Hva preger mitt livssyn? Vi lever. Men det er jo heller sjelden at vi reflekterer på hva dette egentlig vil si. Vi må ha en viss modenhet i vår (selv-) bevissthet, en viss livserfaring for kunne fundere på dette under.

Ja, det er nettopp det det er, et stort under at jeg lever. Livet som fenomen er utrolig. Se på bildet ved siden av: et nyfødt barn, en fantastisk natur!

Jeg blir fylt med undring og ærefrykt. Jeg blir takknemlig og glad. Jeg føler tilhørighet.

Men det er slett ingen selvfølge. Jeg kan se på hvert menneske som uttrykk for ”det egoistiske genet”. Lete i naturen etter spor av ”survival of the fittest”. Jeg velger selv hvordan jeg vil se på livet. Inklusive mitt liv. Jeg er fritt til å velge ”livssyn”.

Startpunkt: Livet som gave

Jeg er i stor gard preget av mine egne erfaringer og opplevelser, ved siden av oppdragelse og påvirkning fra personer som står meg nær. Ikke desto mindre kan jeg velge.

Hva betyr det at jeg ser på livet som en gave fra Gud? En utrolig verdifull gave! Hjertet mitt blir fylt med takknemlighet.

Bildet ovenfor bruker jeg mye i sammenheng med foredrag. Det er et bilde av vårt andre barn, vår flotte datter. Akkurat som den dagen storebroren ble født, bare 11/2 år tidligere, fikk jeg den nyfødte babyen lagt i mine armer. Helt ubeskrivelig. Alle som er foreldre til et barn vet hva jeg mener.

Dikteren Andre Bjerke sier det utrolig flott i et av sine dikt:

Det største mysterium er ikke mer enn det

at en ørliten kropp er våknet til jorden.

Den nyfødte ser. To luker i himmelen går opp.

Selv fem-trinns-raketter og kjernefysikk blir puslingers puslespill

når det nyfødte barn med et eneste blikk beviser at Gud er til.

Jeg har liten sans for Gudsbevis. Gud kan ikke bevises, tror jeg. Men et nyfødt barn på armen vekker i meg en sterk trang til å si takk. Takk, gode Gud. Skaperen og Livgiveren.

For meg er denne erkjennelsen, at våre liv er gitt oss som gave (og oppgave) helt sentral i min tro på Gud som skaper. For meg er i denne sammenheng en debatt om evolusjon og kreasjonisme en avsporing.

Boken ”Das Prinzip Verantwortung” som utkom 1979 og er skrevet av den tysk-jødiske filosofen Hans Jonas (1903 -1993) er et av de mest leste bøker om moralfilosofi.

Jonas erkjenner i slutten av 1970årene at alle våre utkast til moral og etikk ikke lenger er tilstrekkelig på bakgrunn av alle de moderne truslene som menneskelig aktivitet og teknologisk fremskritt har ført med seg: atomtrusselen, befolkningsvekst, økologisk kollaps, mulighet for biomedisinsk manipulasjon av mennesker og utsettelse av genmanipulerte organismer. De har til felles at de hver for seg og i fellesskap truer menneskehetens eksistens.

Teknologi har gitt menneskene mer makt og frihet. Men menneskene synes å bruke denne makten uten tilstrekkelig ansvar og verdibevissthet. For Jonas er det påfallende at mange mennesker vet at våre handlinger truer både våre etterkommere og nålevende mennesker andre steder på jorden. Likevel virker det slik at vi ikke er villig til å ta nødvendige hensyn.

For å motarbeide dette beskriver Jonas en fremtidsetikk, som skal supplere alle andre tilnærminger til etikk. Han formulerer et ”prinsipp ansvar” som et etisk tillegg, en etikk til avverging av katastrofer. Han setter det overordnete målet, menneskelig overlevelse, ved siden av andre moralske verdier som frihet, rettferdighet og deltakelse. Og han minner om at vi må vurdere ”fjernvirkningene” av våre handlinger. Nestekjærlighet alene er ikke lenger tilstrekkelig, etter Jonas.

Det er tankevekkende hvor aktuell og treffende Jonas’ analyse fremdeles er i dag i forhold til de utfordringer verden står overfor, ikke minst klimakrisen.

Mitt handlingsrom

Tenk deg et hus med mange ulike rom. Svære stuer og små bøttekott. Du kan oppholde deg i alle disse ulike rommene, men ikke samtidig. Når du befinner deg i et rom, så er du omgitt av grenser: vegger, tak og gulv. Men innenfor rommets vegger kan du bevege og utfolde deg fritt.

Se for deg at du sitter i et bittelite rom. Her skal du leve og virke. Du vil snart ”møte veggen” og bokstavelig talt kjenne dine begrensninger. Den som derimot har en svær stue å boltre seg i, har et helt annet handlingsrom, har mer å gå på og helt andre muligheter til å sette sine planer og tanker ut i livet.

For meg er dette et godt bilde som visualiserer en menneskelig grunnerfaring. Vi kan se dette bilde fra forskjellige perspektiver.

Livsløpet

Livsløpet er et tidsperspektiv. Når vi blir født, er vi fullstendig hjelpeløs og avhengig av at andre tar seg av oss: Varme, nærhet, beskyttelse, mat, hvile – det er våre nærmeste, gjerne mamma og pappa som må gi oss alt. De bærer oss på sine armer fra a til b, de skifter bleier når det trengs. De mater oss etter beste evne. Det er ikke rettferdig å forvente mye handling fra babyen. (En liten degresjon: På denne bakgrunnen er det oppsiktsvekkende at Gud nettopp ble en baby i julenatten).

For hver dag som går, så utvider seg umerkelig babyens egen handlingsrom. Den smiler og lærer å kommunisere sine behov. Etter hvert kan den krabbe, og til slutt gå. I barnehagens lek lærer den samhandling med andre og i skolen tilegner den seg masse kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Handlingsrommet blir større og større.

Gode karakterer gir muligens mange valgmuligheter når det gjelder yrke. ”Apostlenes hester” ble etter noen år assistert av sykkel, og senere moped og bil. Barnet erobrer større og større områder. 18åringen reiser kanskje med sin klasse en tur til New York eller London. Verden er i dag for mange av Vestens beboere nesten blitt en landsby.

Etter studier og eller yrkesutdanning begynner yrkeskarrieren. Man stiger i gradene, inntekten vokser. Det samme gjør mine handlingsmuligheter.

Den som har stor inntekt, et stort formue, flere styreverv og mye makt, har et gedigent handlingsrom. Man får større og større frihet, men også mer og mer ansvar.

Den dagen jeg fyller 18 år, kan jeg ikke bare ta lappen, men er også full strafferettslig ansvarlig for mine handlinger.

Etter hvert i livsløpet blir også begrensningene tydeligere og tydeligere. Livspartner, barn, gamle foreldre og slektninger, gjeld, arbeidsløshet, helseproblemer kan være begrensinger som setter rammer for hva jeg kan og ikke kan gjøre.

Jeg har moret meg med å gi en spesiell gave til noen venners 50års- bursdag. En grafikktegning fra slutten av 1800tallet med tittelen ”Mandens alder”. Her er ”mandens” liv fremstilt som en trapp, og femtiåringen står på toppen: ”50 år, erfaren mann, vet hva han vil og hva han kan” er teksten på hans sokkel. Man(n) er på topp. For mange åpner det seg flest muligheter nå. Handlingsrommet er størst.

Siden går det trinnvis nedover. 60, 70, 80, 90 år. Selv om flere og flere er sprek og aktiv lenge er det ikke til å komme forbi at mine muligheter blir færre, mine begrensninger tydeligere.

Når jeg muligens til slutt er pasient på et pleiehjem, er sengeliggende og har mistet kontroll over mine kroppsfunksjoner eller er blitt aldersdement, så er jeg på nytt fullstendig avhengig av andre. Igjen må andre gi meg mat og skifte bleier ved behov. Mitt handlingsrom er på nytt blitt veldig liten.

Hjemme i Norge eller Mali

Man sier i et ordtak at noen er født med gullskje i munnen. Det kan synliggjøre et romperspektiv når det gjelder handlingsrom. En baby som er født i en middelklassefamilie i Norge, eller på landsbyga i Mali eller på det jordskelvsrammede Haiti har fra starten av svært ulike forutsetninger.

Skolegang, tilgang til mat og drikke, mulighet til å arbeide- absolutt alt kan være skeiv fordelt. I et powerpoint- foredrag viser en venn forskjellen i livsperspektivet mellom en liten gutt i Siera Leone og Norge. Det gjør inntrykk.

Ansvar tilsvarende mine handlingsmuligheter

Min påstand er at alle mennesker til en hver tid og på alle steder har et ansvar som er i samsvar med de handlingsmulighetene vedkommende har, det handlingsrommet vedkommende forvalter.

En beboer i en landsby i Mali har sannsynligvis færre valgmuligheter enn de fleste i Norge, en treåring bærer ikke det samme ansvar som en førtiåring, en fabrikkeier har et større handlingsrom enn en arbeidsledig. Min stemmeseddel gir meg handlingsrom og ansvar. Et verv som politiker i regjering, kommunestyret og Storting det samme.

Jeg har observert at mange har en tendens til å undervurdere sine muligheter: ”Det nytter ikke likevel. Jeg kan ikke gjøre noe.” Tvert i mot. Vi gjør hele tiden en rekke ting. Hele dagen er full av både store og små handlinger. De fleste får ingen oppmerksomhet fra oss, vi reflekterer ikke over alt vi gjør og ikke gjør.

Har vi blitt for dorsk og snill? Må jeg i større grad minne meg selv, må vi minne hverandre å være ansvarlig for våre handlinger?

Jeg – et selvstendig individ

Miljøproblemene krever endringer og handlinger. Det er de fleste enige om. Men så lenge jeg har jobbet på dette feltet har jeg hørt at det debatteres hva som bør prioriteres: Er det egentlig den enkelte som bør gjøre med sitt forbruksmønster, eller må problemene håndteres av samfunnet som helhet, dvs. av politikerne? Jeg er lei denne diskusjonen.

Jeg er opptatt av at hver enkelt er seg sitt ansvar bevisst, både ved store og små veivalg. Derfor er jeg fra tid til annen blitt kritisert for å være naiv: Det hjelper neppe å brette melkekartonger, her må det kraftigere virkemidler til. Selvfølgelig.

Også sakspapiret i Kirkemøtesaken ”Truet liv- troens svar” i 2007 ble underveis av noen kritisert for å inneholde for lite systemkritikk: ”Press politikerne, det er det eneste som hjelper.”

Jeg har fått høre liknende kritikk fra norske politikere: Kirken må bli en sterkere politisk aktør. Når jeg så gjorde vedkommende oppmerksom på at de selv var del av regjeringen eller har plass på Stortinget, var svaret at det til syvende og sist var lite som lille Norge kunne gjøre. ”Det er USA og Kina som kan endre klimapolitikken. Det er Obama og Merkel.”

Grønn Hverdag og Changemaker

Dette kan lett bli en ideologisk, og lite fruktbar debatt. På den ene siden står det praktiske miljøvernet i din og min hverdag: kjøre mindre bil, spise mindre kjøtt, resirkulere avfall, spare energi, osv. Organisasjonen Grønn Hverdag, som Den norske kirke og jeg i alle år har vært engasjert i, kan stå som representant for denne linjen. Deres motto er ”Hvis alle tar et skritt, så gynger jorden!”.

På den andre siden er det organisasjoner som for eksempel Changemaker. Her legger man hovedvekten på politiske kampanjer. Gjennom stor oppfinnsomhet, underskriftskampanjer, demonstrasjoner og markeringer forsøker man å utøve politisk press og påvirker beslutningsprosesser.

Jeg mener at dette er særdeles viktig. Jeg har lært at Changemakers fokus er nødvendig og effektiv. I et demokratisk samfunn er det politikerne som, på vegne av oss alle, kan og må ta store og viktige avgjørelser. Hvis de viser beslutningsvegring og er fanget i et svært kort tidsperspektiv pga. neste valg, hjelper det lite at jeg bretter melkekartonger. Derfor må også kirken tørre å snakke til politikerne.

Det har hendt noen ganger at politikerne direkte etterspør at folk, også kirkens folk, engasjerer seg tydelig og krever handling. Det er jo nettopp et slikt press som åpner handlingsrom og gir legitimitet til dem i omstridte spørsmål.

Miljøvernminister Erik Solheim sa i valgkampen 2009 med henblikk på engasjement for miljøet: Det er bedre med velgere som kommer i SUV og velger SV, enn velgere som sykler til valglokalet og velger FRP.

Jeg skjønner hva han mener, men blir likevel provosert av en slik forenkling. Jeg er redd for at dette fort kan føre til å bygge opp under en av de store hindringsfaktorer for endring: Jeg peker vekk fra meg selv, og på andre. Det er de som må gjøre jobben.

Både og, ikke enten eller

Ansvarsfraskrivelsen som har fulgt menneskeheten fra tidenes morgen. Ikke jeg, de andre.

Vi må derfor slutte å bruke krefter på å diskutere skinnalternativer. Vi må gjøre begge deler. Selvfølgelig må vi engasjere oss politisk som bevisste velgere eller politikere. Jeg har selv i fjor, som en følge av terror-handlingene 22. juli, meldt meg inn i et parti. Men vi må samtidig vise oppfinnsomhet og vilje til å treffe grønne valg i våre hverdagshandlinger.

Et gammelt ordtak sier: Gud måtte gi meg kraft til å gjøre det jeg kan forandre, tålmod til å akseptere det jeg ikke kan forandre, og visdom til å skille mellom de to.”

Nøkkelen for å se helheten er for meg blitt begrepene ”handlingsrom” og ”ansvar”.

2007: ”Panikk i gatene”

Det var overskriften over en leder i Vårt Land i november 2007. Forfatteren siterte her et advarsel fra forfatteren Mark Lynas som nettopp da hadde kommet med sin bok Seks grader:

«Det burde vært panikk i gatene (…), skrikende mennesker på hustakene, anklager mot myndighetene, 24 timers nyhetssendinger.»

En anmelder på en nettside til en nettbokhandel skriver: ”Etter å ha lest boka, og holdt den opp mot de siste klimanyhetene fra alle verdens hjørner, kan jeg bare si meg enig: Situasjonen er høydramatisk, og hvis vi ikke gjør noe nå, vil vi gå en framtid i møte som ingen av oss ønsker. Det er denne skremmende framtiden Seks grader gir oss et innblikk i.”

Redaktør Olav Egil Aune i Vårt Land deler bekymringen hans. Dette står i grell kontrast til en melding 5 år senere.

Fra PowerPoint brukt 2010

2012: Klimaendringer bryr ikke de unge

NTB melder 15. februar 2012 at ”unge nordmenn bryr seg lite om global oppvarming, men desto mer om kriminalitet, vold og innvandring”.

Aftenposten skriver: ”Mens ungdommer tidligere har hatt klimaendringene høyt på listen over våre største utfordringer, kommer klima i år helt ned på ellevte plass på TNS Gallups klimapanel”.