Biter fra Den norske kirkes grønne arbeid – sett fra mitt perspektiv
Stavanger biskop, og min mangeårige sjef i Kirkerådet Erling J. Pettersen minnet i sin nyttårstale 2012 sitt hjemfylke Rogaland om rolle i møte med klimautfordringene. Han skriver:
Det handler om ikke å seksjonere virkeligheten eller tale med to tunger. Vi kan ikke holde festtaler om klima i en sammenheng og neglisjere det under ONS. Vi kan ikke gi barna læreplaner i samfunnsfag, etikk og naturfag som legger vekt på klimautfordringene, mens det voksne samfunnet innrettes på maksimal gevinst av oljeutvinning. Vi kan ikke utsette arbeidet med utslippskutt til en tid vi vil ha bedre råd. … Vi som er best stilt, må våge å kutte betydelig hjemme. Vekst er økonomenes himmel, men virker til å være klodens mareritt. Her håper jeg kirken vil gå foran, slik den har arbeidet for i lengre tid.
Hans utspill skapte debatt. Mens representanter for oljeindustrien og noen politikere, særlig fra FRP, kritiserte biskopen, høstet han støtte fra klimaforskere og miljøforkjempere. Nesten som forventet. Folk flest synes å følge med fra sidelinjen, mer eller mindre interessert.
Skal kirken være tradisjonell, men ikke kontroversiell? Er de i utakt med folk flest når den engasjerer seg i spørsmål om rettferd og miljø? En del opinionsundersøkelser kan tyde på det. Vårt Land kommenterer 8. juli 2011 under overskriften ”Kirke i utakt” en undersøkelse i den svenske kirken som nettopp viser at folk flest ikke ønsker at kirken skal spille en rolle i politiske spørsmål men holde seg til de syke, sosialt utsatte, hjemløse og russkadde.
Men etter å ha konstatert at mange i Norge nok deler denne meningen, skriver Jan Arild Holbek:
Men blant det aktive kirke- og kristenfolk, og deres ledere, har det de siste tiårene skjedd en kraftig sosialetisk oppvåkning som har utløst et stadig bredere og sterkere engasjement. For å leve som en kristen og være kirke, har med hele livet å gjøre. Troen må få som konsekvens engasjement for kloden, miljøvern og rettferd i verden, livsrett og menneskeverd- og mot undertrykkelse, diskriminering og den rådende forbrukerkulturen. Den norske kirkes kirkemøte og bispemøte har kommet med ramsalte, samfunnskritiske uttalelser på rekke og rad.
Holbek mener at muligens enkelte kirkeledere noen ganger har gått for langt i detaljerte oppskrifter. Men han sier:
I de aller fleste tilfellene har Bispemøtet, og de siste 25 år også Kirkemøtet, levert grundige og ofte meget utfordrende uttalelser i en rekke kontroversielle spørsmål. Når det gjelder rettferd, forbruk og miljøspørsmål er de kirkelige uttalelsene atskillig mer radikale enn de ord som er festet til papiret av hele bredden av politiske partier. Problemet – eller lykken? – er at folk flest ikke har lagt merke til hvor kontroversiell og utfordrende biskoper og kirkeledere har formulert seg – om helt andre ting enn sex og samliv.
Jeg deler hans vurdering, og jeg føler meg privilegert til å ha fulgt og å ha deltatt i dette engasjementet på nært hold siden 1996. Det er derfor mitt ønske i dette kapittelet å gjøre dette arbeidet bedre kjent for flere.
Selv om jeg har rimelig bra oversikt over feltet og historien, er denne beskrivelsen neppe komplett. Den er, og må være, en beskrivelse sett fra mitt ståsted.
Noen veimerker og milepæler skiller seg ut:
Forbruk og rettferd i 1996, Max Havelaar/ Fairtrade i 1997, Mesnali og Lillehammer 2001, Nordsjøseilasen i 2003, Truet liv – troens svar 2007, Skaperverk og bærekraft fra 2009 til 2016, Klimavalg 2013 og Klimapilegrim 2015.
Opplevelser og erfaringer i disse aktivitetene og aksjonene har preget kirken som helhet, og meg og mange andre personlig. Men det startet lenge før. Kirken må alltid reflektere sin tro i aktuell samfunnsdebatt. Både kirken og dens medlemmer er en del av samfunnet, både lokalt, nasjonalt og globalt.
I den grad troen ikke er blitt en isolert del av livet, som bare brukes til høytid og fest, inneholder den krav om etisk reflektert handling. Dette har vært del av kirkens selvforståelse til alle tider. En selvforståelse som alltid vil bli konfrontert med egen avmakt og utilstrekkelighet.
Mitt arbeid har vært nært knyttet til Dnks offisielle prosesser, dokumenter og vedtak på nasjonalt nivå: Kirkemøtet, de sentralkirkelige råd og Bispemøtet. De gjenspeiler i hvilken grad kirken reagerer på og deltar i aktuelle diskusjoner i samfunnet, også når det gjelder spørsmål om miljø og rettferd.
Internasjonalt er det særlig kirkens økumeniske samarbeid i Kirkens Verdensråd (KV) og Konferansen av europeiske kirker (KEK) som representerer kirkens arbeid med dette tema.
Miljø- og fordelingsspørsmål har stått på den kirkelige dagsordenen i lang tid. Særlig spørsmål som er uttrykk for diakonal omsorg for våre medmennesker har tradisjoner som går helt tilbake til Bibelen og urkirken.
I klokkerbønnen i høymessen, som bes hver søndag i mange kirker, sies det: ”Alt vi eier tilhører deg”, og ”Av ditt eget gir vi deg tilbake”. Dette skulle gi et solid grunnlag for kritikk av ”mammon” og materialisme. Men direkte miljøspørsmål kommer først på den kirkelige agendaen etter at verdenssamfunnet begynner å diskutere miljøproblemene.
Den amerikanske marinbiologen og forfatteren Rachel Carlson skrev 1962 boken ”The silent spring” hvor hun tematiserte miljøproblemene, særlig pesticidbruken. Dette regner mange som starten på en miljøbevissthet, dvs. en bevissthet på miljøproblemene pga. menneskelig adferd. Miljøet var kommet på verdens dagsorden. Dette ble også reflektert i kirken.
Les videre Veimerke 1: 1960årene