Markedsøkonomiens hegemoni

En mekanistisk virkelighetsoppfatning har forplantet seg også til andre sektorer i samfunnet, ikke minst til økonomien. Og det er her det største behovet for et paradigmeskifte er åpenbar.

Etter kommunismens sammenbrudd er den kapitalistiske samfunnsmodellen nærmest enerådende i verden. Økonomiske vurderinger synes å styre det aller meste, også politikken. Det er derfor viktig at den virkelighetsoppfatningen som ligger til grunn for dagens økonomi blir tydeliggjort og diskutert.

Jeg vil i det følgende basere meg på tanker som Ove Jakobsen, økonomiprofessor på Høgskolen i Bodø skriver i sitt kapittel i Framtidsfrø.[1] Jakobsen siterer Ormerod (1994), som hevder

at økonomer lider av en form for metafysisk blindhet, de forutsetter at økonomi er en vitenskap med absolutte og uforanderlige sannheter. Fraværet av metafysiske spørsmål innenfor økonomi har resultert i mange grunnleggende problemer.

I stedet for å stille spørsmål ved metafysiske forutsetninger, kvalitative verdier og prosesser har ”mainstream” økonomi vært mest opptatt av å studere fysiske lovmessigheter, kvantifiserbare størrelser og ulike objekter. Idealet innenfor økonomisk vitenskap har vært å komme frem til lover som er like objektive som fysiske lovmessigheter. Ormerod konkluderer med at ”mainstream” økonomi gir et svært misvisende bilde av hvordan verden faktisk fungerer, og at det er behov for en grunnleggende endring i virkelighetsoppfatning.[2]

Påstanden om at økonomien har behov for en dyptgripende metafysisk kritikk har lange tradisjoner. Økonomene Georgescu-Roegen (1906-1994), Schumacher (1911-1977) og Holbæk-Hanssen (1917-1991) argumenterte for flere tiår siden for at de ideene nyklassisk økonomi bygger på ikke fanger inn den kompleksiteten som preger dagens virkelighet. Problemene bunner i at markedsøkonomien fortsatt henger fast i opplysningstidens ide om at virkeligheten kan beskrives som en maskin satt sammen av utallige deler som griper inn i hverandre som tannhjulene i et urverk.

At markedet blir betraktet som en maskin der alle delene i prinsippet er utskiftbare vil blant annet si at ulønnsomme deler kan skiftes ut, uten negative konsekvenser for helheten. ”Out-sourcing” av ulike funksjonsområder i en bedrift eller organisasjon er eksempler på en slik atomisert praksis. I stedet for å undersøke hvordan markedsaktører er knyttet sammen i nettverk gjennom indre (skjulte/åpne) relasjoner, forutsetter mainstream økonomien at samspillet mellom aktørene reguleres gjennom ytre markeds- og prismekanismer (som er å betrakte som naturlover). Gjennom kostnads/nytteanalyser er det mulig å finne ut hvordan ”det økonomiske menneske” vil prioritere aktuelle handlingsalternativer. Innenfor et konkurransebasert markedssystem blir mennesker og bransjer satt opp mot hverandre. En slik mekanistisk virkelighetsoppfatning forveksler ofte livskvalitet med materiell velferd, eksistensielle utfordringer oversettes til kortsiktige forbruksmål samtidig som naturens egenverdi blir omtolket til kun å gjelde markedsverdien av alt fra gulrøtter til olje. Alle blir rivaler, der den enes fordel lett blir den andres ulempe.

Økonomisk vekst – uansett

Jakobsen forklarer videre at målet om økonomisk vekst kommer i konflikt med bærekraften i økosystemene. Konsekvensen av overforbruk av ressurser og økende avfallsmengder er i dag synlige både lokalt, regionalt og globalt. Miljøskadelig ‘cowboy’ økonomi (det er alltid mulig å erobre nytt land når ressursene et sted er oppbrukt) med ‘romskip’ økonomi (naturen er et lukket system med begrenset kapasitet både når det gjelder uttak av ressurser og tilbakeføring av avfall).

Det mekanistiske synet på vitenskap har ført til, så Jakobsen, at de kvalitative sidene ved fenomenene blir usynlige og resultatet er at vi sitter igjen med store mengder del-sannheter om menneske, samfunn og natur. Enda verre blir det når vi har en tendens til å tro at disse del-sannhetene kan summeres opp til den hele og fulle sannhet.

Den usynlige hånden

Grunnleggeren av denne økonomiske grunntenkningen var Adam Smith, en skotsk filosof som levde på 1700-tallet. I sin bok ”Nasjonenes velstand” bruker han begrepet ”den usynlige hånd” for det markedsøkonomiske hovedprinsipp, nemlig at en person som handler til nytte for seg selv også indirekte handler til nytte for samfunnet eller kollektivet. Hvis alle er egoistisk og kun etterstreber egen vinning, så vil denne usynlige hånden bidra til at dette også er til det beste for andre. Smith framholdt at det er bakerens egennytte vi har å takke for at vi har brød på bordet, ikke hans menneskekjærlighet.

Mest mulig egoisme og fortjeneste i mitt eget regnskap, brutal konkurranse, vekst uten grenser, samt neglisjering av kostnader vi påfører andre mennesker, våre etterkommere og naturen er noen av konsekvensene.

Den økonomiske krisen som oppsto akutt høsten 2008, og så på nytt høsten 2011 viser konsekvensene av en slik tenkning. Det virker som om denne tenkemåten sitter meget fast blant styrende sosialøkonomer i dag. Allerede 1997 gjorde jeg en frustrerende oppdagelse. Jeg skulle delta i en debatt i regi av NHO om Hans Nielsen Hauges betydning for dagens næringsliv. Når jeg foretok et google-søk på internett på begrepet verdiskaping, så kom det nesten utelukkende opp artikler og oppslag hvor ”verdiskaping” var ensbetydende med økonomisk vekst. Det er neppe en slik forståelse som hjelper oss videre.

Men også her skjer det en bevegelse. FN’s toppmøte RIO+20, som i juni 2012 skal vurdere oppfølgingen av og framgangen med bærekraftig utvikling etter FN’s møte i Rio 1992, har grønn økonomi som hovedfokus. I denne forbindelsen arrangeres det våren 2012 en rekke seminarer hvor flere og flere økonomer tar til ordet for nødvendige samfunns- og strukturendringer.

Sektortenkning

Sektortenkning bremser Bondevik var overskriften over en kronikk i Vårt Land under Bondevik I-regjeringen. I kronikken beklager daværende styreleder i Stiftelsen Idébanken seg over at regjeringen synes ut av stand til å tenke samarbeid over departementsgrensene. Det samme har kirkens miljøvernere og jeg erfart når vi i mange år har forsøkt å få støtte til vårt arbeid gjennom et sektorovergripende samarbeid. Vi hadde bl.a. et felles møte med fire statssekretærer allerede i 2003 hvor vi kunne presentere vårt arbeid. Alle var enige at det både var viktig og ønskelig at kirken var synlig på feltet miljø og bærekraft. Men et samarbeid om finansiering? Det var ikke mulig. Man pekte på hverandre. Søk hos det enkelte departement! Men kirkedepartementet har ikke miljømidler, og vi står heller ikke på miljøverndpartementets liste over miljøorganisasjoner. Beklager, men også departementer konkurrerer med hverandre om kroner.

Økonomi, handlingsrom og rettferdighet

Det er en slik sektortenkning som er en stor hindringsfaktor for bærekraft. Jeg tenker på min økonomi, sjefene tenker på firmaets bunnlinje, nasjonaløkonomene tenker på landets. Det som ofte skjer er at man velter kostnader over på andres regnskaper. De blir ikke borte. En bedriftsfilial blir lagt ned for å spare på lønninger, men lokalsamfunnet bærer utgiftene. Staten redder bankene, men øker skaten til folk flest.

Et annet problem er at man ”stjeler” og forbruker formuen til andre, for eksempel kommende generasjoner eller fattige land. Derfor er det viktig å erkjenne sammenhengen i all økonomisk virksomhet, fra privat- til verdensøkonomi. Derfor henger økonomi og etikk sammen.

Elementene og prinsippene i all økonomi er de samme, uansett om vi snakker om min egen økonomi, familiens, bedriftens eller statens. Fire størrelser beskriver det hele:

Jeg har et kapital, en formue, på pluss-siden, og evt. utestående fordringer, dvs. gjeld, på minus-siden. I tillegg har jeg inntekter og utgifter.

Har jeg over tid mer inntekter enn utgifter, så vokser formuen. Hvis utgiftene overstiger inntektene så krymper formuen. Er det brukt opp, så pådra jeg meg gjeld.

Unge mennesker i etableringsfasen har som regel ennå ikke kunnet legge seg opp en formue. Hvis de så skal kjøpe seg en leilighet, så er de fleste nødt til å ta opp et lån. Men det koster, og fører som regel med seg store utgifter i form av renter for dette lånet. Ulempen er da at kjøpet blir mye dyrere enn om man kunne ha betalt direkte.

Oftest kommer man gjennom dette for en lang tidsperiode i et avhengighetsforhold til lånegiveren. Frihet og handlingsrom blir betydelig redusert. Man snakker til og med om gjeldsslaver. Jeg har ingen valg lenger, jeg må tjene nok penger for å betjene og nedbetale lånet. Derfor er dette kanskje et av de viktigste valgene for enkeltmennesker. Når noen samfunnsaktører vil få oss til å skru opp vårt forbruk, og stadig nører opp under våre ønsker etter nye klær, tøffere biler, mer kjøtt (”Unn deg litt luksus, du fortjener det, løp og kjøp!”), så er dette en trussel mot jordens økologiske bæreevne. Hvis dette i tillegg forsterker en allerede urettferdig fordeling mellom menneskene, så er dette også en trussel mot fredelig sameksistens.

Gjeld mellom land er noe som kan holde en helt nasjon nede i fattigdom. Når penger tidligere har blitt gitt til en korrupt diktator, så er det tvilsom om et land senere skal stå til ansvar for dette. Kirkens Nødhjelp kaller dette kamp mot illegitim gjeld eller diktatorgjeld.

Når rike land og multinasjonale firmaer utnytter fattige småbønder eller fabrikkarbeidere til å produsere og selge sine råvarer og tjenester til lavpris, for at vi i rike industriland kan shoppe og leve billigere, så er dette både umoralsk og urettferdig. Derfor er ordninger som Fairtrade og Initiativ for etisk handel så viktig.

Kretsløpsøkonomi og organisk virkelighetsoppfatning

Jakobsen skriver videre i sin artikkel:

Når økonomi betraktes ut fra en organisk forståelse av virkeligheten, oppdager vi at markedet er et nettverk av aktører som er gjensidig avhengig av hverandre. I stedet for avmektige tilskuere blir markedsaktørene medansvarlige deltakere i samfunnsutviklingen. Ved en overgang fra mekanistisk til organisk virkelighetsforståelse blir tiltak som øker konkurransen mellom autonome aktører, erstattet av samarbeidende nettverk som knytter aktørene sammen. [3]

Kretsløpsøkonomi ser helheten, og forsøker å utvikle en modell hvor økonomi, natur og kultur kan sees i sammenheng og utfyller hverandre. For oss i kirkens miljøarbeid har det derfor vært flott at vi helt siden begynnelsen av 2000-tallet har kunnet utvikle et samarbeid med Ove Jakobsen og hans kolleger ved flere anledninger. Jakobsen leder senter for økologisk økonomi og etikk ved Handelshøgskolen i Bodø.

[1] Ove Jakobsen: En ny organisk og helhetlig økonomi vokser fram. I Framtidsfrø-spirer til en bedre verden, s. 156 ff.,…

[2] Framtidsfrø, s. 160f.

[3] Framtidsfrø, s. 162

Kirkemøtet 2007

Saken ”Truet liv – troens svar”  på Kirkemøtet 2007 ønsket konkret å reise en slik debatt om paradigmeskifte i kirken. Det sies innledningsvis:

Stadig flere etterlyser et paradigmeskifte i hele tenke- og levemåten i de vestlige forbrukersamfunnene. Dette utfordrer kirken på et helt grunnleggende plan til en fornyet leting etter kirkens identitet og oppdrag. Hva er den kristne troens forståelse av forholdet mellom Gud, mennesket og resten av skaperverket? Kan den gi oss fremtidshåp og konkret livsveiledning?

Og noe senere under overskriften Teologisk avklaring:

Dette sakspapiret vil i det følgende peke på noen forhold som er viktige i denne sammenhengen. Engasjement for miljø og rettferd handler ikke om en ”sak” på siden av kirkens egentlige oppdrag. Dette er spørsmål som direkte berører troen på Gud som skaper, frelser og livgiver, kirkens vitnesbyrd og troverdighet og kallet til å være en bekjennende, misjonerende og tjenende kirke. Saken berører i høyeste grad kirkens identitet og oppdrag i verden i dag. Kirkens spesielle oppgave og budskap i dagens situasjon må klargjøres.

Og under overskriften Økologi handler om gjensidig avhengighet:

Alt som lever er uløselig knyttet sammen med annet liv og sin omverden: Mennesker, dyr og planter trenger luft, vann, varme, næring og ly. Mennesket er en integrert del av en ”livsvev”. Ikke minst har bidragene fra samenes tradisjon og teologi bidratt til å minne oss på denne sammenhengen, slik det er utdypet i Tore Johnsens bok ”Jordens barn, solens barn, Vindens barn”. [1]

[1] Tore Johnsen, Jordens barn, solens barn, vindens barn

«Forbruk og rettferd»

Dette er bakgrunnen for Bispemøtets utredning og uttalelse fra 1994 ”Forbrukersamfunn som etisk utfordring”, og Kirkemøtets behandling av saken ”Forbruk og rettferd” i 1996.

Disse tema, som er beskrevet nærmere et annet sted på disse nettsider, er jo blitt utgangspunkt for og hjørnesteiner i kirkens engasjement for miljø, forbruk og rettferd.

I tillegg har de gitt navn, logo og overskrift for arbeidet i mange år. Vi skal senere komme tilbake til om og hvordan kirken har maktet å skaffe seg oppmerksomhet og gehør i dette landskapet. Klarer kirken å påvirke en samfunnsutvikling? Kan kirken være en forandringsagent i samfunnet i retning bærekraft? Bør den det og ønsker den det?

 

Grønn vekkelse blant kirkefolket?

Ved flere anledninger er jeg tilfeldigvis blitt oppmerksom på undersøkelser som har vist at vårt arbeid tilsynelatende ikke er forgjeves. Det dukket opp uventede håpstegn.

”Jo bedre vi har det, jo mindre bryr vi oss om miljøet”. Omtrent slik lød overskriften i en artikkel i Aftenposten våren 2001, som refererte til en internasjonal survey-undersøkelse som ville kartlegge aktuelle holdninger til miljøspørsmål. Den negative trenden var ganske lik i de vestlige land som var med i undersøkelsen, og gjaldt definitivt også for Norge. 14 år etter Brundtland-kommisjonen og ni år etter Rio-konferansen var dette nedslående og deprimerende lesning for alle som er opptatt av en samfunnsutvikling som er bærekraftig, og som ønsker å ivareta behovene til alle nå levende mennesker og fremtidige generasjoner på en rettferdig måte.

Men helt i slutten av artikkelen ble det nevnt et bemerkelsesverdig unntak:”Det finnes likevel en del miljøer som viser en motgående trend, og som viser en større vilje til å gi avkall på materielle goder til fordel for miljøet. Dette gjelder bl.a. de kirkeaktive.” Omtrent slik sluttet artikkelen. Hva er bakgrunnen for dette utsagn?

Jeg kontaktet en av de norske forskere som deltok i dette arbeidet. Pål Kjetil Botvar fra Stiftelsen Kirkeforskning (KIFO) har ved flere anledninger undersøkt de kristnes forhold til miljøspørsmål. Jeg ba om et møte med ham, og han bekreftet at det her kunne vises signifikante sammenhenger mellom tro og miljøengasjement. Kirkerådet bestilte av KIFO en egen rapport om disse sammenhenger i undersøkelsen.

Undersøkelsen Grønn vekkelse? Kirkefolkets forhold til miljøutfordringene fra KIFO i 2001 viser at de kirkeaktive har beveget seg i mer miljøvennlig retning – i motsetning til resten av befolkningen, særlig hva gjelder vilje til å forsake noe av vår levestandard for å fremme miljø og større rettferdighet. KIFO-rapporten forklarer denne tendensen blant annet med behandlingen og oppfølgingen av saken ”Forbruk og rettferd”.

Dette likte jeg selvfølgelig meget godt. Det nytter!

 Makt- og demokratiutredningen

På oppdrag fra Stortinget ble det gjennomført en stor makt- og demokratiutredning over en femårsperiode fra 1998 til 2003.

Morgennyhetene på radioen forteller en dag i november 2002 til min store overraskelse at norske kirkeledere er en radikal elite. Hva ligger bak denne nyheten?

Delrapporten fra maktutredningen som ble offentliggjort denne dagen viser at kirkeledere har skiftet rolle fra å være en konservativ elite i norsk historie til å være en radikal elite i spørsmål om økonomisk utjevning, forholdet mellom by og land, statlig styring og internasjonalisering. Ifølge undersøkelsen samsvarer kirkeledernes meninger i disse spørsmål med store deler av befolkningen.

Jeg gledet meg stort: Enda et uventet håpstegn som viser at vårt engasjement ikke er forgjeves! Selv om kritiske stemmer hevder at det er lett for kirkens ledere å være en kritisk røst i samfunnet, siden de allerede har mistet sin reelle makt.