder til fordel for miljøet. Dette gjelder bl.a. de kirkeaktive.” Omtrent slik sluttet artikkelen. Hva er bakgrunnen for dette utsagn?

Jeg kontaktet en av de norske forskere som deltok i dette arbeidet. Pål Kjetil Botvar fra Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO). Han har ved flere anledninger undersøkt de kristnes forhold til miljøspørsmål, og han bekreftet at det her kunne vises signifikante sammenhenger mellom tro og miljøengasjement. Kirkerådet bestilte av KIFO en egen rapport om disse sammenhenger i undersøkelsen.

Undersøkelsen Grønn vekkelse? Kirkefolkets forhold til miljøutfordringene fra KIFO i 2001 viser at de kirkeaktive har beveget seg i mer miljøvennlig retning – i motsetning til resten av befolkningen, særlig hva gjelder vilje til å forsake noe av vår levestandard for å fremme miljø og større rettferdighet. Rapporten forklarer denne tendensen blant annet med behandlingen og oppfølgingen av saken ”Forbruk og rettferd”. Dette likte jeg selvfølgelig meget godt. Det nytter!

 Makt- og demokratiutredningen

På oppdrag fra Stortinget ble det gjennomført en stor makt- og demokratiutredning over en femårsperiode fra 1998 til 2003.

Nyhetene forteller en dag i november 2002 til min store overraskelse at norske kirkeledere er en radikal elite. Hva ligger bak?

Delrapporten fra maktutredningen som ble offentliggjort denne dagen viser at kirkeledere har skiftet rolle fra å være en konservativ elite i norsk historie til å være en radikal elite i spørsmål om økonomisk utjevning, forholdet mellom by og land, statlig styring og internasjonalisering. Ifølge undersøkelsen samsvarer kirkeledernes meninger i disse spørsmål med store deler av befolkningen.

Jeg gledet meg stort: Enda et uventet håpstegn som viser at vårt engasjement ikke er forgjeves! Selv om kritiske stemmer hevder at det er lett for kirkens ledere å være en kritisk røst i samfunnet, siden de allerede har mistet sin reelle makt.

Les videre Tautrekking om verdier

 

Når enkeltmennesker snur

Nært beslektet med begrepet ”vekkelse” er ordet ”omvendelse”. Den definisjonen vi fant på vekkelse var jo en kollektiv omvendelse.

Når man oppdager at man har gått i feil retning, må man snu. Når vestlige samfunn ikke er bærekraftig, trengs det en snuoperasjon, en omvendelse. Det starter gjerne med et menneske, som endrer retning, som snur. Hvis mange følger blir det til slutt muligens en kollektiv omvendelse, en vekkelse.

Eric Clapton

Omvendelser er personlig, og betyr i utgangspunktet mye for ens personlige liv. Her kunne det nevnes svært mange omvendelshistorier. I en radioandakt på NRK P1 snakket domprost David Gjerp om sang- og musikklegenden Eric Clapton og hans sang ”Tears in heaven”. I 1991 faller den firårige sønnen til Clapton ut av vinduet i 54. etasje og dør. Clapton går inn i en mange måneders depresjon og håpløshet. Men, så forteller Gjerp, ” han finner en annen vei ut av mørket enn flukten inn i rusens helvete. Ett år senere skriver han sangen “Tears in Heaven” som samler opp i seg både den dype sorgen, lengselen etter sønnen, troen på Gud og håpet om himmelen. “Jeg hadde funnet et sted å vende meg til” sier han. “Et sted jeg alltid hadde visst var der, men som jeg tidligere ikke virkelig hadde trengt å tro på!”

Enkeltpersoner som beveget verden

I noen tilfeller fører enkeltmenneskers handlinger til store bevegelser og store endringer i samfunnet. Hos noen starter det med en omvendelse, hos andre er det nettopp utholdenhet og standhaftighet som er bærebjelken. Noen eksempler:

John Newton

”Amazing grace” er en av de mest kjente salmer i verden. Forfatteren er presten og salmedikteren John Henry Newton som ble født 1725 i London.

Men Newton var ikke alltid en salmedikter. Han var slavehandler. Han vokste opp i et røft sjømannsmiljø, og ble selv misbrukt som ung mann. Men omsider jobbet han seg opp og ble selv kaptein for et slaveskip. Han tjente på å selge mennesker som slaver. Men i 1748 fikk også han en sterk åndelig opplevelse. Mens han forsøkte å styre hans skip gjennom en voldsom storm, ropte han ”Gud, vær oss nådig!” Når stormen avtok og han var tilbake i sin lugar, forsto han, at han virkelig hadde opplevd Guds nåde.

For resten av hans liv ble 10. mai 1748 dagen for hans omvendelse. Selv om han noen år fortsatte med slavehandelen, ble det nå svært viktig for ham å behandle dem så godt som mulig.

Omsider sluttet han med sjøfart og begynte å studere teologi, latin og gresk. Til slutt ble han ordinert prest i den anglikanske kirken. Han ble en sterk talsmann mot slaveriet.

Mahatma Gandhi

Mahatma Gandhi vokste opp i en velhavende familie som tilhørte kjøpmannskasten. Familien var troende hinduer. Mahatma studerte juss og arbeidet for en periode i Sør-Afrika. Allerede her, og senere tilbake i India, engasjerte han seg i politiske spørsmål og kjempet mot det han oppfattet som urett. Sivil ulydighet og konsekvent ikke-vold bla kjennetegn for hans aksjoner. Hans personlige styrke kom også til uttrykk i hans konsekvente og enkle livsstil. Han ville ikke ha personlige eiendeler, spiste enkel kost og gikk bare med et enkelt tøystykke på seg. Med sin sterke personlighet ble han rask lederen for hele det indiske folket og deres frihetskamp. Han regnes som nasjonens far og hans fødselsdag er helligdag i hele India. Hans eget liv og hans samfunnsengasjement var uløselig knyttet sammen. Et av hans mange kjente sitater er ”You must be the change you wish to see in the world.”

Rosa Parks og Martin Luther King jr.

Rosa Parks var en stillferdig syerske. Men i 1955, i Montgomery i Alabama, nektet hun å gi fra seg setet i den «fargede» delen av Buss No. 2857 til fordel for en hvit mann som gjorde krav på det fordi den «hvite» delen var full. Hun var lei av å bli behandlet som en annenrangs borger. Parks ble arrestert, dømt og fengslet, men senere løslatt på kausjon. Samme kvelden samlet seg 50 fargede ledere for å drøfte passende protestaksjoner. Gruppen ble ledet av den unge og til da ukjente baptistpastoren Martin Luther King jr..Dette førte til en omfattende busstreik, og til slutt ble lovene bak segregeringen opphevet. Ingen av dem kunne drømme om at en afro-amerikaner en gang ville være USAs president.

Nelson Mandela

Nelson Mandela (født 1918) ble Sør-Afrikas første svarte president (1994–1999), og landets første president valgt i frie valg blant alle landets borgere. Før han ble president hadde han i en årrekke vært en av de førende antiapartheidaktivister i landet, og hadde sittet fengslet i 27 år, mye av tiden på Robben Island.

Etter hans løslatelse i 1990 gikk han i bresjen for en politikk for forsoning og samarbeid, som bidro til å føre landet inn i et multietnisk demokrati. For dette arbeidet fikk han Nobels fredspris i 1993, sammen med Sør-Afrikas daværende president de Klerk. Å bli en forsoningens leder etter 27 år i fengsel er stort. Mandela blir betraktet som landsfader for det moderne Sør-Afrika.