Den tysk-amerikanske jødiske filosofen Hans Jonas (1903 – 1993) formulerte ansvar som et grunnleggende prinsipp for etikken, og fokuserte i hans biologi-filosofi ”Fenomenet liv” på stoffskiftet som livets viktigste kjennetegn. På grunn av stoffskiftet er alt liv er avhengig av å leve i samspill.

Konsekvenser av dette livsperspektivet

Er det egentlig av betydning hva vi tenker om dette? I en bokomtale av Jonas bok ”Das Prinzip Leben” skriver den tyske forfatteren Anja Utler, som har arbeidet mye med kvinnespørsmål følgende:

Det har alltid interessert meg hva biologien ha å si om livet på denne planeten. Men ofte har deres bidrag vært ganske undertrykkende: Frihet i tanke og handling? Beklager, levende maskin, du er forhåndsprogrammert. Voldtekt? En del av evolusjonen. Kvinners frigjøring? En fare for evolusjonær suksess av homo sapiens!

Feilen ligger ikke i biologiens forskningsresultater – de har rom for mye mer liberale tolkninger. En viktig stemme her er Hans Jonas. Han viser at ingen organisk vesen bare kan tilstrekkelig forklares med ren materialistiske begreper. Fysikkens lover er ingen tilstrekkelig forklaring for utvikling og atferd av levende vesener. Jonas forklarer hvordan en utvikling av følelser og bevissthet vokser frem med organisk liv. Han beskriver en integritet av ånd og materie som åpner for frihet i tanke og handling, ikke bare som en mulighet, men som en dimensjon av human/ organisk liv som vi må regne med. Selv om boken er skrevet for lenge siden, har nyere biologisk forskning ikke motbevist hans tenkning, snarere tvert i mot.

Neste: John Eccles og Karl Popper: Mitt jeg og dens hjerne

 

Å komme hjem

Jeg har nå levd over 30 år i Norge. Det er blitt mitt hjem, men var en gang ”utlandet”. I mange år har jeg reist ”hjem” til Tyskland, til distriktet jeg kommer fra med barndommens landsbyer.

Jeg kan kjenne på den forventningsfulle følelsen når jeg sitter i bilen på Autobahn nordfra og avstanden minker. Til slutt er det bare igjen noen kilometer landevei gjennom tettsteder og skoger, langs elver og innsjøer, opp og ned bakker og åser. Og så, etter en lang nedoverbakke, kommer jeg til Dümmlinghausen, min landsby. Mens jeg passerer, ser jeg meg rundt. En nedlagt fabrikk, en endret vei, noen nye hus. Andre gamle landemerker er blitt borte. Mange av de gamle småbedriftene, slakteren, frisøren, landhandelen finnes ikke lenger. Mennesker på fortauet er ukjente.

Likevel er det fremdeles gjenkjennbart. Det er her det var, stedet for barndommen. Familiens hus står der fremdeles. Ikke minst det store bøketreet som jeg elsket å klatre i.

Jeg husker godt at jeg i min første større tale, brudgommens tale ved bryllupet, snakket om mitt privilegium å kunne reise hjem begge veier: Sørover til familien i Tyskland, og nordover til mitt nye hjem i Norge.

Hjemmet har noe med tilhørighet å gjøre. Det er stedet og det er menneskene. Det er fantastisk å oppleve den gjensidige gjensynsgleden når jeg treffer gamle ”nabokjerringer”. For barndommens tanter er jeg fremdeles den lille pjokken med skrubbsår på kneet.

Noen ganger forsøker jeg å forestille meg hvordan det må ha vært for min bestefar å komme hjem etter krigen. I 1941 ble han som 36åring beordret til militæret. Die Wehrmacht trengte han ved østfronten. I syv år måtte han være borte fra sitt hjem, sin kone og tre små jenter. Først tre år som soldat, og så fire år som krigsfange i Russland. Mamma var 11 år når han dro, og 18 år når han kom tilbake. Da forlovet hun seg. Da gikk det opp for Opa at han hadde mistet store deler av hennes barndoms- og ungdomstid.

Han fortalte meg og mine fettere og kusiner uendelig mange historier fra Russland, dette skremmende stedet. Om sult og dødsangst, fortvilelse og hjemlengsel, men også om håp, tro og vennskap i all elendigheten.

Hvordan må det ha vært for ham å kunne ta toget hjem, omfavne sine kjære, gå gjennom sitt hjemsted?

Stedegenhet og kontekstuell teologi

Vi er alle preget like mye av vårt sted som av vår tid. Stedet er viktig. I Dnk’s gudstjenestereform er derfor stedegenhet en av tre kjerneverdier, ved siden av involvering og fleksibilitet.

I sin bok ”Jordens barn, solens barn, vindens barn – kristen tro i et samisk landskap”[1] har Tore Johnsen et interessant kapittel i slutten av boka. Han kaller det et fagteologisk etterord, og bruker overskriften ”Kristus i komager og kontekstuell teologi”.

Her beskriver han hvordan den konkrete livssammenhengen, konteksten, er helt avgjørende for hvordan Bibelens budskap, evangeliet, kan forstås av mennesker. Derfor er kontekstuell teologi blitt svært viktig for ham. Tradisjonelt teologisk selvforståelse mente at teologien er en allmenngyldig utlegning av kristentroen hevet over kulturforskjeller og historiske skiftninger. Det er den aldeles ikke.

Evangeliet i vår kultur

I forbindelse med årtusenskiftet, og feiring av tusen år med kristendom i Norge, ble det utgitt en artikkelsamling som nettopp fokuserte på kontekstens betydning. ”Evangeliet i vår kultur” reflekterer mange sider av møtet mellom evangeliets budskap og forskjellige sider ved våre moderne samfunn.[2]

Budskap om frigjøring

I midten av 1960årene begynte enkelte latinamerikanske teologer å reflektere over den store fattigdommen de så rundt seg. Hva var kirkens og troens rolle opp i alt dette? En relevant teologi, en levende tro kunne ikke formuleres isolert fra menneskers livssammenheng. De hevdet at teologien må tenkes ”fra de fattiges ståsted”. Evangeliet forkynner frigjøring for de fattige og undertrykte. Ordet ”frelse” betyr ”fri hals”, frigjøring fra slaveri og fangenskap. Derav ble deres teologi kalt frigjøringsteologi.

På samme måte ble dette etter hvert forstått og brukt i forhold til andre sammenhenger: Asiatiske og afrikanske teologer fokuserte på hvordan kristendommens budskap kunne oversettes i deres hverdag, uten at vestlig kulturimperialisme overskygget evangeliet. Senere kom bevisstgjøring i forhold til kvinners frigjøring, feministisk teologi.

Orgel eller trommer?

Jeg fikk selv opplevelse dette veldig tydelig, da jeg deltok på en søndagsgudstjeneste i en landsby i Dogonlandet i Mali/Afrika. Området ble kristianisert allerede i begynnelsen av 1900tallet av amerikanske misjonærer. Under gudstjenesten sang vi noen av de gamle sanger, oversatt av misjonærene fra Amerika. Teksten var afrikansk, man selve sangen, musikken, melodien var vestlig. Det kjentes uekte og litt traust. Det var en enorm forskjell når vi senere i gudstjenesten sang egne afrikanske sanger, akompanjert av trommer. Her svingte det. Dette var ekte. Folk vugget og klappet. Her levde evangeliet i en afrikansk kontekst.

At home on earth?

Kan det tenkes at det i vår sammenheng er avgjørende å lese evangeliet i den konteksten som er preget av dagens miljøproblemer? Trenger vi en frigjøring i forhold til en forbrukerkultur som har løpt løpsk? Er vi fremmedgjort vårt hjem, den jord og de livssammenhenger med våre medskapninger som vi er helt avhengig av?

Thor Bjarne Bore, som var Kirkerådets leder denne gangen, sa i sin åpningstale til Kirkemøtet i 2004:

Kirken kan ikke opprettholde sin karakter av å være bekjennelseskirke uten samtidig å bekjenne sin forpliktelse overfor den verden Gud har skapt. Kristen tro og vårt ansvar i en såret verden henger nøye sammen. Kristi kjærlighet kan aldri isoleres til tankenes og ordenens virkelighet. Kristi kjærlighet søker forpliktende handling.

Kan kristendommen virkelig være en frigjørende kraft i forhold til verdens klima- og miljøproblemer?

Jeg synes det er betegnende at den sørafrikanske teologen Ernst Conradie kaller et av sine bøker om dette emnet ”An ecological Christian anthropologi: At home on earth?”

Hvordan kan vi utvikle en bevissthet om jorden som vårt hjem?

Mange mener at den skjellsettende opplevelsen, å kunne forlate jorden med romskip i slutten av 1960årene og å se den utenfra, har åpnet menneskenes øyne på hva det betyr at jorden er vårt hjem.

Det var bokstavelig talt et globalt perspektiv som underbygges av to sitater fra en russisk kosmonaut og en amerikansk astronaut:

• Jorda var liten, lyseblå, og så utrolig alene. Den er vårt hjem, og den må beskyttes som en hellig relikvie. Jorda var absolutt rund. Jeg trodde jeg visste hva ordet rund betydde helt til jeg så jorda fra rommet.                         (Aleksej Leonov, Sowjetunion)

• Jorda minnet om juletrepynt som henger i det svarte rommet. Ettersom vi kom lenger og lenger bort, ble den mindre. Til slutt var den på størrelse med en perle, den vakreste perlen du kan forestille deg. Det vidunderlige, varme, levende objektet så så skjørt ut, så spesielt, at hvis du tok på det med en finger, ville det falle fra hverandre. Å se dette må forandre mennesket. Det må få ham og henne til å verdsette Guds skaperverk og hans kjærlighet.                                                       (James Irwin, USA)

 

”Topofili” – kjærlighet til stedet

Religionshistorikeren og økoteologen Roald Kristiansen har i flere år jobbet med stedets betydning og lokale perspektiver. Han mener at lokale erfaringene med stedtilhørighet, relasjoner og forpliktelse gir et langsiktig og holdbar motvekt til industrialismens og materialismens virkelighetsforståelse.
I boken ”Grønn postill”[6] betegner Kristiansen menneskets relasjon til landskapet for topofili, en kjærlighetsfølelse til stedet. Det innebærer å gå inn i et personlig forhold til stedet også i historisk, samfunnsmessig og kulturell forstand. Stedet blir da også et mentalt sted for meg, og jeg kan ikke forholde meg lenger til det som befinner seg der som eksterne og uvedkommende instanser, som ”ressurser” som kun har en nytteverdi for meg.

Dette perspektivet gjør det lett å forstå de store samiske protestene til utbyggingen av Altavassdraget i 1970årene. Naturinngrepene blir opplevd eksistensielt.

Kristiansen skriver om dette i et kapittel i boken «Økoteologi» (utgitt av B. Mæland og T.S Tomren):

Jeg vil hevde at det i dag i høy grad er et spørsmål om å utvikle en forståelse av og en bevissthet om lokalitetens betydning for mennesker: at man har en tilhørighet til stedet og at denne tilhørighet fører til at man knytter forpliktende relasjoner til ikke bare mennesker, men også til andre elementer knyttet til stedet: fisken, havet, trærne, fjellet, osv. Økoteologi handler for meg mer om å utvikle en type helhetsforståelse der mennesket og landskapet tilhører hverandre i en tettest mulig forpliktende relasjon. Dette anliggende representerer en fortsettelse av hva jeg i økoteologiboka kalte en ”paktsteologi”, dvs. en teologi som fokuserer på de forpliktelser mennesket har til sine omgivelser, inkludert naturen selv. [5]

I et slikt perspektiv står man i en gjensidig relasjon til fisken i havet og oljen under havet. Ens felles skjebne er bestemt av relasjonen mellom mennesket og dens omgivelser.

Det beste sted på jorden

Jeg tror at gjennom opplevelsen av naturen på slike steder ble det lagt et grunnlag for våre barns omgang med naturen og verden rundt seg: Oppleve naturen, se, høre, føle, smake. Jeg er del av en helhet, en sammenheng. Her hører jeg til. Roald Kristiansen beskriver hvordan i gamle jakt- og fangstkulturer, som for eksempel i det tidligere samiske samfunnet, jegeren erfarte at byttet ikke uten videre var noe en selv tok livet av. Det var snarere slik at byttet ga seg selv til jegeren som et uttrykk for at livet var en sak for det fellesskapet der også dyrene hadde en naturlig plass. For jegeren var det derfor viktig å etablere en god relasjon til de makter som rådet over viltet, for det var maktenes oppgave å bidra til at en utveksling av liv kunne finne sted.

Jeg er selv jeger, og oppdratt i gammel tysk jaktetikk. Det er vanskelig å forklare for andre hva som er så fascinerende med jakt. For meg er det ikke en lyst til å drepe, men det er en sterk opplevelse av å være del av naturen på en spesiell måte. Jeg er ikke bare gjest, men deltaker. Å vandre i fjellet i timevis, sitte i vind, solskinn, regn- og snøbyger. Vente, speide utover landskapet, smyge seg innpå noen reinsdyr, og til slutt kanskje skyte. Å stå ved siden av byttet, ofte med en klump i halsen, men også en lettelse at dyret døde momentant. Å slakte og bære byttet ned fra fjellet. Alt dette gir en opplevelse av tilhørighet og nærhet.

Jegeren, en deltaker i naturens livsprosesser

Vår familie er medeier i en fantastisk eiendom, en gammel seter i Telemark. Seteren ligger malerisk til på en setervoll, med utsikt over et vassdrag med flere fiskevann. Her har vi tilbragt mange ferieuker med våre barn. Akkurat som flere generasjoner før oss. Utforskning av og lek i naturen fylte barnas dager her, sammen med røyskatt, mink, rype og reinsdyr, fjellblomster, bjørkeskog og vierkratt. Ørretfangst til middagen, multeplukking og etter hvert rype- og reinsdyrjakt. Her fantes ingen TV eller datamaskin, men det var likevel aldri kjedelig. En dag vi satt på steintrappa foran hytta, sa min lille sønn plutselig til meg: ”Pappa, dette er det fineste sted på jorden!”

[1] Tore Johnsen, Jordens barn, solens barn, vindens barn, Verbum Oslo 2007

[2] Ole Chr. Kvarme/ Olav Fykse Tveit, Evangeliet i vår kultur, Verbum, Oslo 1995

[3] Ole Chr. Kvarme/ Olav fykse Tveit, s. 11

[4] Erik Dahl har i sin bok ”Den hellige atmosfære” samlet en rekke slike sitater fra astronauter

[5] Bård Mæland og Tom Sverre Tomren, Økoteologi, Tapir Akademisk forlag, Trondheim 2007, s. 23

[6] Tom Tomren, Hans-Jürgen Schorre, Grønn postill, Verbum Oslo 2001

Neste: «Truet liv»

Vi lever i tid og rom. Mitt liv, min eksistens, blir til og hører til i en bestemt tid og på et bestemt sted. Her og nå. Derfor kan det være bra, å kunne fundere litt over hva dette egentlig innebærer.

 Tingrik og tidfattig

Øystein Dahle, en av de norske miljøvernere som har betydd mye for meg og mange andre, har sagt at vår tid er tingrik, men tidfattig. Han var i flere år leder av World Watch Institute, som hvert år utgir rapporten  State of the World. I en av de siste rapportene fokuserte WWI på nødvendig endring i det gjeldende økonomiske mantra ”mer er bedre”. Både trusler for økologi, økonomi (samfunn) og psykisk og fysisk helse (individ) krever nytenkning. En livsstil med mer fokus på kvalitet istedenfor mer kvantitet, flere ting. WWI anbefaler å etablere muligheten for å jobbe mye mindre. Med mindre inntekt, men mye mer tid.

Hva er mitt forhold til tid? På den ene siden er det sjelden vi går på ”metaplanet”, stiller oss litt ved siden av oss selv, for å betrakte oss og vårt liv, på den andre siden finnes det flere og flere bøker som tar opp tema relatert til tid.

Alternativ åndelighet, nyreligiøsitet

Det er slett ikke bare filosofiske og abstrakte avhandlinger som omhandler temaet. En som har skrevet mange internasjonale bestselgere, som vi som regel finner i bokhyllene med overskrift ”esoterikk” eller ”alternativ åndelighet” er Eckhard Tolle. Et av hans bøker heter ”Det er nå du lever. En veiviser til åndelig opplysning”.

Tolle mener at det er den uopphørlige strømmen av tanker som retter seg mot fortiden samtidig som den bekymrer seg for fremtiden som er årsak til vår lidelse. Det er nå du lever.

Det finnes et visdomsord som sier ” I går er forbi, i morgen har ikke begynt, og i dag hjelper Herren”. For en tid siden markerte vi i Kirkerådet at en av våre medarbeidere gikk over i pensjonistenes rekker. Vedkommende delte ved denne anledningen en liten betraktning over tiden med oss. Han snakket om hva det betyr at vi lever i fortid, nåtid og fremtid: Tenk deg disse tre kategoriene på en tidslinje. Vi lever i presens, men vi kan se bakover i fortiden: for en time siden, i går, det siste årtusen, osv.. Fortiden er egentlig uendelig stor.

Det samme gjelder når vi ser fremover: I morgen, om ett år, i neste sekund. Også fremtiden er uendelig stor.

Men hva med nåtiden? Den eneste tiden vi egentlig har til rådighet for våre handlinger og valg? En time, ja, et sekund til høyre og venstre på den tidslinjen vi står på er allerede enten fortid eller fremtid. Presens, nåtid er egentlig uendelig liten. Inneklemt mellom fortid og fremtid i tidsstrømmen. Rart å tenke på.

Med erfaring fra fortiden og perspektiver og visjoner for fremtiden kan jeg leve bevisst, glad, engasjert og frimodig i nåtiden. I dag hjelper Herren, og da vil jeg forsøke å leve bevisst i relasjon til min Skaper, mine medmennesker og medskapninger, og meg selv.

Kirkemøte 1996 behandlet saken «Forbruk og rettferd». Saken og vedtaket ble retningsgivende for mitt arbeidsfelt i mange år. Et av oppfølgingspunktene var  ”Bruk av tid og penger”. Her står bl.a.:

Aktiv giveretjeneste må løftes fram og gis anerkjennelse i større grad enn i dag. Vi kan gi av vår tid, av våre tjenester og av våre penger. I møte med en av våre tids største problemer, ensomhet, vil den tiden vi er villige til å sette av for andre, være avgjørende.

Aktivisme og hvilepuls

Som et ledd i oppfølgingen av dette vedtaket ble det noen år senere utgitt et lite hefte med tittel ”Alt har sin tid”. Redaksjonen ønsket at dette skulle være en ”øvebok i å ta i mot tiden som en gave, forvalte den kritisk og frigjørende, i den livsvandring uten tilstrekkelig hvilepuls som mange befinner seg i”.

Jeg føler at vi her er ved et meget sentralt punkt, og jeg erkjenner her en av mine største svakheter.

Jeg er jo nettopp en ildsjel, en som erkjenner hvor viktig det er med besluttsomme og djerve handlinger. Som overskriften i biskopenes miljøuttalelse i 2007: ”Det haster, det koster, det nytter!” Det er så mange slappe, likegyldige, selvopptatte og uengasjerte medmennesker. Da gjelder det å stå på ekstra hardt for å skape forandring. Det haster!

Men som jeg så smertelig måtte erfare selv: Da blir jeg før eller siden utbrent. Jeg har ikke vandret med hvilepuls.

To erfaringer fra eget liv Les videre →

Mine valg, mine handlinger og deres konsekvenser

Som Bonhoeffer lurer jeg noen ganger på hvem jeg egentlig er. På jobben, i fritiden, overfor  familie, venner, naboer og kolleger. Hvordan er jeg blitt den jeg er blitt? Gjør det jeg gjør? Det er i de mange hverdagsvalgene i mitt handlingsrom at jeg lever ut min identitet.

Mine valg

Hva skjer i mitt hode før jeg handler og mens jeg handler? Hva fører til god eller dårlig samvittighet? Jeg har for meg selv utviklet en enkelt modell som viser sammenhengen mellom valg, motiver og behov, erfaring, samt påvirkningen utenfra og innenfra:

Hver dag så lenge jeg lever kommer jeg opp i hundrevis av handlings- og valgsituasjoner. Noen ganger treffer jeg store beslutninger etter nøye overveielser, men oftest handler jeg uten at jeg i det hele tatt tenker så mye over hva jeg gjør og velger.

Mine handlinger har konsekvenser, både for meg, mine medmennesker og omverdenen.

Hans Jonas oppfordrer oss til å ta til og med de konsekvenser i betraktning som skjer langt borte, eller i fremtiden. Han ønsker å etablere ansvar som prinsipp.

Jeg er ansvarlig for det jeg gjør, overfor meg selv og min samvittighet og overfor samfunnet. Hva er det egentlig som påvirker meg i mine valg?

Mine behov

Drivkreftene bak mine handlinger kalles gjerne motiver. Det kan være mange ulike ting som alene eller sammen bestemmer min atferd. Verden rundt meg påvirker meg hele tiden. Det skal vi komme tilbake til. Men det er også en rekke indre faktorer som jeg forholder meg til. Mine behov er en del av dette bildet. Abraham H. Maslow har satt opp en ”behovspyramide”. Han mener at noen av dem er mer grunnleggende enn andre.

Helt basalt er de fysiologiske behov, som behov for mat og drikke, søvnbehov, seksualdriften, osv.. Blir disse behovene sterk nok, så overstyrer de mange andre handlingsfaktorer.

Deretter kommer mitt behov for sikkerhet, fulgt av behov for kjærlighet og tilhørighet. Først på toppen avbehovspyramiden kommer mitt ønske om selvrealisering. Jeg ønsker å utnytte mine muligheter maksimalt. Vi er i dag oppdratt til å dyrke en karriere. Det var ingen selvfølge for tidligere generasjoner. For de fleste mennesker på jorden er det også i dag mer nærliggende å tenke på mat enn på selvrealisering.

Erfaringer og modeller

I samspill med verden rundt meg, gjør jeg erfaringer og lagrer ufattelige mengder av informasjon i min hukommelse. Her skapes det over tid en referanseramme for senere sanseinntrykk.

Som tidligere nevnt er vårt hjerne et meget avansert organ. Vi skjønner mye, men fremdeles er det meste en gåte: Hvilke molekyler rommer min erfaring? Hvor sitter mine holdninger og min samvittighet?

Vi lærer gjennom erfaringer. Men hvor kan jeg gjøre gode og relevante erfaringer for et godt samspill med mine medmennesker og miljøet? Hjelper det å lese gode bøker?

Ofte orienterer jeg meg i mine handlinger også etter modeller og forbilder. Jeg har allerede nevnt noen av mine forbilder i livet. Kan jeg være et forbilde for mine barn?

Mange barn og unge har et stort og skrikende behov for voksenkontakt. De trenger voksne modeller. De gjør som vi gjør, ikke som vi sier.

Ytre påvirkning: Medie- og forbrukersamfunnet

Vår hverdag er ikke lenger på åkeren og i fjøset. For de fleste er den digital. Uendelige mengder av informasjon er til en hver tid tilgjengelig via TV, satellitt, internett, osv.

Hva visste min bestefar da han var 10 år i 1915? Hva visste jeg i 1968? Hva min sønn i år 2000?

Men til tross av denne informasjonsflommen går vi kanskje glipp av noe vesentlig. Det er ikke mangel på informasjon. Men hvem velger hva som sendes på TV? Hvilke nyheter slippes igjennom i Dagsrevyen? Hva er viktig informasjon, og hva er manipulasjon? Hva får jeg vite gjennom realityseriene og fotballkampene, nyhetene og debattprogrammene? Hva får jeg ikke vite?

Reklame

Det settes inn enorme ressurser for å påvirke meg. Ikke minst som forbruker. Forskningen viser at vi blir møtt med ca. 900 reklamebudskap i løpet av et døgn: Ikke gå glipp…, du fortjener det!…, må ha det, bare må ha det!…, løp og kjøp!

Reklamens første budskap er ofte: Du er ikke god nok som du er. Du har ikke de riktige tingene. Deretter har dem heldigvis budskap nummer to på lur: Kom til oss. Vi kan gi deg det du trenger. Hva gjør denne påvirkningen med oss? Er vi blitt tingrik, men tidfattig?

I stor grad styrer jeg selv av- og påknappen for den informasjonen jeg blir foret med. Jeg velger aviser og tidsskrifter jeg kjøper, nettsteder jeg bruker jevnlig. Vi har alle en tendens til å søke den informasjonen som bekrefter våre meninger.

Kommunikasjon og medmennesker

Det er i utgangspunktet livsnødvendig å filtrere informasjon. Ikke alt kan og bør nå vår bevissthet og skal reflekteres. Noen kanaler bør jeg stenge. Men kanskje bør jeg snakke mer med menneskene rundt meg. Både om vær og vind, og om meningen med livet. Åpen kommunikasjon inneholder et enormt læringspotensial for den som tør å åpne seg. Tør vi møte hverandre? Klarer vi å lytte til hverandre?

Ytre og indre handlingsgrenser

Gjennom all min erfaring, alle møter og all informasjon dannes det i løpet av livet mine vaner, holdninger og verdier. Jeg utvikler en samvittighet: Dette gjør du bare ikke!, sier en stemme inn i meg.

På samme måte pågår det kontinuerlig en dialog i samfunnet om hva som er akseptert, og hva som er forkastelig eller umoralsk. Kanskje til og med ulovlig. Vi lager lover som skal danne et rammeverk rundt våre handlinger. Det begrenser oss, men først og fremst beskytter det oss.

Hvert demokratisk samfunn trenger samtalen rundt hva vi ønsker og krever, og hva vi vil unngå og forby. Vi trenger hele tiden en løpende dialog om fellesskapets og samfunnets verdier.

Våre forskjellige handlingsrom

Handlingsrommene er ikke konstant, men avhengig av tid og sted. Tenk deg et hus med mange ulike rom. Svære stuer og små bøttekott. Du kan oppholde deg i alle disse ulike rommene, men ikke samtidig. Når du befinner deg i et rom, er du omgitt av grenser: vegger, tak og gulv. Men innenfor rommets vegger kan du utfolde deg fritt.

Se for deg at du sitter i et bittelite rom. Her skal du leve og virke. Du vil snart møte veggen og bokstavelig talt kjenne dine begrensninger. Den som derimot har en svær stue å boltre seg i, har et helt annet handlingsrom og helt andre muligheter til å sette sine planer og tanker ut i livet.

For meg er dette et godt bilde som visualiserer en menneskelig grunnerfaring. Vi kan se dette bilde fra forskjellige perspektiver.

Livsløpet

Når vi blir født, er vi fullstendig hjelpeløs og avhengig av at andre tar seg av oss: Varme, nærhet, beskyttelse, mat, hvile – det er som regel våre nærmeste, mamma og pappa som må gi oss alt dette. De bærer oss på sine armer og skifter bleier når det trengs. Det er verken logisk eller rettferdig å forvente ansvarlig og selvstendig handling fra en baby. (En liten degresjon: På denne bakgrunnen er det oppsiktsvekkende at Gud nettopp ble en baby i julenatten!).

For hver dag som går, så utvider seg umerkelig babyens egen handlingsrom. Den smiler og lærer å kommunisere sine behov. Etter hvert kan den krabbe, og til slutt gå. I barnehagens lek lærer den samhandling med andre og i skolen tilegner den seg masse kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Handlingsrommet blir større og større.

Gode karakterer gir muligens mange valgmuligheter når det gjelder yrke. Apostlenes hester blir etter noen år avløst av sykkel, og senere moped og bil. Barnet erobrer større og større områder. 18åringen reiser kanskje med sin klasse en tur til New York eller London. Verden er i dag for mange av Vestens beboere nesten blitt en landsby.

Etter studier og eller yrkesutdanning begynner yrkeskarrieren. Man stiger i gradene, inntekten vokser. Det samme gjør mine handlingsmuligheter.

Den som har stor inntekt, et stort formue, flere styreverv og mye makt, har et gedigent handlingsrom. Man får større frihet, men også mer ansvar.

Den dagen jeg fyller 18 år kan jeg ikke bare ta lappen, men er også strafferettslig ansvarlig for mine handlinger.

Etter hvert i livsløpet blir også begrensningene (på nytt) tydeligere og tydeligere. Livspartner, barn, gamle foreldre og slektninger, gjeld, arbeidsløshet, helseproblemer kan være begrensinger som setter rammer for hva jeg kan gjøre.

Et maleri fra slutten av 1800tallet med tittelen «Mandens alder» viser mannens liv fremstilt som en trapp, og femtiåringen står på toppen: «50 år, erfaren mann, vet hva han vil og hva han kan» er teksten på hans sokkel. Man(n) er på topp.

Siden går det trinnvis nedover. 60, 70, 80, 90 år. Selv om flere og flere er sprek og aktiv lenge er det ikke til å komme forbi at mine muligheter blir færre, mine begrensninger tydeligere.

Når jeg muligens til slutt er pasient på et pleiehjem, er sengeliggende og har mistet kontroll over mine kroppsfunksjoner eller er blitt aldersdement, så er jeg på nytt fullstendig avhengig av andre. Igjen må andre gi meg mat og skifte bleier ved behov. Mitt handlingsrom er på nytt blitt veldig liten.

Hjemme i Norge eller Mali

Liknende forskjeller som i tid kan vi se i rom: Man sier i et ordtak at noen er født med gullskje i munnen. En baby som er født i en middelklassefamilie i Norge, eller på landsbygda i Mali eller Haiti har fra starten av svært ulike forutsetninger.

Skolegang, tilgang til mat og drikke, mulighet til å få arbeid og inntekt – absolutt alt kan være skeiv fordelt.

Ansvar tilsvarende mine handlingsmuligheter

Jeg mener at alle mennesker til en hver tid og på alle steder har et ansvar som er i samsvar med de handlingsmulighetene vedkommende har.

En beboer i en landsby i Mali har sannsynligvis færre valgmuligheter enn de fleste i Norge, en treåring bærer ikke det samme ansvar som en førtiåring, en fabrikkeier har et større handlingsrom enn en arbeidsledig.

I demokratiske samfunn gir oss vår stemmeseddel handlingsrom og ansvar. Et verv som politiker i regjering, kommunestyret og Storting det samme.

I årenes løp har jeg observert at mange har en tendens til å undervurdere sine muligheter: «Det nytter ikke likevel. Jeg kan ikke gjøre noe» Vi lar oss prege av avmaktsfølelse og ansvarsfraskrivelse. Men det holder ikke. Tvert i mot bør vi få øynene opp for våre mange muligheter Våre dager er full av både store og små handlinger og valgmuligheter. De fleste får liten eller ingen oppmerksomhet fra oss. Har vi blitt for dorsk og snill?

Neste: Tanker om tid

Hvem er jeg – egentlig? Det er et av de store spørsmålene. Hvor kommer jeg fra? Hvor går jeg hen? Hvorfor er jeg her? Eksistensielle spørsmål som vi alle baler med.

Den tyske teologen og motstandsmannen Dietrich Bonhoeffer (1906 – 1945) satt under 2. verdenskrig i konsentrasjonsleiren Flossenbürg. Der skrev han et dikt om nettopp disse spørsmål:

Wer bin ich? Wer bin ich? Sie sagen mir oft, ich träte aus meiner Zelle gelassen und heiter und fest wie ein Gutsherr aus seinem Schloß. Wer bin ich? Sie sagen mir oft, ich spräche mit meinen Bewachern frei und freundlich und klar, als hätte ich zu gebieten. Wer bin ich? Sie sagen mir auch, ich trüge die Tage des Unglücks gleichmütig, lächelnd und stolz, wie einer, der Siegen gewohnt ist. Bin ich das wirklich, was andere von mir sagen? Oder bin ich nur das, was ich selbst von mir weiß? Unruhig, sehnsüchtig, krank, wie ein Vogel im Käfig, ringend nach Lebensatem, als würgte mir einer die Kehle, hungernd nach Farben, nach Blumen, nach Vogelstimmen, dürstend nach guten Worten, nach menschlicher Nähe, zitternd vor Zorn über Willkür und kleinlichste Kränkung, umgetrieben vom Warten auf große Dinge, ohnmächtig bangend um Freunde in endloser Ferne, müde und leer zum Beten, zum Denken, zum Schaffen, matt und bereit, von allem Abschied zu nehmen? Wer bin ich? Der oder jener? Bin ich denn heute dieser und morgen ein andrer? Bin ich beides zugleich? Vor Menschen ein Heuchler und vor mir selbst ein verächtlich wehleidiger Schwächling? Oder gleicht, was in mir noch ist, dem geschlagenen Heer, das in Unordnung weicht vor schon gewonnenem Sieg? Wer bin ich? Einsames Fragen treibt mit mir Spott. Wer ich auch bin, Du kennst mich, Dein bin ich, o Gott.

Hvem er jeg – egentlig? For meg viser personene og bidragene som jeg har beskrevet i dete kapittelet at ingen kan tvinge meg til et spesielt livssyn. Jeg velger som Eccles. Jeg vil se mitt liv i relasjoner, også i relasjon til en skapende og elskende Gud. Mange har bevitnet at det gir mening og bærer i livet og i dødsøyeblikket. Mine foreldre og besteforeldre har gjort det.

Neste: Hverdagens handlingsrom

 

 

 

 

 

 

 

[1] Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer skrev juli 1944 diktet ”Wer bin ich?” i sin celle i militærfengselet i Berlin. Han ble henrettet rett før krigens slutt.

 

Hvem er jeg – ånd eller materie? Flere store tenkere og vitenskapsmenn har jobbet med problemer i dette skjæringsfeltet. To av dem som har fascinert meg i min studietid er Sir John Eccles (1903 – 1997) og Sir Karl Popper (1902 – 1994).

Eccles var neurolog og fikk nobelpris i medisin 1963. Popper (1902 – 1994) var en østerrisk- britisk filosof og professor ved London School of Economics. Han var en av de mest betydningsfulle filosofer i sitt århundre. Sammen utga de 1977 boken “The self and its brain – an argument for interactionism”.

Allerede I forordet skriver de at problemet med å forstå relasjonen mellom vår kropp og vår ånd neppe noen gang vil bli helt forstått. Dette gjelder særlig samspillet mellom hjernen, dens materielle strukturer, og “ånden”, selvet og dens immaterielle vesen. Jeg vil sitere Eccles fra boken: ”

So I am constrained to believe that there is what we might call a supernatural origin of my unique self-conscious mind or my unique selfhood or soul; and that gives rise of course to a whole new set of problems… By this idea of a supernatural creation I escape from the incredible improbability that the uniqueness of my own self is genetically determined. There is the experienced self that requires this hypothesis of an independent origin of the self or soul, which is then associated with a brain, that becomes my brain. That is how the self comes to act as a self-conscious mind, working with the brain in all the ways that we have been discussing, receiving and giving to it and doing a marvellous integrating and driving and controlling job on the neural machinery of the brain.

Gjennom ideen av en overnaturlig skapelse kan jeg unngå den utrolige usannsynligheten at min egen eksistens bare er genetisk determinert. Godt sagt av Eccles. Han var katolikk, hans samtalepartner Popper betegnet seg som agnostiker. En bevisst identitet er et godt grunnlag for god dialog.

Neste Hvem er jeg? De store spørsmålene

 

Mennesker kan føle seg ensom, men Ingen av oss lever isolert for seg selv. Vi er omgitt av medmennesker. Og samtidig av en natur som er fylt av medskapninger og undere, fra de minste partikler til ufattelige galakser. Å være ute og oppleve naturen med alle sanser er fantastisk: å se, høre, lukte, kjenne og smake.

Ubegripelig stort og flott: Jeg hører til! Jeg er del av denne helheten dette mylderet av samspill, kjeder, sykluser og sammenhenger.

Jeg står i relasjon både til mine medmennesker og alle medskapninger, hele naturen rundt meg. Denne erkjennelsen vekker verdier i meg: takknemlighet, ærefrykt, tilhørighet, undring og ansvar er noen av dem.

Også min gudstro er i denne sammenheng for meg en glad erkjennelse av at jeg står i en relasjon. Jeg er en skapning som, sammen med sine medmennesker og medskapninger står i relasjon til sin Skaper. 

Neste: Albert Schweitzer: Ærefrykt for livet